I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
Verdenssamfunnet, og norske myndigheter mer enn de fleste, har gitt FN oppdraget med å overvåke menneskerettighetene og kontrollere at stater respekterer dem. FN og internasjonal rett er etter denne regjeringens egne utsagn sentrale i norsk innen- og utenrikspolitikk. Den samme regjeringen gjentar igjen og igjen at Norge og norske interesser er tjent med at internasjonal rett overholdes. Det skaper forutsigbarhet og det begrenser de mektiges rett til å gjøre hva de vil i kraft av sin makt –økonomisk eller militær.
Menneskerettighetene er et slikt område av internasjonal rett som Norge legger stor vekt på. Menneskerettighetene er det nærmeste vi har et løfte om at alle mennesker skal få leve et liv i verdighet. Et liv i frihet fra frykt og frihet fra nød. Norske myndigheter hevder at menneskerettighetene er en hjørnestein i all norsk politikk.
Det finnes ikke noe menneskerettighetspoliti til å følge opp statenes løfter. Hvis du og jeg skal føle oss trygge på å leve et liv i verdighet, må vi stole på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene. Når myndighetene tråkker feil må vi stole på at FN korrigerer dem, og at myndighetene lytter til FN. Norge har for tiden en slik rolle i FNs menneskerettighetsråd. Uke etter uke krever norske myndigheter, på vegne av FN, at USA, Saudi Arabia, Iran, Israel og mange flere skal følge FNs anbefalinger og menneskerettighetsråd. Når de ikke gjør det sender menneskerettighetsrådet og Norge strenge brev til regjeringene og klager og irettesetter. Slik er systemet. Latterlig mener noen, fordi det ikke står makt bak kritikken. Men stater som Norge, som i alle år har støttet systemet mener at det har en mening, at vi sakte men sikkert bygger en respekt for menneskerettighetene ved å navngi og kritisere de statene som ikke respekterer systemet.
Det vil si at nå er jeg redd jeg må si at Norge mente at systemet har en mening. For kort tid siden møtte nemlig justisminister Storberget kritikk fra FN med å hevde: ”I Norge gjelder norsk lov!” På denne måten avviser han at FN kan overprøve om Norge følger internasjonal rett eller ei. Hvor har vi hørt dette før. Jo, vi har hørt det når blant andre Norge har kritisert USA for tortur, Iran for henrettelser, Kina for fengsling av annerledes tenkende. Plutselig har Norge stilt seg slik at vi argumenterer på samme måte som menneskerettighetsverstingene. Jeg hører noen si: Det går ikke an å sammenligne et fly til Bagdad med henrettelsene i Iran. Nei det gjør det kanskje ikke. Men det går an å sammenligne måten man overser FN på. Det gir mening å si at alle som nekter å lytte til FN undergraver FNs innflytelse. Det gjør norske myndigheter nå. De gjorde det 6. desember og det gjorde de natt til tirsdag da de tvangssendte mennesker til Bagdad mot FNs eksplisitte råd
Neste gang Norge kritiserer USA, Iran, Kina eller hvilken som helst stat for ikke å følge FN vil kritikken låte hult, og norske myndigheter har gitt verstingstatene det beste motargument. Hvorfor skal vi lytte til FN når dere ikke gjør det? For i Iran gjelder iransk lov, i USA gjelder amerikansk lov og i Kina gjelder kinesisk lov. Som Norge setter de såkalte nasjonale interesser først. Når nasjonale interesser brukes mot FN, mot menneskerettighetene og mot enkeltmenneskers trygghet og velferd er det på tide å begynne å frykte for fremtiden. Jeg er redd vi om noen år kan starte historien om endringene i norsk menneskerettighetspolitikk med: ”Først tvangsreturnerte de irakiske asylsøkere til Bagdad mot FNs råd…” Vi må få den negative utviklingen til å stoppe her. Vi må kreve:
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Dette er appellen han holdt under protestaksjonen utenfor Stortinget i ettermiddag. Du kan signere aksjonen her.
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
Norges menneskerettighetsdialog med Kina organiseres av utenriksdepartementet og er et forum der rettssikkerhet og menneskerettslige utfordringer i Norge og Kina skal belyses og diskuteres. I tillegg til politikere og representanter fra byråkratiet deltar også flere menneskerettighets- og interesseorganisasjoner fra norsk side i de årlige dialogmøtene.
Men, fører denne dialogen til at respekten for menneskerettighetene styrkes? Her er en meningsutveksling mellom Amnestys politiske rådgivere Beate Ekeløve-Slydal og Gerald Kador Folkvord som representerte organisasjonen i det siste dialogmøtet 16.-17. desember i Oslo.
Gerald: Dette var som vanlig noen intense dager med interessante samtaler, men også en del frustrasjon. Menneskerettighetsdialogen er jo et av veldig få møtepunkter mellom kinesiske embetsmenn og representanter for Amnesty. Jeg deltar i en arbeidsgruppe om fangers rettigheter, og det er interessant å kunne f.eks. diskutere forhold i kinesiske fengsler med ledere fra den kinesiske fengselsadministrasjonen. Men, som menneskerettighetsaktivist må man jo spørre seg om disse møtene faktisk bidrar til at forholdene i Kina blir bedre.
Beate: Ja, det er jo det som er det store spørsmålet i en dialog som har pågått i 12 år. Det gjør ikke saken bedre at det slett ikke er definert noen konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå med dialogen. I arbeidsgruppen om anholdtes rettigheter som jeg deltar i, hadde vi i for seg en positiv og hyggelig tone og delvis var det mulig å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie. Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medga kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.
Gerald: Jeg føler at mange av de kinesiske representantene jeg møter under menneskerettighetsdialogen er ærlig opptatt av å forbedre situasjonen i sitt land og også gjør en innsats for det, innefor gitte rammer. Men, i forhold til alt som har med menneskerettigheter og menneskerettighetsreform i Kina å gjøre, så overskrider man ikke grensen for det som kan tolkes som kritikk av styresmaktene eller styresettet.
Beate: Av og til blir det jo litt uvirkelig og ”farseaktig” når man sitter og hører på hvordan kinesiske representanter lovpriser den store friheten alle i Kina nyter, at det kun finnes noen få unntak av tortur, at det er svært få som tvangsinnlegges på psykiatriske sykehus osv., selv om de selvfølgelig vet at vi vet at det ikke er sant. Og enda verre blir det når både norske og kinesiske myndigheter i sluttplenum skamroser hvor åpne og ærlige samtalene har vært. Hvorfor har Norge andre standarder for åpenhet og redelighet fra Kina enn det man har for andre land?
Gerald: I min gruppe brukte vi mye tid på å diskutere forholdene i norske fengsler, og det var vel og bra. De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!
Beate: Jeg synes ofte det er et dilemma at det slett ikke mangler på mye og konkret selvkritikk fra norsk side, men at dette i liten grad fører til det tilsvarende fra kinesisk side.
Gerald: Gjennom dialogsamarbeidet klarer man kanskje å formidle bevissthet og kunnskaper som vil forbedre situasjonen for vanlige mennesker. Men, jeg tror ikke at det har noe effekt for å motvirke de omfattende overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere eller personer som tilhører undertrykte grupper som Falun Gong utøvere eller uigurer. Disse menneskene blir ikke torturert og forfulgt fordi de interne kontrollrutinene svikter, men fordi noen politiske ledere vil at de skal tas. Det er jo tullete å tro at en kynisk politiker som forsvarer sin egen makt med tortur ombestemmer seg fordi man viser ham noen gode eksempler fra Norge.
Beate: Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogen med Kina, slik blant annet Canada har gjort. Kanskje bør man tenke nytt, kalle dialogen en samfunnsdialog? Man må kanskje ta dialogen for det den er; en møteplass for å diskutere, komme med noen impulser, og ikke minst ha en form for kontakt. Men, ikke skape forventninger om at man driver viktig menneskerettighetsarbeid i Kina. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Kina.
2. Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.
3. Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den hvite dressen i jakten på flere underskrifter.
4. Stadig flere aksjoner. På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet. Målet er minst ti til.
5. Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:
6. Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.
7. Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.
8. Flest i Trondheim I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.
9. Fornøyde kunder Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.
10. Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!
Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!
I sommer startet jeg som praktikant for Amnesty Region Sør i Stavanger. Der var blant annet saken til egypteren Karim Amer sommerens aksjon. Vi lagde plakater, rigget til stand, stilte oss opp i gatene i Stavanger sentrum og samlet inn underskrifter på brev og postkort til President Hosni Mubarak med krav om å løslate Karim. Vi fortalte folk som signerte om Karim Amer og mange ble engasjert i saken hans.
Saken er for mange uforståelig. Karim Amer ble dømt til fire års fengsel i 2007. Det eneste han hadde gjort var å kritisere den islamske tro og publisere kritiske artikler om den egyptiske presidenten på bloggen sin. Han er, i følge Amnestys rapporter, blitt stygt behandlet i fengselet. Karim fikk tenner slått ut og ble stygt forslått for så å bli bundet og kastet på enecelle. Karim kan i følge artikkel 52 i egyptisk fengselslov bli sluppet fri 6. november 2009 etter å ha sonet tre fjerdedeler av en opprinnelig dom på tre år.
Jeg ble som alle andre veldig opprørt over Karims historie. Jeg håpet i sommer at min underskrift ville være med på å legge press på de egyptiske myndighetene. Nå jobber jeg som praktikant i Oslo og har i dag vært med Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs for å møte Egypts ambassadør ved den egyptiske ambassaden og for å overlevere over 20 000 underskrifter! I esken vi hadde med oss med underskrifter lå blant annet min signatur fra i sommer. Nå føles det veldig hyggelig å kunne skrive at det ble såpass mange underskrifter, at vi fikk levert dem personlig og at vi fikk uttrykt hva vi mente om saken. Det føles veldig godt å se at underskriftene vi alle jobbet for kom hele veien frem. Nå er det bare å håpe på at han blir satt fri!
Man tenker kanskje ikke alltid at den ene underskriften vil gjøre den store forskjellen, men gjentatte ganger har Amnesty fått gjennomslag for sine underskriftskampanjer. Jeg har fått følge en kampanje hele veien.
Line Gregersen er praktikant i Amnesty International Norge.
For tre uker siden hoppet jeg fra stein til stein og balanserte på treplanker for å komme tørrskodd hjem til familien til Galy, en kamerat av meg i Dakar. I regntida blir de fattigste bydelene i Senegals hovedstad forvandlet til et slags Venezia; både hovedveier og smågater fylles med vann. Men kanalene i bydelen Pikine er alt annet enn romantiske. Kloakklukt river i nesa og i det stillestående vannet florerer bakteriesykdommer som kolera og blodsugende parasitter.
Regntid er ikke noe nytt i Senegal. Men regnskyllene i Dakar i september i år føyer seg inn i rekken av ekstremvær vi har sett over hele verden de siste årene. Flommen som skyldte over Vest-Afrika forrige måned ble bare nevnt med små notiser i norsk presse, men ifølge FN tok den 187 menneskeliv og over en halv million er fortsatt sterkt berørt.
I Dakar, som i de fleste andre steder truffet av ekstremvær, er det de fattigste som lider mest. Skur og eiendeler blir skylt bort. Lav levestandard og store husstander øker smittefaren av alvorlige sykdommer, og de færreste har tilgang til helsetjenester. Hele bydeler mørklegges og avkuttes fra innfartsårer til byen. Flere dager var Galy låst i Pikine og kom seg verken på universitetet eller til jobb i byen.
For mange av flomofrene i Dakar avgrenses ikke vannet til månedene med regntid. De bor i vann hele året. Bare ett nytt regnskyll skal til, og de oversvømmes på nytt. Det er lite relevant for disse menneskene om forskere og pressgrupper diskuterer hvordan definere og anslå omfanget av klimaflyktninger i framtida.
Flesteparten av flomofrene som er hardest rammet i Dakar nå, flyttet fra landsbygda til byen under den store tørken og sultkatastrofen sør for Sahara på 70- og 80-tallet. De kunne ikke lenger leve av jorda og slo seg ned i ubebodde områder av Dakar. Grunnen til at de var ubebodd var riktignok at det var sumpområder som var blitt knusktørre etter alle årene med tørke. (Enda er stedsnavn i disse områdene identiske med fraflyttede plasser på landsbygda i Senegal.)
Nå har været snudd og sumpen er tilbake, men migrantarbeiderne fra landsbygda har ikke noe valg. De har ingen penger. De må bo i vannet.
Er det drivhusgasser i atmosfæren som påvirket regnmønsteret i Sahel og skapte tørken? Kvalifiserer befolkningen i sumpområdene i Dakar til betegnelsen klimaflyktninger? Kan økt vannmengde i regntida være forårsaket av klimaendringer?
Det er for sent å dvele ved klimakritikernes innvendinger. Situasjonen er virkelig nok for de menneskene som nå, mens jeg skriver, legger seg for å sove på taket fordi senga deres står under vann. Her, som i de fleste fattigdomsspørsmål, er det mange faktorer som spiller inn. Det at Senegals president Abdoulaye Wade prioriterer å bruke statsbudsjettet på å reise et monument til eget ettermæle framfor å oppgradere slumområdene i hovedstaden er også en av dem.
Men om årsakene er tvetydige fraskriver ikke det oss ansvar. Forrige helg var afrikanske statsledere samlet under Verdensforumet for bærekraftig utvikling i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou. Målet var å snakke med én stemme på klimatoppmøtet i København i desember. I en såkalt “Grønn Pakt”-erklæring fra møtet var kravet om at rike, storforurensende land må bistå utviklingslandene i å tilpasse seg klimaendringene lagt særlig vekt på.
Amnesty ønsker å være en seriøs aktør i bekjempelsen av fattigdom globalt, side om side med dem det gjelder. Jeg mener at dersom vi skal stå side om side med innbyggerne i Pikine, må vi tørre å trekke opp linjene tydeligere mellom CO2utslipp fra ressurssterke land, klimaendringer og konsekvensene for den fattige befolkningen i sør.
I dag legger Amnesty press på beslutningstakere for å stanse tvangsutkastelser og giftige fabrikkutslipp, bedre helsetilgang og skape internasjonale rammeverk som beskytter menneskerettighetene. På samme måte kan Amnesty kreve av både det internasjonale samfunn og av nasjonale ledere i utsatte land å kutte utslipp og iverksette tiltak som hjelper befolkningen i å tilpasse seg klimaendringene og som på sikt vil løfte folk ut av fattigdommen.
Dessverre er miljøkampen blitt brennende menneskerettighetsspørsmål. 7. desember går et startsskudd. Da bør Amnesty stå på startstreken.
Kristin Rødland Buick er webredaktør i Amnesty International Norge.
Glem Bruce Willis og de vanlige actionheltene. Nå kan du bli med på et sterkt og brutalt møte med helter fra det virkelige liv. I dokumentaren “Burma VJ – Reportasjer fra et lukket land” får vi se hvordan videojournalister trosser militærjuntaen og begir seg ut i gatene for å filme munkeopprøret i 2007. Burmas militærjunta kastet ut eller kneblet alle frie medier. Men noen enkeltmennesker satte livet på spill og filmet det som skjedde. I dag sitter mange av disse modige journalistene i fengsel.
Burma VJ går nå på norske kinoer. Dagbladets anmelder trillet seks på terningen og kalte filmen for “årets viktigste film”. For å støtte videojournalistenes innsats for ytringsfrihet og demokrati kan du signere appell OG lage din egen støttevideo:
I 2007 eksploderte en oljetank på Vest Tanks anlegg i Sløvåg i Gulen kommune. Ingen omkom, men store mengder giftige stoffer lekket ut i miljøet og mange mennesker ble syke. Noen kanskje langvarig. Den daværende ledelsen i Vest Tank forsvarer seg med at de ikke visste hva det var de mottok og forsøkte å rense. De mener seg lurt av selskapet Trafigura som fraktet det farlige avfallsproduktet til Gulen. Det holder ikke.
Økokrim har tatt ut tiltale mot den tidligere ledelsen i Vest Tank i forbindelse med eksplosjonen i Sløvåg og rettssaken skal etter planen starte i november.
Amnesty International tar ikke stilling til skyldspørsmålet i denne saken, men Amnesty mener at enhver bedrift har et eget ansvar for å vite om deres egen virksomhet kan føre til fare for medarbeidere og befolkningen der virksomheten er etablert. Dette bør være del av et sett med retningslinjer bedrifter alltid følger når de påtar seg oppdrag eller starter opp ny aktivitet. Bedriftene har også et ansvar for å sikre seg at deres egen virksomhet er lovlig i henhold til nasjonal lov og internasjonal rett. Når en aktivitet, slik tilfellet er i denne saken, er ulovlig i EU og USA må det være bedriftens ansvar å kjenne til dette og sikre seg at dette likevel er lov og ansett som forsvarlig i Norge.
Det er således ikke tilstrekkelig å dekke seg bak at man ikke har fått korrekt informasjon av sin samarbeidspartner. Det må også være enhver bedrifts ansvar å undersøke bakgrunnen til sine samarbeidspartnere, deres “rulleblad”, rykte og etterrettelighet.
Vest Tank-saken – en del av en større forurensningsskandale
Saken med oljegiganten Trafigura og den sjokkerende forurensningsskandalen på Elfenbenskysten ruller nå på NRK, BBC, The Guardian og nederlandske Volkskrant. Amnesty International har sammen med Greenpeace vært en av de sentrale kildene til de opplysningene som kommer fram. Amnesty kommer ved årsskifte med en fullstendig rapport om egne funn i saken.
Vestlandsselskapet Vest Tank renset coker gasoline for Trafigura fram til eksplosjonen 24. mai 2007. Eksplosjonen førte til betydelige helseskader blant innbyggerne i Gulen kommune. På forhånd hadde ingen andre land i verden ønsket å behandle stoffene som eksploderte i Sløvåg. Coker gasoline inneholder store mengder svovel og miljøgifter, men ved å rense den og tilsette kjemikalier får man en lavkvalitetsbensin som er ulovlig i Vesten, men som blir solgt i Afrika. Selve renseprosessen av coker gasoline er ulovlig både i EU, USA og Singapore.
I en rekke interne e-poster fremgår det at Trafigura var fullt klar over at det var ulovlig å rense coker gasoline i store deler av verden. Vest Tank, på sin side, påstår at Trafigura aldri informerte dem om at kautisk vasking var ulovlig i blant annet EU og at det var giftig avfall om bord på de seks skipslastene som ankom Slåvåg. Styreformann, Trond Emblem, sier at de føler seg lurt fordi Trafigura hadde sagt at innholdet på skipene var slop, vaskevann fra rengjøring av tankene om bord på skip. Det holder ikke.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Fredrik Mellem
patricia 
Janne
Ingvild Gjone Lyberg
bjørnen 
Isabella
kjell arild 
inge kvivik 
Lene Wold 
