”Truong Quoc Huy sitter fengsel fordi han skrev under på en aksjon på internett. Alt han ber om er din signatur.”

Det var annonseteksten i en av de første kampanjene jeg ledet i Amnesty. Det var i 2008 og Truong Quoc Huy hadde sittet i fengsel i litt over et år. Siden den gangen har aktivister i Norge og resten av verden aksjonert for at han skulle få tilbake friheten.

”Randi! Truong er ute av fengsel. Visste du det?”

Min kollega Daniel snakket begeistret til meg rett etter lunsj på mandag. Vi satt og forsøkte å komme til bunns i de fulle mailboksene etter julen, da han kom over meldingen som fortalte at Truong Quoc Huy endelig hadde blitt satt fri. Han ble fengslet av vietnamesiske myndigheter for å ha ytret sin mening ved å signere et opprop.

Jeg har tidligere blogget om denne typen mailer fra vårt internasjonale sekretariat – mine favorittmailer. Mailene som forteller at noen har fått tilbake livet sitt, og har fått mulighet til å møte familien sin og vennene sine igjen.

Beskjeden om at Truong Quoc Huy er ute av fengselscellen betydde ekstra mye for meg. De første historiene man møter som aktivist i Amnesty er spesielle og gjør et sterkt inntrykk. De er det første møte med urettferdigheten og overgrepene vi kjemper mot hver dag.

Truong Ouoc Huy er ikke den eneste som ble satt fri i 2011. Det kom stadig favorittmailer fra London. I 22 av 64 saker som vi jobber med i Norge var det positiv utvikling i 2011. Internasjonalt engasjement nytter!

Vi vet at desto flere vi er, desto flere overgrep kan vi stanse. Derfor håper jeg på enda flere aktivister i 2012. Å bli Amnesty-aktivist er et meningsfullt og givende nyttårsforsett – det lover jeg. Er 2012 året da du skal engasjere deg i kampen for frihet og rettferdighet?

God helg!

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty i Norge. Bloggen til Amnesty ble opprettet i forbindelse med en kampanje om ytringsfrihet på nett i 2008, der vi blant annet aksjonerte for Truong Qouc Huy. Det var stort engasjement og rekordmange bloggere skrev om ytringsfrihet.

Trenger vi egentlig alt dette vi får til jul?  Tenk på hvor heldige vi er som bor akkurat her i Norge. Selv om vi ikke får absolutt alt som står på ønskelisten, får de fleste noe fint til jul de blir fornøyde med. Dessverre er ikke dette tilfellet i andre deler av verden. Det er jo selvfølgelig ikke alle som feirer jul på grunn av annen religion, men det jeg vil frem til er at mens vi her i Norge i en hektisk julehverdag svir av flere tusen kroner på julegaver, er det mennesker som lider i andre land.

Julen handler minst like mye om å ta vare på hverandre og gi omtanke til andre mennesker, så hvorfor ikke gjøre noe ekstra for å vise at du bryr deg om dine medmennesker denne julen? En perfekt julegave til den som har alt kan være et Amnesty medlemskap. Ikke bare støtter du Amnesty og deres virksomheter for å stoppe menneskerettighetsbrudd verden over, men du er godt i gang med å fortelle flere om Amnesty sitt arbeid og kanskje også får du de engasjerte!  På jul.amnesty.no kan du gi medlemsskap i gave og ved å dele det på Facebook, gi vennene dine tips til en julehandel med mening. På den måten vil det at vi har så gode liv at vi ikke trenger noe, gjøre at andres liv bedre – der hvor det trengs som mest.

Og jeg vet i hvert fall hva jeg skal gi faren min som “har alt” til jul i år, nemlig et Amnesty-medlemskap.

Melissa Vonimary Søvik er ungdomsaktivist i Amnesty og en av Amnestys “digitale agenter”, – som utkjemper kampen for menneskerettighetene i sosiale medier.

Det har blitt skrevet flere blogginnlegg om kampanjen, blant annet på bloggene til Ole Kristian Johansen og Vargas12, samt innlegget menneskerett til salgs som Lisa Arntzen skrev på sin blogg hos Aftenposten.

Også på Twitter har kampanjen blitt heftig omtalt. 1.desember begynte med frokostmøte om næringsliv og menneskerettigheter i tenketanken Civita, og i løpet av møtet ble det twitret mye under hashtag #civitafrokost og #samfunnsansvar. Nedenunder har vi samlet de fleste tweetsene om #samfunnsansvar i løpet av 1.desember, for å gi et innblikk i bredde og meninger.

Vi oppfordrer til å fortsette og aksjonere, både på gaten og på nettet! God advent

Kaia Tetlie er praktikant i Amnesty og twitterprinsessa på huset. Hun fulgte #samfunnsansvar med argusøyne torsdag 1. desember

Giske-audiensen er et av høydepunktene i høstkampanjen vår, hvor vi krever bindende retningslinjer for næringslivets samfunnsansvar. Derfor vil vi også gjøre det til et høydepunkt på nett.

Vi planlegger en massemobilisering rundt 1. desember, hvor vi kontakter bloggere og støttespillere i og utenfor sosiale medier med oppfordring om å spre kampanjesiden maktforplikter.amnesty.no. Du som leser dette er en av de vi vil nå, og en vi håper kan gjøre en innsats for å spre kampanjen!

Her er fire ting du kan gjøre for å forplikte makthaverne:

1. Bruk statusfeltet ditt på Facebook, Twitter eller andre steder du er til å spre kampanjesiden maktforplikter.amnesty.no på 1. desember. På Twitter: Bruk hashtag  #samfunnsansvar
2. Få så mange du kjenner til å spre kampanjesiden maktforplikter.amnesty.no
3. Bruk bloggen din eller et annet forum du er på til å skrive om kampanjen og lenke til maktforplikter.amnesty.no
4. Heng på @trond_giske på Twitter eller skriv på Facebookveggen hans og krev bindende retningslinjer for norske bedrifter.

Trenger du bilder eller banner til spredning av aksjonen? Last ned her: amnesty.no/ressurser

Vi håper at tellerverket på aksjonen går like høyt til himmels som blodsukkeret til alle barn med sjokoladekalender den 1. desember.

Samme dag kan du for øvrig få både blodsukkerhjelp og mer kunnskap om norske selskapers virksomhet i verstingland, når Civita inviterer til frokostmøte om næringslivet og menneskerettigheter.

God aktivisme og god advent!

Anne Fougner Helseth er juss og franskstudent med deltidsplass i redaktørstolen i Amnestys digitale kanaler. Hun har store forhåpninger til 1. desember, både når det gjelder trykket på kampanjespredning og sjokoladeinntak.

I løpet av aksjonen skulle aktivistene komme opp med ord de forbinder med Amnesty. De fikk i også i oppgave å utforme ordene på ulike kreative måter, og samle ordene og seg selv på Youngstorget. Og resultatet, det kan du se her:

Amnesty ungdomsaskjon, Oslo from Amnesty International Norway on Vimeo.

Produsent / ide : Jazzmontør – www.jazzmontor.no
Foto/klipp : Lavafilm – www.lavafilm.no
Co-produksjon : Sølvpilen www.solvpilen.no
Musikk:  Life’s a Holiday by Saturn Missiles

Neste år blir det ny ungdomssamling. Da håper vi igjen å slå alle rekorder! Blir du med?

Tonje Kaada jobber i kampanjeavdelingen, var prosjektleder for årets ungdomssamling, og er kjempestolt over filmresultatet!

I løpet av helgen har de unge aktivistene blant annet blitt drillet i høstens kampanje, bakt pepperkakehus, aksjonert – og bli kjent med andre aktivister.

Etter en dag fylt med tett program, stod det likevel ikke på energien hos ungdommene, som lørdag kveld både danset, sang og ellers så ut til å kose seg i hverandres selskap.

15-åringene Hanne Dahl (t.v), Lelan Khalaf og Ingvild Håkonsdatter Sivertsen er alle med i Amnesty Mysen. Her knasker de på deler av prosjektet Shitty Cities. Resten av pepperkakebaksten skal bli til en stor by med hjem ødelagt av oljesøl, i dette tilfellet Shells oljelekkasjer i Niger Delta. Utstillingen er en del av Amnestys kampanje Makt Forplikter som retter søkelys mot bedrifters samfunnsansvar. Pepperkakebyen stilles ut på DogA i desember.

Nicolas Holvik på 16 år, er en av to ledere i St. Olavsgruppen fra Stavanger. Under dagens aksjon brettet han blant annet origamifigurer og klippet ut papirhjerter for å symbolisere kjærlighet.

Alle deltakerene kunne utforskes rundt omkring på veggene. Både med bilder og svar på store og små spørsmål.

Ungdomssamling gir mulighet for å få nye venner, slik som Hanna Pauline Eick Menes (16 år og til venstre), Andrea Rustad Nymoen (15) og Marie Fossen Nordal (17) har blitt.

Budskapet er klart for Amnestyungdommen.

Bergensduoen Kasper Rømsing og Kristina Jakobsen, begge 18 år, synes det beste med samlingen så langt var aksjonen, samt vaflene de fikk servert i sted.

De 17-årige Stavangerjentene Vilte Bringsjord (t.v) og Oda Faltinsen Time, studerer gamle Europa-kart – og drømmer seg til fremtidige reisemål. Til vanlig er begge med i Ungdom for Amnesty Stavanger, og gjør sitt for en mer rettferdig verden.

Og for dem som kunne trenge en pust i bakken, byr sekretariatets hengekøye på avslapning før ny dag for ungdomssamlingen gryr.

Tine Eide har lang fartstid som ungdomsaktivist selv. Nå studerer hun journalistikk og skriver for Amnesty innimellom.

Guantànamo-fanger lurte på om Nærings- og handelsministeren vår har kontroll

Og da var det jo fint at ministeren selv møtte opp!

I mange former og fasonger...

Det var også mange aktivister som møtte opp

De snakket med mange mennesker

...om dette

Medvirkning til tortur: Aker Kværner driftet fangeleiren på Guantànamo. Stavanger-aktivistene synes ikke det er greit.

Barnearbeidere. Passer norske bedrifter godt nok på at underleverandører i utlandet overholder menneskerettighetene?

Oljesøl. Amnestys undersøkelser viser at bare 30% av norske små/mellomstore oljeselskap foretar risikoanalyse innen menneskerettigheter.

Stavanger Aftenblad dokumenterte.

En ny Giske blir til

Vi liker den nye stilen!

Godt å se Nærings- og handelsministeren så ivrig!

Det var ikke vanskelig for aktivistene å få Stavanger-folk til å lytte og signere, med så sterke historier, flotte ministere og klare krav.

Tonje Kaada leder høstkampanjen Makt Forplikter og tilbringer mye av høsten med Giske-maske.

I høstkampanjen samarbeider vi med Framtiden i våre hender. En kollega av meg telte antall paragrafer i Skatteloven tidligere i høst, og kom fram til intet mindre enn 309 paragrafer. De skattemessige forholdene ved næringsvirksomhet i Norge er gjennomregulert og nøye kontrollert av myndighetene.  Samtidig finnes ikke en eneste lov for hvordan selskaper skal unngå å krenke menneskerettigheter. Det er opp til selskapene selv. Det vil vi endre!

Akkurat nå er aktivister på gaten i Trondheim, Bergen, Stavanger, Oslo, Tromsø og Moelv for å kreve at Nærings- og handelsminister Trond Giske og stortingspolitikerne innfører bindende retningslinjer for bedrifters samfunnsansvar.

For å lykkes med kampanjen håper vi du blir med på laget. Du kan:

• signere aksjonen og spre den til absolutt alle du kjenner
• lage din egen aksjon. Start med å lese aksjonsveiledningen.
• delta på et av våre andre arrangementer. Sjekk vår turneliste.

Sees vi?

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty og organisasjonens sjefsaktivist.

Foto: Amnesty International/Kristian Hvesser 

Sånn er det ikke lenger. Sakte men sikkert er det vokst frem en erkjennelse av at krigens konsekvenser er forskjellige for kvinner og menn, og at det er nødvendig å se hele bildet. En visshet om at bærekraftig fred nødvendigvis må bygge på kvinners og menns aktive og likestilte deltagelse.

Voldtekt og vold mot kvinner i krig og konflikt dokumenteres i økende grad, og synliggjør en brutal framferd mot sivilbefolkningen som altfor lenge har vært fortiet og glemt. Seksuelle overgrep, enten det er del av en bevisst krigsstrategi eller utslag av straffefrihet og manglende disiplin, er gjennom flere resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd blitt satt på dagsorden som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, selv om det grusomme omfanget høyst sannsynligvis ikke er blitt mindre. Og til tross for at det fortsatt er vanskelig å få sikret kvinner en plass rundt forhandlingsbordet, erkjenner statsledere i større grad nødvendigheten av å ta hensyn til kvinners behov og interesser når freden skal fremforhandles.

Disse endringene er ikke kommet av seg selv. Det er de små skritts lange vei, der modige kvinner og kvinners egne organisasjoner har spilt en avgjørende rolle. Derfor er det en stor glede at noen av disse kvinnene blir hedret for sin innsats med Nobels Fredspris 2011.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Bak hver av dere står det titusenvis av andre kvinner:

Kvinner som Harriet Logo Kuyang og alle de andre kvinnene i Sør-Sudan som har slåss for likestilling og tilgang på grunnleggende rettigheter i flere tiår. – Look, we are not victims only, we are survivors, and we are part of the solution, sa sudanesiske kvinner på kvinnekonferansen i Oslo januar 2005. Våren 2010 kunne de glede seg over at kvinnene fikk 37 prosent av plassene i det nye Sør-Sudanske parlamentet.

Modige kvinner i det krigsherjede Afghanistan, som kjemper for grunnleggende rettigheter som utdanning og helse, og som fortsetter å kreve rett til delta i framtidige fredsforhandlinger. Flere har måttet bøte med livet, som journalisten Zakia Zaki, drept i Kabul mens hun sov ved siden av sin lille sønn, og fredsaktivisten Sitara Achakzai, skutt utenfor hjemmet sitt i Kandahar.

Kvinnene i Egypt som strømmet til Tahrir-plassen og var avgjørende for mobiliseringen til den egyptiske revolusjonen våren 2011, og som nå slåss for å sikre at kvinner skal kunne ta del i landets videre demokratibygging.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Deres enestående innsats er selvfølgelig ekstraordinær og bemerkelsesverdig.

Rett etter at FNs Sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet i 2000 fikk Ellen Johnson Sirleaf og den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn i oppdrag å dokumentere krigens konsekvenser for kvinner. Rapporten Women, War and Peace er en lang reise gjennom verdens mest krigsherjede områder. Rapporten viser at kvinner alltid og overalt har vilje og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunn, og konkluderer med at kvinner må få bedre arbeidsbetingelser og økt deltagelse i fredsbyggende arbeid. Uten denne rapporten hadde Sikkerhetsresolusjon 1325 muligens aldri kommet seg ut av Sikkerhetsrådets skrivebordskuff, og kvinners avgjørende bidrag for å sikre freden ville fremdeles ikke ha vært anerkjent. Og som første og hittil eneste kvinnelige president i Afrika er Johnson Sirleaf et forbilde for mange.

Leymah Gbowee har vist verden hvordan kvinner kan endre nasjonens historie med fredelige midler. Hun klarte å forene kristne og muslimske kvinner midt i en blodig borgerkrig i Liberia, og møtte et korrupt regime med krav om fred og gjenoppbygging. Der hvor tradisjonell diplomati ikke strakk til klarte  kvinner i hvite t-skjorter å få til en fremforhandlet fredsavtale i 2003, uten andre våpen enn sin moralske overbevisning og ukuelige mot.

Tawakkul Karman har over flere år kjempet for ytringsfrihet og kvinners rettigheter i Jemen, og har stått i front for det ikke-voldelige opprøret mot undertrykkelsen i landet i mange år. Senest i januar i år aksjonerte Amnesty International på hennes vegne da hun ble arrestert og truet på livet. Tawakkol Karman innsats synliggjør den viktige rollen kvinner må spille dersom virkelige demokratier skal vokse fram av opprørene i Nord-Afrika og Midtøsten.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Dere tar imot prisen for de mange kvinnene som gjennom år og tiår har krevd beskyttelse mot vold og overgrep, likestilt deltagelse i fredsforhandlinger og rettsoppgjør etter krig og konflikt.

Dere tar imot prisen for oss alle.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International i Norge, med fokus på kjønnsbasert diskriminering og vold, og seksuelle og reproduktive rettigheter.

Misforstå meg rett, jeg lider ikke av en slik voldsom stormannsgalskap at jeg tror det er mulig for meg alene å stanse mordmaskineriet i USA, Kina, Saudi Arabia eller Iran. Men jeg har fått lov til å oppleve at stor internasjonal oppmerksomhet i kombinasjon med flinke advokater og nasjonale organisasjoners trykk har reddet liv.

Hvem husker ikke saken til Amina Lawal? Den nigerianske kvinnen som skulle steines for å ha fått et barn utenfor ekteskap. Millioner av mennesker verden over reiste seg i harnisk. Samtidig jobbet nigerianske advokater og organisasjoner på spreng for å finne utveier. Kampen ble kronet med hell og Amina Lawal lever i dag i frihet.

Et annet menneske det er vanskelig å glemme er Leyla Mafi, eller Leyla M. som vi kalte henne lenge. Den unge iranske jenta som også skulle steines fordi hun var tatt i utroskap for tredje gang. Hun hadde allerede blitt straffet med pisking to ganger. Det helt spesielle med Leyla M. var at hun var tvunget ut i prostitusjon av moren. Nok engang reiste folk og regjeringer seg i store antall. Sterke og gode krefter inne i Iran likeså. Nok en gang opplevde vi at myndigheter som vanligvis ikke nøler med å drepe i lovens navn, bakket ut. Leyla Mafi lever et bedre liv i dag enn hun gjorde før dødsdommen.

Det er med andre ord mulig å stanse henrettelser som er nær forestående. Men muligheten til å mislykkes er alltid tilstede. Derfor er det så viktig å legge flest krefter i arbeidet med å få dødsstraffen fjernet fra alle staters lovbøker. Den kampen går stødig framover. I gjennomsnitt har 3 land avskaffet dødsstraffen årlig siden 1990. Da Amnesty ble grunnlagt i 1961 var det åtte land som hadde avskaffet dødsstraffen. I dag er det 96 som har avskaffet og 34 til som ikke har dømt noen til døden de siste ti år. Dette er enorme framskritt.

Like fullt sitter over 17.000 mennesker og venter på sin egen henrettelse akkurat nå. Vi er nødt til å kjempe for at denne potensielle massakren ikke blir gjennomført. Den 10. oktober er den internasjonale dagen mot dødsstraff. La dette bli dagen du slutter deg til kampen mot denne torturen. Du kommer til å oppleve at du har vært med på å redde liv, men du kan også oppleve å feile. I det lange løp blir du likevel med på en kamp som kommer til å ende med suksess.

Vi i Amnesty kommer til å kjempe sak for sak og land for land inntil dødsstraffen er der den hører hjemme: I historiebøkene under det kapittelet Jens Bjørneboe kalte bestialitetens historie.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Dødsstraff har vært og er fortsatt blant kampsakene som ligger hjertet hans nærmest. Den 10. oktober er den internasjonale dagen for avskaffelse av dødsstraff. Bruk den til å redde livet til Reginald Clemons som har sittet på dødscelle i USA i 17 år. Domstolen vet at Reginald ikke er gjerningsmannen. Likevel dømmer de han til døden. Stans henrettelsen!