Tirsdag 6. oktober 2009

Brev til Anna Politkovskaya

Kjære Anna, jeg sitter her midt i natten og tenker på deg. Tenker på den måten du pleide å begynne dine mailer til meg: Dear Patricia! Eller bare: Patricia! Visstnok er det vanlig på russisk å ha en litt irettesettende åpning, men jeg ble vant med det etter hvert.

Jeg husker godt første gang jeg møtte deg. Det var under et Russlandsseminar arrangert av Fritt Ord, i Uranienborgveien rett bak slottet i Oslo. Jeg tror det må ha vært høsten 2003. Du var hovedtaler, en kjent journalist og menneskerettighetsforkjemper fra Russland.

Vi hadde en del kontakt det året, Anna. Jeg hadde ansvaret for Amnestys Russlandskampanje her i Norge. Vi jobbet sammen for å få noen utsatte menneskerettighetsforkjempere i sikkerhet, og vi lyktes. Vi var begge med på å støtte slektningene til en ung mann som var ”forsvunnet” i Groznyj i 2001, slik at familien hans kunne føre rettssaken mot torturisten fram til seier. Du mottok drapstrusler for den innsatsen du gjorde i disse sakene, og du måtte bo i utlandet i flere måneder. Jeg var trygg i Norge. Det eneste jeg risikerte var muligens en ripe i lakken hos utlendingsmyndighetene som sikkert syntes jeg tøyde grensene.

Jeg husker hvordan vi strevde med å finne sikre kommunikasjonskanaler. “Jeg er i Tyskland den helgen, da kan du ringe meg,” kunne du skrive. Eller: “Den informasjonen kan du ikke sende til min vanlige mailadresse, men jeg skal finne en mailadresse du kan bruke….”

For meg var det litt spenning i hverdagen, for deg var dette blodig alvor.

Jeg tror jeg aldri riktig skjønte hvor utsatt du var, Anna. Ikke før det var for sent. Jeg trodde du var trygg fordi du var sagnomsust og kjent. Jeg trodde din berømmelse la en beskyttende hinne rundt deg og ga deg en sterk skytsengel. Jeg tok feil.

Da jeg traff deg første gang kom du bort til meg etter at du hadde holdt din innledning, tok min hånd i begge dine og takket for samarbeidet. Du var vever og velkledd, og så på meg med et litt strengt og direkte blikk. Jeg følte meg smigret over at du tok deg bryet med å hilse på. Du jobbet tross alt sammen med mange som meg – menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater i trygge vestlige demokratier – alle opptatt av menneskerettigheter og overgrep i Russland.

Vi satt og snakket sammen en stund. Du fortalte meg siste nytt fra rettssaken mot Lapin i Groznyj. Du snakket også mye om gisseldramaet ved Dubrovka-teateret i Moskva året før, der 800 mennesker ble holdt som gisler i flere dager av militante tsjetsjenske opprørere, og der du hadde forsøkt å forhandle frem en fredelig løsning. Gisselaksjonen endte med død og elendighet. Rundt 130 mennesker, inkludert alle gisseltagerne, ble drept da russiske spesialstyrker stormet teateret. Du var overbevist om at FSB hadde hatt en finger med i spillet her. Du sa “Det er simpelthen ikke mulig! Tsjetsjenske opprørere kan ikke ha klart å smugle såpass store mengder maskinpistoler og granater inn på teateret på egen hånd. Denne gisselaksjonen var en planlagt og villet russisk provokasjon! For å begrunne en opptrapping av den russiske krigføringen i Tsjetsjenia! Jeg har bevis!”. Du så på meg med et blikk fylt av fortvilelse og sinne. Du visste bedre enn noen andre hva en slik opptrapping ville medføre av menneskelig lidelse.

Vi traff hverandre flere ganger siden. Jeg husker godt den gangen du kom til Norge høsten 2004. Det var bare noen måneder etter gisselaksjonen i Beslan der væpnede tsjetsjenske opprørere holdt 1100 mennesker, inkludert 800 barn, som gisler i flere dager. Også denne gisselaksjonen endte i et blodbad. Minst 330 mennesker ble drept i skuddvekslingen som fulgte da russiske spesialstyrker stormet skolen. Du hadde forsøkt å komme deg til Beslan for å få den tsjetsjenske opprørslederen Maskhadov til å megle i konflikten. Du så sliten ut, nesten syk. “Jeg ble forgiftet på flyet fra Moskva til Beslan!”, sa du. “Av FSB! Jeg nesten døde! FSB ville ikke at jeg skulle komme til Beslan og rapportere om gisseltagningen! De ville heller ikke risikere å få Maskhadov involvert! FSB ville ikke ha noen fredelig utgang på dette! Jeg er sikker!”, sa du. “Jeg har bevis!”

Tilgi meg, Anna. Dine historier var så utrolige og dine konspirasjonsteorier så uvirkelige at jeg ikke alltid skjønte rekkevidden av det du fortalte. Jeg skjønte ikke alvoret. Ikke ordentlig.

Jeg har forstått det nå.

Og så, Anna, den første lørdagen i oktober 2006 ble du skutt ned og drept utenfor leiligheten din i Moskva. Drept fordi du søkte sannhet. Drept fordi du forsvarte dem som ble forfulgt, fengslet og torturert. Drept fordi du lyktes i ditt arbeid og fikk verden til å lytte til det du fortalte.

Siden er mange flere menneskerettighetsforkjempere blitt drept i Russland. Dine gode venner Stanislav Markelov og Natalia Estemirova. Videre Anastasia Baburova, Magomed Evloev, Zarema Saidulaeva og Alik Dzhabrailov.

Forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere i Russland blir stadig verre, Anna. Innimellom vet jeg ikke riktig hva vi skal gjøre for å få det til å snu.

Jeg savner deg, Anna.

Men jeg gir ikke opp.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.