I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
Om noen få timer skal Kenneth Biros henrettes. Han er tiltalt og dømt til døden for et drap han skal ha begått i 1991. Klokken 17:00 norsk tid vil han bli stroppet fast til en sykeseng, og injisert med en giftsprøyte som inneholder kjemikalier som aldri har vært brukt til dette tidligere. Den nye sprøyten skal visstnok være mye mer human, hva nå enn det betyr i denne sammenhengen. Han er allerede fraktet fra “death row” til “the death house at the Southern Ohio Correctional Facility“. Navnet er i seg selv en provokasjon- du er herved rehabilitert, ved døden…
Talspersonen for Southern Ohio Correctional Facility, kunne fortelle at Kenneth ligger og slapper av, er rolig og stille. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han har det, men bare tanken på å sitte fengslet i 19 år og vente på å bli henrettet av staten gjør meg alt annet enn rolig. Det eneste som dukker opp i hodet mitt er at dette må da være selve definisjonen på overlagt drap?
Vi har allerede sendt over 17000 signaturer fra engasjerte mennesker i Norge, til guvernør Ted Strickland, som fremdeles har mulighet til å stanse henrettelsen. For kampen er ikke over, Amnesty slutter ikke før henrettelsen er et faktum. Jeg har fremdeles et håp om at den stanses i siste øyeblikk.
Jeg setter meg godt inn i godstolen min hjemme og tenker. Istedenfor å dra opp en bok og sippe litt kaffe så tar jeg opp dataen og tar en stor slurk melk og en liten bit sjokolade. Fordi jeg hadde et mål denne dagen; når startet vi ?
Amnesty startet for 50 år siden og ble på den tiden sett på som noe som verden absolutt trengte. Menneskerettigheter ble sett på noe som uviktig i kampen for makt eller en tilståelse.
Det er kanskje lett og være en rettighetsforkjemper i kalde Norge. Det jeg er mest redd for er troll i skogen. Jeg har aldri opplevd og stå ansikt til ansikt med døden og fortsatt stå på kravene mine. Så nå blar jeg opp sidene på min compac datamaskin og leser meg igjennom historien som vi alle bør kjenne.
For det fantes en verden så mye mer skummel og mørk før. Den var veldig fin hvis du var født i de rikes rekker, men hvis du var født på feil side av gjerdet, så å si, var det en kamp for å overleve. Man eide ikke en gang sin egen kropp.
Så skjedde noe som gjorde verden mye enklere enn før for de fattige. En konge på denne tiden gjorde det han kunne best; plyndre og gjøre overgrep. Ja, man var nesten ikke en bra konge hvis man ikke ble fryktet. Sånn var det på den tiden.
Men i 1215 hadde hans baroner og underslåtte fått nok. Kongens herjinger hadde sørget for at verdiene og inntektene deres gikk tapt. Noe som ikke var bra for verken kongen eller dem.
For å få slutt på dette ble Magna Carta-kontrakten skrevet og signert. Ved kun å tenke på seg selv hadde altså en gjeng med grådige menn signert noe som ble senere sett på verdens første menneskerettighetsdokument. Uten å vite det hadde de satt en hel del med rettigheter inn i kontrakten som i senere tid ikke bare kom til å gjelde dem. Noe ingen av dem hadde tenkt på. Og hvorfor gjorde de det ?
Den siste sjokoladen biten er borte mens jeg graver videre i historien. Kongen hadde solgt kirker, høynet skatter for de rike og kastet de som nektet i fengsel. Så fikk ikke bare kirken nok, men alle i maktposisjoner nok. Høyst sannsynlig tenkte de nok ikke på de fattige når de skrev setningene inn i kontrakten.
Magna Carta inneholdt setninger som kirkens rett til å være uavhengig av kongedømme eller regjering. Den sa også at alle sto likt i henhold til loven, noe som i mange land fortsatt ikke er tilfelle i dag. Disse lover var ment for de rike i landet først og fremst. Men ble i senere tid tolket som noe som gjaldt alle.
Den nådeløse kongen stod plutselig ikke så fritt til å handle som han ønsket. Han kunne ikke påtvinge skatter og avgifter på folket som han selv ønsket. Det å fengsle noen uten gyldig grunn ble plutselig vanskelig også, siden i kontrakten sto det en setning om ”habeas corpus”, som sørget for at folk kunne fikk rett til å klage dersom de mente de var ulovlig fengslet. Utrolig at folk kunne dette i 1215!
Men det som sørget for at denne kontrakten var så viktig for vår verden i dag, var at den inneholdt setningene som gjorde all verdens forskjell:
Enhver mann har rett til og eie sitt eget land. Og ingen frie menn skal arresteres, gjøres fredløs eller straffes uten å bli dømt av sine likemenn i henhold til landets lover.
Enhver mann, ble tolket som både fattig og rik. Alle var like ovenfor loven. Om du var fattig eller rik måtte du dømmes før du kunne straffes.
Mens jeg sitter her nå med tomt melkeglass og ingen sjokolade igjen, tenker jeg på hvordan verden ville vært uten Magna Carta som ble signert i 1215. For verden ble til et litt bedre sted å leve, og historien viser bølgeeffekten av dette.
Vår jobb tar tid, men desto viktigere at vi gjør den. Jeg ser at verden dessverre ikke klarer å forandre seg så fort som vi skulle ha ønsket. Men den går fortere og fortere blant annet på grunn av hvordan media har utviklet seg. Folk i dag er mer opptatt av rettighetene sine og blogger og tvitrer om hvordan de har det og om kampen for å realisere disse rettighetene, som i Iran og Kina. Maktsyke menn sliter mer og mer med å holde folket nede.
Lurer på om de tenker tilbake til 1215 og forbanner Kongen John og hans menn?
Min amerikanske venninne Uyen ble for ikke lenge siden funnet drept i baggasjerommet på en bil. Det var politiet som fant henne. I en bil som stod mistenkelig parkert i et lite trafikkert veikryss. Ingen vet noe om hva som skjedde. Politiet etterforsker saken, men gir ingen informasjon. Jeg orker ikke tenke på hva hun kan ha blitt utsatt for. Det eneste jeg vet, er at hun lå i åpen kiste under begravelsesseremonien. Jeg er uendelig trist. Og fly forbanna.
For syv-åtte år siden bodde jeg i Colorado i USA, på det lille skiskstedet Breckenridge, 3000 m.o.h. Dette var et lite, trygt sted hvor det ikke var vanlig å låse utgangsdøra. Uyen var min bestevenninne mens jeg bodde der. Hun var nydelig både utenpå og inni. Vi jobbet sammen, trente sammen, spiste sammen og festet sammen.
Vi lo masse. Uyen hadde en høy latter og ropte alltid ”Hi girl!” når vi møttes. Hvis vi hadde fri kjørte vi gjerne til Boulder, med ”A Tribe Called Quest” på høytalerne, mens Uyen røykte mentolsigaretter ut av vinduet. Hun hadde vietnamesisk bakgrunn og lærte hun meg å lage fantastisk gode vårruller.
Uyen og jeg gikk også på et selvforsvarskurs sammen. Ironisk nok. Hun var bitteliten, men tøffere en toget. Hun trente hver dag og var et talent på snowboard med rails som spesialitet.
Jeg og Uyen snakket masse sammen. Om tull og fjas, men også om alvorlige ting. I blant snakket vi om vold mot kvinner generelt og om seksuell vold og vold i nære relasjoner spesielt. Jeg var frivillig krisekontakt for en organisasjon som jobbet nettopp med disse tematikkene. Når personssøkeren min pep og jeg raskt måtte komme meg til legevakten for å assistere i en voldtektsundersøkelse var Uyen sjåføren min.
Det er mulig jeg spekulerer, men jeg kan ikke annet enn å tenke at det ikke er tilfeldig at en kvinne blir funnet drept i bagasjerommet på en bil.
Med min bakgrunn som krisekontakt er jeg blitt en skeptiker, og hauk i forhold til mine venninner; ikke bli med ukjente menn hjem, og pass på drinken din når du er ute! Jeg har sett effekten av det skumle voldtektsdopet Rohypnol. Du smaker det ikke, lukter det ikke og ser det ikke.
Jeg er blitt en som ser meg to ganger over skulderen, og går sjelden alene ute om natten. Men den største faren er ikke skumle menn på gata, men menn du kjenner. Det finnes statistikker både i Norge og i USA som viser at kvinner som blir drept blir i de fleste tilfeller drept av menn de kjenner, ofte partner, eks-partner eller familiemedlem.
Heldigvis er de fleste menn ikke slik. Men det er for mange kvinner som utsettes for vold i dagliglivet; psykisk, seksuelt eller fysisk. Statistikken over vold mot kvinner er stygg. Kvinner og jenter utsettes uforholdsmessig for vold – i fred, i krig, med staten, samfunnet eller familien som overgriper. Vold mot kvinner i nære relasjoner er den mest utbredte formen for kjønnsbasert vold. Svært mange kvinner voldtas, og voldtatte kvinner når ikke frem, selv ikke i Norge.
Jeg sitter nå med to tanker i hodet:
1) Ta vare på de du er glad i, du vet aldri når du kan miste noen.
2) Bidra i Amnestys kampanje 16 dager mot vold mot kvinner.
Silja Skønberg er rådgiver i Amnesty International Norge.
Det er ikke bare gjestene på Skavlan som blir tause når Kerry Cook forteller sin historie.
Tirsdag stod Kerry Cook foran rundt 150 mennesker i den gamle kinosalen på Folken i Stavanger. Jeg stod bakerst i salen, mellom en palestinsk flyktning i begynnelsen av 30-årene og en pensjonert amerikansk man. Det er vanskelig å si hvem av de to som ble mest opprørt av Cooks historie, for den rørte helt klart ved begge.
Sinne, sorg, vantro og dyp skuffelse var blant de mange reaksjonene. Bakgrunn, alder, nasjonalitet og kjønn har ingenting å si, alle kjente på et tidspunkt klumpen i halsen og sinnet som kokte. Hvordan kunne dette skje? Historien virker nesten utrolig.
”Jeg har ikke ord til å beskrive det” sier Silje Tungland Porturas. Flere kom med liknende kommentarer. Mai Woldstad, som gikk på foredraget sammen med kjæresten, sa det ble en stille spasertur hjem etterpå.
En uskyldig 19-åring ble utsatt for en etterforskning og en rettsak som ikke likner noen ting. Dømt for mord og voldtekt, dømt til døden. Falske vitnesbyrd ble fremsatt og mens viktige funn ikke ble undersøkt. Blod funnet nær åstedet, som politiet mistenkte kom fra gjerningsmannen, ble for eksempel ikke testet fordi ” it was all the same color as the rest of the blood”.
Ain’t noone on death row with money heter det, Kerry Cook var inget unntak. Den virkelige morderen hadde derimot penger, og skaffet seg en skikkelig advokat. Urettferdigheten og hvor lenge det hele varte sjokkerte elvene ved Stavanger Katedralskole som fikk besøk i dag morges.
”Jeg er blitt mer kritisk til rettsvesenet i USA. Fatter ikke hvordan det går an å holde en uskyldig mann så lenge” sa Marte Marie Hamre, og legger til at hun syntes det er fint at Cook deler historien sin ”Det kan bidra til å åpne øynene til folk. Jeg har aldri vært for dødsstraff, men nå er jeg enda mer bestemt i mot.”
Kerry Cook satt 22 år i fengsel, flere av dem på det beryktede death row i Texas. Hver eneste dag var en kamp for å overleve. Han slåss ikke bare mot rettssystemet i Texas, men også mot monstrene på death row – mange av dem mentalt syke personer som ”had nothing to do and all day to do it”. Selv om årene på death row var langt fra behagelige, så trekker Cook frem de 11 månedene isolert i en celle som knapt kunne være mer enn 1 x 1,5 meter som de psykisk verste.
141 medfanger ble henrettet i tiden Cook satt inne. Som innsatt ble han aldri kalt Kerry, det var enten etternavnet Cook, eller henrettelsesnummert 600 som ble brukt. ”All they give you is hell and an execution date” sier Cook om forholdene på death row som blir beskrevet som umenneskelig og som ren tortur.
”Jeg er imponert over at han er i stand til å snakke om det” sier Torstein Hestnes. Kameraten Kristoffer Tønnesen er enig ”jeg tror ikke jeg hadde vært i stand til å snakke om det etter 22 år på death row”. Foredraget gjorde sterkt inntrykk, og de er ikke i tvil om at dette er noe de begge kommer til å huske i lang tid fremover.
Det er tydelig at det ikke kun er detaljene omkring etterforskningen og dommen, eller overgrepene i fengselet og hans lange, ensomme kamp for rettferdighet som setter spor. Hans tro på tilgivelse og kjærlighet er både inspirerende og imponerende etter alt han har vært igjennom.
”Styrken han viser når han forteller om det han har vært igjennom er fantastisk. Han snakker om håp, tilgivelse og den enorme kapasiteten mennesker har til å overleve. Det gir håp til så veldig mange andre mennesker” sier Silje Tungland Porturas.
Kerry Cook håper at hans foredrag kan være med på å avskaffe dødsstraffen og jeg er sikker på at vi er stadig flere som ønsker en avskaffelse av denne utdaterte, hevnbaserte formen for straff etter å ha hørt ham disse dagene.
Takk Kerry!
Marianne Hovdan er assisterende regionleder i Region Sør.
Det var i 1983 at den amerikanske presidenten Ronald Reagan brukte uttrykket ”ondskapens imperium” om det daværende Sovjetsamveldet. Det var midt i den kalde krigen der det var dyp gjensidig mistro mellom USA og Sovjetsamveldet. De truet hverandre med atomvåpen, og kom med hatske utfall mot hverandre.
I 1991 ble Sovjetsamveldet oppløst i 15 enkeltstater, med Russland som den største.
De hatske utfallene stilnet, den kalde krigen var over.
Vil det fremdeles være grunn for USA å kritisere tilstanden i disse tidligere sovjetrepublikkene? Sant nok er det omfattende brudd på menneskerettighetene i mange av disse statene, men på ett område har det skjedd en forbløffende positiv utvikling, nemlig når det gjelder dødsstraff.
I 1991 hadde alle disse statene dødsstraff i lovverket, og de fleste utførte henrettelser. Nå i dag er det bare Hviterussland som fremdeles henretter mennesker. I 2008 ble det registrert fire henrettelser i dette landet.
10 av disse statene har avskaffet dødsstraffen for alle forbrytelser i fredstid og krigstid. Kasakhstan og Latvia har kvittet seg med dødsstraffen fredstid, men beholdt den for bruk i krigstid. Russland og Tadsjikistan har moratorium på henrettelser.
I Tadsjikistan skjedde den siste henrettelsen i 2004, og landet har tatt flere skritt i retning av å minske bruken av dødsstraff. Amnesty International har nå en brevaksjon mot Tadsjikistan for å få landet til å avskaffe dødsstraffen. (Hvis du vil være med på denne aksjonen så send en e-post til meg, jtrana(a)amnesty.no)
Hvordan er så situasjonen i USA, der Reagan kalte Sovjetsamveldet for ”ondskapens imperium”? Av de 50 delstatene har 35 dødsstraff i lovverket og 37 mennesker ble henrettet i 2008. Dette er omtrent ni ganger så mange som de fire som ble henrettet i Hviterussland samme året.
Det er på tide at USA også ser mot øst, mot sitt lands gamle hovedfiende.
I dag kom Kerry Cook på besøk til Amnesty International i Norge for annen gang. Han ble dømt til døden for et drap som ble begått i 1977 i Texas. 22 år senere ble det fastslått at han var uskyldig dømt, og han slapp fri.
Denne historien er ikke enestående. Siden 1976 er det nå 139 dødsdømte fanger i USA som er sluppet løs fra death row fordi de var uskyldige eller fordi rettssaken hadde vært grovt urettferdig. De hadde da sittet gjennomsnittlig 10 år på dødscelle.
Svært mange av disse løslatelsene har kommet etter iherdig arbeide fra frivillige. Spesielt har enkelte jusstudenter gjort en innsats her. De har fått som prosjektoppgave å granske rettssakene mot enkelte dødsdømte. Ofte har disse studentene kunnet påvise at det var en uskyldig mann som satt på death row. I noen tilfeller har de også pekt på den som virkelig var skyldig.
Rettsvesenet i USA har som regel strittet i mot så lenge det var mulig. De ble gjerne drevet fra skanse til skanse før den endelige løslatelsen kom.
Vi kjenner liknende opptreden fra rettsvesenet i andre land, også i Norge. Vi kan minne om saken til Fritz Moen. Han var døvstum og lam i den ene armen, likevel ble han dømt for å ha voldtatt og drept to 20 års gamle jenter. I 1981 fikk han 21 års fengsel og 10 års sikring.
Journalisten Tore Sandberg mente at dette var et justismord. Etter langvarig arbeid ble Fritz Moen frikjent for det ene drapet i 2004. Påtalemyndighetene motarbeidet og trenerte saken etter beste evne. Til slutt i 2006 ble Moen frikjent også for det andre drapet, men da hadde han i mellomtiden avgått ved døden.
Nå kommer altså Kerry Cook hit og forteller om sin tid som uskyldig dømt til døden.
Han reiser verden rundt og deltar i kampen mot dødsstraff.
Jeg traff ham forrige gang han var i Norge. Det var et møte som gjorde dypt inntrykk. Kerry Cook står oppreist, og han arbeider utrettelig for en god sak etter alt det forferdelige han har vært i gjennom. Dette kan være til inspirasjon for oss alle.
Jon Trana er frivillig koordinator for dødsstraffnettverket i Amnesty.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 