Mitt første løfte gikk ut på at jeg kom til å provosere dere. Når jeg tenker tilbake på året som har gått er dette det løftet jeg er sikrest på å ha holdt. Vi fikk mange sinte tilbakemeldinger da jeg og Amnesty mente det var akseptabelt å sende en gruppe serbere fra Kosovo ut av Norge. Standpunktet skapte en for meg uvant storm av motbør. Det høres kanskje utstudert ut, men jeg er glad for denne stormen fordi den avstedkom en god prinsipiell diskusjon. Jeg står fast på vårt standpunkt, men enhver aksept av tvangsreturer skal settes under lupen, og det skal avkreves gode forklaringer på hvordan vi eller myndighetene kan mene noe slikt. Et slikt standpunkt skal aldri være lettvint å ta. Jeg kan love dere at dette ikke var lett for oss verken før eller etter at det ble offentlig. Men løftet mitt holdt jeg.

Min oppfatning er at jeg også har holdt det neste løftet på lista, nemlig at jeg skulle gjøre dere forbanna. Forhåpentligvis har jeg oppfylt det flere ganger, men jeg er ganske sikker på at vi satte sinnene i kok i hvert fall én spesiell gang. Det var da vi startet aksjonen for småjenter i Nicaragua som nektes abort selv om de har blitt gravide etter voldtekt og incest. Flere enn 75.000 nordmenn har skrevet under på protestbrevet til president Daniel Ortega om de grove overgrep jenter og kvinner i Nicaragua utsettes for daglig.

Om jeg har holdt det tredje løftet får nesten dere gi meg en pekepinn på via kommentarfeltet. Har jeg bidratt til å forklare at kampen for menneskerettigheter også er en kamp mot fattigdom? Ikke bare retten til arbeid, sosiale ytelser, et tak over hodet, utdanning og helsestell, men også ytringsfrihet og retten til informasjon er vesentlige i fattigdomsbekjempelsen. Er dere med?

Når det gjelder å begrense de mest brutale konsekvensene av regjeringens “hardere i klypa” flyktningpolitikk mener jeg at menneskerettighetsbevegelsen i Norge virkelig har oppnådd mye. Da året startet var både Hellas, sentrale Irak og litt senere Somalia steder norske myndigheter ønsket å tvangssende mennesker til. I dag er det bare Irak igjen av dem. Det er intet mindre enn en seier, men vi skal jobbe videre for en mer human politikk.

Guantánamo er ikke stengt og norske myndigheter har ikke tatt i mot løslatte fanger derfra slik jeg lovte å prøve å få til. Like fullt har jeg Wikileaks-bevis for at vi har fortsatt å jobbe med saken, og at norske myndigheter i kulissene faktisk har vurdert å hente noen av fangene hit. Løftet mitt er med andre ord holdt, og det vi nå har lært gir inspirasjon til videre innsats.

Jobben for samvittighetsfanger kan du sjekke på våre aksjonssider. Den har pågått hele året. Høydepunktet kom likevel helt på slutten i forbindelse med at Nobelkomiteen ga fredsprisen til Liu Xiaobo. I den forbindelse må jeg si at det var om ikke overraskende så ihvertfall uvant at mostanden mot fredsprisen og tvilen rundt Liu Xiaobo kom fra norsk næringsliv og deler av det politiske establishment. Det er åpenbart plagsomt at norsk støtte til forfulgte mennesker skal koste oss handelsavtaler og annen økonomisk gevinst.

Mine tre siste løfter er nok engang avhengige av hva du har å si. Jeg mener vi har gitt alle som ønsker det en mulighet til å bli kjent med forfulgte mennesker verden over, at vi har gitt alle en mulighet til å gjøre noe for og med dem, og at dere alle har hatt muligheten til å kommentere på hva vi i Amnesty har gjort i løpet av året. Dersom dere er uenige hører vi gjerne fra dere.

Den observante leser har merket seg at jeg har hoppet over ett løfte. Jeg skrev så selvsikkert at dere kunne tillate dere å håne meg dersom to stater ikke hadde avskaffet dødsstraffen i 2010. I skrivende stund står jeg laglig til for hogg. Ingen stater har til nå endelig avskaffet denne barbariske straffemetoden i år. Mongolia har riktignok innført en midlertidig stans av henretteslser, men det var ikke det jeg lovte. 2010 vil faktisk stå igjen som det første året på lenge da ingen stater avskaffet dødsstraffen, og for dette må jeg tåle nidviser og annen hån. Samtidig tegner konturene av ett av mine løfter for 2011 seg. Vi må få verden tilbake på sporet i forhold til å avskaffe dødsstraff.

Alt i alt må jeg si at jeg ikke skammer meg over sammenhengen mellom mine løfter og det Amnesty har bidratt til å oppnå i 2010. Jeg mener det holder til ståkarakter.

Når det er sagt vil jeg gjerne understreke at dette selvsagt ikke er mine løfter eller mine resultater. Det vi i Amnesty oppnår skyldes fantastiske kolleger og aktivister verden over som alle inngår i en verdensomspennende menneskerettighetsbevegelse. Med alle disse menneskene i ryggen  lover jeg å komme med nye løfter tidlig i 2011.

Godt nyttår!

For litt over en uke siden fikk Lene-Mari Ekornsæter en SMS-aksjon fra Amnesty:

Nicaragua: Totalforbudet mot abort setter kvinners liv i fare. Støtt kvinnene!

Hun ble opprørt og forbannet.  Lene-Mari opprettet en Facebookgruppe, som har ført til at 65.000 har signert aksjonen mot totalforbudet på litt over en uke. Det er rekord! Aldri før har så mange signert en aksjon på så kort tid.

Det var ingen av oss i Amnesty som viste hvem Lene-Mari var før onsdag i forrige uke. Hun hadde ingen felles venner med oss på Facebook. Heller ingen av aktivistene våre i Bergen, der hun kommer fra, visste hvem hun var.

Likevel har hun vist oss hva Amnesty handler om:  Enkeltmennesker som gjør en forskjell.

Lene-Maris engasjement har spredd seg. Bloggere har skrevet om aksjonen. VG-nett har fortalt historien om Bergensjenta som raser mot nicaraguansk abortlovgivning. På Amnestykontorer over hele verden snakker man om den norske jenta som rekordmobiliserte mot overgrep.

Men viktigst av alt er det at nyheten om engasjementet i Norge har nådd våre partnere i Nicaragua. De ser konsekvensene av den avskyelige loven hver dag, og blir styrket når de vet at det er mange som kjemper sammen med dem for å få opphevet loven. De vet at desto flere vi er, desto sterkere blir presset på myndighetene i Nicaragua.

Vi er mange. Og det virker!

Bilde fra aksjon i Stavanger:

(Foto: Inge Kvivik)

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty.

Da snur Ina seg og fikserer blikket hans.

”Ingenting er umulig, hvis ikke du klarer å overbevise deg selv om at vi kommer oss til toppen, så klarer du heller ikke å få med landsmøtet på strategien for de neste seks årene. Vi trenger motivasjon for å nå målene våre”. Ina ser mer bestemt ut enn noen gang. John innser at hun har rett, og setter stø kurs mot fjellet. Dette skal vi pokker ta klare, tenker han. Ingen ting er umulig for oss i Amnesty!

Hvorfor målet er toppen av Mount Everst sitt tøffeste fjell K2, er det bare de to som vet, men tanken om å bevise at det går an å gjøre det umulige, gir mening. Da kan de også overbevise alle i Amnesty-bevegelsen om at vi kan nå målene våre.

Klatringen tar til.

Halvveis oppe må John innse at bak enhver mann stå det en sterk kvinne, og Ina innser at John ikke er så tynn og lett som hun trodde der hun drar ham oppover. Men man trenger ikke store muskler for å kjempe for menneskerettigheter, tenker hun. Og der er John sterkest av dem alle. Denne mannen preker slik at alle lar seg rive med.

De er begge fryktelig slitne nå, de kjemper mot omgivelsene. Det er kaldt og farlig. Men de stopper ikke. De har et mål og de skal nå det. Men så, etter dager og blodslit, stopper det opp. Kaffen er tømt, strømmen på mobilen er slutt. Mens de hiver etter pusten innser de at det kun er et par meter igjen til toppen. Med skjelvende lemmer kommer de seg forbi de siste hindringene. Amnesty når helt til topps.

John skjønner nå at han har den historien han trenger for å overbevise alle kvinner og menn på landsmøtet at det går an å kjempe for rettferdighet og lykkes, og Ina skjønner at hun kan overbevise kvinnene der ute om at det er håp. Vi er sterkere enn vi tror. Ingen ting er umulig.

Amnesty er på vei til toppen… og vi har kommet for å bli.

Joaquen Snellingen da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty International i Norge.

But there were more problems. The health centre had no vehicle and no phone or radio to call for one, so it was up to Hawa to find her way there. Her family immediately began collecting money to pay for transport and looking for a means to get her to the hospital. But no car could be found and it was soon too late. Hawa died at 2.30 am the next morning. Her twins were still born.

Sadly, Hawa’s story is all too familiar in Sierra Leone, a country with one of the highest maternal mortality rates in the world. Thousands die in similar circumstances each year.

Still recovering from a devastating civil war, the country’s health care system struggles to meet even the most basic needs. Women are hardest hit. They face discrimination, violence and a lack of education and support that directly affects one of the most fundamental of all human rights: the right to health.

Like the other members of the United Nations, the Sierra Leone government committed to improving maternal health as one of its Millennium Development Goals (MDGs) in 2000. The MDGs represent an unprecedented promise to address global poverty, adopting eight targets addressing a range of issues from extreme poverty and health to education and living standards to be met by 2015.

But, a decade on, the fate of the MDGs is in doubt. The UN has issued a clear warning that many of the MDGs will not be met in time unless efforts are radically ramped up.  Even by the most conservative estimates, more than a billion people are being left behind.

Amnesty International’s work over the years has shown how discrimination and exclusion can often cause or exacerbate many of the problems the MDGs seek to address. In rich countries as well as developing ones, vulnerable people on the fringes of society are frequently subjected to violations of their right to adequate housing, health, water, sanitation, and education, among others. They are often left out of consultations about things that will affect them, or ignored when they try to make their voices heard. As Amnesty has also shown, equality and inclusion are essential for making things better.

Ten years on, it is worthwhile to reflect upon where we are and where we need to go to meet the MDG goals. The architects of the MDGs established the original targets as a starting point for progress. They always intended that states should set their own individual targets, adapted to their national contexts but within the MDG framework. This was left for states to do so voluntarily. Unfortunately, most countries have chosen not to act.

Some countries have adopted targets above the MDG level. For example, Latin American and the Caribbean countries have expanded their commitments on education to include secondary education. In Africa and South Asia, Kenya, South Africa and Sri Lanka adopted targets stronger than the MDGs for access to water and sanitation. Peru has taken steps towards addressing health barriers for poorer women and Nepal has explored improving maternal health care.

These countries have shown that it is possible to adapt the MDGs to address some of their most pressing needs and to bolster the rights of some of their most vulnerable people. The rest of the world should be working to do the same.

We have an opportunity to ensure that the political momentum around the MDGs can be used as a catalyst to bring about the far deeper and longer-term change that is necessary for people living in poverty.

But this can only be achieved if world leaders make a commitment at this month’s MDG Summit to uphold the human rights of those who need the greatest support. Discrimination against women and exclusion of the marginalized must be addressed in all MDG efforts, if they are to be effective.

To achieve this, all governments should make an honest assessment of their progress on the MDGs. They should work to end discrimination and promote equality and participation, ensuring that progress towards the MDGs is inclusive, aimed at ending discrimination, guaranteeing gender equality and prioritizing the most disadvantaged groups.

Finally, they should remember that the Millennium Declaration – from which the MDGs are drawn – promised to strive for the protection and promotion of all human rights, civil, cultural, economic, social and political rights, for all.

As the members of the UN gather this month to reflect upon the progress made on the MDGs, little has changed for the people of Koinadugu District. Sierra Leone has recently introduced free health care for pregnant women, but the government pledges have been slow to reach rural areas. For many, there is still no antenatal or emergency obstetrics care, the clinic is still too far away and lacking basic essentials. For the women of the village there is still little help, and little hope that things will improve any time soon. It is up to us to help change that.

Salil Shetty er Amnesty Internationals internasjonale generalsekretær og leder for Amnestys omfattende delegasjon til FN-toppmøtet om tusenårsmålene i New York som går av stabelen i dag og i morgen.

Jeg ser utover min stue, drikker pulverkaffe med melk og lurer på saker og ting mens lillegutt på tre måneder ligger og spreller på bakken. Når han vokser opp hvordan vil vår lille verden se ut da?

Tenk om verden hadde blitt slik Amnesty alltid har jobbet for. For en tid det ville vært å vokse opp i!

Jeg ser for meg at imamer gifter homser i Iran, og at vår egen statsminister er en pakistaner fra Grønland som er gift med Siv Jensen. Jeg ser at kvinner ankommer stranda i burka hvorpå de tar den av og viser sitt sanne jeg, mens mannen i turban er tydelig stolt av å vise henne frem. Nord-koreanerne har åpnet grensene sine, og det lukkede landet viser seg som en skjult skatt hvor det er veldig behagelig å leve. De ville bare ikke at alle skulle vite det, for da kunne folk bli sjalu. Den amerikanske presidenten signerer papirene som innebærer at dødsstraff nå er avskaffet. Guantánamo har blitt gjort om til et hotell, kjent for sin særdeles gode belysning. For kun 199,- per natt så kan du få overnatting pluss frokost.

Taliban har gått over til en mobil plattform grunnet at de får ut sine fredsbudskap bedre på den måten enn med våpen. Dette fant de ut da kona til en av lederne hadde lest om suksessen i Amnesty. Al-Qaida har skjønt at selvmordsbombere ikke har oppnådd noe, så de har begynt med spontanappeller og F2F på gatehjørner isteden, og de prøver desperat å vise at de faktisk har forandret seg. Mens arbeidsleirer i Kina har blitt gjort om til barnehager så har voldtektsmottak verden over permittert sine ansatte grunnet lite pågang. Og når en vakker kvinne kommer på jobb med et blått øye, så hadde hun faktisk gått på døra.

Ja, tenk om gutten min vokste opp til noe sånt. Det hadde vært noe det! Nesten som på barne-tv. Og det eneste man trenger å gjøre for å bidra til denne visjonen er å sende Amnesty til 1960.

Så til saken.

• Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
• Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
• Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
• Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
• Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
• Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
• Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
• Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
• Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
• Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.

Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.

Det er ingen selvfølge at Kerry og KJ har muligheten til å bygge snømann sammen. KJ er i det hele tatt mer enn en vanlig utgave av livets under. Kerrry skulle nemlig egentlig ikke vært iblant oss lenger. Ikke fordi han har overlevd en livsfarlig sykdom, eller unngått å dø i en ulykke. Han stod på listen over mennesker Texas vill drepe med gift. Kerry Cook var dødsdømt i 22 år for en forbrytelse han aldri begikk.

Han unnslapp døden fordi han selv kjempet mot den hvert sekund på dødscella, og fordi at etter ti år fattet noen enkeltpersoner utenfor murene interesse for saken hans. Enkeltpersoner av den typen vi alle skulle ønske vi hadde rundt oss. Du vet de som tror på deg uansett, og som er villige til å ofre tid, penger, anseelse og hva det måtte være for å få resten av verden til å tro på deg. Kerry overlevde, ikke fordi det amerikanske rettsystemet fungerer, men fordi Kerry og hans medhjelpere viste seg å være bedre til å grave fram sannheten enn politi og påtalemakt var til å skjule den.

Natt til 10. november ble en annen mann henrettet. For en gangs skyld var det en mann som mange nordmenn vet om. En mann mange av oss fulgte med skrekkblandet undring mens han skjøt ti mennesker ett for ett. Personlig var jeg faktisk i den situasjonen at jeg fikk kjenne på redselen for denne mannen. John Allen Muhammed ble henrettet for drap han begikk i og omkring Washington DC i 2002. Dere husker ham kanskje. Han hadde spesialbygget bilen sin slik at han kunne ligge i bagasjerommet og skyte på folk. Han drepte et menneske på en bensinstasjon, noen på en skole osv. Han hadde med seg en ung gutt som fikk livsvarig fengsel.

Jeg var i Washington DC høsten 2002 mens John Allen Muhammed fortsatt drepte folk. Jeg stod på ett tidspunkt på en bensinstasjon og fylte bensin, da jeg oppdaget en hvit varevogn som gled sakte omkring på en parkeringsplass vis a vis stasjonen. På det tidspunktet mente politiet at skyteren opererte fra en hvit varevogn. Jeg skal innrømme jeg ble redd, og skulle ønske at John Allen Muhammed ikke fantes.

I natt ble han drept. Det faktum at jeg har hatt en bitte liten grunn til å være redd ham gir meg ikke noen større autoritet til å mene noe om henrettelsen. Men det bringer problematikken litt nærmere. Uansett føler jeg bare den samme meningsløsheten ved denne henrettelsen som jeg gjør ved alle andre henrettelser. Den blir forsterket av det faktum at John Allen Muhammed er mistenkt for å ha skutt flere personer i saker som ikke er oppklart. Saker som ofrenes pårørende må regne med at aldri blir oppklart, fordi myndighetene antar at den skyldige ikke bare er tatt, men drept.

Tomheten og meningsløsheten blir styrket av at det nettopp har vært to nye massedrap i USA. En bitter ansatt som stormet inn på sin tidligere arbeidsplass og skjøt rundt seg, og en offiser som skjøt vilt på en militærleir. Ingen av dem skjenket nok John Allen Muhammeds forestående henrettelse en eneste tanke. Nok et menneske ble drept. Ingen ble vekket til live av det og ingen er tryggere på grunn av det.

I motsetning til det forteller Kerry Cooks sak oss at snarere enn å gjøre folks live tryggere, vil enhver stat som har dødsstraff sannsynligvis drepe mennesker som er nøyaktig like uskyldige som John Allen Muhammeds ofre.

Kerry Cook skal på Norgesturne i uka som kommer og jeg oppfordrer alle til å komme på foredragene hans. Man blir ikke den samme igjen etter å ha hørt ham fortelle historien sin.

-Jeg vil bare takke Amnesty! , fortsetter Mariyam.  Dere har kjempet sammen med oss for dette, og nå er de fri! Nå må vi feire!

I løpet av mine første måneder i vikariatet som regionleder i Amnesty Midt har jeg rukket å bli godt kjent med Mariyam og andre iranere bosatt i Trondheim.  Det har vært mange tårer. Sist da irakiske sikkerhetsstyrker invaderte Ashrafleiren i slutten av juli. Flere av iranerne her har familie og venner i leiren og lenge visste de ingenting om hvordan det gikk med dem.

Verden virker plutselig veldig nærme når du sitter rundt bordet med mennesker som har opplevd tortur og undertrykkelse og som har familie som fortsatt står i fare. En underskiftsaksjon føles som en bitteliten dråpe som risikerer å forsvinne i et altfor stort hav av urettferdighet.

Men så ser vi det igjen: Den lille dråpen teller, underskrifter kan redde liv. Da jeg spør B, en mann som flyktet fra Iran som 19-åring, hva han mener er grunnen til at de iranske fangene ble satt fri, svarer han resolutt:

– Sultestreiken, selvfølgelig, men den ville ikke hjulpet hvis de ikke hadde fått internasjonal oppmerksomhet. Hvis ingen visste at disse fangene fantes kunne de bare dødd. Men verden visste at de fantes, derfor kunne de ikke la dem dø.

Fredag er det fest hos Mariyam og hennes familie. TV-en i stua står på da vi kommer, og rundt sitter slekt og venner fra Iran og ser på bildene av de frigitte fangene der de bæres ut på bårer. De viser menn som er utmattede og avmagrede etter lang tid med sultestreik, men likevel finner flere av dem krefter til å løfte hånden og forme V-tegnet med fingrene. Menneskene rundt TV`en ser også slitne ut, men de smiler alle sammen. Og da musikken kommer på, danses det så hele stuegulvet gynger.

Tusen takk til alle som var med og aksjonerte på denne saken. Det nytter!

Torsdag 15.oktober kl 19 kan du møte Mariyam og andre iranere for en markering på Menneskerettighetshuset i Trondheim. Det blir iransk mat og musikk, taler og en liten bildeutstilling. Velkommen!

Innlegget er skrevet av Gro Davidsen, regionleder i Midt.

Jasmine er ett eksempel på mennesker som lever i fattigdom. De mangler penger, de er redde for å bli utsatt for vold, de blir diskriminert og mangler mulighet til å påvirke beslutningene som holder dem nede. De er fanget i en ond fattigdomssirkel. De er stemmeløse.

I Amnestys nye kampanje “Fattigdom handler ikke om penger” skal vi ta opp kampen mot verdens største menneskerettighetsproblem, fattigdommen. Vi skal bruke mange våpen i den kampen, et av de viktigste er å gi de fattige en stemme. De fattige må få en stemme. De skal også kunne kreve sine menneskerettigheter realisert. Slik kan den onde sirkelen som holder dem fanget i fattigdom brytes. Ytringsfrihet er et nøkkelord.

Årsrapporten viser at ytringsfriheten er under angrep i minst 81 land i verden i dag:

1. I Sri Lanka har 14 journalister blitt drept siden 2006

2. I Egypt og Syria blir bloggere fengslet

3. I Kina blokkerer de nettsider, fengslet de som ytrer seg kritisk til regimet og blir stadig mer raffinerte i kreative sensurteknikker

4. Myndighetene i Malaysia forbød utgivelse av to prominente opposisjonsaviser i forkant av valget.

5. I Russland blir advokater, journalister og andre menneskerettighetsforkjempere utsatt for trakassering og vold

6. 2 av 3 i verden har ikke tilgang til rettsapparatet i eget land

Seks eksempler på undertrykkelse fra en årsrapport som rommer mange flere. Denne lesningen gjør meg motløs og forbannet.

MEN: Verden går fremover og vi har nye viktige våpen i kampen for menneskerettighetene. Her er seks eksempler:

1. Færre og færre land praktiserer dødsstraff. Det siste tiåret har gjennomsnittlig tre land avskaffet dødsstraff hvert år.

2. Mohammed Abbou fikk opphevet sitt utreiseforbud som følge av internasjonalt press og mange underskrifter.

3. Internett er blitt et viktig verktøy for menneskerettighetsaktivister over hele verden og bringer aktivister nærmere hverandre.  Amnesty 2.0 skal gjøre oss enda sterkere.

4. Bloggere over hele verden bruker sin makt til å kjempe for de som er stemmeløse. På Blog Action Day, 15 oktober 2008, skrev 12.800 bloggere om fattigdom. Denne våren har norske bloggere skrevet om ytringsfrihet og Delara Darabi

5. Daglig skriver mange under på aksjoner for mennesker som blir undertrykt, og en signatur kan utgjøre en forskjell.

6. Kamel Labidi foretok den offisielle åpningen av Litteraturfestivalen på Lillehammer. Han er tidligere journalist, menneskerettighetsaktivist og tidligere generalsekretær i Amnesty Tunisia. Vi er sammen på Lillehammer nå og han ber meg hele tiden videreformidler til aktivister hvor viktig internasjonalt engasjement og støtte er for journalister og bloggere som sitter fengslet. Det gir håp og styrke, og betyr forskjellen på liv og død.

I 2009 skal vi fortsetter kampen mot menneskerettighetsbrudd som holder folk fanget i fattigdom. I valgåret skal Amnesty initiere en stemmesanking, for at Jasmine og andre fattige skal komme ut av tausheten og bryte den onde sirkelen.

Blir du med?

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge 

Mens jeg forberedte påskemiddag med venner gikk jeg inn på Facebook: ”Delara hadde hørt at henrettelsen var nært forestående”. Om lam skal ligge i rød- eller hvitvin, eller om timian er lurest tørket eller ferskt ble helt uvesentlig. Det var følelsen av sinne og maktesløshet som slo ned i meg. Etter hvert også stolt og rørt. Stolt og rørt fordi jeg så hvor mange andre som også engasjerte seg, på Facebook kastet venner seg over saken og begynte å aksjonere. Og jeg hadde mange spørsmål: ville de 551 signaturene fra Nesbru videregående skole rekke fram? Og hvordan har hun det? Hvordan er det å vite at man skal henrettes om kort tid?

I helga har jeg plaget kollegaer med tekstmeldingen: er det noe nytt? Og det var noe nytt. 20 000 underskrifter fra Norge utgjør en forskjell. Min underskrift, sammen med underskriftene fra Nesbru videregående skole, fra kjæreste, venner og datter har bidratt til at henrettelsen av Delara Darabi er utsatt i to måneder. Jeg er en av 20.000, og utrolig stolt av det. 

I dag er det godt å være regionleder for Region Øst og å sende meldinger på Facebook, Twitter og SMS om at saken er utsatt. Nå gir vi oss ikke. For dette skal ikke bare bli en utsettelse. For vår innsats skal oppheve dødsdommen til Delara!

Ane Aamodt er regionleder for Region Øst.

Bilde: www.myspace.com/helpdelara