Hvor er Ali Abdulemam? Hvis dere vet noe, må dere fortelle oss, for vi har ingen anelse om hvor han er.

Egentlig var det Ali Abdulemam som skulle stå der på scenen under Oslo Freedom Forum. Men rett før han skulle reise, forsvant han. Uten spor.

I Abdulemams fravær kom Maryam al-Khawaja, med ansvar for internasjonale relasjoner i Bahrain senter for menneskerettigheter. Hun er en lav, ung kvinne. Håret er skjult av en hijab. Men den forsiktige fremtoningen forsvinner når hun griper mikrofonen.

Med høy stemme lister hun opp navn på mennesker som deltar i opprøret i Bahrain og hva som skjedde med dem:

• 20 år gamle Ayata Barwasi skrev og framførte dikt for demonstrantene. Da opprørspoliti angrep dem, flyktet hun. Opprørspolitiet truet hvert eneste familiemedlem med at dersom de ikke oppga gjemmestedet hennes ville barna deres bli drept foran ansiktene deres. Det endte med at foreldrene til Ayata fortalte hvor hun var. Siden har ingen sett henne.
• Maryam al-Khawaja forteller om at hun flyktet fra opprørspolitiet da en ung student som hørte at politiet var på vei mot teltleiren til demonstrerende kvinner og barn løp for å advare dem. Senere så Maryam al-Khawaja ham på sykehuset. Han hadde fått to stygge kutt i benet som han døde av senere samme dag.
• Legen Ali al-’Akli motsatte seg ordre fra helsedepartementet om at leger ikke skulle behandle sårete demonstranter. Han er tiltalt for å ha brutt sin lege-ed og saken blir nå ført for en militær domstol.
• Aktivisten Ibrahim Sharif, som har krevet demokratiske reformer og vært en modig lederfigur under opprørene, blir nå prøvd i en militær domstol, anklaget for å være terrorist.
• Maryam al-Khawajas far er også anklaget for å være terrorist. Han er en framtredende menneskerettighetsforkjemper som er kjent for å åpenlyst kritisere Bahrains myndigheter. Han har vært fengslet en måned. For kort tid siden fikk familien vite at han var blitt alvorlig torturert, bare i ansiktet skal han ha fire brudd.

Når jeg snakker med Maryam al-Khawaja etter foredraget er hun fortsatt like intens.

- Dette skjer nå. Mens vi snakker. Vi må ikke la Bahrain komme i skyggen av andre konflikter nå. Vi må holde fokus oppe for de som kjemper kampen fra innsiden.

Når jeg spør hvordan vi ikke skal glemme, har hun oppskriften klar: snakke, skrive, tvitre, facebooke, dele, blogge. Fortelle så mange som mulig om det som skjer.

- Ali Abdulemam blogget og skrev om det som skjedde. Nå er han forsvunnet og kan ikke gjøre det lengre.

Tidligere denne uka har jeg snakket med bloggerne og aktivistene Lina Ben Mhenni alias A Tunisian Girl og libyske Ghazi Gheblawi, bak bloggen Imtidad. De sier akkurat det samme.

Som så mange ganger før tenker jeg at vi som sitter så godt beskyttet her, som ikke ofrer annet enn en sein kveld og trøtte øyne dagen etter, har et ansvar. Til å skrive, tvitre, facebooke, dele og blogge alt vi kan om hva som skjer. Ukas oppfordring i God Helg er dermed like enkel som den er vanskelig: Blogg for livet!

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og har lett etter bloggerne blant deltakerne på Oslo Freedom Forum.

Hver fredag deler Amnesty gode aksjonsideer i serien God helg.

Tidligere innlegg i serien:

V for Vafler

Heia Australia!

Å gjøre en forskjell med humor

Har du møtt iHobo?

En kampanje blir til

Eyes on Nigeria

“You can’t change history, but you can change the future”

Dere er blitt lurt

Inspirerende rekrutteringskampanje

God helg

”Jeg hadde opprinnelig tenkt at dette skulle være en håndbok. Det ville ikke boka. Den ville være en reiseskildring. Du sitter med hybriden i hendene.”

Slik starter boken ”Sosiale medier. Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset” av Ida Jackson.

Dette blogginnlegget blir også en hybrid. Jeg har lovet både Ida Jackson og redaktøren av Amnesty-bloggen en bokanmeldelse, men når jeg leste boka ”Sosiale medier” ble minnene fra vår markering av dagen for ytringsfrihet på nett, for nøyaktig to år siden i dag, vekket til live. Dette blir derfor en hybrid mellom tilbakeblikk og bokanmeldelse.

For litt over to år siden satt Ida og jeg på et kontor i våre gamle lokaler i Tordenskioldsgate:

• Hun med en liten PC. Jeg med penn og papir.
• Hun ramset opp tips og fallgruver. Hun snakket om pinging, Bloggurat og tvitring. Jeg skjønte lite, stilte spørsmål etter spørsmål og noterte så blekket sprutet.
• Hun var eksperten. Jeg var helt grønn.

Etter de timene ble Ida helten min i sosiale medier. Kollegaene mine er lei av at jeg alltid henviser til tipsene jeg fikk fra Ida, og at jeg stadig trekker frem Revolusjonært Roteloft som forbilde i samtaler om hvordan vi skal utvikle våre sosiale medier.

I boken gir Ida leseren de samme aha-opplevelsene som jeg fikk på kontoret for to år siden. Hun forteller bloggens historie, gir en introduksjon til ulike sosiale medier og gir uttalige råd om hvordan man bør oppføre seg (og hva man for all del ikke må gjøre). Boken er spekkfull av tips om alt fra språk og tekniske utfordringer til debattkultur og opphavsrett. Hun skriver poengtrert, med en passelig dose humor. Det er som Øyvind Svaleng sier på bokelskere: ” Hun kunne skrevet om norsk landbrukspolitikk på femtitallet og fått meg nokså interessert.”

I Amnesty følger vi Idas råd så godt vi kan, og nå vet vi hva pinging, Bloggurat og tvitring er. Utviklingen har vært stor siden vi møttes i 2009:

• Sosiale medier er blitt allemannseie i Norge og mange andre steder i verden.
• Slumbeboere, som verken eier veggen eller nåla i den, oppdaterer Facebook-profilen sin daglig.
• Opptøyer i Iran, Burma og Tibet ble live-tvitret og youtubet i det det skjedde, og makten i sosiale medier har igjen vist seg i forbindelse med opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika.

Internett og sosiale medier blir stadig viktigere i vår kamp for menneskerettighetene. Det nytter ikke lenger at myndighetene kaster ut pressen for å gjøre overgrepene i ro og mak. Den fjerde statsmakt ligger i hendene på enkeltmenneskene, og myndighetene skjelver. De gjennomfører stadig desperate forsøk på å sperre Twitter.

Vi kan ikke være med på gata  i Egypt, Saudi-Arabia eller Libya, men vi kan støtte kampen på nett. Signér og spre for eksempel aksjonen som krever at kvinner i Egypt får være med å bestemme hvordan fremtiden skal bli. Det er som undertittelen på boken til Ida tilsier, man kan kjempe for menneskerettighetene uten å gå ut av huset.  

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty. Bruk av lenker og punktlister var noe av det hun lærte i bloggkurset med Ida.

Se Ida presentere boken sin selv og sjekk hennes nye blogg.

Jeg vil alltid huske den scenen: Det var tusenvis av demonstranter så langt øyet kunne se. Mens vi marsjerte ba demonstranter folk i bygningene vi gikk forbi om å bli med. I mange tilfeller fulgte folk oppfordringen.

Egypteren Karim Amer forteller i bloggen han skrev på The Freedom Fighter’s Journal i går søndag 30. januar at han egentlig ikke hadde tenkt seg ut i Kairos gater forrige uke.  Hans erfaring var at det vanglivis bare var et par dusin “hard-core” politiske aktivister som deltok i sånne demonstrasjoner. Han trodde ikke det kom til å komme så veldig mange folk. Men da en venninne anklagde ham for å vise lite entusiasme for det som holdt på å skje med Egypt, ble han med likevel.

Det ville ikke være så rart om han ikke hadde lyst til å delta. Kanskje han tenkte at han hadde lyst til å være en fri mann litt lengre enn to og en halv måned. Den 17. november 2010 ble bloggeren og menneskerettighetsaktivisten Karim Amer løslatt etter fire år i fengsel for å ha skrevet regimikritiske innlegg på bloggen sin. Han skal ha blitt mishandlet rett før han ble løslatt, kanskje som et siste skremsel for å sikre at han ikke skulle gå rett tilbake til den samme aktivismen.

Amnesty har fulgt saken hans og hele tiden jobbet for å få ham løslatt. Han var en av menneskene vi jobbet for i kampanjen Ytringsfrihet på nett, som også avfødte denne bloggen. Vi jublet da han ble løslatt, men har ikke egentlig hørt noe om eller fra ham siden. Derfor er det med skrekkblandet fryd at vi ser livstegn fra Karim Amer igjen. Det er selvfølgelig en lettelse å se at egyptiske myndigheter ikke har knust ham helt disse fire årene, at han tar opp kampen igjen. Men vi frykter hvilke konsekvenser det kan ha. Nettopp fordi han vet hva han begir seg ut på ved å gå tilbake til bloggosfæren med fullt navn og vise seg i offentlighet i gatene, kan det tyde på at han tror på endring.

Altfor lenge har despotiske arabiske regjeringer blitt beroliget av folkets underdanighet og medgjørlighet. Hendelsene i Tunisia har forandret alt

skriver Karim Amer. Vi håper han har rett.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty, med ansvar for bloggen og sosiale medier. Amnesty International sendte et etterforskningsteam til Kairo i helgen. De tvitrer direkte via @jpmlynch og @AmnestyOnline. Les også Mobiliseringskraft i Egypt på amnesty.no

Frustrasjonen blir møtt som alltid med knebling, knebling, knebling.
Mobiltelefonene mister forbindelsen, netttilgangen blir brutt og brysomme medier blir stengt.

Men gatene i Egypt er fortsatt fulle av tretti års oppdemmet frustrasjon. Frustrasjonen forsvinner ikke med den digitale forbindelsen.

Egyptiske aktivister ber oss om hjelp. Vi som fortsatt kan bruke våre telefoner. De ber oss ringe egyptiske ambassader og konsulater over hele verden og formidle et enkelt budskap: Opphev unntakslovene. Vis respekt for ytringsfriheten. Vis respekt for forsamlingsfriheten. Vis respekt for egypternes menneskerettigheter.

Ring Egypt i Norge. Ring mellom 9 og 15 allerede i morgen, mandag.
Telefonnummeret til Den egyptiske ambassaden i Oslo er: 23 08 42 00.
Fortell hva ambassaden svarte på bloggen her.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge. Hun har tidligere studert egyptisk og bodd i Kairo.

Men barometrene for suksess er gjerne tegnet med markedsførerens penn. Både bedrifter og organisasjoner forholder seg først og fremst til markedsandeler og målbare tall, kjennskap og omdømme.

Selv om vi i Amnesty er blitt flinkere til å fylle tilstedeværelsen vår i sosiale medier med relevant innhold, tenker jeg likevel at vi ofte mangler en dimensjon. Vi glemmer å se kommunikasjonsmulighetene i sosiale medier utenfor våre egne landegrenser og verdien av dette for følgerne våre i Norge.

Sosiale medier er blitt et sentralt verktøy for menneskerettighetsforkjempere, som bruker ny teknologi til å dokumentere overgrep og få de formidlet til resten av verden ved hjelp av et tastetrykk. Twitter-revolusjonen i Iran og livestreamingen av overgrep mot demonstranter i Burma tok enkeltmenneskers kamp for menneskerettighetene inn i laptop’ene i norske stuer. Men vestens bevissthet er likevel i stor grad drevet av de store internasjonale mediene.

Amnestys medlemsmasse på 2,8 millioner og enda flere aktivister og støttespillere er storforbrukere av sosiale medier, med stor interesse for internasjonale spørsmål. Hittil har vi likevel ikke sett mye direkte kontakt mellom alle disse og de som utsettes for menneskerettighetsbrudd. Hvordan skal vi så initiere og fasilitere kontakt mellom norske aktivister og menneskerettighetsforkjempere fra ulike steder i verden?

Fredag 10. desember kom vi noen steg nærmere.

Våre medarbeidere i Amnesty i Hong Kong hadde fortalt oss at kinesere i fastlands-Kina veldig gjerne ønsket å følge det som skjedde i Oslo i dagene rundt fredsprisutdelingen. Flere av dem hadde gitt uttrykk for at fredsprisen til Liu Xiaobo var det viktigste som hadde skjedd for kinesisk frigjøringskamp siden opprøret på Den himmelske freds plass.

På morgenen fredsprisen skulle deles ut, inviterte Amnesty til frokostseminar om menneskerettigheter i Kina i våre lokaler i Oslo. Eksilkinesere og regimekritikere fra hele verden dukket opp, og flere av dem satt i panelet.

Vi lurte lenge på hvordan vi skulle viderformidle informasjonen fra seminaret til våre venner i Kina. Både sensur og språkproblemer så lenge ut til å være uoverkommelige hindre. Amnesty har heller ikke budsjett til fancy videokonferanse-utstyr. Men det enkle er ofte det beste.

Ved hjelp av et lite, eksternt webkamera livestreamet vi seminaret gjennom Ustream. Våre kollegaer i Hong Kong simultanoversatte det som ble sagt til kinesisk og postet dette fortløpende på Twitter.  I forkant av seminaret hadde vi opprettet Twitter-kontoen @NobelPeace2010, og den ble spredt til kontakter inne i Kina. I løpet av få døgn gikk den fra å ha noen hundre til tre tusen følgere.

Selv om Twitter er sensurert i Kina, har Amnesty kontakt med mange menneskerettighetsforkjempere gjennom Twitter og Skype som omgår sensuren ved å bruke proxy-servere og lånte IP-adresser.

I Oslo hadde vi Skype-kontakt med kontoret vårt i Hong Kong under hele seminaret. Reaksjoner fra de som fulgte oss i Kina ble oversatt til engelsk, skypet til oss og tatt med i den åpne diskusjonen under seminaret. Flere av paneldeltakerne var tydelig fornøyd med Twitter-kontakten med sine meningsfeller inne i Kina.

Vi live-tvitret også film og bilder og postet nyheter på Facebook under Amnesty-arrangementene til Amnestys norske Twitter og Facebook-profiler. Amnestykolleger og andre retvitret dette til relevante grupper og nettverk. Flere av våre norske følgere deltok med deling og diskusjon, noe som må oppfattes som en stor støtteerklæring for de som kjemper innenfra Kina.

Den 9. og 10. desember beviste vi virkelig at vi er en global bevegelse av menneskerettighetsforkjempere, uhindret av geografisk avstand, landegrenser eller diktatoriske regimer. Jeg håper vi kan fortsette sånn.

Kristin Rødland Buick er Amnestys nettredaktør og ansvarlig for Amnestys sosiale medier.

Se hva aktivister i Stavanger sier om sin mor.

Ifølge IRIN har verden har hatt over 500 internasjonale konflikter som har hatt med vann å gjøre i de siste 50 år. Heldigvis har bare et tredvetalls av disse blitt voldelige, mens over 1200 avtaler har blitt inngått. Faren for voldelige kriger over økt vannmangel er likevel overhengende. 

Det sier noe om mulighetene for internasjonal konflikt at godt over 200 store elver, som til sammen drenerer over halvdelen av landjorden, tilhører to eller flere land. Mange land er nesten totalt avhengige av tilrenning fra naboland for å dekke sitt vannbehov. Vann kan med tiden bli like verdifullt som olje.

70 prosent av klodens vann brukes på landbruket, 22 prosent på industri og bare 8 prosent på husholdning. Det regnes med at to tredjedeler av verdens befolkning innen 2025 vil leve i områder med akutt vannmangel og dermed også matmangel. Årsakene er forurensning, global oppvarming, politiske stridigheter og overbelastning av vannressursene.

Det er så enkelt som at kroppen vår består av 50-60 prosent vann. Vi klarer oss bare noen få dager uten vann. Vann er essensielt for menneskelig framgang og velvære, for god helse, for produksjon av mat og avlinger, for å slukke tørsten, hindre sykdom og for å sikre god hygiene og sanitærforhold. Vann er alt. Ikke vann, ikke liv!

Skjebnens ironi er at mens verden har sett kolossal skade og død de siste årene som resultat av overflod av vann, i form av tsunamier, orkaner og flom, påvirker mangelen på vann millioner av mennesker.

Store deler av verden står nå overfor en alvorlig vannkrise. Rundt 1 milliard mennesker har ikke tilgang til nok, rent vann til å slukke tørsten, til matlaging og til et minimum av hygieniske formål. 2,6 milliarder mangler tilfredsstillende sanitærforhold, som toalett og personhygiene uten fare for smitte. 

Verdens helseorganisasjon har anslått at forurenset vann er årsaken til 80 prosent av all sykdom og at 30.000 mennesker dør hver dag på grunn av sykdommer forårsaket av forurenset vann, som for eksempel tyfus, kolera, Guinea-orm og diare.

Rike land kan også oppleve vannmangel, men de kan kjøpe seg ut av problemene med kostbare investeringer for å få tak i vann, rense vann eller til og med avsalte vann.

Vann er en menneskerett. Verken mer eller mindre. Derfor er det et stort paradoks at hvis vi hadde kunnet fordele verdens ferskvann likt, ville vi hatt nok til alle. I Bladet Forskning står det å lese at bare det vann som renner i Amazonas ville være tilstrekkelig til å dekke det primære vannbehovet for en verdensbefolkning som er tretti ganger så stor som i dag.

Bare her i Norge har vi i teorien nok vann til å kunne forsyne alle verdens innbyggere med 150 liter vann daglig.

I dag, på Blog Action Day, forenes alle verdens bloggere om å skrive om det samme temaet. Årets tema er VANN. Retten til vann og tilgangen til vann. Vann som livgivende for alt og alle. Les på hjemmesidene til Blog Action Day om noen av verdens paradokser og harde fakta når det gjelder vann.

Bloggene jeg elsker har noen fellestrekk, med utgangspunkt i min personlige smak: det handler om kvalitet og kreativitet; sjanger og sjarm; interesser og innhold. Men det er vanskelig å få tak på ”det lille ekstra” som noen har. Det som gjør at jeg bare må sjekke rss-leseren min hver time.

Jeg tror at store deler av hemmeligheten ligger i å være personlig uten å bli for privat. De beste bloggerne er gjerne åpne og ærlige, men blottlegger ikke sjela si. De byr på seg selv, men inviterer oss ikke med inn på soverommet. Det bittelille rommet mellom for mye og for lite er for meg udefinerbart. Ja, nesten magisk.

På Amnestybloggen treffer du mange forskjellige folk, med veldig ulik bloggstil og bakgrunn. Men Amnestyblogging er ikke som annen blogging – det finnes visse rammer man må holde seg innenfor. Faglig tyngde og troverdighet er viktig. Blogginnleggene her representerer ikke nødvendigvis alltid Amnestys offisielle syn, men det er ikke tvil om at det man skriver uansett vil bli assosiert med Amnesty. Det gir kraft, men også ansvar. Som igjen gjør det enda vanskeligere å våge å eksperimentere til man klarer å finne det magiske ”lille ekstra”.

Vi har ikke noe skattekart som viser hvor magien finnes, men noen ganger finner vi den likevel. Noen ganger klarer vi å fange lyn i en flaske, som amerikanerne sier. Midt i sorgen og sjokket over henrettelsen av Delara Darabi i fjor skrev sjefen et blogginnlegg som fortsatt gir meg klump i halsen. Og jeg leser gjerne om igjen favorittinnlegg fra kolleger og Amnestyvenner om engasjement for journalisten Anna Politkovskaja og studenter i Dakar, mot dødsstraff og vold mot kvinner.

Jeg håper vi klarer å finne magien oftere og oftere i tiden som kommer. Vi vil at bloggen vår skal være et sted hvor det er liv og røre, personlig engasjement og temperament. Hvor det er stor frihet og hvor tonen er menneskelig og tilgjengelig. Hvor du blir kjent med oss og vi med deg. En favorittblogg du bare må innom.

Har du et favorittinnlegg på Amnestybloggen?

Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.

Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.

Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.

Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.

Men kan selv det iranske regimet greie å kneble et helt folk? Det blir både spennende og skummelt å se hva som kommer til å skje. Du kan følge utviklingen på Amnestys nettside, Twitter-konto og Facebookside.  Og du kan være med å vise din støtte til de fredlige demonstrantene på markeringen utenfor Stortinget lørdag kl 13.00.

Du kan lese mer om situasjonen i Iran i rapporten From protest to prison: Iran one year after the election, som Amnesty lanserte i dag.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty.

Vi syns og høres. Og noen ganger så merkes vi så godt at det gjør vondt. Ja, vi er som oksene i Spania som puster menneskene i nakken. Ja, vi skinner så mye om dagen at jeg ser for meg toppledere snappe etter pusten når de leser at Amnesty har tatt opp kampen mot deres regime. Ikke bare med blyant og et A4-ark lenger, nei med en hel hær av sms-aktivister og bloggere og en armada av andre medier i hælene.

Jeg ser for meg Amnestys generalsekretærer, i møter med verdens mektige menn, fremføre vår kritikk overfor dem. Og jeg ser for meg at under dressen så har de på seg en liten superheltdrakt. En gul en, med et svart lys på brystet.

Tyranner og overgripere innser alle det samme til slutt. Det blir lysere og lysere nå om dagen. De prøver febrilsk å skru av lyset, med John Peder står der rakrygget i superheltdrakten sin og en bunke med SMS-underskrifter under armen. Tyrannene ser på han med store øyne, og lurer på hvordan Amnesty klarte å samle så mange underskrifter på så kort tid. Han innser hvor mange som vet det han har gjort. Han er redd for første gang i sitt liv. Og lyset svir i øynene.

———–

Med flunkende nye nettsider, www.amnesty.no, har Amnesty i dag offisielt gått over til et nytt uttrykk. Den internasjonale bevegelsen har fått en enhetlig og gjenkjennelig identitet som fra nå av vil benyttes både av det internasjonale sekretariatet, de nasjonale seksjonene og grupper og aktivister over hele verden.

Lyssymbolet er, og vil fortsatt være, et kraftfullt ikon for Amnesty International, anerkjent av millioner over hele verden. Fargene gult og svart symboliserer hvordan Amnesty skaper lys i mørket for mange enkeltmennesker. Formålet med det nye uttrykket er ikke å være ensartet, men fokusert og forent.

Joaquen Snellingen Da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty.