Jeg ser utover min stue, drikker pulverkaffe med melk og lurer på saker og ting mens lillegutt på tre måneder ligger og spreller på bakken. Når han vokser opp hvordan vil vår lille verden se ut da?
Tenk om verden hadde blitt slik Amnesty alltid har jobbet for. For en tid det ville vært å vokse opp i!
Jeg ser for meg at imamer gifter homser i Iran, og at vår egen statsminister er en pakistaner fra Grønland som er gift med Siv Jensen. Jeg ser at kvinner ankommer stranda i burka hvorpå de tar den av og viser sitt sanne jeg, mens mannen i turban er tydelig stolt av å vise henne frem. Nord-koreanerne har åpnet grensene sine, og det lukkede landet viser seg som en skjult skatt hvor det er veldig behagelig å leve. De ville bare ikke at alle skulle vite det, for da kunne folk bli sjalu. Den amerikanske presidenten signerer papirene som innebærer at dødsstraff nå er avskaffet. Guantánamo har blitt gjort om til et hotell, kjent for sin særdeles gode belysning. For kun 199,- per natt så kan du få overnatting pluss frokost.
Taliban har gått over til en mobil plattform grunnet at de får ut sine fredsbudskap bedre på den måten enn med våpen. Dette fant de ut da kona til en av lederne hadde lest om suksessen i Amnesty. Al-Qaida har skjønt at selvmordsbombere ikke har oppnådd noe, så de har begynt med spontanappeller og F2F på gatehjørner isteden, og de prøver desperat å vise at de faktisk har forandret seg. Mens arbeidsleirer i Kina har blitt gjort om til barnehager så har voldtektsmottak verden over permittert sine ansatte grunnet lite pågang. Og når en vakker kvinne kommer på jobb med et blått øye, så hadde hun faktisk gått på døra.
Ja, tenk om gutten min vokste opp til noe sånt. Det hadde vært noe det! Nesten som på barne-tv. Og det eneste man trenger å gjøre for å bidra til denne visjonen er å sende Amnesty til 1960.
Den morgenen rettssaken skal begynne gjør jeg noe så sjelden som å vekke en munk. Halv seks har han ennå ikke stått opp. Det er vanskelig å si om han vegrer seg for hva dagen skal bringe eller om det bare tar tid å ikle seg munkekappen når han skal skjule så mye telefoner, kamera og opptaksutstyr under kappen. Men klokka seks kjører vi endelig mot rettslokalene.
Vi har i forkant underskrevet papirer på hvem som skal representere oss i retten om vi blir arrestert. Vi har også gitt kontaktinfo til pårørende og arbeidsgiver til nøkkelpersoner i Licadho. Jeg får instruksjoner om å ikke ta ut kamera av kameravesken dersom det kan virke provoserende, men dersom noen oppfører seg truende mot oss eller andre får jeg derimot beskjed om å rette kameraet mot dem. «Det er vårt våpen; å være her og å dokumentere» fastslår lederen for Licadho. Mitt kamera er størst og skal derfor brukes mest aggressivt i en potensielt truende situasjon. Jeg nikker, som om det er klinkende klart for meg når jeg skal forholde meg passiv og når jeg skal reagere.
Utenfor bilen virker alt fredelig, ingen veisperringer eller sjekkpunkter. Munken, som vi nå er på «fornavn» med, Venerable, og de andres analyse er at verken politi eller andre sikkerhetsfolk har orket å stå opp så tidlig. Det er det imidlertid flere som har tenkt, for når vi kommer fram til rettslokalet står rundt to hundre mennesker og venter på Venerable. Beboere fra tre lokale landsbyer har troppet opp utenfor retten i protest og til støtte for de tiltalte. Før forrige rettssak ble de hindret lenge før de kom fram til rettslokalene. Denne gangen har de imidlertid gått både én og to timer for å komme fram til byen Siem Reap om kvelden, sovet i skjul i pagoden og stått opp før det ble lyst for å gå det siste stykket.
De som har sko skynder seg å ta dem av og mange kneler foran Venerable. Her er familiene til de tiltalte og folk fra landsbyen deres Chi Kreng og fra to nabolandsbyer som også har fått landområdene sine fratatt av myndigheter og selskaper. Venerable velsigner de frammøtte og oppfordrer dem til å være sterke.
En sikkerhetsvakt spør Venerable hva han gjør her. «Du er gal og dum, kom deg bort», sier han. Venerable svarer med å velsigne ham og ber for at retten skal behandle de tiltalte rettferdig. Så svinger fangetransporten inn porten til rettslokalene. Hender vinker gjennom sprinklene i det den kjører forbi og folkemengden svarer.
Observatører fra ulike organisasjoner går inn i rettssalen, men Venerable blir værende igjen utenfor sammen med oss andre. Flere sikkerhetsfolk har kommet til, både tungt bevæpnet politi og vakter, statsvennlige propagandamedier og en hel del med «vanlige folk». Jeg strever med å identifisere hvem som er spioner og ondsinnete journalister, men en tolk peker dem diskré ut for meg.
Dagens største trussel skal likevel vise seg å være andre munker. Jeg blir fortalt at tradisjonelt har rollen til munkene i Kambodsja vært å tjene folket og samfunnet i pagoden de tilhører. Under Røde Khmer ble en stor del av munkene henrettet, og etter regimets fall har munkeordnene blitt infiltrert av munker som i større grad er opptatt av å tjene staten. Det er til og med opprettet et eget munkepoliti og disse adlyder ordre fra den øverste munken i landet. En munk kan nemlig ikke røres av ordinært politi før munkepolitiet først har avskaffet helligheten hans, ofte ved å rive av munkekappen i all offentlighet.
En munk fra munkepolitiet er blitt sendt for å «snakke fornuft» med Venerable. Munkepolitiet forsøker å overbevise han om at den rollen han inntar ikke er en munks oppgave, at han burde dra tilbake til pagoden. Venerable svarer høflig at det finnes ingen regler, verken i buddhismen eller i kambodsjansk og internasjonal rett, som forbyr ham å stå her. Munkepolitiet hever stemmen, griper ham i armen og i munkekappen. Folkemengden eksploderer. De frykter en offentlig fornedrelse av Venerable. De roper og bakser med munkepolitiet. Det vanlige politiet kommer også nærmere, rasler med våpnene og ringen slutter seg enda tettere rundt Venerable, som for å beskytte han. Det er nesten umulig å komme nær han. Jeg sniker meg til å knipse bilder så ofte jeg kan der jeg står midt i folkemengden.
Slik går formiddagen mens rettssaken pågår der inne. Hele tiden er stemningen anspent. Noe skjer og alle reagerer, og så roer det seg igjen. En kvinne kaster seg i fortvilelse på bakken utenfor porten til rettslokalet. Hun roper «La mannen min få slippe ut av fengsel, han har ikke gjort noe galt. Nå har vi ingen inntekt, barna kan ikke gå på skolen, vi er sultne». Jeg løfter kameraet for å skape et skjold mellom henne og meg. Situasjonen er for anspent. Jeg er anspent. Og jeg kan ikke tillate meg å la følelsene ta over for konsentrasjonen.
Før de tiltalte kjøres tilbake til fengselet på ettermiddagen har Venerable fått alvorlige dødstrusler. «Dukker du opp her igjen, tar vi deg. Vi kommer til å ta deg uansett. Om det er her eller andre steder. Vi vil kutte deg opp slik at du må sy over 20 sting».
Hele tiden har Venerable vært beskyttet av folkemengden, men under reisen tilbake er han mer sårbar. Jeg plasseres med kamera i baksetet sammen med ham. De anser kjøreturen fra rettslokalene for den farligste situasjonen i løpet av dagen.
Men ingenting skjer. Vi kjører uhindret tilbake til et nonnekloster der han kan gå i dekning. Venerable smiler. Vanligvis er det han som står i front og kjemper for landsbyen sin, i dag var det folket som beskyttet ham. Han er fornøyd med dagens dyst;
«I dag var det vi som vant.»
Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og blogger fra reportasjetur til Kambodsja.
Dommen for de to tiltalte fra landsbyen Chi Kreng faller 20. august. Munk Loun Sovath – Venerable - akter da å møte opp utenfor retten for å høre hva utfallet blir.
Over the past two days I have been observing the process of selecting the “jury” for Omar Khadr’s military commission trial here at the US naval base at Guantánamo Bay in Cuba. Known as a “panel”, this is the group of US military officers who will decide whether Omar Khadr should or should not be convicted of any of the five charges he faces and, if they do convict, what sentence he should face.
In a statement to the military judge in a pre-trial hearing in July, Omar Khadr had asked “how can I ask for justice from a process that does not have it?” Today’s proceedings can have done nothing but confirm Omar Khadr’s worst fears.
Alex Neve om hvordan det tok 90 sekunder å bestemme at påtalemyndighetene skal kunne bruke alle uttalelser, også de angivelig framkommet under tvang, i rettssaken mot Omar Khadr.
It seems difficult to believe that after being held here at Guantánamo Bay for close to eight years and having been put through an astonishing array of legal twists and turns – including charges being thrown out at one point and then reinstated – Omar Khadr is about to face trial by military commission, possibly this week if pre-trial proceedings are completed.
I’m here to observe these proceedings on behalf of Amnesty International. And quite honestly at this stage I find it very difficult to predict just what I will observe. All that seems certain is that it will be another phase in the systematic injustice to which Omar Khadr has been subjected.
Genereralsekretær for Amnesty i Canada, Alex Neve, skal i de nærmeste dagene være observatør under høringen i forkant av rettssaken mot Omar Khadr. Han vil blogge derfra fortløpende. Følg med!
Omar Khadr, som er kanadisk statsborger, var bare 15 år da han ble arrestert av amerikanske spesialstyrker i Afghanistan, i juli 2002. Han ble anklaget blant annet for drapet på en amerikansk soldat, og for å ha bånd til terrorgruppen Al Qaida. Han er en av de som har sittet lengst på Guantanámo for forbrytelser han angivelig begikk mens han fortsatt var barn. Saken hans skal føres overfor en militærdomstol, noe Amnesty International er svært kritisk til på grunn av alvorlige mangler som svekker rettssikkerheten til den tiltalte.
Aksjonér for én av de som sitter fengslet på Guantánamo, Saifullah Paracha, her!
I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
Verdenssamfunnet, og norske myndigheter mer enn de fleste, har gitt FN oppdraget med å overvåke menneskerettighetene og kontrollere at stater respekterer dem. FN og internasjonal rett er etter denne regjeringens egne utsagn sentrale i norsk innen- og utenrikspolitikk. Den samme regjeringen gjentar igjen og igjen at Norge og norske interesser er tjent med at internasjonal rett overholdes. Det skaper forutsigbarhet og det begrenser de mektiges rett til å gjøre hva de vil i kraft av sin makt –økonomisk eller militær.
Menneskerettighetene er et slikt område av internasjonal rett som Norge legger stor vekt på. Menneskerettighetene er det nærmeste vi har et løfte om at alle mennesker skal få leve et liv i verdighet. Et liv i frihet fra frykt og frihet fra nød. Norske myndigheter hevder at menneskerettighetene er en hjørnestein i all norsk politikk.
Det finnes ikke noe menneskerettighetspoliti til å følge opp statenes løfter. Hvis du og jeg skal føle oss trygge på å leve et liv i verdighet, må vi stole på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene. Når myndighetene tråkker feil må vi stole på at FN korrigerer dem, og at myndighetene lytter til FN. Norge har for tiden en slik rolle i FNs menneskerettighetsråd. Uke etter uke krever norske myndigheter, på vegne av FN, at USA, Saudi Arabia, Iran, Israel og mange flere skal følge FNs anbefalinger og menneskerettighetsråd. Når de ikke gjør det sender menneskerettighetsrådet og Norge strenge brev til regjeringene og klager og irettesetter. Slik er systemet. Latterlig mener noen, fordi det ikke står makt bak kritikken. Men stater som Norge, som i alle år har støttet systemet mener at det har en mening, at vi sakte men sikkert bygger en respekt for menneskerettighetene ved å navngi og kritisere de statene som ikke respekterer systemet.
Det vil si at nå er jeg redd jeg må si at Norge mente at systemet har en mening. For kort tid siden møtte nemlig justisminister Storberget kritikk fra FN med å hevde: ”I Norge gjelder norsk lov!” På denne måten avviser han at FN kan overprøve om Norge følger internasjonal rett eller ei. Hvor har vi hørt dette før. Jo, vi har hørt det når blant andre Norge har kritisert USA for tortur, Iran for henrettelser, Kina for fengsling av annerledes tenkende. Plutselig har Norge stilt seg slik at vi argumenterer på samme måte som menneskerettighetsverstingene. Jeg hører noen si: Det går ikke an å sammenligne et fly til Bagdad med henrettelsene i Iran. Nei det gjør det kanskje ikke. Men det går an å sammenligne måten man overser FN på. Det gir mening å si at alle som nekter å lytte til FN undergraver FNs innflytelse. Det gjør norske myndigheter nå. De gjorde det 6. desember og det gjorde de natt til tirsdag da de tvangssendte mennesker til Bagdad mot FNs eksplisitte råd
Neste gang Norge kritiserer USA, Iran, Kina eller hvilken som helst stat for ikke å følge FN vil kritikken låte hult, og norske myndigheter har gitt verstingstatene det beste motargument. Hvorfor skal vi lytte til FN når dere ikke gjør det? For i Iran gjelder iransk lov, i USA gjelder amerikansk lov og i Kina gjelder kinesisk lov. Som Norge setter de såkalte nasjonale interesser først. Når nasjonale interesser brukes mot FN, mot menneskerettighetene og mot enkeltmenneskers trygghet og velferd er det på tide å begynne å frykte for fremtiden. Jeg er redd vi om noen år kan starte historien om endringene i norsk menneskerettighetspolitikk med: ”Først tvangsreturnerte de irakiske asylsøkere til Bagdad mot FNs råd…” Vi må få den negative utviklingen til å stoppe her. Vi må kreve:
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Dette er appellen han holdt under protestaksjonen utenfor Stortinget i ettermiddag. Du kan signere aksjonen her.
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
Norges menneskerettighetsdialog med Kina organiseres av utenriksdepartementet og er et forum der rettssikkerhet og menneskerettslige utfordringer i Norge og Kina skal belyses og diskuteres. I tillegg til politikere og representanter fra byråkratiet deltar også flere menneskerettighets- og interesseorganisasjoner fra norsk side i de årlige dialogmøtene.
Men, fører denne dialogen til at respekten for menneskerettighetene styrkes? Her er en meningsutveksling mellom Amnestys politiske rådgivere Beate Ekeløve-Slydal og Gerald Kador Folkvord som representerte organisasjonen i det siste dialogmøtet 16.-17. desember i Oslo.
Gerald: Dette var som vanlig noen intense dager med interessante samtaler, men også en del frustrasjon. Menneskerettighetsdialogen er jo et av veldig få møtepunkter mellom kinesiske embetsmenn og representanter for Amnesty. Jeg deltar i en arbeidsgruppe om fangers rettigheter, og det er interessant å kunne f.eks. diskutere forhold i kinesiske fengsler med ledere fra den kinesiske fengselsadministrasjonen. Men, som menneskerettighetsaktivist må man jo spørre seg om disse møtene faktisk bidrar til at forholdene i Kina blir bedre.
Beate: Ja, det er jo det som er det store spørsmålet i en dialog som har pågått i 12 år. Det gjør ikke saken bedre at det slett ikke er definert noen konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå med dialogen. I arbeidsgruppen om anholdtes rettigheter som jeg deltar i, hadde vi i for seg en positiv og hyggelig tone og delvis var det mulig å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie. Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medga kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.
Gerald: Jeg føler at mange av de kinesiske representantene jeg møter under menneskerettighetsdialogen er ærlig opptatt av å forbedre situasjonen i sitt land og også gjør en innsats for det, innefor gitte rammer. Men, i forhold til alt som har med menneskerettigheter og menneskerettighetsreform i Kina å gjøre, så overskrider man ikke grensen for det som kan tolkes som kritikk av styresmaktene eller styresettet.
Beate: Av og til blir det jo litt uvirkelig og ”farseaktig” når man sitter og hører på hvordan kinesiske representanter lovpriser den store friheten alle i Kina nyter, at det kun finnes noen få unntak av tortur, at det er svært få som tvangsinnlegges på psykiatriske sykehus osv., selv om de selvfølgelig vet at vi vet at det ikke er sant. Og enda verre blir det når både norske og kinesiske myndigheter i sluttplenum skamroser hvor åpne og ærlige samtalene har vært. Hvorfor har Norge andre standarder for åpenhet og redelighet fra Kina enn det man har for andre land?
Gerald: I min gruppe brukte vi mye tid på å diskutere forholdene i norske fengsler, og det var vel og bra. De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!
Beate: Jeg synes ofte det er et dilemma at det slett ikke mangler på mye og konkret selvkritikk fra norsk side, men at dette i liten grad fører til det tilsvarende fra kinesisk side.
Gerald: Gjennom dialogsamarbeidet klarer man kanskje å formidle bevissthet og kunnskaper som vil forbedre situasjonen for vanlige mennesker. Men, jeg tror ikke at det har noe effekt for å motvirke de omfattende overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere eller personer som tilhører undertrykte grupper som Falun Gong utøvere eller uigurer. Disse menneskene blir ikke torturert og forfulgt fordi de interne kontrollrutinene svikter, men fordi noen politiske ledere vil at de skal tas. Det er jo tullete å tro at en kynisk politiker som forsvarer sin egen makt med tortur ombestemmer seg fordi man viser ham noen gode eksempler fra Norge.
Beate: Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogen med Kina, slik blant annet Canada har gjort. Kanskje bør man tenke nytt, kalle dialogen en samfunnsdialog? Man må kanskje ta dialogen for det den er; en møteplass for å diskutere, komme med noen impulser, og ikke minst ha en form for kontakt. Men, ikke skape forventninger om at man driver viktig menneskerettighetsarbeid i Kina. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Kina.
2. Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.
3. Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den hvite dressen i jakten på flere underskrifter.
4. Stadig flere aksjoner. På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet. Målet er minst ti til.
5. Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:
6. Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.
7. Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.
8. Flest i Trondheim I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.
9. Fornøyde kunder Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.
10. Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!
Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
