Den unge iranske mattestudenten Mahmoud Vahidnia har fått heltestatus i Iran etter at han i forrige uke kritiserte Irans mektigste mann ansikt til ansikt under et møte mellom myndighetene og studentene. Regimekritikk har vist seg å være livsfarlig i Iran, men den modige studenten har hittil fått gå urørt.
Det var under det årlige møtet på universitetet i Teheran mellom studenter og Irans øverste leder Ali Khamenei at Vahidnia reiste seg og spurte Khamenei: Hvorfor tør ingen i dette landet å kritisere deg? Tror du at du aldri tar feil? Du har blitt forandret til et slags utilgjengelig idol som ingen kan kritisere. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har lov til å kritisere deg.
Mahmoud Vahidnia stoppet ikke der. Han bestemte seg for å gjøre det ingen andre tør og kritiserte ayatollahen i 20 sammenhengende minutter. Myndighetene kuttet TV-sendingene fra møtet lenge før han var ferdig. Det var særlig på den brutale måten myndighetene slo ned på demonstrasjonene etter valget, han utfordret Khamenei. Ifølge opposisjonen ble 69 mennesker drept og tusenvis arrestert under demonstrasjonene.
Gang på gang ser vi slike ekspempler på modige mennesker som vet hva de risikerer men likevel tør å reise seg opp og tale makta midt i mot. Det har kommet ulik informasjon ut etter hendelsen, men de fleste kildene sier at ingenting er skjedd med Mahmoud Vahidnia etter talen på universitetet. Myndighetene har til og med omtalt hendelsen på egne nettsider. Det spekuleres i om den modige mattestudenten var for god til å være sann, om det hele kan det ha vært en teaterforestilling fra myndighetenes side for å overbevise folket om regimets toleranse og rommet for ytringsfrihet.
Ytringsfrihet i ordets rette forstand er fortsatt fraværende i Iran. Likevel mener iranske menneskerettighetsforkjempere at den offentlige kritikken av Irans øverste leder aldri ville vært mulig før de omfattende demonstrasjonene mot valgresultatene i juni i år. Bare det å henvende seg til Irans åndelige og øverste leder ville kunne få fatale konsekvenser tidligere. Demonstrasjonene markerer et skifte. Regimet vil for alltid være svekket av de store folkeopprørene. Jeg velger å tro at Mahmoud Vahidnia ikke er en marionettedukke for myndighetene, men en modig ung mann som tør å stå opp for det han mener, selvom han vet det kan koste ham livet. Han blir trolig et forbilde for mange andre iranere som tror på endring.
28. oktober åpnet Norsk Oljemuseum dørene for et bestillingsverk fra Amnesty International: En fotoutstilling som viser hvordan oljeindustrien har ødelagt naturen og menneskers livsgrunnlag i Nigerdeltaet. Den prisbelønnede fotografen Kadir van Lohuizen står bak bildene.
“Oljens forbannelse” er den treffende tittelen på utstillingen. Zabbey Ninibarini fra Nigerdeltaet åpnet utstillingen. Han fortalte om sin oppvekst og sitt liv i dette forurensede området og hvordan muslingene og fisken som han fanget som guttunge er helt borte nå. Som marinbiolog og menneskerettighetsforkjemper reiser han nå rundt i verden for å fortelle om oljeutslipp og manglende samfunnsansvar fra oljeselskapene.
Oljemuseets direktør, Finn E. Krogh, sa i åpningstalen at Norsk Oljemuseum stort sett forteller historien om “det norske oljeeventyret” – suksesshistorien vi alle nyter godt av. Men det er også viktig å bruke museet til å fortelle andre historier, påpekte Krogh. Derfor forteller Norsk Oljemuseum nå den kontroversielle historien om nordsjødykkerne og deres kamp for å få kompensasjon for helseskadene arbeidet har påført dem. Og derfor har museet nå åpnet dørene for Amnestys utstilling om “Oljens forbannelse” i Nigerdeltaet.
- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International takket også Norsk Oljemuseum for at de er modige nok til å åpne dørene for denne utstillingen, som vi kanskje helst ikke vil se.
Utstillingen er åpen til 10. november. Den 16. november settes den opp på Christian Michelsens Institutt i Bergen.
I sommer startet jeg som praktikant for Amnesty Region Sør i Stavanger. Der var blant annet saken til egypteren Karim Amer sommerens aksjon. Vi lagde plakater, rigget til stand, stilte oss opp i gatene i Stavanger sentrum og samlet inn underskrifter på brev og postkort til President Hosni Mubarak med krav om å løslate Karim. Vi fortalte folk som signerte om Karim Amer og mange ble engasjert i saken hans.
Saken er for mange uforståelig. Karim Amer ble dømt til fire års fengsel i 2007. Det eneste han hadde gjort var å kritisere den islamske tro og publisere kritiske artikler om den egyptiske presidenten på bloggen sin. Han er, i følge Amnestys rapporter, blitt stygt behandlet i fengselet. Karim fikk tenner slått ut og ble stygt forslått for så å bli bundet og kastet på enecelle. Karim kan i følge artikkel 52 i egyptisk fengselslov bli sluppet fri 6. november 2009 etter å ha sonet tre fjerdedeler av en opprinnelig dom på tre år.
Jeg ble som alle andre veldig opprørt over Karims historie. Jeg håpet i sommer at min underskrift ville være med på å legge press på de egyptiske myndighetene. Nå jobber jeg som praktikant i Oslo og har i dag vært med Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs for å møte Egypts ambassadør ved den egyptiske ambassaden og for å overlevere over 20 000 underskrifter! I esken vi hadde med oss med underskrifter lå blant annet min signatur fra i sommer. Nå føles det veldig hyggelig å kunne skrive at det ble såpass mange underskrifter, at vi fikk levert dem personlig og at vi fikk uttrykt hva vi mente om saken. Det føles veldig godt å se at underskriftene vi alle jobbet for kom hele veien frem. Nå er det bare å håpe på at han blir satt fri!
Man tenker kanskje ikke alltid at den ene underskriften vil gjøre den store forskjellen, men gjentatte ganger har Amnesty fått gjennomslag for sine underskriftskampanjer. Jeg har fått følge en kampanje hele veien.
Line Gregersen er praktikant i Amnesty International Norge.
Amnestys ungdomsgruppe i Stavanger har tydeligvis mange jern i ilden. På lørdag arrangerte de sin første Nigerdelta-aksjon i Stavanger. Her deltok aktivister i oransje drakter med Shell-logo og andre som var utkledd i søppelsekker med skitne fjes. Ungdommene skapte et sterkt visuelt bilde av mennesker som er fanget i en vanskelig og urettferdig situasjon på grunn av på bedrifters manglende respekt for menneskerettighetene. For å involvere forbipasserende fikk publikum mulighet til å velge mellom å gi sølevann eller rent vann til aktivistene i søppelsekker.
På mindre enn to timer samlet aktivistene inn mer enn 400 underskrifter mot Shell. Iris Tungland Porturas på 16 år og Marjam Idriss på 17 var med på å arrangere aksjonen. De var veldig fornøyde med både planlegging og gjennomføring av aksjonen. De har drevet aktiv verving på skolen sin, særlig blant de nye som akkurat har begynt på videregående, og har blitt holdt flere planleggingsmøter. Dette har ført til at de klarte å aktivisere nærmere 30 aktivister til å være med en lørdags formiddag til innsats for Amnesty.
- Dette er en utrolig bra kampanje og det er bra at Amnesty tør å snakke høyt om fattigdom som menneskerettighetsbrudd, sier Iris og Mirjam. De to aktivistene har også holdt flere foredrag om Amnestys arbeid, både for medelever og for lokale politiske ungdomspartier som Unge Høyre og Sosialistisk Ungdom. Representanter for Rødt har også fått en liten introduksjon.
- De vi har holdt foredrag for har vært åpne og interesserte, så responsen har vært veldig positiv, sier Iris og Mirjam.
Når vi spurte Iris og Mirjam om deres drømmeaksjon for Amnesty tenkte begge raskt i store baner. “Tenk så kult det hadde vært å fått til en felles internasjonal markering over hele verden. Litt slik som vi får til i Norge nå med Shellkampanjen, når det skal være markeringer over hele landet den 29. oktober. Det gir et utrolig stekt bilde, og viser at sammen er vi mange og at det nytter”.
Hvis du lurte, de fleste forbipasserende i Stavanger valgte forresten rent vann. Så kanskje er det håp?!
Skrevet av Oda Skagseth, praktikant ved Amnestys kontor i Region Sør. Foto: (c) Iris Tungland Porturas
I høst fokuserer vi i Amnesty på bedriftenes samfunnsansvar og aksjonerer for at Shell skal stoppe menneskerettighetsbruddene i Nigerdeltaet. På våre nettsider finner du rapporten “Petroleum, Pollution and Poverty in the Niger Delta” som er bakgrunnen for aksjonen. I dette blogginnlegget kan du se tre filmer om menneskerettighetsbruddene.
1. Vår generalsekretær John Peder Egenæs forteller om bakgrunnen for Amnestys nye kampanje “Fattigdom handler ikke om penger” og hvorfor vi velger å aksjonere mot Shell i høst.
Lysbildene i foredraget til John Peder finner du på SlideShare.
2. Se Amnesty UK sin film om Shells virksomhet på Nigerdeltaet.
3. Det er ikke bare Amnesty i Norge som aksjonerer på Shellstasjoner. Her er en film fra en aksjon i Frankrike.
I høst skal vi i Amnesty kreve at bedrifter tar samfunnsansvar. Bedrifter som er direkte eller indirekte ansvarlig for menneskerettighetsbrudd må stilles til ansvar.
Shells virksomhet har ødelagt livsgrunnlaget til hundretusener av mennesker i Nigerdeltaet
Menneskene som bor der er blitt fratatt sin rett til helse og sunne omgivelser og retten til en akseptabel levestandard
De fattige rammes hardest
”Because of oil exploration there are no more fisheries…
We experience the hell of hunger and poverty.
Plants and animals do not grow well, the fish have died…”
Jonah Gbemre, Iwerhekan Community, Ughelli South Local Government Area of Delta State, april 2008
Du kan se film fra Nigerdelta her:
Hva kan du gjøre?
Vi trenger flest mulig til å bli med oss ut på Shellstasjoner i Norge. Der skal vi samle underskrifter og spre kunnskap om de menneskerettighetsbruddene Shell er ansvarlig for. Kan du sette av et par timer til å være med på din lokale Shellstasjon? Aksjonene skal skje i oktober og november i Norge og mange andre land. Du får aksjonspakke, råd og opplæring i forkant.
Meld deg på her, og du får tilsendt mer informasjon og aksjonspakke:
- E-post: aksjon@amnesty.no
- Twitter: @Amnesty_Norge
- Eller til din regionleder
- Eller som kommentar til denne artikkelen
Bli med og krev at Shell rydder opp i menneskerettighetsbruddene i Nigeria!
Tidligere i dag reiste jeg, i en lånt Chrysler og med sommerfugler i magen. Da Randi Skeie hvisket meg temaet for årets festival i august i fjor og inviterte Amnesty til å samarbeide, så var innholdet i denne gule og svarte folderen jeg har i hendene nå en utopi. Det var også en utopi at en av Amnesty sine gjester skulle åpne årets festival. I går landet den tunisiske journalisten og menneskerettighetsaktivisten Kamel Labidi. Han jobber til daglig med ytringsfrihet.
Amnesty og samtidslitteratur. Amnesty og Litterær holmgang. Amnesty og Improteater om ytringsfrihet. Amnesty og Take my voice – utforsking av seksualitet, fangenskap og frihet. Amnesty har med seg Jenny Hval, Inger Bråtveit, Vigdis Hjorth, Lars Ove Seljestad, Cornelius Jakhelln, Erlend O. Nødtvedt, Philip Lote, Ladyen av Burma, norgesmestre i Improvisasjonsteater og journalist og menneskerettighetsaktivist Kamel Labidi. Hvorfor gjør Amnesty dette?
Jo, fordi dette handler om ytringsfrihet. Dette handler om å ta i bruk ulike virkemidler for å sette fokus på ytringsfrihet, sensur og fengsling. I Norge er ytringsfrihet en selvfølge. Over hele verden sitter folk fengslet for å ha ytret seg. Og i nesten tre måneder har vi fokusert på fire personer som har det felles at de har blitt fengslet for å ha sagt sin mening på Internett. Finnes det en mer verdig avslutning på en slik kampanje enn å dedikere litterære arrangementer til de personene vi har aksjonert for siden mars?
På tre måneder har vi samlet inn nesten 40.000 underskrifter. Målet nå er ytterligere 2000 underskrifter og mange gode litterære opplevelser. Det er et mål jeg er ganske sikker på at vi når.
Vi har akkurat kommet tilbake til kontoret, etter markeringen utenfor den iranske ambassaden i Oslo. Over 100 stykker møtte opp for å vise sin avsky mot henrettelser av mindreårige i Iran og minnes Delara Darabi. Samtidig var det arrangementer i Trondheim, Bergen, Stavanger og 20 andre steder i verden.
“En stum opinion er enhver bøddels ønskedrøm. Vi må også fortsette å protestere fordi det støtter de som gjør det inne i Iran. Taushet er ikke bare et svik mot dem som sitter på dødscelle, det er også et svik mot dem som gjør det samme som oss med liv og helse som innsats.”, sa John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty.
I dette blogginnlegget kan du se bilder fra arrangementene og lese hele appellen til John Peder.
Foto: Fredrik Naumann, Ole Gunnar Solheim og Silje T. Porturas.
John Peder Egenæs’ appell
“Mor de har tenkt å henrette meg, jeg ser galgen, mor redd meg”
Dette var det Delara Darabi sa da hun ringte sin mor klokken syv om morgenen 1. mai.
Dette er en beskjed ingen mor skulle bli tvunget til å få. En beskjed ingen jente eller gutt skulle være nødt til å gi sine foreldre ved daggry eller noen annen tid på døgnet.
Men det skjedde igjen 1. mai 2009 fordi iranske myndigheter fortsetter å henrette i stort tempo, og det kommer til å skje igjen. Bare i dag har vi fått opplysninger om at fire personer skal være hengt i Teheran.
Heldigvis ser det ut til at de to mindreårige lovbryterne Amir Khalegi og Safir Angooti ikke har blitt hengt. Men det kan fortsatt bare være et spørsmål om tid før bødlene blir bedt om å klargjøre galgen for dem også.
Delara Darabi er en av mange hundre som har blitt henrettet i Iran de siste årene, og bare en av minst 42 mindreårige lovbrytere som har blitt henrettet i landet siden 1990. Åtte av dem bare i fjor og to hittil i år.
Men Delara symboliserer dem alle, hun er selv i døden et eksempel på hvor vanvittig dødsstraffen er, og hvor spesielt meningsløst det er å dømme et barn til døden. Uansett hva barnet har gjort.
Delara har blitt et symbol fordi mange av oss føler at vi kjenner henne. Noe av det vi tror vi vet har vi kanskje diktet på toppen av det vi helt sikkert vet.
Jeg har en ide at Delara før arrestasjonen og dommen var en aktiv og litt opprørsk jente. En jente som var villig til å teste eller til og med bryte grenser. I et land og en kultur der det kanskje ikke er noe som ses på som noe positivt, spesielt ikke hos ei jente.
Så skjedde det noe. Et menneske ble drept og Delara påtok seg skylden for å ha drept henne. Som de fleste vet har hun siden trukket tilståelsen og hun påstod helt til henrettelsen at hun var uskyldig. Men hun ble dømt til døden.
Fra og med nå får vi vite mer om Delara. I fengslet utvikler hun sine kunstneriske talenter. Vi har sett tegninger og malerier. Vi har også fått se dikt. Men det er ikke slik at tiden i fengselet er en positiv utdanning for henne. Vi vet at Delara var dypt deprimert og har forsøkt å ta sitt eget liv. Vi vet at advokaten hennes ba oss alle sende henne hilsener i håp om at det ville hjelpe henne å holde motet oppe, og forhindre nye selvmordsforsøk. Vi vet at hun knyttet bånd til medfanger som har fortalt at de ikke kan tro hun har drept. En kvinne som delte celle med Delara i ett år har fortalt hvordan hun til og med reddet maur fra å gå i døden. Alt dette tegner i et bilde av en person med mange positive egenskaper, slik alle mennesker har. Et menneske som burde få leve videre og utvikle seg videre, slik alle mennesker bør.
Vi vet også at Delara hadde håp og til og med planer for fremtiden. Dagen før de drepte henne fortalte hun moren at hun ønsket å ta utdannelse når hun slapp ut av fengselet.
Sånn skulle det ikke gå. Iranske myndigheter brøt løftet om å utsette henrettelsen med to måneder. De kastet oss blår i øynene. De kneblet familien og advokaten ved ikke å fortelle dem hva som skulle skje. De gjorde alt de kunne for at de skulle få lov til å drepe denne unge jenta i fred.
Viktige menn som liker å stå på talerstoler. Som liker å hevde at de har rett enten det gjelder religion, jus eller politikk. Måtte drepe ei 23 år gammel jente i et bakhold for at ingen skulle forstyrre dem. De eneste som visste sikkert på forhånd var bøddelen og Delara selv.
“…de har tenkt å henrette meg, jeg ser galgen…”
Etter Delaras bønn til moren:
“mor redd meg!”
Brøt en annen stemme inn og sa:
“Vi skal drepe barnet ditt og det er ingenting du kan gjøre med det”
De klarte ikke helt å la være å torturere Delaras mor litt til. Morderne ville høre hennes fortvilelse, derfor dette “vi dreper den vi vil – du er maktesløs.”
Det er dager da iranske og andre myndigheter klarer å skape en følelse av at de er allmektige, mens alle vi som bekjemper deres overgrep er maktesløse. En kort stund den 1. mai følte jeg det sånn. Men vi må ikke la dem oppnå det. Delara var som sagt ikke den første som ble myrdet i Irans galger, og hun blir dessverre ikke den siste. Men vi må fortsette å protestere mot hver eneste henrettelse vi får vite om. Vi må fortsette å kreve av våre myndigheter at de protesterer mot sine iranske kolleger.
En stum opinion er enhver bøddels ønskedrøm. Vi må også fortsette å protestere fordi det støtter de som gjør det inne i Iran. Taushet er ikke bare et svik mot dem som sitter på dødscelle, det er også et svik mot dem som gjør det samme som oss med liv og helse som innsats.
I dag protesterer vi mot den meningsløse henrettelsen av Delara Darabi. Vi protesterer mot at Iran dømmer barn til døden. Vi krever at norske og andre lands myndigheter gjør mer for at Iran skal følge FNs barnekonvensjon og avskaffe dødsstraff for barn. Og vi står her for å støtte menneskerettighetsaktivistene i Iran som krever det samme. Vi ønsker å forsterke deres stemme slik at den kan lyde over hele verden med kravet!
Lørdag gikk artister og frivillige ildsjeler gikk sammen for å sette lys på Amnesty Internationals arbeid for ytringsfrihet og samvittighetsfanger. Resultatet ble en unik aften på Tou Scene.
De anerkjente jazz-musikerne Frode Gjerstad og Ståle Birkeland åpnet kvelden. Frode Gjerstad har i mange år vært en sentral og respektert skikkelse i norsk frijazz og improvisasjonsmusikk, og går for å være den norske improjazzens gudfar. Tidligere i år fikk Gjerstad også tildelt norsk jazz’ høyeste utmerkelse for sin utmerkelse innen fri improvisert jazz. Jazztrommeslageren Ståle Birkeland har bakgrunn fra musikkstudier ved Leeds College of Music, og har samarbeidet med en rekke lokale og internasjonale musikere og har opptrådt på festivaler som Maijazz, Nattjazz, Ekstremsportveko og Isle of Wight.
“Ytringsfrihet for meg betyr at en kan si det en tenke, uten å måtte se til siden for å se om noen ikke liker det du sier. Når en sier noe andre ikke liker må en betale for det også her. Men konsekvensene er jo helt andre. Det er store gradsforskjeller. Det var kjekt å få støtte Amnesty, det var kjekt å bli spurt om å delta her. Jeg har alltid hatt stor respekt for Amnesty, de gjør et godt arbeid!” sier Frode Gjerstad om Amnestys kampanje for ytringsfrihet og arrangementet han deltok på.
Konferansier for kvelden var skuespiller og artist Silje Salomonsen. Hun delte brevet fra Zeng Jinyan, kona til den fengslede kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Hu Jia, med publikum, hvor Jinyan takker alle som har sendt appeller og hilsener. Brevene er en av de få tingene som har holdt håpet hennes oppe i løpet av det siste året hvor hun har vært sperret inne i sitt eget hjem. Les brevet her.
Silje Salomonsen stilte, som alle de andre artistene opp gratis for Amnesty denne kvelden
”Amnesty gjør et viktig arbeid og det er stas å få muligheten til å bidra til deres arbeid”.
Publikum fikk også oppleve dansere fra Universitetet i Stavanger og det norsk/svenske Elbjörn Sensor spilte. Kvelden ble avsluttet i kafeen der NuMusic Soundsystem sørget for god musikk ved DJene Martyn Reed (NuMusic) og Floss Daily (Plastic People, UK).
Kvelden ble i sin helhet gjort mulig av frivillig innsats fra to private initiativtakere, Maria Norseth Garlie og Kim Aksnes
“Som kunstnere verdsetter vi ytringsfriheten høyt, og mye av dagens kunst ville kanskje ikke eksistere uten nettopp denne menneskerettigheten. Det er derfor ekstra fint å få lov til å vise vårt engasjement på denne måten; en konsert med improvisert musikk og dans”
Maria legger til at
“Ytringsfrihet og samvittighetsfanger har lenge vært en hjertesak for meg, helt siden jeg var gammel nok til å kunne prøve å begripe hva min morfar, Helge Norseth, gjennomgikk som politisk fange i tyske konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Det er viktig for meg å støtte en så viktig sak som dette.”
Frode Gjerstad og Ståle Birkeland
Elbjörn Sensor
Konferansier Silja Salomonsen
Teksten er skrevet av Marianne Hovdan, assisterende regionleder i Region Sør. Fotograf er Leikny Bakke Lie.
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
nedoverbakke
Erlend Larsen 
Fredrik Naumann 
Abdoollah Hosseini
Sigrun Tømmerås
Rune Arctander 
Marjana Annfinsen 
28. oktober åpnet 
- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.
