I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
Blant alle sensasjonsoppslag rundt den angivelige nye terrortrusselen som skal utgå fra Jemen var beslutningen å stoppe den planlagte løslatelsen av minst 30 jemenittiske statsborgere fra Guantánamo bare en liten fotnote. Men nyheten må ha vært et grusomt slag for vedkommende og deres familier, som hver dag venter på beskjeden om at tiden med ulovlig fengsling, tortur, ydmykelser og frykt endelig er forbi.
Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.
Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.
Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?
Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.
Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.
Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.
Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.
Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.
Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.
For meg er du er den beste presidenten siden John F. Kennedy. Du er en mann med visdom og mot – langt utover din alder. Du lytter til de fattige, de undertrykte og de som har mistet alt håp. Men det er én stemme du ennå ikke har hørt fordi den er tiet i hjel i støyen fra det politiske spill, nemlig stemmen til de uskyldige. De som fra tid til annen dømmes til døden i USA simpelthen fordi de er for fattige til å forsvare seg mot de anklagene som rettes mot dem. Og i ytterste konsekvens henrettes de – som i tilfellet til Cameron Willingham fra Texas. Feilene som begås blir dypt begravd. Tilbake sitter kun ofrenes familier med sorgen. Fordi døde mennesker ikke kan forsvare seg.
Jeg har grundig studert det amerikanske dødsstraffsystemet. Jeg ble nemlig tvunget til å sitte 22 år på dødscelle i Texas for en forbrytelse jeg ikke hadde begått. At jeg ble stemplet som skyldig var resultatet av et av de verste eksemplene på tjenesteforsømmelse fra politi og rettsvesen i amerikansk historie.
Ja, Obama, som du selv har sagt er noen forbrytelser så grusomme og preget av ondskap at de skriker etter en velfortjent gjengjeldelse fra storsamfunnet. Men justismord er en midlertidig løsning på et permanent problem. Det gjør at man ikke ser skogen for bare trær. La oss heller bruke de milliardene av dollar som i dag pumpes inn i et juridisk sirkus, som plasserer mennesker på dødscellen i flere tiår, til grensesprengende forskning på hva som forårsaker kriminalitet og ikke bare slåss mot den.
Vårt lands viktigste ressurs er ikke vår militære makt, men våre barn. Hvordan kan vi investere i deres fremtid og lære dem grunnleggende respekt for retten til liv ved å ha et dødsstraffsystem som også dreper de uskyldige? Kan ikke det også klassifiseres som en ond og grusom forbrytelse? Livstidsdom, uten mulighet for prøveløslatelse, er den verste straffen man kan forestille seg. Skal dette fortsatt være bivirkningen av at man praktiserer et rettssystem som ikke holder mål og hvor hensikten bare er å kunne hevne seg på de skyldige?
Når du nå skal motta Nobels Fredspris i Norge den 10. desember, bønnfaller jeg deg om å følge EUs eksempel og gi avkall på bruken av dødsstraff som løsning på det amerikanske kriminalitetsproblemet. Hvis du gjør det, vil du i mine øyne ikke bare være EN AV de beste presidentene i USA, men DEN beste.
Kerry Max Cook
Brevet fra Kerry Max Cook står også på trykk i dagens utgave av VG.
Jeg var en av dem som ikke trodde amerikanerne kom til å velge en svart president. Jeg var også en av dem som hevdet at vi knapt kom til å merke forskjell på Obama og andre presidenter. Det begrunnet jeg med at USAs president langt fra er den eneste makt i USA.
Som alle vet valgte amerikanerne Obama og han satte i gang med å endre Bush administrasjonens politikk fra sin første dag på jobben. Jeg satt heldigvis igjen med skjegget i postkassa.
Nå har Obama vært på jobben i hundre dager. Det er selvsagt ikke så lang tid på å snu en politikk som har befestet seg siden 2001. Likevel skapte utgangstempoet store forventninger til at Obama ville klare det.
På papiret har han stengt Guantanamo og alle CIAs hemmelige fengsler. Han har forbudt amerikanske agenter å utføre tortur. Han har forbudt amerikanerne å overføre fanger til andre land for å bli torturert. Alt er skrevet ned som ordre og sendt til rette instans.
Men fortsatt sitter 240 fanger på Guantanamo uten å vite hva framtiden vil bringe. En person har blitt løslatt. Fangenes advokater sier at forholdene i fangeleiren er nøyaktig de samme som før. Obama sier at det finnes fanger der som kanskje verken kan tiltales eller løslates. Er dette akseptabel behandling av mistenkte kriminelle?
Amerikanske avhørere skal forholde seg til forsvarets avhørsmanual. Den gir lov til å isolere, nekte søvn og utnytte den arrestertes frykt. Er dette en garanti mot tortur?
På Bagram i Afghanistan sitter omtrent 550 fanger internert av amerikanerne. Obama vil ikke fortelle akkurat hvor mange de er, hvem de er eller hvor de kommer fra. Akkurat slik Bush nektet å gjøre
Obama har innrømmet og sørget for bevis for at amerikanske agenter har torturert fanger. Men han har også gitt torturistene straffefrihet og amnesti. Selv om han etter press har åpnet for gransking av dem som ga ordre om å torturere.
Jeg har som sagt en historie av forfeilet pessimisme i forhold til Barack Obama. Nå lurer jeg på om jeg har hatt litt rett allikevel.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Da Obama ble innsatt som president laget Amnesty følgende film om hans første 100 dager. I dag er dommen mange løfter og lite handling.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
Som alle vet valgte amerikanerne Obama og han satte i gang med å endre Bush administrasjonens politikk fra sin første dag på jobben. Jeg satt heldigvis igjen med skjegget i postkassa.