Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three”  løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.

Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.

Se traileren for filmen her:

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.

Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.

Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.

Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?

Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.

Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og  han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.

Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.

Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.

Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.

Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.

Men, fører denne dialogen til at respekten for menneskerettighetene styrkes? Her er en meningsutveksling mellom Amnestys politiske rådgivere Beate Ekeløve-Slydal og Gerald Kador Folkvord som representerte organisasjonen i det siste dialogmøtet 16.-17. desember i Oslo.

Gerald: Dette var som vanlig noen intense dager med interessante samtaler, men også en del frustrasjon. Menneskerettighetsdialogen er jo et av veldig få møtepunkter mellom kinesiske embetsmenn og representanter for Amnesty. Jeg deltar i en arbeidsgruppe om fangers rettigheter, og det er interessant å kunne f.eks. diskutere forhold i kinesiske fengsler med ledere fra den kinesiske fengselsadministrasjonen. Men, som menneskerettighetsaktivist må man jo spørre seg om disse møtene faktisk bidrar til at forholdene i Kina blir bedre.

Beate: Ja, det er jo det som er det store spørsmålet i en dialog som har pågått i 12 år. Det gjør ikke saken bedre at det slett ikke er definert noen konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå med dialogen. I arbeidsgruppen om anholdtes rettigheter som jeg deltar i, hadde vi i for seg en positiv og hyggelig tone og delvis var det mulig å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie. Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medga kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.

Gerald: Jeg føler at mange av de kinesiske representantene jeg møter under menneskerettighetsdialogen er ærlig opptatt av å forbedre situasjonen i sitt land og også gjør en innsats for det, innefor gitte rammer. Men, i forhold til alt som har med menneskerettigheter og menneskerettighetsreform i Kina å gjøre, så overskrider man ikke grensen for det som kan tolkes som kritikk av styresmaktene eller styresettet.

Beate: Av og til blir det jo litt uvirkelig og ”farseaktig” når man sitter og hører på hvordan kinesiske representanter lovpriser den store friheten alle i Kina nyter, at det kun finnes noen få unntak av tortur, at det er svært få som tvangsinnlegges på psykiatriske sykehus osv., selv om de selvfølgelig vet at vi vet at det ikke er sant. Og enda verre blir det når både norske og kinesiske myndigheter i sluttplenum skamroser hvor åpne og ærlige samtalene har vært. Hvorfor har Norge andre standarder for åpenhet og redelighet fra Kina enn det man har for andre land?

Gerald: I min gruppe brukte vi mye tid på å diskutere forholdene i norske fengsler, og det var vel og bra. De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!

Beate: Jeg synes ofte det er et dilemma at det slett ikke mangler på mye og konkret selvkritikk fra norsk side, men at dette i liten grad fører til det tilsvarende fra kinesisk side.

Gerald: Gjennom dialogsamarbeidet klarer man kanskje å formidle bevissthet og kunnskaper som vil forbedre situasjonen for vanlige mennesker. Men, jeg tror ikke at det har noe effekt for å motvirke de omfattende overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere eller personer som tilhører undertrykte grupper som Falun Gong utøvere eller uigurer. Disse menneskene blir ikke torturert og forfulgt fordi de interne kontrollrutinene svikter, men fordi noen politiske ledere vil at de skal tas. Det er jo tullete å tro at en kynisk politiker som forsvarer sin egen makt med tortur ombestemmer seg fordi man viser ham noen gode eksempler fra Norge.

Beate: Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogen med Kina, slik blant annet Canada har gjort. Kanskje bør man tenke nytt, kalle dialogen en samfunnsdialog? Man må kanskje ta dialogen for det den er; en møteplass for å diskutere, komme med noen impulser, og ikke minst ha en form for kontakt. Men, ikke skape forventninger om at man driver viktig menneskerettighetsarbeid i Kina. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Kina.

Han er overbevist om at Amnestys arbeid vil hjelpe Truong Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou .

”Når Amnesty kaster lys i en mørk celle er fangen allerede fri. Det er bare et spørsmål om tid. Vissheten om at Amnesty er engasjert i din sak gir deg styrke, motivasjon og nødvendig psykisk ernæring til å kjempe for frihet.”

Ali Saki kom til Norge som politisk flyktning for 18 år siden.  Før det hadde han vært politisk fange i det beryktede Evinfengselet i Iran i seks år. Der ble han utsatt for lengre perioder med total isolasjon og systematisk tortur.

“Jeg satt på cellen i 17 måneder uten lufting. Det var ingen vinduer og lyset var slukket det meste av døgnet. Når jeg var ute av cellen ble jeg torturert. De pisket meg på undersiden av føttene med strømkabler for å få meg til å snakke. Min avdeling i Evinfengselet er kjent som Irans verste sted og jeg skjønte at jeg kunne bli drept.”

I fengselet forsøkte de forgjeves å få Ali til å angi andre fra den sosialistiske organisasjonen som han var del av.  For Ali var det viktig å holde tett. Han ville ikke knekke og utlevere noen andre, men det var ikke enkelt.

“Jeg var under hardt press og sterkt svekket både fysisk og psykisk.”

Han hadde planen klar. I undertøyet hadde han til enhver tid et halvt barberblad. Hvis han merket at han var ved å knekke ville han ta livet av seg. Heller det enn å risikere at noen utenfor skulle gå gjennom det samme som han.

“På den måten tok jeg vare på dem som var ute. Heldigvis, ved hjelp av Amnesty, var det ikke nødvendig for meg å ta mitt eget liv.”

En dag ble et lys tent i det stummende mørket som Ali Saki befant seg i. Ironisk nok var det hans fangevokter og voldsmann som tente håpet i han:

“Mens han torturerte meg begynte han å skjelle ut Amnesty. Han skrek: Din jævla idiot, verken Amnesty eller noen andre kan hjelpe deg. Jeg tar livet av deg!”

Ali var så hardt skadet etter torturen at han ikke klarte å gå tilbake til cellen på egne føtter. Mannen som torturerte han måtte hjelpe. Han forlot Ali i cellen med en trussel:

“Han sa til meg at nå fikk jeg tenke hele natten og dagen etter skulle han komme tilbake. Men det jeg tenkte var Yes, jeg er reddet! Noen der ute har engasjert seg i min sak.”

Nå kunne de ikke lenger knekke Ali Saki. Han forklarer at vissheten om at noen der ute visste om hans sak og var engasjert i den ga han styrke til å fortsette.

Ved hjelp av folk som hadde klart å rømme fra Iran hadde Amnestys kontor i London utarbeidet en liste på 50 fanger som ble utsatt for systematisk tortur og stod i fare for å miste livet. Amnesty International hadde god kontakt med den norske ambassaden i Teheran så da Ali endelig slapp ut av fengselet fikk han komme til Norge. Her ble han ble gjenforent med sine to små døtre og ekskonen. De hadde klart å flykte til Norge noen år tidligere.

Minnene fra fengselet og om venner som er blitt henrettet kan være tunge å bære, men Ali Saki ser fremover.

“Amnesty betyr alt for meg. De har reddet livet mitt og gitt meg muligheten til å kjempe for menneskerettighetene”

Artikkelen er skrevet av Camilla G. Sogn, praktikant i Amnesty International Norge.

I forrige uke forsøkte Mohammed Abbou å reise til London, for å delta på en konferanse arrangert av Amnesty. For sjuende gang ble han nektet å forlate landet. Hva skjedde?

“Det var ingen forklaringer. De sa at jeg ikke trengte å forsøke en gang. De sa jeg måtte ordne opp i min situasjon. Det var alt de sa til meg. Da jeg spurte dem hva jeg egentlig måtte gjøre, kunne de ikke si noen ting. Når alt kommer til alt, er det en politisk beslutning å hindre meg i å forlate landet”

Mohammed Abbou er en viktig menneskerettighetsforkjemper i Tunisia. Hvilken virkning har reiseforbudet på arbeidet ditt?

“Som menneskerettighetsforkjemper har jeg behov for å samarbeide med internasjonale organisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch. I Tunisia blir vi veldig begrenset i arbeidet vårt, noen ganger av politiets grusomheter, av trusselen om å bli arrestert og andre typer overgrep. Vi har alltid behov for å ha kontakt med venner utenfor Tunisia, og spesielt i vesten.”

Mohammed Abbou oppfordrer til fortsatt press på myndighetene i Tunisia.

“Dere må fortsette å øve press. Her har vi ikke noe nettverk. Det finnes ikke noe motmakt. Statsmakten bestemmer alt, og ettersom befolkningen har en svak stilling, har myndighetenes trusselspolitikk vært svært vellykket her i Tunisia. De internasjonale organisasjonene må øve press mot det tunisiske regimet for å stoppe dem. Undertrykkingen blir bare mer og mer alvorlig.”

Du kan høre hele intervjuet med Mohammed Abbou her.