Forfatter:
Afghanistan: Hva er prisen for dialog med Taliban?
Afghanske myndigheter har nylig lansert en plan for økt dialog med Taliban. President Karzai vil reintegrere Talibans ”fotsoldater” i det afghanske samfunnet ved å gi dem penger og arbeid slik at ”jobben” som Talibansoldat ikke lengre skal være et like aktuelt alternativ.
Mange afghanske menneskerettighetsforkjempere har reagert på Karzais plan for ”Peace, reconciliation and reintegration”. Frykten er at denne dialoglinjen kan gi krigsforbrytere fra Taliban nye maktposisjoner. Samtidig som Karzai lanserte dialogplanen ble også et svært omdiskutert lovforslag plutselig implementert i Afghanistan: Loven åpner for å gi full straffefrihet for mennesker som har begått menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser dersom de samarbeider med regjeringsapparatet. I følge denne ”loven for nasjonens stabilitet og forsoning”, skal det settes strek over lovbrudd som massakrer, ”forsvinninger”, systematisk bruk av tortur, voldtekt og offentlige henrettelser.
At krigsherrer og krigsforbrytere kommer til makten er ikke nytt i Afghanistan. Argumentasjonen er at å gi krigsherrer en posisjon er eneste måte å temme opposisjonen på, og dermed minske volden. Men dette er en kortsiktig løsning og et fullstendig feilslått forsøk på brobygging. Å la krigsherrer med massive menneskerettighetsovergrep på samvittigheten slippe til i regjeringslokalene gir kun en falsk trygghet for afghanerne. Det finnes mennesker i Karzais regjeringsapparat som er anklaget for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Noen av disse er mistenkt for å ha begått nye overgrep etter at de slapp inn i varmen.
Det sier seg selv at det er umulig å bygge et trygt samfunn for afghanerne når overgripere slipper å stå til ansvar for sine gjerninger og til og med får fripass til maktposisjoner. Demokratiske styresett bygges ikke ved å feie overgrep mot sivilbefolkningen under teppet. Det er ikke slik man bygger tillit.
Støre sier at vi kan komme til å måtte leve med at ”afghanerne vil kunne fatte valg som byr oss direkte i mot”.
Men vi kan ikke akseptere at sivilbefolkningen blir overlatt til et styresett hvor maktutøvere som setter menneskerettighetene til side, og for eksempel bidrar til utstrakt kvinnediskriminering, får stor innflytelse. Taliban har bidratt til massive menneskerettighetsbrudd, både da de satt med makten og i de områdene de nå kontrollerer. Talibanlederne må bli stilt til ansvar for disse overgrepene, ikke bli gitt offentlig straffefrihet. Dette vil være et slag i ansiktet for sivilbefolkningen som har gitt tydelig uttrykk for at de ønsker å leve i en stat hvor menneskerettigheter respekteres.
Lisa Sivertsen er nestleder i Amnesty Internationals kommunikasjonsavdeling.
- Neste innlegg: Om å bli forbanna!
- Forrige innlegg: Kunst fanger lys
- Kategorier: Uncategorized
Litt unyansert kanskje?
Hvis man ser på Afghanistans historie har landet vært i bogerkrig når det ikke har blitt invadert. Afghanistan er et land som historisk sett har vært delt opp og eid av ulike stammer i lang, lang tid. At regjeringen endelig erkjenner dette og forsøker å bygge opp en ny felles enhet gjennom å gi mennesker som vanligvis kun har våpenet som valg en mulighet til å integrere seg, er et mye bedre skritt enn å fortsett å slå ned på alt opprør uten å bry seg om de kompliserte interne konfliktene som foregår.
Å gi full straffefrihet er absolutt ikke noen god idé, og det bør kunne gå an å forhindre at krigsherrer havner i posisjoner hvor de kan fortsette med ugjerningene sine. Men krigsherrer/stammeledere bør bli hørt av regjeringen istedet for å bli forsøkt drept. Skal man følge menneskerettighetene må man også følge dem i de tilfeller hvor man står ansikt til ansikt med folk som har brutt dem. Å gå i dialog tror jeg er mye mer taktisk lurt enn å fortsett krigen mot terror.