Dette er historiene til tre av dem jeg møtte da jeg forrige uke var på reise på Vestbredden. Vi sitter i en liten leilighet i en by nord på Vestbredden. Den palestinske kvinnen som sitter i sofaen ved siden av oss gråter. Hun forteller oss om det som skjedde da broren hennes ble skutt ved en feiltakelse av israelske soldater. Lenge var hun bare sint, sier hun, for sorgen var så overveldende. Da en venninne ba henne med på et møte med Parents Circle, en dialoggruppe bestående av israelere og palestinere med det til felles at de alle har mistet en av sine nære i konflikten, nektet hun først å gå inn i møtelokalet.

Hvordan kunne hun gå inn der og møte israelere? Det var jo de som tok livet av broren hennes! Men når en israelsk mann forteller henne om hvordan han mistet datteren sin i et selvmordsangrep, skjer det noe med henne. Hun innser at sorgen deres er den samme. Nå, tre år senere, er hun aktivt med i organisasjonen Parents Circle og jobber for at enda flere palestinere og israelere skal forstå at konflikten er en tragedie for begge sider. Som en annen mann i Parents Circle forklarer det: – Når vi som har mistet noe av det kjæreste vi har til denne konflikten klarer å prate sammen, må alle klare det.

–Guess where I am!, roper israelske Leah til en venninne på telefonen.  Hun er med på oliveninnhøstningen sammen med palestinere i Hebron for å beskytte palestinerne mot voldelige bosettere. Venninnen hennes bor i bosetningen rett ved der Leah og andre israelske fredsaktivister er med på oliveninnhøstningen. Venninnen er ikke like entusiastisk når hun får høre hvor Leah er og svarer at hun må komme seg bort, de er jo terrorister alle sammen! Leah bare ler og inviterer henne med. Det ender med at venninnen legger på. Men Leah har ikke tenkt å gi seg:  – Jeg ser på meg selv som en misjonær blant mine egne. Jeg vil fortelle israelerne at palestinerne ikke er våre fiender, men at de ønsker fred akkurat som oss.  Leah er med i en en såkalt ”Interfaith Dialogue Group” hvor palestinere og israelere møtes for å bli kjent med hverandre og hverandres religion.

Palestinske Mohammed ser alvorlig på oss og sier – Both of us are victims. Because victim means suffering. Han har nettopp fortalt oss om hvordan han har sittet tilsammen 20 år i israelsk sikkerhetsfengsel. 22 timer i døgnet tilbragte han alene i en liten celle, to timer fikk han gå frem og tilbake på et lite område med de andre fangene. Mohammed fikk ikke gitt sin egen datter en klem før hun var syv år gammel. Nå er han aktiv i en dialoggruppe som kaller seg Wounded Crossing Borders, en gruppe bestående av både palestinere og israelere som på en eller annet måte har kjempet og blitt såret i konflikten. Den ene israelske fangevokteren, fra fengselet Mohammed satt i, er også med i denne gruppen.  De møtes nå jevnlig og snakker sammen om situasjonen. I etterkant har han også hatt besøk hjemme av en israelsk overlevende fra en selvmordsangrep. De så filmen fra angrepet sammen, og Mohammed fortalte sin historie etterpå. Selv om deltagerne i gruppa er langt fra enige om alt, er de i hvert fall enige om en ting: konflikten må ta slutt. – Vi har alle betalt en dyr pris for fred, sier Mohammed, – det er på tide vi setter humanitet i fokus.

Noen mener det er naivt å tro på dialoggrupper. Andre mener dialoggruppene dekker over asymmetrien mellom okkupant og de okkuperte i konflikten. Er dialog nok for å løse konflikten? Ikke alene. Men det er en begynnelse. Og som en kvinne i en av dialoggruppene sa det: – For hver dag som går er vi en dag nærmere en løsning på denne konflikten For den kan ikke vare evig.

Hvit fosfor er et kjemisk våpen som brukes mest i sammenheng med utstrakte militære operasjoner og store slag. Den brukes først og fremst for å tåkelegge områder, men også i brannbomber. Å bombardere sivile områder med hvit fosfor derimot er en krigsforbrytelse, ikke bare fordi den tenner på hus og ødelegger jord, men også fordi den påfører mennesker grusomme skader.

Det tok sin tid før det ble kjent at den israelske armeen brukte hvit fosfor i angrep mot boligstrøk i Gaza. Legene på sykehusene ble helt fortvilet over all de pasientene som kom inn med brannsår som ikke ble bedre, men stadig verre og mer utbredt, ofte til den skadde døde en smertefull død. Hvit fosfor spiser seg nemlig inn i kroppen og fortsetter å ødelegge den innenfra. Mange liv kunne blitt reddet hadde legene visst hva de hadde å gjøre med. Men denne informasjonen ble holdt hemmelig så lenge det gikk an: å minske sivile lidelser var ikke del av den israelske angrepsplanen, heller tvert imot.

Men ikke nok med det: Amnestys rapport forteller om palestinere som prøvde å komme til sykehus med sine barn som holdt på å brenne ihjel på grunn av fosforen og som ble beskutt av israelske soldater. Den forteller om palestinske barn som ble skutt i boligstrøk der det ikke en gang var noen kamphandlinger. Barna lekte på hustakene for å holde seg unna gatene. Der ble de drept med presisjonsmissiler som er fjernstyrt med hjelp av avanserte kameraer og har svært lite feilmargin. Rapporten forteller også hvordan israelske soldater tok seg inn i sivile hus for å opprette strategiske posisjoner der, men tvang familiene som bodde der til å bli for å bruke dem som menneskelige skjold. Eller om sivile som soldatene tvang til å gå inn i hus foran dem, i tilfelle det var noen snikskytere eller miner der.

Flertallet av de rundt 1400 palestinere som ble drept i Gaza mellom 27. desember og 18. januar var sivile. Rundt 300 av dem var barn. Sivile dør i alle væpnete konflikter, og det er alltid trist. Men målrettete angrep mot sivile, bruk av våpen som rammer sivile uproporsjonalt eller forårsaker unødvendig lidelse, målrettet og systematisk ødeleggelse av livsgrunnlaget for sivilbefolkningen, er krigsforbrytelser.

Palestinske rakettangrep mot sivile mål i Israel, som drepte tre mennesker og spredde frykt blant hele befolkningen i flere byer nær grensen til Gaza, blir også omtalt i Amnestys rapport. Også disse var krigsforbrytelser og fullstendig uforsvarlig. Jeg regner med at israelske myndigheter og deres støttespillere som vanlig vil være kjapt ute med å klage over at Amnesty er ensidig, fordi Amnestys rapport bruker mye mindre plass på de palestinske overgrepene enn de israelske. Men det ville være helt uforsvarlig for Amnesty å late som om omfanget på overgrepene var lik.

Ikke minst: en forbrytelse rettferdiggjør ikke en annen. Det er helt uakseptabelt å påstå at palestinerne har rett til å skyte raketter mot sivile israelere som hevn for drap på palestinere. Men likeså kan disse rakettangrepene aldri rettferdiggjøre målrettet drap på hundrevis av barn og andre sivile og systematisk ødeleggelse av livsgrunnlaget for et helt folk, utført av en av verdens best utstyrte og best utdannede armeer.

Det er på tide at lederne i Midtøsten slutter å skylde på hverandre men i steden begynner å ta ansvar for sine egne handlinger. Og det er høyst på tide at disse lederne slutter å leke sine maktleker på bekostning av sivilbefolkningen som stort sett ikke ønsker noe annet enn et liv i fred og en god framtid for sine barn.

Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty International Norge