Hvor er Ali Abdulemam? Hvis dere vet noe, må dere fortelle oss, for vi har ingen anelse om hvor han er.

Egentlig var det Ali Abdulemam som skulle stå der på scenen under Oslo Freedom Forum. Men rett før han skulle reise, forsvant han. Uten spor.

I Abdulemams fravær kom Maryam al-Khawaja, med ansvar for internasjonale relasjoner i Bahrain senter for menneskerettigheter. Hun er en lav, ung kvinne. Håret er skjult av en hijab. Men den forsiktige fremtoningen forsvinner når hun griper mikrofonen.

Med høy stemme lister hun opp navn på mennesker som deltar i opprøret i Bahrain og hva som skjedde med dem:

• 20 år gamle Ayata Barwasi skrev og framførte dikt for demonstrantene. Da opprørspoliti angrep dem, flyktet hun. Opprørspolitiet truet hvert eneste familiemedlem med at dersom de ikke oppga gjemmestedet hennes ville barna deres bli drept foran ansiktene deres. Det endte med at foreldrene til Ayata fortalte hvor hun var. Siden har ingen sett henne.
• Maryam al-Khawaja forteller om at hun flyktet fra opprørspolitiet da en ung student som hørte at politiet var på vei mot teltleiren til demonstrerende kvinner og barn løp for å advare dem. Senere så Maryam al-Khawaja ham på sykehuset. Han hadde fått to stygge kutt i benet som han døde av senere samme dag.
• Legen Ali al-’Akli motsatte seg ordre fra helsedepartementet om at leger ikke skulle behandle sårete demonstranter. Han er tiltalt for å ha brutt sin lege-ed og saken blir nå ført for en militær domstol.
• Aktivisten Ibrahim Sharif, som har krevet demokratiske reformer og vært en modig lederfigur under opprørene, blir nå prøvd i en militær domstol, anklaget for å være terrorist.
• Maryam al-Khawajas far er også anklaget for å være terrorist. Han er en framtredende menneskerettighetsforkjemper som er kjent for å åpenlyst kritisere Bahrains myndigheter. Han har vært fengslet en måned. For kort tid siden fikk familien vite at han var blitt alvorlig torturert, bare i ansiktet skal han ha fire brudd.

Når jeg snakker med Maryam al-Khawaja etter foredraget er hun fortsatt like intens.

- Dette skjer nå. Mens vi snakker. Vi må ikke la Bahrain komme i skyggen av andre konflikter nå. Vi må holde fokus oppe for de som kjemper kampen fra innsiden.

Når jeg spør hvordan vi ikke skal glemme, har hun oppskriften klar: snakke, skrive, tvitre, facebooke, dele, blogge. Fortelle så mange som mulig om det som skjer.

- Ali Abdulemam blogget og skrev om det som skjedde. Nå er han forsvunnet og kan ikke gjøre det lengre.

Tidligere denne uka har jeg snakket med bloggerne og aktivistene Lina Ben Mhenni alias A Tunisian Girl og libyske Ghazi Gheblawi, bak bloggen Imtidad. De sier akkurat det samme.

Som så mange ganger før tenker jeg at vi som sitter så godt beskyttet her, som ikke ofrer annet enn en sein kveld og trøtte øyne dagen etter, har et ansvar. Til å skrive, tvitre, facebooke, dele og blogge alt vi kan om hva som skjer. Ukas oppfordring i God Helg er dermed like enkel som den er vanskelig: Blogg for livet!

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og har lett etter bloggerne blant deltakerne på Oslo Freedom Forum.

Hver fredag deler Amnesty gode aksjonsideer i serien God helg.

Tidligere innlegg i serien:

V for Vafler

Heia Australia!

Å gjøre en forskjell med humor

Har du møtt iHobo?

En kampanje blir til

Eyes on Nigeria

“You can’t change history, but you can change the future”

Dere er blitt lurt

Inspirerende rekrutteringskampanje

God helg

In the middle of dealing with a month of unrest in Tunisia and 24 hours of protests that toppled the Tunisian government, I received a phone call from a woman I met with in 2007 on an earlier trip to Tunisia.

I met Ramdana Mlouhi in December 2007 while on an Amnesty International fact-finding visit on abuses committed in the name of counter-terrorism. Ramdana was speaking for the first time to a human rights organization.

Her husband, Abbes, has been missing since his arrest by the security forces in April 2005. A retried accountant, Abbes Mlouhi had been summoned to the Ministry of Interior several times prior to his arrest for his involvement with an Islamic congregation.

On the morning of 11 April 2005, while working on his car outside his house, Abbes Mlouhi was simply picked up by plainclothes security forces and driven away. Ramdana Mlouhi never saw him again.

In short, he had been subjected to an enforced disappearance and become a victim of the Tunisian authorities’ crackdown on dissent in the name of security, led by a state security apparatus which used the pretext of countering terrorism to crush anyone remotely considered as a threat to the system.

Ramdana, accompanied by her daughter, told me how she initially quietly searched for her husband. She grew increasingly anxious and frustrated with the silence she was confronted with. Every time Ramdana Mlouhi has approached the Tunisian authorities for news of her husband she has been met with a wall of silence: her letters have gone unanswered and her visits to the prisons in Tunis and the Ministry of Interior have uncovered nothing.

She had been told about an Amnesty International delegation by her neighbour, whom I had met the day before to speak about her husband who had been unlawfully detained. Ramdana explained that in the days following the abduction of her husband, she feared being harassed by the police if she complained because she was wearing a headscarf.

I could understand her fear as I had been told a few days earlier of similar stories by young women who were arrested by the police and forced to sign statements agreeing not to wear the headscarf.

She told me this was why she had come to speak with me. She brought with her the proof from the post office of the letters sent to President Ben Ali, to the Ministry of the Interior, to the Ministry of Justice and to the Public Prosecutor.

She was so calm and still pleading for Amnesty International to do something. She was told that we could help.

After our meeting, I spoke with several Tunisian human rights lawyers, asking them if they had similar cases.

The enforced disappearance of Abbes Mlouhi did not fit with the pattern of abuses by the Tunisian security forces. People are indeed arrested by plain clothes officers who refuse to identify themselves. They might be held in secret for days, if not weeks or even months, usually at the Ministry of Interior premises. But they would always eventually be brought before a judge and transferred to prison.

We all suspected that things might have gone terribly wrong during Abbes’ interrogation and feared that he might have died in custody.

Amnesty International wrote to the Tunisian authorities about Abbes Mlouhi and brought the case to the attention of the United Nations. We have continued to raise the case at every opportunity. We are still waiting for a response.

Abbes Mlouhi’s disappearance has also forced Ramdana Mlouhi to raise her daughter, now nine years old, alone. Ramdana Mlouhi told me that every time there is news that prisoners have been released, her daughter prays that her father will be among them.

Ramadana used to call me every three to four months to ask me if I have heard anything.

When the unrest started in Tunisia, she called me to ask if I had heard of what was happening in the country and asked me what Amnesty International was doing to respond to the killing of demonstrators. She pleaded that I should not forget her husband.

She called me again minutes after the announcement of Ben Ali’s departure, full of hope that her husband would reappear.

For more than five years, Ramdana Mlouhi has courageously continued to ask the authorities the same question: what has become of my husband? Despite the years of searching, she has never given up hope that he is alive and that he will be returned to her soon.

Speaking to Amnesty International on Friday, she wondered whether this new period in Tunisia’s history will bring with it the answers that she has been awaiting for so long. It is a sentiment now being echoed across the country, as Tunisians, confined to their homes by a military curfew, await the next move by the authorities in Tunis.

After years of torment, Ramdana Mlouhi deserves an answer from the authorities. If her husband is alive, she must be told where he is and be able to visit him at least. If he is dead, she needs to know the truth and to see those responsible for his death brought to justice.

The coming weeks will surely determine whether the Tunisian security forces are finally brought to heel, or whether the authorities give them a fresh mandate to continue their crackdown.

Ramdana Mlouhi’s story is just one of the countless such stories told to Amnesty International by ordinary Tunisians over the years. The Tunisian authorities must undertake an urgent root and branch reform of the Tunisian security forces, to ensure that they finally begin to uphold the rights that they have been charged to protect.

Tunisians are asking whether the authorities will now make good on their promises of human rights reform. Tunisians across the country are certainly looking to the future, but they are also beginning to ask searching questions about the past.

Stories of suffering at the hands of Tunisia’s security forces, long suppressed by the authorities, are beginning to be told openly again.

This time, however, the stories are being told with the hope that the political upheaval in Tunis will, finally, bring with it truth, justice and reparation for the two decades of abuses that characterized the rule of Zine El Abidine Ben Ali.

Hassiba Hadj Sahraoui jobber i Amnestys Nordafrika team ved det internasjonale sekretariatet i London.

Å holde med Argentina har ikke alltid vært like uproblematisk. I Amnestys årsrapport for 1979 står det følgende om Argentina: ”Det var ingen forbedring i menneskerettighetssituasjonen i Argentina i 1978…det uhyggeligste trekket ved overgrepene i landet er de mange ”forsvunne”… et sted mellom tre og ti mennesker ble bortført hver dag…”

Amnesty International hadde i løpet av 1978 en kampanje på vegne av 2500 forsvunne. Mennesker som ble bortført av myndighetene, mange av dem ble torturert og siden drept. Den mest beryktede drapsmetoden var å fly dem i helikoptre ut over Atlanterhavet for så å kaste dem i havet.

Samtidig som Amnesty dokumenterte at dette pågikk arrangerte Argentina fortball-VM. Jeg var 18 og aktiv spiller selv. Tiltross for at jeg allerede var opptatt av menneskerettigheter, klarte jeg ikke å la være å holde med Argentina.

Mario Kempes, Leopoldo Luque og Osvaldo Ardilles var blant de beste spillerne. Mario Kempes ble toppscorer i VM og min desiderte helt det året. Cesar Luis Menotti var deres storrøykende trener. Han fortalte at han hadde med en spiller i troppen som han hadde stor tro på. Han het Diego Maradona og han hadde ”foreløpig ikke greid å få ballen til å snakke, men han jobbet med saken”.

Jeg greide rett og slett ikke å la være å holde med dette laget. Alt i min politiske sjel fortalte meg at jeg burde la det være. Alle mine venner så skjevt på meg, mange fordi de hadde andre fotballidealer, alle fordi de mente det var forkastelig å holde med laget som militærjuntaen brukte til å hvitvaske imaget sitt.

Klisjeen om at fotball handler om følelser og ikke fornuft, er som dere skjønner sann i mitt tilfelle.

I det siste har jeg vært litt ute i offentligheten med en viss kritikk av at land som Nord-Korea får delta i VM. Ikke på grunn av den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, men fordi Kim Jong-il nekter å la landets befolkning se laget spille.

Jeg tipper at det har bidratt til og forsterket at enkelte som holder med Nord-Korea føler at de gjør noe galt.

I den grad det betyr noe, gir jeg dem herved tillatelse til å holde med hvem de vil for et fotballhjerte kan ikke være politisk korrekt.

Han har ikke fått lov til å ha besøk i fengselet siden oktober 2009. Selvom det ikke kan bli familieselskap, har Amnesty-aktivister i England sendt ham tegninger og bursdagshilsner i fengselet. Se noen av dem her.

Mohamed el Sharkawi er en av de vi aksjonerer for i vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere av disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire på www.uspesifisert.no/aksjon

Disappear Airlines welcomes you aboard Flight 434. We are heading to a secret location of our choice. The aircraft is under the command of captain Injustice. Our flying time is estimated at around 10 to 28 hours, depending on where we decide to take you off the aircraft.

Midt på Jernbanetorget høres plutselig en velkjent lyd av et fly og en flyvertinnes stemme, hun forteller om sikkerhetsreglene på en litt annen måte en hun ville ha gjort på en vanlig flytur. Amnesty aksjonerer for mennesker som forsvinner, som blir tatt til fange av myndighetene i sine egne land, og som sitter i fengsel uten lov og uten rettssak. I flere tilfeller har også disse fangene blitt torturert fysisk og psykisk. Og alt under overskriften ”Kampen mot terror” i ledelse av USA.

Det er lørdag i Oslo, jeg aksjonerer sammen med 60 mennesker for disse menneskene som forsvinner. For deres kjære som blir etterlatt uten noen informasjon om hvor deres far, sønn, bror eller mann er. Målet er å fortelle om skjebner, som like gjerne kunne vært en av dine kjære som forsvinner under kampen mot terror. Vi går rundt ved tigeren som vanlig turister, da vi på flyvertinnens signal stiller oss med ansiktet opp mot trappen ved trafikanten, setter ned kofferten og tar på oss en sort hette. Det er dette som kalles en FlashMob.

Vi står nå som fanger ved siden av hverandre, mens flyvertinnen på Disappear Airlines forteller at vi ikke har noen mulighet til å reise oss fra setene under hele flyturen. Når flyet letter går vi ut i mengden, tar av oss hettene, og blender inn blant publikum. Koffertene står igjen, åpne, med personlige eiendeler og informasjon om mennesker rundt om i verden som har forsvunnet, som et tegn på at det nettopp kan skje når som helst, hvor som helst.

Det er viktig at noen forteller statsoverhoder og myndigheter at dette ikke er greit, at vi ser det de holder på med, og at det skal settes en stopper for disse overgrepene. Det er derfor Amnesty en vanlig lørdag fanger oppmerksomheten til noen tilfeldig forbipasserende og kan fortelle om denne typen overgrep. Enhver stemme er viktig i kampen mot overgrep.

Thank you for flying Disappear Airlines. We’ll see you again when we decide to move you to another location.

Alma Ednes er Amnesty-aktivist i Oslo og gjesteblogger for Amnesty. Flashmob’en lørdag var er del av vårens kampanje om ulovlige fengslinger. Se film om forsvinninger på www.uspesifisert.no og aksjoner på vegne av fire som sitter ulovlig fengslet.

Flere innslag på USPESIFISERT kampanjetv er planlagt i løpet av kampanjeperioden. Følg med!

Sjekk ut www.uspesifisert.no.

Siri Nielsen er praktikant i Amnesty.

Jeg har nylig vært på påskeferie i Egypt. Ikke på strendene ved Rødehavet, men på utallige templer, pyramider og gravkamre langs Nilen. Etter at vi leste ”Egypteren Sinuhe” av finske Waltari har flere i familien hatt en spesiell interesse for gammel egyptisk historie.

Ferien ble en suksess. Vi fikk oppleve akkurat det vi håpet. Se utrolige byggeverk som etterlot oss med det faste spørsmålet: Hvordan i all verden fikk de til dette uten heisekraner og dynamitt. Vi fikk også gode innføringer i en tanke og religionsverden så detaljert og vakkert overført til oss at det ikke er annet enn imponerende.

På toppen av dette seilte vi Nilen nedover, i bedagelig tempo slik at vi også kunne nyte den fascinerende blandingen av oase og ørkennatur som preger Nilens bredder.

I byene på kvelden fikk vi oppleve de to egyptiske stereotypene. De masete selgerne, men også de utrolig hyggelige egypterne som virklig syntes å ønske oss velkommen til sitt hjemland. Ikke bare fordi vi brakte med oss penger, men fordi de er genuint stolte av hva de har å vise fram.

Men at det finnes et annet Egypt er ikke bare noe jeg vet på grunn av jobben i Amnesty. Det er mistenkelig når det første reisebyråets representant i Kairo forteller oss er hvor fredelig egyptere av alle slag lever sammen, og hvor høyt alle egyptere elsker president Hosni Mubarak. ”Har dere hørt noe annet, er det bare propaganda fra dem som ville skade landet vårt.”

På dette tidspunktet har jeg nettopp forlatt kolleger som forbereder kampanjestart i Oslo. Vi skal de neste månedene sette fokus på ulovlige fengslinger i forbindelse med den såkalte krigen mot terror.

En av sakene vi skal fokusere på er en mann som befinner seg noen mil ut i ørkenen fra Kairo. Hans navn er Mohamed el Sharkawi. Han har sittet fengslet siden 1995 da pakistanske myndigheter utleverte ham til Egypt. Han har aldri blitt tiltalt for noe. Snarere er det sånn at domstoler i Egypt har beordret ham løslatt 15 ganger.

Men den ”elskede” president Mubaraks sikkerhetspoliti nekter å etterkomme ordren. De har unntakslover de kan benytte hvis de ikke ønsker å følge domstolens påbud. Det er kjekt for såkalt elskede presidenter å ha når de vil kvele opposisjon. Sharkawi har ikke bare blitt holdt fengslet i femten år, han er blitt torturert, mishandlet og sendt på en rundreise i egyptiske fengsler.

Egypt har ikke bare sine egne fanger. De har også vært villige torturister for amerikanerne. I 200? Lot svenske myndigheter CIA hente to egyptiske asylsøkere i Stockholm, og frakte dem til Egypt, der egyptisk politi avhørte og torturerte dem på oppdrag fra USA.

Det kan være godt for ”elskede” presidenter å holde seg inne med sine mektigste allierte også. Det er greit å ha støtte hvis folket skulle bli brysomt og vil kvitte seg med presidenten eller den han har utpekt til etterfølger.

Mens jeg leser mailer og surfer på nettet på hotellrommet kan jeg ikke unngå å skjenke Karim Amer en tanke også. Jeg er usikker på hvilket fengsel han sitter i, men jeg vet han er fra Alexandria. Bloggeren som fikk fire år for å ha kritisert presidenten og det ledende islamske universitetet.

Jeg har liten tro på reisebyråets framstilling av egypternes kjærlighet til sin president. Jeg har lite til overs for myndighetene i landet og måten de bryter menneskerettighetene. Mens jeg har kost meg på Nilen vet jeg samtidig at 18 000 mennesker sitter fengslet uten lov og dom i dette landet. Jeg skal gi den kommende kampanjen all den energien jeg har; etter å ha feriert her med familien min vet jeg nå hva de 18000 menneskene blir frarøvet.

Du kan også dra på en reise som kommer til å bety noe for deg: www.uspesifisert.no

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.

Det vi har opplevd, legger føringer for hvordan vi ser verden rundt oss.

I Norge har de fleste av oss heldigvis opplevd et noenlunde fredelig liv, uten terror, tortur, forfølgelser eller overgrep. Derfor har vi som regel ganske fredelige assosiasjoner til ting rundt oss, men hva om det ikke var slik?

Hva om du hadde opplevd noe så grusomt eller sjelsettende, at hver gang du så en benk eller en stol som minnet deg på den hendelsen, så ble du kastet tilbake i dette minnet?

Det er tanken vi har tatt tak i Stavanger i vår. Vi har fylt oljebyen med små gule lapper. Merkelappene har forskjellige temaer som kan gi det årvåkne publikum en annerledes inngang til problemene rundt såkalte antiterror tiltak.

Tags med «Fengsling uten dom» henger vi eksempelvis opp på gjerder, gitter, eller piggtråd. «Tortur» på kjettinger, vinsjer, eller offentlige griller. «Forsvinninger» på steder hvor det normalt vil befinne seg en person, for eksempel på et tomt førersete på en buss, på de tomme billettskrankene på T-banen i Oslo, eller på parkbenker.

Du kan lese mer om stuntet på Facebook-siden vår og på Kreativt Forum, bransjeforumet for kreativ kommunikasjon og reklame.
Hvis du har lyst til å bli med å henge opp i ditt nærmiljø, ikke vær redd for å ta kontakt.

Inge Kvivik arbeider med synlighet og aktivisme i Region Sør.