Jeg leser en hel bråte blogger hver uke. Noen favoritter må jeg innom minst en gang om dagen, mens andre slenger bare jeg et blikk på ved ujevne mellomrom eller når de dukker opp i et av de faste bloggsøkene jeg har på Google. Men hva er det som egentlig skiller blogg-klinten fra blogg-hveten?
Bloggene jeg elsker har noen fellestrekk, med utgangspunkt i min personlige smak: det handler om kvalitet og kreativitet; sjanger og sjarm; interesser og innhold. Men det er vanskelig å få tak på ”det lille ekstra” som noen har. Det som gjør at jeg bare må sjekke rss-leseren min hver time.
Jeg tror at store deler av hemmeligheten ligger i å være personlig uten å bli for privat. De beste bloggerne er gjerne åpne og ærlige, men blottlegger ikke sjela si. De byr på seg selv, men inviterer oss ikke med inn på soverommet. Det bittelille rommet mellom for mye og for lite er for meg udefinerbart. Ja, nesten magisk.
På Amnestybloggen treffer du mange forskjellige folk, med veldig ulik bloggstil og bakgrunn. Men Amnestyblogging er ikke som annen blogging – det finnes visse rammer man må holde seg innenfor. Faglig tyngde og troverdighet er viktig. Blogginnleggene her representerer ikke nødvendigvis alltid Amnestys offisielle syn, men det er ikke tvil om at det man skriver uansett vil bli assosiert med Amnesty. Det gir kraft, men også ansvar. Som igjen gjør det enda vanskeligere å våge å eksperimentere til man klarer å finne det magiske ”lille ekstra”.
Vi har ikke noe skattekart som viser hvor magien finnes, men noen ganger finner vi den likevel. Noen ganger klarer vi å fange lyn i en flaske, som amerikanerne sier. Midt i sorgen og sjokket over henrettelsen av Delara Darabi i fjor skrev sjefen et blogginnlegg som fortsatt gir meg klump i halsen. Og jeg leser gjerne om igjen favorittinnlegg fra kolleger og Amnestyvenner om engasjement for journalisten Anna Politkovskaja og studenter i Dakar, mot dødsstraff og vold mot kvinner.
Jeg håper vi klarer å finne magien oftere og oftere i tiden som kommer. Vi vil at bloggen vår skal være et sted hvor det er liv og røre, personlig engasjement og temperament. Hvor det er stor frihet og hvor tonen er menneskelig og tilgjengelig. Hvor du blir kjent med oss og vi med deg. En favorittblogg du bare må innom.
Har du et favorittinnlegg på Amnestybloggen?
Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.
En kjeller i Oslo. Juni. Et bur på størrelse med et liggende menneske. Lyskastere.
Over hodene våre er det full aktivitet på Westerdahl reklameskole. Her nede har vi snart vært i gang i 12 timer. Skuespillere, filmfolk fra Motion Blur, Amnesty-folk og Kikkut reklamebyrå.
Dugnad for Shiva Nazar Ahari.
Hvorfor?
Hun er 26 år, blogger og frittalende journalist. Hadde hun bodd her i landet, ville det ikke vært så mye å snakke om. Men hun driver sin virksomhet i Teheran. Og hun har måttet betale en høy pris. Fengsel én gang, to ganger, tre ganger. Nå sitter hun inne for fjerde gang. Siden desember i fjor. Det meste av tiden i isolasjon. Siden februar i år i et bur som er så trangt at hun ikke kan bevege armer og ben.
Anklagen?
“Fiendtskap mot Gud”, “skape offentlig uro gjennom skriverier på nettsider” og “handle mot nasjonal sikkerhet ved å delta i demonstrasjoner”.
Hun risikerer dødsstraff.
Vi har bestemt oss for å mobilisere for fullt. Hun skal ikke dø. Ytringsfriheten i Iran skal ikke knebles. Derfor er vi i kjelleren på dugnad alle sammen denne dagen. Filmen går på TV Norge og FEM i juli. Og du kan bli med å støtte Shiva og alle de andre som utsettes for overgrep. 70.000 nordmenn er allerede med som sms-aktivister. Du kan bli den neste. Send AMNESTY til 1960.
På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.
Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.
Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!
Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint” måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.
Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.
Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.
Amnestys blogg har fått ny logo, ny adresse, et par nye funksjoner, flere ivrige skribenter og ny sjef.
Bloggen, som før var ytringsfrihet.amnesty.no, er blitt til blogg.amnesty.no. Vi fortsetter der vi slapp. Alle de gode innleggene og kommentarene fra Folkeaksjonen for ytringsfrihet blir liggende i Arkivet, men vi gjør et forsøk på å rendyrke Amnestys blogg.
Til det har vi samlet et knippe ivrige skribenter. Noen kjenner dere godt fra tidligere innlegg på ytringsfrihet.amnesty.no. Noen er nye. Nytt for alle er at alle skribentene fra nå av kommer til å ha bloggen og leserne fremst i pannebrasken. På jobb, på aksjon, på bar, hjemme, i drømme. Det blir nytt trøkk. Vi lover.
Ta gjerne en presentasjonsrunde med skribentene. Sveip deretter innom den nye siden Introduser deg! og fortell oss hvem du er. Når du registrerer deg første gang får du ditt unike profilbilde, din egen avatar på Amnestys blogg.
Hvorfor en så høytidelig introduksjon? Det er ikke obligatorisk, men vi vil at Amnestys blogg skal bli en møteplass, en levende diskusjon, et sted vi kan lære, la oss inspirere og knytte kontakter. Det er lettere når vi vet hvem hverandre er.
Vi vet at sceneteppet ofte er tungt å løfte på i Amnesty. Det er vanskelig å få innblikk i hva som skjer i kulissene før vi bestemmer at teppet skal opp og forestillingen kan begynne. Det kjennes tryggest å vente til alt er klart.
Nå tvinger vi oss ut av den komfortable sonen. Fordi det er mye bedre å få gode innspill underveis enn når alt er ferdig. Vi håper at det engasjerer og at flere blir med. Hvorfor? Fordi vi håper å få større gjennomslagskraft for sakene våre. Alltid det.
Amnesty er fortsatt ny i bloggsfæren. Vi lærer mens vi blogger. En ting er sikkert. Bloggen hadde aldri vært så fin uten inspirasjon, kyndig veiledning, og ikke minst store porsjoner tålmodighet fra Daniel Jackson og Lene Jensen.
Vi har skamløst stjålet ideene til Ida Jackson og Virrvarr, kåret til Norges beste blogg. Ektemann og IT-guru Daniel Jackson har bygd siden og klekket ut lure løsninger. Og Amnestys blogg har latt seg bli-ny med designer Lene Jensen. Tusen takk til dere alle sammen!
Utover høsten løfter vi blikket ut fra Amnesty-kontoret og lover bidrag fra flere skriveføre, spennende folk.
Kanskje banker hjertet ditt ekstra hardt for noe? Har du et gjesteinnlegg i magen? Ikke nøl med å ta kontakt med meg. Jeg heter Kristin Rødland Buick, er nyansatt webredaktør i Amnesty og ansvarlig for bloggen.
Vi avslutter nå vår kampanje for ytringsfrihet på nett. I løpet av våren har vi jobbet intenst med å sette ytringsfrihet på dagsorden, og vi har satt søkelys på fire fengslede skribenter. I tillegg har vi etablert Amnesty 2.0. Les her hva som gikk bra, og hva som ikke gikk så bra.
2. Vi har jobbet for Troung Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou. Vi har fortalt omverden om overgrepene. Vi har vist solidaritet med de fire mennene. Og vi har ansvarliggjort overgriperne.
4. Vi vant årets KLIKK!-Konkurranse (INMAs interaktive reklamekonkurranse for ideelle organisasjoner). Kampanjen ytringsfrihet på nett ble utviklet og produsert av det interaktive byrået Jimmy Royal. Vi hadde annonser i alle de store nettmediene. Vi har irritert endel mennesker med våre flashannonser. Men vi har også gledet mange mennesker med annonsene våre, som vant Sølvtaggen i mars og sølv i Gulltaggen for beste kampanje samfunnsinformasjon. Takk til INMA og Jimmy Royal for samarbeidet.
5. Vi har satt ytringsfrihet på nett på dagsorden, og bloggere har vist oss hvor viktig nett er i kampen for menneskerettighetene. Denne våren har norske bloggere skrevet om ytringsfrihet og Delara Darabi. Les om Delaras skjebne her.
6. Vi har tatt de første skrittene mot Amnesty 2.0. Vi har etablert den første norske Amnestybloggen, og mange har lest oss (i hvertfall i perioder). Blant organisasjoner i Norge er Amnesty mest fulgt på Twitter. Vi er aktive på Facebook (fanside: Amnesty International Norway). Vi snuser på Origo og You Tube. I den ambisiøse kommunikasjonsstrategien vår sier vi at vi skal bli best på nett. Hjelp oss å bli best på nett!
8. Vi har fnist over våre røde ballonger. (Ballonger er et symbol på ytringsfrihet over lukkete grenser. I landet som blir kalt “a virtual black hole in cyberspace” , Nord-Korea, blir ballonger brukt for å kommunisere med befolkningen). Våre ballonger skapte stor synlighet i mange regioner. Men var heller mislykket i Oslo som et synliggjøringsstunt. Ingen i media kom og ville ta bilder av oss. Men vi tok iallefall noen fine bilder av oss selv. Vi har også fått unyttig kunnskap om ballonger og helium. Og lært at de er vanskelig å få ned fra trærne i Spikersuppa i Oslo.
9. Vi har sammen med ekstremsportutøvere hatt aksjon for Hu Jia på en fjelltopp på Voss og Amnestystafett under Ekstremsportveko. Se film fra stafetten her. Takk til Jon Gjerde og de andre Amnestyaktivistene på Voss.
10. Vi og flere andre har hatt det morro med å skrive hva ytringsfrihet betyr for oss på en lapp og tatt bilde av hverandre.
14. Vi har lært masse av Virrvarr og andre bloggerne. En stor takk.
15. Vi har opprettet kontakt med dere! Gi oss gjerne tilbakemeldinger i kommentarfeltet. Og tips oss veldig gjerne om hvordan vi skal fortsette å bruke denne bloggen fremover.
Brian Dooley er en edderkopp i Amnesty-familien. Her forteller han om hvordan han blogget fra sin etterforskningsreise i Gaza. Som en av ytterst få greide han og tre andre fra Amnesty å komme seg inn i Gaza mens krigen raste.
International journalists and human rights workers had been shut out of Gaza from early November 2008. When the conflict started at the end of December, they were still not allowed in. A small Amnesty team – just four of us – managed to get in via Egypt. We were among the very first outsiders to see what was happening. We got in while the conflict was still on, while bombs were still falling, and traveled up to Gaza City at night in the back of an ambulance.
In those first 72 hours we managed to see and record things that international journalists would not be able to film for several more days. Because of being able to blog, it meant we could share instantly with the outside world evidence of widespread use of white phosphorus by the Israeli army in densely populated areas in and around Gaza City, despite earlier denials by the Israeli Army that they had used it. Our words and pictures showed it had been used extensively.
In one alleyway in the city we saw barefooted children running around lumps of still smouldering phosphorus. We found more on the roof of a family’s house and still more on a busy street.
As we arrived in the Zaitoun neighbourhood of Gaza City, rescue workers were pulling out the bodies of members of the Sammuni family from the rubble of their home. They had been killed in Israeli strikes two weeks earlier and Israeli soldiers had subsequently bulldozed the house on top of them.
The Israeli army did not allow rescue workers to reach the area, despite repeated requests, and the bodies were in a state of decomposition. There was little machinery to help with the effort – teams of people worked with sledgehammers and even bare hands to reach the corpses buried under the flattened concrete. The smell was unbearable.
As the ceasefire was declared, and the world’s media and other human rights workers began to get into Gaza, they sought us out, asking for information about what had happened where. Our ability to react fast, get a team assembled on the spot and – crucially – into Gaza meant we could see firsthand what had happened and then share it with a global audience through blogging. We did dozens of interviews with the world’s press in Gaza that first week the conflict ended, telling them about the phosphorous and other weapons, and ensuring that human rights messages were central to the coverage. Blogs meant information getting out that day to a wide and influential audience.
Brian Dooley er spesialrådgiver ved Amnestys internasjonale hovedkontor i London. Han jobber for tiden med utvikling av Amnesty i de sørlige og østlige deler av verden. Han har prosjekter i Latvia, Botswana, Uganda, Liberia og Indonesia. Han har jobbet 16 år i Amnesty; for Amnestys avdelinger i Storbritannia og i Irland, og for Amnestys hovedkontor i London.