Det er langt fram før verdens kvinner har fått sin rettmessige plass som forhandlere og fredsbyggere. Men Leymah Gbowee fra Liberia og Tawakkol Karman fra Jemen har vist verden betydningen av kvinners aktive deltakelse uten andre våpen enn deres egen styrke. I Liberia sto kvinner sammen på tvers av trosskiller midt i borgerkrigen og fikk fredsavtale. Ved hjelp av de liberiske kvinnenes kamp på grasrota ble Ellen Johnson Sirleaf løftet fram til å bli Afrikas første valgte kvinnelige president.

Resolusjon 1325 – fundamentet for årets fredspris
Da Thorbjørn Jagland presenterte de tre prisvinnerne slo han fast: “Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet. Resolusjon 1325 gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig og konflikt til et internasjonalt sikkerhetsanliggende”. Kvinners manglende deltakelse i fredsprosesser blir i henhold til resolusjonen også sett på som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Alle FNs medlemsland er forpliktet av Sikkerhetsrådets resolusjoner. I resolusjon 1325 blir regjeringene pålagt å øke kvinnerepresentasjonen i alle konfliktløsningstiltak og fredsforhandlinger. Flere kvinner skal inn i fredsbevarende styrker og kvinners perspektiver skal innarbeides i gjenoppbyggingsprogrammer etter krig og konflikt. Videre anerkjenner resolusjonen betydningen av kvinners fredsinitiativer.

Den virkelige testen om hva resolusjon 1325 kan brukes til foregår i land der kvinner lever under forhold som er preget av krig og konflikt. Fred- og sikkerhetspolitikken er fortsatt mannsdominert på samme måte som krigene hovedsakelig utkjempes mellom menn. Mens krigen utkjempes, må kvinner ta økt ansvar for å holde samfunnet i gang. De må skaffe vann og mat til barna mens skoler ødelegges, økonomien peker nedover og landsbyer utslettes. Kvinner blir systematisk voldtatt, som et ledd i en bevisst krigsstrategi.

Det spiller liten rolle for disse kvinnene at det finnes resolusjoner og handlingsplaner som ivaretar deres sikkerhet på papiret. Det spiller også liten rolle når under tre prosent av de som har signert fredsavtaler siden 1992 er kvinner, og når fredsavtalene er på menns premisser. Avtaler som ensidig fokuserer på våpenhvile og grensetrekking tar ikke kvinner på alvor. De blir heller ikke bærekraftige på lengre sikt. En bærekraftig fredsavtale må ta opp underliggende konfliktspørsmål som sikre vannkilder, skoler, helsetilbud, rehabilitering av ofre for seksuelle overgrep og troverdige rettsoppgjør. Derfor må kvinner delta minst på lik linje med menn i forhandlingene.

Initiativet til resolusjonen kom fra kvinne-, freds- og menneskerettighetsorganisasjoner. Sikkerhetsrådet hadde lydhøre medlemsland som fikk saken på rådets dagsorden: Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica og Namibia. Etter omfattende forarbeid og lobbyvirksomhet fra organisasjonene hadde så Sikkerhetsrådet sin store debatt om “Kvinner, fred og sikkerhet” på FN-dagen 24. oktober 2000. Norge deltok, som et av meget få vestlige land. En uke senere ble resolusjonen enstemmig vedtatt.

Seksualisert vold som våpen i krig
I 2001 engasjerte FN to eksperter – den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf fra Liberia – som reiste til konflikt- og krigsområder i 14 land. De fikk førstehånds beskrivelser av hvordan voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon ble brukt som en bevisst strategi i krigføring og også i forbindelse med fredsbevarende operasjoner. Rapporten “Women, War, Peace” har bidratt til å vise verden hvilke lidelser og krenkelser som følger av det noen kynikere lettvint har kalt “boys will be boys”.

Resolusjon 1325 og flere etterfølgende resolusjoner har erkjent at seksualisert vold som våpen i krig både er en krigsforbrytelse og en trussel mot fred og sikkerhet. I Bosnia avdekket modige kvinner fra FN-systemet på 90-tallet seksuelle overgrep, trafficking og påtvunget prostitusjon som FNs eget fredsbevarende personell var ansvarlige for. Hun som varslet sine overordnete mistet jobben. De ansvarlige gikk fri. Saken er nylig blitt aktualisert gjennom filmen “The Whistleblower”, som har vakt oppsikt både i og utenfor FN.

I 2001 ble Norge medlem av Sikkerhetsrådet. Likestillingssentret kom raskt på banen og foreslo blant annet økt representasjon av kvinner i fredsprosesser med norsk støtte – om nødvendig ved kvotering, at norske midler til fredsbygging gjenspeiler at kvinner og menn kan ha ulike perspektiver, samarbeid med frivillig sektor samt retningslinjer mot sex-kjøp for FN-styrker. Kravene er like aktuelle i dag.

Forum Norge 1325 håper at årets fredspris inspirerer norske myndigheter og det internasjonale samfunn til et mer forpliktende og systematisk arbeid med å støtte fredsinitiativer som kvinner selv mobiliserer til. Norske myndigheter har også et ansvar for å bidra til at FN feier for egen dør når det gjelder seksuelle overgrep begått av fredsbevarende styrker, samt å sikre kvinners rettssikkerhet under og etter krig.

Denne kronikken er signert Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen, Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp, Gro Lindstad i FOKUS, Torild Skogsholm i CARE, Liv Tørres i Norsk Folkehjelp, Mari Holmboe Ruge i IKFF og John Peder Egenæs i Amnesty International i Norge. Organisasjonene er en del av Forum Norge 1325. Kronikken står også på trykk i dag i Dagsavisen.

Justisminister Grete Faremo etterlyser i sitt tilsvar ”Helhetlig innsats mot voldtekt” (Ny Tid 25. november) konkrete eksempler på mangelfull oppfølging av innstillingen. Etter vår vurdering har dette vært godt belyst i de siste ukers debatt, men vi kan gjerne ta tre konkrete eksempler, valgt blant de tolv sentrale tiltak utvalget har foreslått.

Utvalget anbefaler å styrke det forebyggende og holdningsskapende arbeid ved å inkludere voldtekt og seksuelle overgrep i læreplanen på grunn- og videregående skole. Tiltaket er ikke fulgt opp – seksuelle overgrep er fremdeles fraværende på lærerplanen.  I stedet har regjeringen utarbeidet er et frivillig kursopplegg for lærere, og overlater resten til den enkeltes private initiativ.

Utvalget anbefaler å kartlegge omfanget av voldtekt. I 2009 lovte nå avgåtte justisminister Storberget å iverksette en omfangsundersøkelse som skulle skaffe kunnskap om det faktiske omfanget av voldtekt i Norge. I tilsvaret ”Har fulgt opp Voldtektsutvalget” (Ny Tid 11.november) opplyste Storberget at en omfangsundersøkelse var ”på trappene”. Amnesty International har imidlertid fått opplyst fra ansvarlig forskningsinstitusjon at det ikke skal gjennomføres noen omfangsundersøkelse om voldtekt. Det skal derimot gjennomføres en undersøkelse om vold i nære relasjoner, som skal ha noen tilleggsspørsmål om voldtekt. Spørreundersøkelsen som ligger til grunn for denne er i tillegg utsatt i flere omganger, og vil nå etter planen tidligst gjennomføres neste vår.

Utvalget anbefaler gratis oppfølging hos psykolog og psykiater for voldtektsoffer. De fleste kvinner som er utsatt for voldtekt trenger langsiktig oppfølging for å bearbeide skadene etter overgrepet. Forslaget er ikke fulgt opp. Voldtektsofre, de aller fleste unge kvinner med dårlig råd, må fremdeles selv betale for langsiktig behandling.

Omfanget av voldtekt i Norge er ikke bare et tema som skaper nasjonal debatt, det vekker også internasjonal oppmerksomhet. Nylig har FNs Menneskerettighetskomité gitt uttrykk for sin bekymring. Komiteen oppfordrer norske myndighetene til å iverksette alle nødvendige tiltak for å bekjempe voldtekt på en effektiv måte, og kommer med svært konkrete forslag til innsats.

FNs menneskerettighetskomité er den siste i en rekke internasjonale organisasjoner som har kritisert norske myndigheter for å unnlate å iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, straffe og etterforske voldtekt, og sikre ofre for overgrep rehabilitering og oppreisning. Om få måneder skal FNs Kvinnekomité vurdere Norges etterlevelse av FNs Kvinnekonvensjon. Det blir spennende å følge med på Kvinnekomiteens konklusjoner.

Amnesty International er svært glad for de signalene som nå kommer fra justisminister Faremo om å sikre en helhetlig og koordinert oppfølging av Voldtektsutvalgets innstilling gjennom en egen nasjonal handlingsplan mot voldtekt og seksuelle overgrep.

Amnesty International har bedt om et møte med Justisministeren for å få overlevert et brev signert av 15.000 personer som ber om handling mot voldtekt, og for å legge frem forslag til tiltak som kan styrke arbeidet mot voldtekt. Amnesty International håper å kunne få gjennomført dette møtet i nærmeste framtid, slik at vi også vil kunne føre denne samtalen ansikt til ansikt, ikke bare i media.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter.

Dette debattinnlegget står også på trykk i Ny Tid 2.12.2011.

Signer Amnestys aksjon hvor vi krever at myndighetene i Norge sikrer kvinners rett til beskyttelse mot vold ved å forebygge, etterforske og straffe seksuelle overgrep og voldtekt i henhold til nasjonale og internasjonale forpliktelser!

Det er veldig bra at enkelte av tiltakene er gjennomført, slik Knut Storberget (avgått justisminister, red. anm.) påpekte i sitt debattinnlegg i Ny Tid 11.11., som tilsvar til min kronikk  En varslet krise fra 04.11. Det som imidlertid fremdeles mangler, og som Amnesty International kritiserer regjeringen for, er en systematisk oppfølging som sikrer at helheten i innstillingen blir fulgt opp. Den varslede nasjonale satsingen mot voldtekt er fremdeles preget av sterk retorikk og svak gjennomføring.

Opprettelsen av en uavhengig sentral enhet mot seksualisert vold (SEPOL) var ett av utvalgets viktigste forslag. Etablering av SEPOL ble betraktet som en nødvendig forutsetning for å få ned antallet henleggelser og øke antallet domfellelser i voldtektssaker, og dermed bidra til å styrke voldtatte kvinners rett til beskyttelse mot overgrep og likhet for loven på linje med menn

Ikke alle tiltakene Voldtektsutvalget foreslo var omdiskuterte, men forslaget om å opprette SEPOL skapte bølger. Politidirektoratet, i likhet med alle politimestrene som uttalte seg i høringen, gikk sterkt mot opprettelsen av et nytt særorgan. Også Riksadvokaten, de fleste statsadvokatembeter og Politiets Fellesforbund var skeptiske til opprettelsen av SEPOL.

Den omfattende politifaglige motstanden var antagelig utslagsgivende for at Justisdepartementet ikke ønsket å etablere SEPOL, men heller valgte å etablere en mindre voldtektsgruppe i Kripos. Det er for tidlig å evaluere denne gruppens innsats, men foreløpig synes den i hvert fall ikke å ha bidratt til å heve fagfeltets status innen politiet.

I mai 2004 overleverte Amnesty International i Norge 3.600 underskrifter med krav om en bedre rettslig beskyttelse for voldtektsoffer til daværende justisminister Odd Einar Dørum. I den påfølgende samtalen fortalte Dørum at han hadde ønsket å gjøre arbeidet mot vold mot kvinner til en hovedprioritet for sitt virke, men at han på et tidspunkt hadde møtt en tydelig men uangripelig motstand som vanskelig lot seg forsere. «Et glasstak,» kalte han det.

Amnesty International vil få uttrykke anerkjennelse for den innsatsen som Knut Storberget har gjort som justisminister for å forebygge, etterforske og straffe voldtekt, og sikre offer for overgrep oppreisning og kompensasjon. Men det er mulig Knut Storberget på et tidspunkt møtte samme glasstak.

Det har lenge vært en tradisjon at Justisdepartementet koordinerer regjeringens satsing mot vold mot kvinner. Andre berørte departement, som Likestillingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, har vært involvert, men lite engasjert i dette arbeidet. Uten et kjønns- og likestillingsperspektiv på voldtekt, og uten en helhetlig og helhjertet satsing fra alle berørte departement, forblir det vanskelig å utvikle og iverksette effektive tiltak som kan forebygge og stanse voldtekt i Norge.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter.

Dette debattinnlegget står også på trykk i Ny Tid 18.11.2011.

Signer Amnestys aksjon hvor vi krever at myndighetene i Norge sikrer kvinners rett til beskyttelse mot vold ved å forebygge, etterforske og straffe seksuelle overgrep og voldtekt i henhold til nasjonale og internasjonale forpliktelser!

Sånn er det ikke lenger. Sakte men sikkert er det vokst frem en erkjennelse av at krigens konsekvenser er forskjellige for kvinner og menn, og at det er nødvendig å se hele bildet. En visshet om at bærekraftig fred nødvendigvis må bygge på kvinners og menns aktive og likestilte deltagelse.

Voldtekt og vold mot kvinner i krig og konflikt dokumenteres i økende grad, og synliggjør en brutal framferd mot sivilbefolkningen som altfor lenge har vært fortiet og glemt. Seksuelle overgrep, enten det er del av en bevisst krigsstrategi eller utslag av straffefrihet og manglende disiplin, er gjennom flere resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd blitt satt på dagsorden som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, selv om det grusomme omfanget høyst sannsynligvis ikke er blitt mindre. Og til tross for at det fortsatt er vanskelig å få sikret kvinner en plass rundt forhandlingsbordet, erkjenner statsledere i større grad nødvendigheten av å ta hensyn til kvinners behov og interesser når freden skal fremforhandles.

Disse endringene er ikke kommet av seg selv. Det er de små skritts lange vei, der modige kvinner og kvinners egne organisasjoner har spilt en avgjørende rolle. Derfor er det en stor glede at noen av disse kvinnene blir hedret for sin innsats med Nobels Fredspris 2011.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Bak hver av dere står det titusenvis av andre kvinner:

Kvinner som Harriet Logo Kuyang og alle de andre kvinnene i Sør-Sudan som har slåss for likestilling og tilgang på grunnleggende rettigheter i flere tiår. – Look, we are not victims only, we are survivors, and we are part of the solution, sa sudanesiske kvinner på kvinnekonferansen i Oslo januar 2005. Våren 2010 kunne de glede seg over at kvinnene fikk 37 prosent av plassene i det nye Sør-Sudanske parlamentet.

Modige kvinner i det krigsherjede Afghanistan, som kjemper for grunnleggende rettigheter som utdanning og helse, og som fortsetter å kreve rett til delta i framtidige fredsforhandlinger. Flere har måttet bøte med livet, som journalisten Zakia Zaki, drept i Kabul mens hun sov ved siden av sin lille sønn, og fredsaktivisten Sitara Achakzai, skutt utenfor hjemmet sitt i Kandahar.

Kvinnene i Egypt som strømmet til Tahrir-plassen og var avgjørende for mobiliseringen til den egyptiske revolusjonen våren 2011, og som nå slåss for å sikre at kvinner skal kunne ta del i landets videre demokratibygging.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Deres enestående innsats er selvfølgelig ekstraordinær og bemerkelsesverdig.

Rett etter at FNs Sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet i 2000 fikk Ellen Johnson Sirleaf og den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn i oppdrag å dokumentere krigens konsekvenser for kvinner. Rapporten Women, War and Peace er en lang reise gjennom verdens mest krigsherjede områder. Rapporten viser at kvinner alltid og overalt har vilje og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunn, og konkluderer med at kvinner må få bedre arbeidsbetingelser og økt deltagelse i fredsbyggende arbeid. Uten denne rapporten hadde Sikkerhetsresolusjon 1325 muligens aldri kommet seg ut av Sikkerhetsrådets skrivebordskuff, og kvinners avgjørende bidrag for å sikre freden ville fremdeles ikke ha vært anerkjent. Og som første og hittil eneste kvinnelige president i Afrika er Johnson Sirleaf et forbilde for mange.

Leymah Gbowee har vist verden hvordan kvinner kan endre nasjonens historie med fredelige midler. Hun klarte å forene kristne og muslimske kvinner midt i en blodig borgerkrig i Liberia, og møtte et korrupt regime med krav om fred og gjenoppbygging. Der hvor tradisjonell diplomati ikke strakk til klarte  kvinner i hvite t-skjorter å få til en fremforhandlet fredsavtale i 2003, uten andre våpen enn sin moralske overbevisning og ukuelige mot.

Tawakkul Karman har over flere år kjempet for ytringsfrihet og kvinners rettigheter i Jemen, og har stått i front for det ikke-voldelige opprøret mot undertrykkelsen i landet i mange år. Senest i januar i år aksjonerte Amnesty International på hennes vegne da hun ble arrestert og truet på livet. Tawakkol Karman innsats synliggjør den viktige rollen kvinner må spille dersom virkelige demokratier skal vokse fram av opprørene i Nord-Afrika og Midtøsten.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Dere tar imot prisen for de mange kvinnene som gjennom år og tiår har krevd beskyttelse mot vold og overgrep, likestilt deltagelse i fredsforhandlinger og rettsoppgjør etter krig og konflikt.

Dere tar imot prisen for oss alle.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International i Norge, med fokus på kjønnsbasert diskriminering og vold, og seksuelle og reproduktive rettigheter.

Jo, det skal jeg fortelle deg. I januar i år var en Amnesty-delegasjon på feltoppdrag i Nairobi i Kenya. Vi har alle sammen blogget om denne utrolige spennende reisen tidligere. Det skulle ha seg sånn at under ett av våre besøk i Soweto East, en bydel av Kibera som er Nairobis største slumområde, traff vi Wiltah. Hennes fulle navn er Wiltah Nyabate Ombese.

Wiltah bor sammen med sine to sønner, som hun har tatt vare på alene de siste 10 årene. Området der hun bor er trangt og varmt, og husene er bygget delvis av bølgeblikk og delvis av rød leire. Søppel- og kloakklukten river i nesen. Huset hennes er lite og trangt og sparsommelig utstyrt. Det har ingen vinduer. Men der vi satt trangt på sengen hennes, rundt det eneste bordet hun har, fikk vi allikevel et sterk følelse av at dette er et hjem på linje med hvilket som helst annet hjem. Wiltah har pyntet det etter alle kunstens regler, og hun var tydelig stolt av å vise det fram til oss.

Resultatet av møtet med denne lille, noe stillferdige, men viljesterke 37-årige kvinnen ble at Wiltah nå nærmest har blitt symbolet på hele Amnestys vårkampanje om slumbeboeres rettigheter. Wiltah har nemlig sagt seg villig til å snakke direkte med Amnesty-aktivister via Facebook. Vi har opprettet Facebooksiden Wiltahs kamp, og tre dager i uken gjennom hele kampanjeperioden vil hun dra til en liten, lokal internettkafé og fortelle fra livet sitt i slummen og svare på spørsmål fra folk. Nettforbindelsen i Kibera er ikke den raskeste, så det kan ta litt tid før dere får svar.

Wiltah er en kvinne som forteller oss ekte historier om hvordan det er å leve hver dag med mangel på rent vann og en trygg og ren do. Hvordan det er å leve i konstant redsel for seksuelle overgrep og tvangsutkastelse fra hjemmet sitt og den evige kamp for å få endene til å møtes.Wiltah livnærer seg ved å jobbe deltid som rengjører ved et advokatfirma i Nairobi sentrum. Resten av tiden tilbringer hun ved å gjøre frivillig arbeid i slummen og generelt få opp bevisstheten om menneskerettigheter i lokalsamfunnet. Wiltah er en del av en gruppe på tretti kvinner og menn – såkalte Gender Defenders - som har organisert seg for å rykke ut ved voldtekter og vold i hjemmet i Kibera, ettersom politiet her er totalt fraværende. Deres formål er å hjelpe ofrene og stille overgriperne til ansvar. Wiltah er med andre ord en skikkelig tøff dame.

Jeg oppfordrer deg til å bli venn med Wiltah på Facebook. Hør hennes historier fra livet i slummen og still alle de spørsmålene du lurer på. Hun sier hun gleder seg til å høre fra oss. Del også gjerne egne historier med henne. Det tror jeg hun vil sette pris på.

Ingvild Gjone Lyberg er informasjonsrådgiver i Amnesty.

Tidligere blogger fra Kenya-reisen og om kampanjen:

Stopp BULLDOSERNE i Nairobi

Fra Tahrirplassen til Uhuruparken
Heftig og begeistret

Give me five!

Rusken Extreme

Filminnspilling i Nairobi

- Du er herved arrestert

På jobb i Kibera

Tvangsutkastelsene foregår nå

Kampen er ikke tapt

Midt i virkeligheten

Vi står sammen med dem i kravet om frihet, kravet om at deres grunnleggende menneskerettigheter blir respektert og om umiddelbar reform. Vi tar sterk avstand fra de som prøver å undertrykke den voksende bevegelsen av mennesker som står opp for rettighetene sine, som kjemper mot urettferdighet og tilbyr håp om en bedre verden.

Her er fem ting du kan gjøre for å vise din solidariet på nett.

1. Inviter vennene dine til å delta på arrangementet på Facebook
2. Oppdater statusfeltet med: “I am an Egyptian in solidarity, in defiance! Marking my protest as part of the Global Day of Action.” Be vennene dine om å kopiere og lime inn samme tekst.
3. Endre profilbildet ditt til det egyptiske flagget. Du kan laste ned flagget her
4. Ta et bilde av deg selv som holder en plakat som sier, “I am an Egyptian, in solidarity, in defiance.” Last opp til denne hendelsen på Facebook-eventen Global Day of Action for Egypt
5. På Twitter: Bruk hashtag’ene #egypt, #Tahrir, #Jan25 og #feb12global

Amnesty har hatt et etterforskningsteam i Kairo og fulgt opprøret i Egypt nøye. Les flere blogger om Egypt de siste ukene:

On a mission through Cairo

“The helplessnes of the unknown”

“Tahrir på Frigjøringsplassen”

“Egypt vil aldri bli det samme!”

Ring Egypt

Mitt første løfte gikk ut på at jeg kom til å provosere dere. Når jeg tenker tilbake på året som har gått er dette det løftet jeg er sikrest på å ha holdt. Vi fikk mange sinte tilbakemeldinger da jeg og Amnesty mente det var akseptabelt å sende en gruppe serbere fra Kosovo ut av Norge. Standpunktet skapte en for meg uvant storm av motbør. Det høres kanskje utstudert ut, men jeg er glad for denne stormen fordi den avstedkom en god prinsipiell diskusjon. Jeg står fast på vårt standpunkt, men enhver aksept av tvangsreturer skal settes under lupen, og det skal avkreves gode forklaringer på hvordan vi eller myndighetene kan mene noe slikt. Et slikt standpunkt skal aldri være lettvint å ta. Jeg kan love dere at dette ikke var lett for oss verken før eller etter at det ble offentlig. Men løftet mitt holdt jeg.

Min oppfatning er at jeg også har holdt det neste løftet på lista, nemlig at jeg skulle gjøre dere forbanna. Forhåpentligvis har jeg oppfylt det flere ganger, men jeg er ganske sikker på at vi satte sinnene i kok i hvert fall én spesiell gang. Det var da vi startet aksjonen for småjenter i Nicaragua som nektes abort selv om de har blitt gravide etter voldtekt og incest. Flere enn 75.000 nordmenn har skrevet under på protestbrevet til president Daniel Ortega om de grove overgrep jenter og kvinner i Nicaragua utsettes for daglig.

Om jeg har holdt det tredje løftet får nesten dere gi meg en pekepinn på via kommentarfeltet. Har jeg bidratt til å forklare at kampen for menneskerettigheter også er en kamp mot fattigdom? Ikke bare retten til arbeid, sosiale ytelser, et tak over hodet, utdanning og helsestell, men også ytringsfrihet og retten til informasjon er vesentlige i fattigdomsbekjempelsen. Er dere med?

Når det gjelder å begrense de mest brutale konsekvensene av regjeringens “hardere i klypa” flyktningpolitikk mener jeg at menneskerettighetsbevegelsen i Norge virkelig har oppnådd mye. Da året startet var både Hellas, sentrale Irak og litt senere Somalia steder norske myndigheter ønsket å tvangssende mennesker til. I dag er det bare Irak igjen av dem. Det er intet mindre enn en seier, men vi skal jobbe videre for en mer human politikk.

Guantánamo er ikke stengt og norske myndigheter har ikke tatt i mot løslatte fanger derfra slik jeg lovte å prøve å få til. Like fullt har jeg Wikileaks-bevis for at vi har fortsatt å jobbe med saken, og at norske myndigheter i kulissene faktisk har vurdert å hente noen av fangene hit. Løftet mitt er med andre ord holdt, og det vi nå har lært gir inspirasjon til videre innsats.

Jobben for samvittighetsfanger kan du sjekke på våre aksjonssider. Den har pågått hele året. Høydepunktet kom likevel helt på slutten i forbindelse med at Nobelkomiteen ga fredsprisen til Liu Xiaobo. I den forbindelse må jeg si at det var om ikke overraskende så ihvertfall uvant at mostanden mot fredsprisen og tvilen rundt Liu Xiaobo kom fra norsk næringsliv og deler av det politiske establishment. Det er åpenbart plagsomt at norsk støtte til forfulgte mennesker skal koste oss handelsavtaler og annen økonomisk gevinst.

Mine tre siste løfter er nok engang avhengige av hva du har å si. Jeg mener vi har gitt alle som ønsker det en mulighet til å bli kjent med forfulgte mennesker verden over, at vi har gitt alle en mulighet til å gjøre noe for og med dem, og at dere alle har hatt muligheten til å kommentere på hva vi i Amnesty har gjort i løpet av året. Dersom dere er uenige hører vi gjerne fra dere.

Den observante leser har merket seg at jeg har hoppet over ett løfte. Jeg skrev så selvsikkert at dere kunne tillate dere å håne meg dersom to stater ikke hadde avskaffet dødsstraffen i 2010. I skrivende stund står jeg laglig til for hogg. Ingen stater har til nå endelig avskaffet denne barbariske straffemetoden i år. Mongolia har riktignok innført en midlertidig stans av henretteslser, men det var ikke det jeg lovte. 2010 vil faktisk stå igjen som det første året på lenge da ingen stater avskaffet dødsstraffen, og for dette må jeg tåle nidviser og annen hån. Samtidig tegner konturene av ett av mine løfter for 2011 seg. Vi må få verden tilbake på sporet i forhold til å avskaffe dødsstraff.

Alt i alt må jeg si at jeg ikke skammer meg over sammenhengen mellom mine løfter og det Amnesty har bidratt til å oppnå i 2010. Jeg mener det holder til ståkarakter.

Når det er sagt vil jeg gjerne understreke at dette selvsagt ikke er mine løfter eller mine resultater. Det vi i Amnesty oppnår skyldes fantastiske kolleger og aktivister verden over som alle inngår i en verdensomspennende menneskerettighetsbevegelse. Med alle disse menneskene i ryggen  lover jeg å komme med nye løfter tidlig i 2011.

Godt nyttår!

Today is the day that Liu Xiaobo receives the Nobel Peace Prize. In its one hundred year history, this is the first time that the prize is awarded to a Chinese citizen. Yet the laureate, his family members, even close friends are incarcerated in their own country, and no one can come to receive the Award. Scottish PEN has produced a “Liu Xiaobo chair,” it has been sent over the ocean to reach Oslo. Now it stands in the city hall.  This empty chair, a reminder that its owner, who should enjoy the highest international honor today, is absent from the ceremony, banquet and concert, which are devoted to him. The host country’s king, the queen and the European royal families, foreign ambassadors and representatives, as well as invited guests from overseas, gather together in the bright hall, decorated with flowers, and make a toast to him. But many of us are still melancholy, and we ask, where is Liu Xiaobo and his beloved Liu Xia?

Let us overstep time and space and visit Liu Xia first. We are now in Haidian District, Beijing, Yuyuantan South road, number 9. From a distance one can see the white building where the Lius live. The white police cars parked in front of the house, several policemen parade around. The journalists from far and near are blocked some hundred meters away, no one can cross into the forbidden zone. Thin, with a shaved head (or short-cropped hair), Liu Xia is sitting alone in the empty home.

…..

Rinse the ashtray the coffee table wiped
Take the glass cups
Boil two cups of Longjing or Oolong
Aside the table you sit
Looking at the cup in front of the empty seat
Stare at the cup, listen
Is there the move of key in the hole

… ..

The cup in the hand, you take a sip
Lifted the cup to the sun
Cup and your fingers

Penetrated by the sun
Palm was stained by the transparent green

Delicate
A hint of panic is there too

The cup on the opposite site you know
Will be empty for a long time
It takes long

Till the man opens your door

—-Quote of Liu’s poem “Sunshine and Cups – to my Little Finger who drinks tea every day”

Liu Xia may wait for a long time, maybe another ten years.

Now we visit Xiaobo in Jinzhou prison in the small town Nanshan in Liaoning Province. Entering the gate, we confront several buildings scattered in disorder. Surprisingly we see huge numbers painted on a great wall of an office building: 1984. A few months ago, Liu Xia, accompanied by the Stainless Steel Mouse Liu Di, Wang Jinbo, Mo Zhixu and Wang Zhongxia, came here for a visit. They were amazed at Orwell’s rebirth in a Chinese prison; snickering, they took pictures in front of the “1984″ wall. Several officers rushed furiously out of the building and took them into custody. Separately they were interrogated for several hours.

We enter Xiaobo’s cell now. He shares with five other prisoners a 3 by 4 meter space. His head is bald, shaved like an ordinary criminal, his body is swollen by the padded jacket and trousers. Scarf, hat and gloves are a must in the cell, because the concrete floor is cold. The small window under the high ceiling is always open. In winter, the indoor temperature is higher than outdoors, it is a few degrees above zero. The odor of the open toilet bucket in the corner is neutralized by the cold air, but one cannot pretend that the daily waste of several men is not there. The smell not only fills the room, it penetrates through clothes, into the pores of the skin. This is the first winter that Xiaobo spends in a prison in northern China; he will have to adjust himself to the circumstances. He does not know whether he will have frostbite. To sit and lie on the concrete floors all year round may cause neck and spine pain and lead to kidney problems. His stomach disease has given him a hard time since his imprisonment.

Xiaobo has exited his cell today, but he does not want to show it, otherwise his cell-mate might become cynical and angry. Sitting there, his thoughts fly to Oslo. He has constant dreams about it. Who will be there at the ceremony, who will receive the prize for me? It could not be Liu Xia, she has not sent any sign of life for a while. My acceptance speech is long written in my head, but who can read it out loud for me? Does the King wear a majestic tuxedo, and the Queen her crown at the banquet? Will the distinguished guests think of the dead in Tiananmen Square and the Tiananmen mothers and make a toast?

Sitting in the dungeon Xiaobo does not know that the announcement of his award induced a tsunami in Zhongnanhai, and the rulers had a mild concussion, followed by delusions: they believe that their enemies are all over the world, so the grip on the naughty writers and the guy who held the crab dinner party must be tightened, they must not go outside the country, otherwise they could endanger national security.

Liu Xiaobo’s dinner on December 10, 2010 may look like this: boiled vegetables with sand, a few pieces of fat meat as a special treat from above. He might have an extra piece of steamed bread, and his rice bowl could also be refilled today. In short, it is a privileged meal that will long be remembered, because it is a meal that will leave the stomach truly filled. After all, he is the first Chinese to win the Nobel Peace Prize.

Tienchi Martin-Liao er president for Independent Chinese PEN Centre. Hun er en av mange kinesiske menneskerettighetsforkjempere som har reist til Norge fra utlandet for å overvære fredsprisseremonien. Denne teksten er innledningen Martin-Liao nettopp holdt under Amnestys og PEN Internationals frokostseminar om menneskerettigheter i Kina.

Da snur Ina seg og fikserer blikket hans.

”Ingenting er umulig, hvis ikke du klarer å overbevise deg selv om at vi kommer oss til toppen, så klarer du heller ikke å få med landsmøtet på strategien for de neste seks årene. Vi trenger motivasjon for å nå målene våre”. Ina ser mer bestemt ut enn noen gang. John innser at hun har rett, og setter stø kurs mot fjellet. Dette skal vi pokker ta klare, tenker han. Ingen ting er umulig for oss i Amnesty!

Hvorfor målet er toppen av Mount Everst sitt tøffeste fjell K2, er det bare de to som vet, men tanken om å bevise at det går an å gjøre det umulige, gir mening. Da kan de også overbevise alle i Amnesty-bevegelsen om at vi kan nå målene våre.

Klatringen tar til.

Halvveis oppe må John innse at bak enhver mann stå det en sterk kvinne, og Ina innser at John ikke er så tynn og lett som hun trodde der hun drar ham oppover. Men man trenger ikke store muskler for å kjempe for menneskerettigheter, tenker hun. Og der er John sterkest av dem alle. Denne mannen preker slik at alle lar seg rive med.

De er begge fryktelig slitne nå, de kjemper mot omgivelsene. Det er kaldt og farlig. Men de stopper ikke. De har et mål og de skal nå det. Men så, etter dager og blodslit, stopper det opp. Kaffen er tømt, strømmen på mobilen er slutt. Mens de hiver etter pusten innser de at det kun er et par meter igjen til toppen. Med skjelvende lemmer kommer de seg forbi de siste hindringene. Amnesty når helt til topps.

John skjønner nå at han har den historien han trenger for å overbevise alle kvinner og menn på landsmøtet at det går an å kjempe for rettferdighet og lykkes, og Ina skjønner at hun kan overbevise kvinnene der ute om at det er håp. Vi er sterkere enn vi tror. Ingen ting er umulig.

Amnesty er på vei til toppen… og vi har kommet for å bli.

Joaquen Snellingen da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty International i Norge.

But there were more problems. The health centre had no vehicle and no phone or radio to call for one, so it was up to Hawa to find her way there. Her family immediately began collecting money to pay for transport and looking for a means to get her to the hospital. But no car could be found and it was soon too late. Hawa died at 2.30 am the next morning. Her twins were still born.

Sadly, Hawa’s story is all too familiar in Sierra Leone, a country with one of the highest maternal mortality rates in the world. Thousands die in similar circumstances each year.

Still recovering from a devastating civil war, the country’s health care system struggles to meet even the most basic needs. Women are hardest hit. They face discrimination, violence and a lack of education and support that directly affects one of the most fundamental of all human rights: the right to health.

Like the other members of the United Nations, the Sierra Leone government committed to improving maternal health as one of its Millennium Development Goals (MDGs) in 2000. The MDGs represent an unprecedented promise to address global poverty, adopting eight targets addressing a range of issues from extreme poverty and health to education and living standards to be met by 2015.

But, a decade on, the fate of the MDGs is in doubt. The UN has issued a clear warning that many of the MDGs will not be met in time unless efforts are radically ramped up.  Even by the most conservative estimates, more than a billion people are being left behind.

Amnesty International’s work over the years has shown how discrimination and exclusion can often cause or exacerbate many of the problems the MDGs seek to address. In rich countries as well as developing ones, vulnerable people on the fringes of society are frequently subjected to violations of their right to adequate housing, health, water, sanitation, and education, among others. They are often left out of consultations about things that will affect them, or ignored when they try to make their voices heard. As Amnesty has also shown, equality and inclusion are essential for making things better.

Ten years on, it is worthwhile to reflect upon where we are and where we need to go to meet the MDG goals. The architects of the MDGs established the original targets as a starting point for progress. They always intended that states should set their own individual targets, adapted to their national contexts but within the MDG framework. This was left for states to do so voluntarily. Unfortunately, most countries have chosen not to act.

Some countries have adopted targets above the MDG level. For example, Latin American and the Caribbean countries have expanded their commitments on education to include secondary education. In Africa and South Asia, Kenya, South Africa and Sri Lanka adopted targets stronger than the MDGs for access to water and sanitation. Peru has taken steps towards addressing health barriers for poorer women and Nepal has explored improving maternal health care.

These countries have shown that it is possible to adapt the MDGs to address some of their most pressing needs and to bolster the rights of some of their most vulnerable people. The rest of the world should be working to do the same.

We have an opportunity to ensure that the political momentum around the MDGs can be used as a catalyst to bring about the far deeper and longer-term change that is necessary for people living in poverty.

But this can only be achieved if world leaders make a commitment at this month’s MDG Summit to uphold the human rights of those who need the greatest support. Discrimination against women and exclusion of the marginalized must be addressed in all MDG efforts, if they are to be effective.

To achieve this, all governments should make an honest assessment of their progress on the MDGs. They should work to end discrimination and promote equality and participation, ensuring that progress towards the MDGs is inclusive, aimed at ending discrimination, guaranteeing gender equality and prioritizing the most disadvantaged groups.

Finally, they should remember that the Millennium Declaration – from which the MDGs are drawn – promised to strive for the protection and promotion of all human rights, civil, cultural, economic, social and political rights, for all.

As the members of the UN gather this month to reflect upon the progress made on the MDGs, little has changed for the people of Koinadugu District. Sierra Leone has recently introduced free health care for pregnant women, but the government pledges have been slow to reach rural areas. For many, there is still no antenatal or emergency obstetrics care, the clinic is still too far away and lacking basic essentials. For the women of the village there is still little help, and little hope that things will improve any time soon. It is up to us to help change that.

Salil Shetty er Amnesty Internationals internasjonale generalsekretær og leder for Amnestys omfattende delegasjon til FN-toppmøtet om tusenårsmålene i New York som går av stabelen i dag og i morgen.