Mandag 15. mars 2010

GYLDNE TIDER

Vårt arbeid som nåtidens voktere av menneskerettighetene representeres ved en logo i form av et lys, et stearinlys. Noen ganger tenker jeg derimot at vi kunne skiftet ut stearinlyset med et 1000w flomlys isteden. For vi lyser ikke bare opp små gjemte rom bakerst i politihuset i Argentina, vi lyser opp hele samfunn, gjennomsyret av vold og overgrep.

Vi syns og høres. Og noen ganger så merkes vi så godt at det gjør vondt. Ja, vi er som oksene i Spania som puster menneskene i nakken. Ja, vi skinner så mye om dagen at jeg ser for meg toppledere snappe etter pusten når de leser at Amnesty har tatt opp kampen mot deres regime. Ikke bare med blyant og et A4-ark lenger, nei med en hel hær av sms-aktivister og bloggere og en armada av andre medier i hælene.

Jeg ser for meg Amnestys generalsekretærer, i møter med verdens mektige menn, fremføre vår kritikk overfor dem. Og jeg ser for meg at under dressen så har de på seg en liten superheltdrakt. En gul en, med et svart lys på brystet.

Tyranner og overgripere innser alle det samme til slutt. Det blir lysere og lysere nå om dagen. De prøver febrilsk å skru av lyset, med John Peder står der rakrygget i superheltdrakten sin og en bunke med SMS-underskrifter under armen. Tyrannene ser på han med store øyne, og lurer på hvordan Amnesty klarte å samle så mange underskrifter på så kort tid. Han innser hvor mange som vet det han har gjort. Han er redd for første gang i sitt liv. Og lyset svir i øynene.

———–

Med flunkende nye nettsider, www.amnesty.no, har Amnesty i dag offisielt gått over til et nytt uttrykk. Den internasjonale bevegelsen har fått en enhetlig og gjenkjennelig identitet som fra nå av vil benyttes både av det internasjonale sekretariatet, de nasjonale seksjonene og grupper og aktivister over hele verden.

Lyssymbolet er, og vil fortsatt være, et kraftfullt ikon for Amnesty International, anerkjent av millioner over hele verden. Fargene gult og svart symboliserer hvordan Amnesty skaper lys i mørket for mange enkeltmennesker. Formålet med det nye uttrykket er ikke å være ensartet, men fokusert og forent.

Joaquen Snellingen Da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty.

Onsdag 10. februar 2010

Netteksistensialisme – hvem *er* jeg?

Vi jobber mye med Amnestys tilstedeværelse i sosiale medier om dagen, og det får meg til å tenke på hvem jeg egentlig er på nettet. Og hvem jeg kan være.

Jeg har hatt PC på pikerommet siden OL-pins var populære samleobjekter og modemene skrek som sirener. Jeg digget sosiale medier den gangen de hadde navn som mIRC, Six Degrees og Slashdot. I ”gamle dager” hadde vi alle ”nicknames”, og det tok lang tid før jeg brukte mitt eget navn på nettet. Nå er det nærmest en selvfølge at vi *er* oss selv. Og med sosiale medier er det ikke bare personalia som flyter fritt på nettet – mange viser også i stor grad fram hvem de er.

Som de fleste arbeidsgivere har Amnesty et arbeidsreglement som blant annet omhandler taushetsplikt og lojalitet, og som det for meg er en selvfølge å følge. Også i sosiale medier. UD skal ha tatt problematikken ett skritt videre og innført en ”Vær Varsom”-plakat for ansattes bruk av sosiale medier.

Jeg syns det er et tankekors at navnet mitt ikke bare er knyttet til Amnesty når jeg oppdaterer Activists facebookside, bruker et Amnesty-twibbon eller skriver på Amnestys blogg. På nettet er det nærmest umulig å skille helt mellom når jeg er på jobb og når jeg har fri; hva ”Anne-Berit i Amnesty” sier og hva jeg sier. Men er det uten videre greit at sjefen skal få bestemme over min personlige ”stemme” på nettet, også på profiler og sider som ikke eies av Amnesty? Hos meg sitter det langt inne å akseptere.

Rolleblanding er ingen ny problematikk, men med sosiale mediers stigende popularitet har temaet blitt mer og mer aktuelt. Jeg tror også at arbeidsgivernes inntog i sosiale medier de siste par årene har hatt mye å si. Bedrifter og organisasjoner letter på sløret og følger filosofien ”for å bli kjent med oss, må du bli kjent med personene som jobber her.” Mange har nå ”profilerte” medarbeidere du kan kommunisere med direkte og lære å kjenne, og skillelinjene mellom jobb og privat har blitt enda mer diffuse.

Jeg tror vi skal være forsiktige når vi ”bygger profiler” i sosiale medier og setter likhetstegn mellom personer og organisasjoner. Vi som blir ”bygget” bør tenke over at vi faktisk ofrer den fulle råderetten til vår egen ”stemme” og muligheten til å fullt ut å være oss selv på nett.

Torsdag 14. januar 2010

Amnesty 2.0 er ikke en sten

På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.

Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.

Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!

Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint”  måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.

Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.

Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.

Onsdag 28. oktober 2009

Gammel blogg i ny stas

Amnestys blogg har fått ny logo, ny adresse, et par nye funksjoner, flere ivrige skribenter og ny sjef.

Bloggen, som før var ytringsfrihet.amnesty.no, er blitt til blogg.amnesty.no. Vi fortsetter der vi slapp. Alle de gode innleggene og kommentarene fra Folkeaksjonen for ytringsfrihet blir liggende i Arkivet, men vi gjør et forsøk på å rendyrke Amnestys blogg.

Til det har vi samlet et knippe ivrige skribenter. Noen kjenner dere godt fra tidligere innlegg på ytringsfrihet.amnesty.no. Noen er nye. Nytt for alle er at alle skribentene fra nå av kommer til å ha bloggen og leserne fremst i pannebrasken. På jobb, på aksjon, på bar, hjemme, i drømme. Det blir nytt trøkk. Vi lover.

Ta gjerne en presentasjonsrunde med skribentene. Sveip deretter innom den nye siden Introduser deg! og fortell oss hvem du er. Når du registrerer deg første gang får du ditt unike profilbilde, din egen avatar på Amnestys blogg.

Hvorfor en så høytidelig introduksjon? Det er ikke obligatorisk, men vi vil at Amnestys blogg skal bli en møteplass, en levende diskusjon, et sted vi kan lære, la oss inspirere og knytte kontakter. Det er lettere når vi vet hvem hverandre er.

Vi vet at sceneteppet ofte er tungt å løfte på i Amnesty. Det er vanskelig å få innblikk i hva som skjer i kulissene før vi bestemmer at teppet skal opp og forestillingen kan begynne. Det kjennes tryggest å vente til alt er klart.

Nå tvinger vi oss ut av den komfortable sonen. Fordi det er mye bedre å få gode innspill underveis enn når alt er ferdig. Vi håper at det engasjerer og at flere blir med. Hvorfor? Fordi vi håper å få større gjennomslagskraft for sakene våre. Alltid det.

Amnesty er fortsatt ny i bloggsfæren. Vi lærer mens vi blogger. En ting er sikkert. Bloggen hadde aldri vært så fin uten inspirasjon, kyndig veiledning, og ikke minst store porsjoner tålmodighet fra Daniel Jackson og Lene Jensen.

Vi har skamløst stjålet ideene til Ida Jackson og Virrvarr, kåret til Norges beste blogg. Ektemann og IT-guru Daniel Jackson har bygd siden og klekket ut lure løsninger. Og Amnestys blogg har latt seg bli-ny med designer Lene Jensen. Tusen takk til dere alle sammen!

Utover høsten løfter vi blikket ut fra Amnesty-kontoret og lover bidrag fra flere skriveføre, spennende folk.

Kanskje banker hjertet ditt ekstra hardt for noe? Har du et gjesteinnlegg i magen? Ikke nøl med å ta kontakt med meg. Jeg heter Kristin Rødland Buick, er nyansatt webredaktør i Amnesty og ansvarlig for bloggen.