Innlegg tagget med ‘blogg’
Torsdag 14. januar 2010
På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.
Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.
Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!
Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint” måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.
Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.
Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.
Onsdag 28. oktober 2009
Amnestys blogg har fått ny logo, ny adresse, et par nye funksjoner, flere ivrige skribenter og ny sjef.
Bloggen, som før var ytringsfrihet.amnesty.no, er blitt til blogg.amnesty.no. Vi fortsetter der vi slapp. Alle de gode innleggene og kommentarene fra Folkeaksjonen for ytringsfrihet blir liggende i Arkivet, men vi gjør et forsøk på å rendyrke Amnestys blogg.
Til det har vi samlet et knippe ivrige skribenter. Noen kjenner dere godt fra tidligere innlegg på ytringsfrihet.amnesty.no. Noen er nye. Nytt for alle er at alle skribentene fra nå av kommer til å ha bloggen og leserne fremst i pannebrasken. På jobb, på aksjon, på bar, hjemme, i drømme. Det blir nytt trøkk. Vi lover.
Ta gjerne en presentasjonsrunde med skribentene. Sveip deretter innom den nye siden Introduser deg! og fortell oss hvem du er. Når du registrerer deg første gang får du ditt unike profilbilde, din egen avatar på Amnestys blogg.
Hvorfor en så høytidelig introduksjon? Det er ikke obligatorisk, men vi vil at Amnestys blogg skal bli en møteplass, en levende diskusjon, et sted vi kan lære, la oss inspirere og knytte kontakter. Det er lettere når vi vet hvem hverandre er.
Vi vet at sceneteppet ofte er tungt å løfte på i Amnesty. Det er vanskelig å få innblikk i hva som skjer i kulissene før vi bestemmer at teppet skal opp og forestillingen kan begynne. Det kjennes tryggest å vente til alt er klart.
Nå tvinger vi oss ut av den komfortable sonen. Fordi det er mye bedre å få gode innspill underveis enn når alt er ferdig. Vi håper at det engasjerer og at flere blir med. Hvorfor? Fordi vi håper å få større gjennomslagskraft for sakene våre. Alltid det.
Amnesty er fortsatt ny i bloggsfæren. Vi lærer mens vi blogger. En ting er sikkert. Bloggen hadde aldri vært så fin uten inspirasjon, kyndig veiledning, og ikke minst store porsjoner tålmodighet fra Daniel Jackson og Lene Jensen.
Vi har skamløst stjålet ideene til Ida Jackson og Virrvarr, kåret til Norges beste blogg. Ektemann og IT-guru Daniel Jackson har bygd siden og klekket ut lure løsninger. Og Amnestys blogg har latt seg bli-ny med designer Lene Jensen. Tusen takk til dere alle sammen!
Utover høsten løfter vi blikket ut fra Amnesty-kontoret og lover bidrag fra flere skriveføre, spennende folk.
Kanskje banker hjertet ditt ekstra hardt for noe? Har du et gjesteinnlegg i magen? Ikke nøl med å ta kontakt med meg. Jeg heter Kristin Rødland Buick, er nyansatt webredaktør i Amnesty og ansvarlig for bloggen.
Tirsdag 30. juni 2009
Vi avslutter nå vår kampanje for ytringsfrihet på nett. I løpet av våren har vi jobbet intenst med å sette ytringsfrihet på dagsorden, og vi har satt søkelys på fire fengslede skribenter. I tillegg har vi etablert Amnesty 2.0. Les her hva som gikk bra, og hva som ikke gikk så bra.
1. Vi har samlet inn totalt ca 55 000 underskrifter, og en signatur kan utgjøre en forskjell. Takk til alle som har signert kampanjen.
2. Vi har jobbet for Troung Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou. Vi har fortalt omverden om overgrepene. Vi har vist solidaritet med de fire mennene. Og vi har ansvarliggjort overgriperne.
3. Vi har vært med på å forbedre situasjonen til Mohammed Abbou. Mohammed Abbou fikk opphevet sitt utreiseforbud som følge av internasjonalt press og mange underskrifter.
4. Vi vant årets KLIKK!-Konkurranse (INMAs interaktive reklamekonkurranse for ideelle organisasjoner). Kampanjen ytringsfrihet på nett ble utviklet og produsert av det interaktive byrået Jimmy Royal. Vi hadde annonser i alle de store nettmediene. Vi har irritert endel mennesker med våre flashannonser. Men vi har også gledet mange mennesker med annonsene våre, som vant Sølvtaggen i mars og sølv i Gulltaggen for beste kampanje samfunnsinformasjon. Takk til INMA og Jimmy Royal for samarbeidet.
5. Vi har satt ytringsfrihet på nett på dagsorden, og bloggere har vist oss hvor viktig nett er i kampen for menneskerettighetene. Denne våren har norske bloggere skrevet om ytringsfrihet og Delara Darabi. Les om Delaras skjebne her.
6. Vi har tatt de første skrittene mot Amnesty 2.0. Vi har etablert den første norske Amnestybloggen, og mange har lest oss (i hvertfall i perioder). Blant organisasjoner i Norge er Amnesty mest fulgt på Twitter. Vi er aktive på Facebook (fanside: Amnesty International Norway). Vi snuser på Origo og You Tube. I den ambisiøse kommunikasjonsstrategien vår sier vi at vi skal bli best på nett. Hjelp oss å bli best på nett!
7. Vi markerte den internasjonale dagen for ytringsfrihet på nett 12.mars. Minst 49 bloggere omtalte kampanjen den dagen. Vi hadde også støttemarkeringer over hele landet, og slapp 1500 røde ballonger. Takk til alle som deltok den dagen.
8. Vi har fnist over våre røde ballonger. (Ballonger er et symbol på ytringsfrihet over lukkete grenser. I landet som blir kalt “a virtual black hole in cyberspace” , Nord-Korea, blir ballonger brukt for å kommunisere med befolkningen). Våre ballonger skapte stor synlighet i mange regioner. Men var heller mislykket i Oslo som et synliggjøringsstunt. Ingen i media kom og ville ta bilder av oss. Men vi tok iallefall noen fine bilder av oss selv. Vi har også fått unyttig kunnskap om ballonger og helium. Og lært at de er vanskelig å få ned fra trærne i Spikersuppa i Oslo.
9. Vi har sammen med ekstremsportutøvere hatt aksjon for Hu Jia på en fjelltopp på Voss og Amnestystafett under Ekstremsportveko. Se film fra stafetten her. Takk til Jon Gjerde og de andre Amnestyaktivistene på Voss.
10. Vi og flere andre har hatt det morro med å skrive hva ytringsfrihet betyr for oss på en lapp og tatt bilde av hverandre.
11. Vi deltok på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Der hadde vi litterære møter mellom samtidsforfattere og menneskerettighetsaktivister. Jenny Hval, Inger Bråtveit, Vigdis Hjorth, Lars Ove Seljestad , Cornelius Jakhelln, Erlend O. Nødtvedt, Philip Lote, Ladyen av Burma, norgesmestre i Improvisasjonsteater og journalist og menneskerettighetsaktivist Kamel Labidi var med sammen med Amnesty. Se film fra festivalen.
12. Vi har snakket med advokaten til Karim Amer og fått vite at han er ved godt mot.
13. Vi har hatt 38 støttespillere på bloggen. Blant andre Ravi, Fredrik Skavlan, Abid Raja, Eli Hagen og Kjell Magne Bondevik. Tusen takk til alle. Se alle støttespillerne her.
14. Vi har lært masse av Virrvarr og andre bloggerne. En stor takk.
15. Vi har opprettet kontakt med dere! Gi oss gjerne tilbakemeldinger i kommentarfeltet. Og tips oss veldig gjerne om hvordan vi skal fortsette å bruke denne bloggen fremover.
Hilsen kampanjegruppa;
Gerald Kador Folkvord, Jørgen Lindbäck-Larsen, Randi Hagen Eriksrud & Silja Skønberg
Mandag 13. april 2009
Brian Dooley
Brian Dooley er en edderkopp i Amnesty-familien. Her forteller han om hvordan han blogget fra sin etterforskningsreise i Gaza. Som en av ytterst få greide han og tre andre fra Amnesty å komme seg inn i Gaza mens krigen raste.
International journalists and human rights workers had been shut out of Gaza from early November 2008. When the conflict started at the end of December, they were still not allowed in. A small Amnesty team – just four of us – managed to get in via Egypt. We were among the very first outsiders to see what was happening. We got in while the conflict was still on, while bombs were still falling, and traveled up to Gaza City at night in the back of an ambulance.
In those first 72 hours we managed to see and record things that international journalists would not be able to film for several more days. Because of being able to blog, it meant we could share instantly with the outside world evidence of widespread use of white phosphorus by the Israeli army in densely populated areas in and around Gaza City, despite earlier denials by the Israeli Army that they had used it. Our words and pictures showed it had been used extensively.
In one alleyway in the city we saw barefooted children running around lumps of still smouldering phosphorus. We found more on the roof of a family’s house and still more on a busy street.
As we arrived in the Zaitoun neighbourhood of Gaza City, rescue workers were pulling out the bodies of members of the Sammuni family from the rubble of their home. They had been killed in Israeli strikes two weeks earlier and Israeli soldiers had subsequently bulldozed the house on top of them.
The Israeli army did not allow rescue workers to reach the area, despite repeated requests, and the bodies were in a state of decomposition. There was little machinery to help with the effort – teams of people worked with sledgehammers and even bare hands to reach the corpses buried under the flattened concrete. The smell was unbearable.
As the ceasefire was declared, and the world’s media and other human rights workers began to get into Gaza, they sought us out, asking for information about what had happened where. Our ability to react fast, get a team assembled on the spot and – crucially – into Gaza meant we could see firsthand what had happened and then share it with a global audience through blogging. We did dozens of interviews with the world’s press in Gaza that first week the conflict ended, telling them about the phosphorous and other weapons, and ensuring that human rights messages were central to the coverage. Blogs meant information getting out that day to a wide and influential audience.
Brian Dooley er spesialrådgiver ved Amnestys internasjonale hovedkontor i London. Han jobber for tiden med utvikling av Amnesty i de sørlige og østlige deler av verden. Han har prosjekter i Latvia, Botswana, Uganda, Liberia og Indonesia. Han har jobbet 16 år i Amnesty; for Amnestys avdelinger i Storbritannia og i Irland, og for Amnestys hovedkontor i London.
Kristin Rødland Buick
Fredrik Mellem
patricia 
Janne
Ingvild Gjone Lyberg
bjørnen 
Isabella
kjell arild 
inge kvivik 