Jeg ser utover min stue, drikker pulverkaffe med melk og lurer på saker og ting mens lillegutt på tre måneder ligger og spreller på bakken. Når han vokser opp hvordan vil vår lille verden se ut da?

Tenk om verden hadde blitt slik Amnesty alltid har jobbet for. For en tid det ville vært å vokse opp i!

Jeg ser for meg at imamer gifter homser i Iran, og at vår egen statsminister er en pakistaner fra Grønland som er gift med Siv Jensen. Jeg ser at kvinner ankommer stranda i burka hvorpå de tar den av og viser sitt sanne jeg, mens mannen i turban er tydelig stolt av å vise henne frem. Nord-koreanerne har åpnet grensene sine, og det lukkede landet viser seg som en skjult skatt hvor det er veldig behagelig å leve. De ville bare ikke at alle skulle vite det, for da kunne folk bli sjalu. Den amerikanske presidenten signerer papirene som innebærer at dødsstraff nå er avskaffet. Guantánamo har blitt gjort om til et hotell, kjent for sin særdeles gode belysning. For kun 199,- per natt så kan du få overnatting pluss frokost.

Taliban har gått over til en mobil plattform grunnet at de får ut sine fredsbudskap bedre på den måten enn med våpen. Dette fant de ut da kona til en av lederne hadde lest om suksessen i Amnesty. Al-Qaida har skjønt at selvmordsbombere ikke har oppnådd noe, så de har begynt med spontanappeller og F2F på gatehjørner isteden, og de prøver desperat å vise at de faktisk har forandret seg. Mens arbeidsleirer i Kina har blitt gjort om til barnehager så har voldtektsmottak verden over permittert sine ansatte grunnet lite pågang. Og når en vakker kvinne kommer på jobb med et blått øye, så hadde hun faktisk gått på døra.

Ja, tenk om gutten min vokste opp til noe sånt. Det hadde vært noe det! Nesten som på barne-tv. Og det eneste man trenger å gjøre for å bidra til denne visjonen er å sende Amnesty til 1960.

Så til saken.

• Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
• Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
• Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
• Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
• Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
• Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
• Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
• Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
• Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
• Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.

Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.

Det er ingen selvfølge at Kerry og KJ har muligheten til å bygge snømann sammen. KJ er i det hele tatt mer enn en vanlig utgave av livets under. Kerrry skulle nemlig egentlig ikke vært iblant oss lenger. Ikke fordi han har overlevd en livsfarlig sykdom, eller unngått å dø i en ulykke. Han stod på listen over mennesker Texas vill drepe med gift. Kerry Cook var dødsdømt i 22 år for en forbrytelse han aldri begikk.

Han unnslapp døden fordi han selv kjempet mot den hvert sekund på dødscella, og fordi at etter ti år fattet noen enkeltpersoner utenfor murene interesse for saken hans. Enkeltpersoner av den typen vi alle skulle ønske vi hadde rundt oss. Du vet de som tror på deg uansett, og som er villige til å ofre tid, penger, anseelse og hva det måtte være for å få resten av verden til å tro på deg. Kerry overlevde, ikke fordi det amerikanske rettsystemet fungerer, men fordi Kerry og hans medhjelpere viste seg å være bedre til å grave fram sannheten enn politi og påtalemakt var til å skjule den.

Natt til 10. november ble en annen mann henrettet. For en gangs skyld var det en mann som mange nordmenn vet om. En mann mange av oss fulgte med skrekkblandet undring mens han skjøt ti mennesker ett for ett. Personlig var jeg faktisk i den situasjonen at jeg fikk kjenne på redselen for denne mannen. John Allen Muhammed ble henrettet for drap han begikk i og omkring Washington DC i 2002. Dere husker ham kanskje. Han hadde spesialbygget bilen sin slik at han kunne ligge i bagasjerommet og skyte på folk. Han drepte et menneske på en bensinstasjon, noen på en skole osv. Han hadde med seg en ung gutt som fikk livsvarig fengsel.

Jeg var i Washington DC høsten 2002 mens John Allen Muhammed fortsatt drepte folk. Jeg stod på ett tidspunkt på en bensinstasjon og fylte bensin, da jeg oppdaget en hvit varevogn som gled sakte omkring på en parkeringsplass vis a vis stasjonen. På det tidspunktet mente politiet at skyteren opererte fra en hvit varevogn. Jeg skal innrømme jeg ble redd, og skulle ønske at John Allen Muhammed ikke fantes.

I natt ble han drept. Det faktum at jeg har hatt en bitte liten grunn til å være redd ham gir meg ikke noen større autoritet til å mene noe om henrettelsen. Men det bringer problematikken litt nærmere. Uansett føler jeg bare den samme meningsløsheten ved denne henrettelsen som jeg gjør ved alle andre henrettelser. Den blir forsterket av det faktum at John Allen Muhammed er mistenkt for å ha skutt flere personer i saker som ikke er oppklart. Saker som ofrenes pårørende må regne med at aldri blir oppklart, fordi myndighetene antar at den skyldige ikke bare er tatt, men drept.

Tomheten og meningsløsheten blir styrket av at det nettopp har vært to nye massedrap i USA. En bitter ansatt som stormet inn på sin tidligere arbeidsplass og skjøt rundt seg, og en offiser som skjøt vilt på en militærleir. Ingen av dem skjenket nok John Allen Muhammeds forestående henrettelse en eneste tanke. Nok et menneske ble drept. Ingen ble vekket til live av det og ingen er tryggere på grunn av det.

I motsetning til det forteller Kerry Cooks sak oss at snarere enn å gjøre folks live tryggere, vil enhver stat som har dødsstraff sannsynligvis drepe mennesker som er nøyaktig like uskyldige som John Allen Muhammeds ofre.

Kerry Cook skal på Norgesturne i uka som kommer og jeg oppfordrer alle til å komme på foredragene hans. Man blir ikke den samme igjen etter å ha hørt ham fortelle historien sin.

-Jeg vil bare takke Amnesty! , fortsetter Mariyam.  Dere har kjempet sammen med oss for dette, og nå er de fri! Nå må vi feire!

I løpet av mine første måneder i vikariatet som regionleder i Amnesty Midt har jeg rukket å bli godt kjent med Mariyam og andre iranere bosatt i Trondheim.  Det har vært mange tårer. Sist da irakiske sikkerhetsstyrker invaderte Ashrafleiren i slutten av juli. Flere av iranerne her har familie og venner i leiren og lenge visste de ingenting om hvordan det gikk med dem.

Verden virker plutselig veldig nærme når du sitter rundt bordet med mennesker som har opplevd tortur og undertrykkelse og som har familie som fortsatt står i fare. En underskiftsaksjon føles som en bitteliten dråpe som risikerer å forsvinne i et altfor stort hav av urettferdighet.

Men så ser vi det igjen: Den lille dråpen teller, underskrifter kan redde liv. Da jeg spør B, en mann som flyktet fra Iran som 19-åring, hva han mener er grunnen til at de iranske fangene ble satt fri, svarer han resolutt:

– Sultestreiken, selvfølgelig, men den ville ikke hjulpet hvis de ikke hadde fått internasjonal oppmerksomhet. Hvis ingen visste at disse fangene fantes kunne de bare dødd. Men verden visste at de fantes, derfor kunne de ikke la dem dø.

Fredag er det fest hos Mariyam og hennes familie. TV-en i stua står på da vi kommer, og rundt sitter slekt og venner fra Iran og ser på bildene av de frigitte fangene der de bæres ut på bårer. De viser menn som er utmattede og avmagrede etter lang tid med sultestreik, men likevel finner flere av dem krefter til å løfte hånden og forme V-tegnet med fingrene. Menneskene rundt TV`en ser også slitne ut, men de smiler alle sammen. Og da musikken kommer på, danses det så hele stuegulvet gynger.

Tusen takk til alle som var med og aksjonerte på denne saken. Det nytter!

Torsdag 15.oktober kl 19 kan du møte Mariyam og andre iranere for en markering på Menneskerettighetshuset i Trondheim. Det blir iransk mat og musikk, taler og en liten bildeutstilling. Velkommen!

Innlegget er skrevet av Gro Davidsen, regionleder i Midt.

Jasmine er ett eksempel på mennesker som lever i fattigdom. De mangler penger, de er redde for å bli utsatt for vold, de blir diskriminert og mangler mulighet til å påvirke beslutningene som holder dem nede. De er fanget i en ond fattigdomssirkel. De er stemmeløse.

I Amnestys nye kampanje “Fattigdom handler ikke om penger” skal vi ta opp kampen mot verdens største menneskerettighetsproblem, fattigdommen. Vi skal bruke mange våpen i den kampen, et av de viktigste er å gi de fattige en stemme. De fattige må få en stemme. De skal også kunne kreve sine menneskerettigheter realisert. Slik kan den onde sirkelen som holder dem fanget i fattigdom brytes. Ytringsfrihet er et nøkkelord.

Årsrapporten viser at ytringsfriheten er under angrep i minst 81 land i verden i dag:

1. I Sri Lanka har 14 journalister blitt drept siden 2006

2. I Egypt og Syria blir bloggere fengslet

3. I Kina blokkerer de nettsider, fengslet de som ytrer seg kritisk til regimet og blir stadig mer raffinerte i kreative sensurteknikker

4. Myndighetene i Malaysia forbød utgivelse av to prominente opposisjonsaviser i forkant av valget.

5. I Russland blir advokater, journalister og andre menneskerettighetsforkjempere utsatt for trakassering og vold

6. 2 av 3 i verden har ikke tilgang til rettsapparatet i eget land

Seks eksempler på undertrykkelse fra en årsrapport som rommer mange flere. Denne lesningen gjør meg motløs og forbannet.

MEN: Verden går fremover og vi har nye viktige våpen i kampen for menneskerettighetene. Her er seks eksempler:

1. Færre og færre land praktiserer dødsstraff. Det siste tiåret har gjennomsnittlig tre land avskaffet dødsstraff hvert år.

2. Mohammed Abbou fikk opphevet sitt utreiseforbud som følge av internasjonalt press og mange underskrifter.

3. Internett er blitt et viktig verktøy for menneskerettighetsaktivister over hele verden og bringer aktivister nærmere hverandre.  Amnesty 2.0 skal gjøre oss enda sterkere.

4. Bloggere over hele verden bruker sin makt til å kjempe for de som er stemmeløse. På Blog Action Day, 15 oktober 2008, skrev 12.800 bloggere om fattigdom. Denne våren har norske bloggere skrevet om ytringsfrihet og Delara Darabi

5. Daglig skriver mange under på aksjoner for mennesker som blir undertrykt, og en signatur kan utgjøre en forskjell.

6. Kamel Labidi foretok den offisielle åpningen av Litteraturfestivalen på Lillehammer. Han er tidligere journalist, menneskerettighetsaktivist og tidligere generalsekretær i Amnesty Tunisia. Vi er sammen på Lillehammer nå og han ber meg hele tiden videreformidler til aktivister hvor viktig internasjonalt engasjement og støtte er for journalister og bloggere som sitter fengslet. Det gir håp og styrke, og betyr forskjellen på liv og død.

I 2009 skal vi fortsetter kampen mot menneskerettighetsbrudd som holder folk fanget i fattigdom. I valgåret skal Amnesty initiere en stemmesanking, for at Jasmine og andre fattige skal komme ut av tausheten og bryte den onde sirkelen.

Blir du med?

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge 

Mens jeg forberedte påskemiddag med venner gikk jeg inn på Facebook: ”Delara hadde hørt at henrettelsen var nært forestående”. Om lam skal ligge i rød- eller hvitvin, eller om timian er lurest tørket eller ferskt ble helt uvesentlig. Det var følelsen av sinne og maktesløshet som slo ned i meg. Etter hvert også stolt og rørt. Stolt og rørt fordi jeg så hvor mange andre som også engasjerte seg, på Facebook kastet venner seg over saken og begynte å aksjonere. Og jeg hadde mange spørsmål: ville de 551 signaturene fra Nesbru videregående skole rekke fram? Og hvordan har hun det? Hvordan er det å vite at man skal henrettes om kort tid?

I helga har jeg plaget kollegaer med tekstmeldingen: er det noe nytt? Og det var noe nytt. 20 000 underskrifter fra Norge utgjør en forskjell. Min underskrift, sammen med underskriftene fra Nesbru videregående skole, fra kjæreste, venner og datter har bidratt til at henrettelsen av Delara Darabi er utsatt i to måneder. Jeg er en av 20.000, og utrolig stolt av det. 

I dag er det godt å være regionleder for Region Øst og å sende meldinger på Facebook, Twitter og SMS om at saken er utsatt. Nå gir vi oss ikke. For dette skal ikke bare bli en utsettelse. For vår innsats skal oppheve dødsdommen til Delara!

Ane Aamodt er regionleder for Region Øst.

Bilde: www.myspace.com/helpdelara

Amnesty har vært svært aktive i denne saken, og Mohammed Abbou sender sin takk til alle som har aksjonert for og gitt ham støtte. Han tror at våre handlinger og trykket fra EUs ambassader i Tunisia har gjort opphevelsen mulig.

Takk til alle som så langt har deltatt i aksjonen for Mohammed Abbou!

Folk bryr seg. Til nå har 30.000 mennesker signert for de fire nettaktivistene. Disse 30.000 er i all hovedsak mennesker som ikke er medlemmer i Amnesty. Hva mener du om reklamen?

Jimmy Royal er arkitekten bak reklamekampanjen, som ber deg bruke et minutt på å kreve at Truong Quoc Huy blir løslatt. Den tekniske løsningen gjør at reklamen alltid vet hva du har gjort. Dersom du har sett annonsen flere ganger uten å signere får du beskjed om det. Dersom du har signert får du en takkemelding og informasjon om hvor mange som har signert etter deg.  Anders Aakre, seniordesigner i Jimmy Royal, forklarer bakgrunnen:

“Vi ønsket at annonsekampanjen skulle ta i bruk de samme virkemidlene som Amnesty selv bruker når de jobber for økt oppslutning rundt menneskerettigheter: Via personlig, saklig, kontinuerlig og kanskje litt annerledes masing skal nordmenn over tid overbevises til å gi sin signatur, og dermed gi økt oppmerksomhet til undertrykte personer som trenger hjelp. Vi vet hvor vanskelig det kan være å få oppmerksomhet i disse flatene.  Annonsebudskapet konkurrerer jo mot artikler som lengden på Grand Prix-kjolen til Tone Damli eller Obamas plan for å løse finanskrisen. Viktige ting for folk flest. Derimot regnet vi med at budskapet over tid ville få folk til å reagere. Forhåpentligvis vil en person som kontinuerlig ber deg om hjelp til slutt være mer interessant enn puppestørrelsen til Helene Rask.”

For de tekniske interesserte forteller Alexander Beck, flashutvikler i Jimmy Royal, hvordan dette gjøres:  

“Første gang en bruker blir presentert annonsen opprettes det et såkalt Shared Object eller flashcookie.Dette er en liten informasjonskapsel som lagres på brukerens maskin og som annonsene kan skrive og hente små datamengder fra (opp til 100 kilobyte). Siden annonsene feedes (hentes fra ett sted), kan alle annonsene skrive og hente informasjon fra flashcookien på tvers av domener/nettsteder. Når brukeren velger å signere, lagres informasjonen fra flashcookien ned i systemet. Denne informasjonen hentes deretter over til feedingserver hos wox en gang i minuttet, og på denne måten blir brukeren presentert “tilnærmet” live informasjon neste gang de ser annonsen. Alle budskap og statistikk i annonsene er basert på aggregert statistikk fra signaturer og lastes inn som en xmlfeed.”

Teknikken med å følge med på hvordan du tidligere har forholdt deg til annonsene blir ofte brukt. Forskjellen er at Amnesty med denne reklamen viser deg at vi gjør det.

Du kan se reklamekampanjen på en rekke nettsteder, blant annet vg.no, nrk.no og dagbladet.no.

Hva mener du? Er reklamekampanjen masete og irriterende eller tankevekkende og morsom? Skriv i kommentarfeltet.

I Amnesty ser vi underskriftens makt hver eneste dag. Vi ser det når 138 land har avskaffet dødsstraff. Vi ser det når dødsdommen til Leyla Mafi blir stoppet  i siste minutt og vi ser det når Ali Saki forteller at han fant igjen livsgnisten mens han ble pisket med strømkabler fordi Amnesty jobbet for han.

Overgrep skjer i mørke. Bortgjemt blir folk fengslet og torturert. I mørke slipper overgriperen å frykte konsekvensene. De kan true, trakassere og torturere uten at noen ser det. Din underskrift retter lyskastere mot de mørke krokene, mot overgrepene. Underskriften retter søkelyset mot kinesiske myndigheters fengsling og behandling av Hu Jia . Den viser frem de som sitter på “death row” i USA og venter på døden år etter år. Den viser frem de som blir kastet ut av hjemmene sine fordi multinasjonale selskaper skal tjene penger og den viser hvordan voldtekt blir brukt som våpen i krig. Underskriften din sier klart og tydelig; 

“Jeg vet hva dere gjør. Jeg ser overgrepene. Jeg reagerer på overgrepene og skal stoppe dem.” 

Vi vet at situasjonen for de vi aksjonerer for blir bedre i mange saker, og i enda flere saker har vi blitt fortalt at de som utsettes for overgrep får styrke og motiviasjon til å kjempe videre pga vårt engasjement. Når du sitter alene på en celle, uten dagslys med store skader etter tortur kan vissheten om at noe bryr seg bety forskjellen på liv og død.

Underskrifter stanser overgrep mot enkeltmennesker. Det tar deg et minutt. Det nytter å signere.

Han er overbevist om at Amnestys arbeid vil hjelpe Truong Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou .

”Når Amnesty kaster lys i en mørk celle er fangen allerede fri. Det er bare et spørsmål om tid. Vissheten om at Amnesty er engasjert i din sak gir deg styrke, motivasjon og nødvendig psykisk ernæring til å kjempe for frihet.”

Ali Saki kom til Norge som politisk flyktning for 18 år siden.  Før det hadde han vært politisk fange i det beryktede Evinfengselet i Iran i seks år. Der ble han utsatt for lengre perioder med total isolasjon og systematisk tortur.

“Jeg satt på cellen i 17 måneder uten lufting. Det var ingen vinduer og lyset var slukket det meste av døgnet. Når jeg var ute av cellen ble jeg torturert. De pisket meg på undersiden av føttene med strømkabler for å få meg til å snakke. Min avdeling i Evinfengselet er kjent som Irans verste sted og jeg skjønte at jeg kunne bli drept.”

I fengselet forsøkte de forgjeves å få Ali til å angi andre fra den sosialistiske organisasjonen som han var del av.  For Ali var det viktig å holde tett. Han ville ikke knekke og utlevere noen andre, men det var ikke enkelt.

“Jeg var under hardt press og sterkt svekket både fysisk og psykisk.”

Han hadde planen klar. I undertøyet hadde han til enhver tid et halvt barberblad. Hvis han merket at han var ved å knekke ville han ta livet av seg. Heller det enn å risikere at noen utenfor skulle gå gjennom det samme som han.

“På den måten tok jeg vare på dem som var ute. Heldigvis, ved hjelp av Amnesty, var det ikke nødvendig for meg å ta mitt eget liv.”

En dag ble et lys tent i det stummende mørket som Ali Saki befant seg i. Ironisk nok var det hans fangevokter og voldsmann som tente håpet i han:

“Mens han torturerte meg begynte han å skjelle ut Amnesty. Han skrek: Din jævla idiot, verken Amnesty eller noen andre kan hjelpe deg. Jeg tar livet av deg!”

Ali var så hardt skadet etter torturen at han ikke klarte å gå tilbake til cellen på egne føtter. Mannen som torturerte han måtte hjelpe. Han forlot Ali i cellen med en trussel:

“Han sa til meg at nå fikk jeg tenke hele natten og dagen etter skulle han komme tilbake. Men det jeg tenkte var Yes, jeg er reddet! Noen der ute har engasjert seg i min sak.”

Nå kunne de ikke lenger knekke Ali Saki. Han forklarer at vissheten om at noen der ute visste om hans sak og var engasjert i den ga han styrke til å fortsette.

Ved hjelp av folk som hadde klart å rømme fra Iran hadde Amnestys kontor i London utarbeidet en liste på 50 fanger som ble utsatt for systematisk tortur og stod i fare for å miste livet. Amnesty International hadde god kontakt med den norske ambassaden i Teheran så da Ali endelig slapp ut av fengselet fikk han komme til Norge. Her ble han ble gjenforent med sine to små døtre og ekskonen. De hadde klart å flykte til Norge noen år tidligere.

Minnene fra fengselet og om venner som er blitt henrettet kan være tunge å bære, men Ali Saki ser fremover.

“Amnesty betyr alt for meg. De har reddet livet mitt og gitt meg muligheten til å kjempe for menneskerettighetene”

Artikkelen er skrevet av Camilla G. Sogn, praktikant i Amnesty International Norge.