Forfatter:
Amnesty 2.0 er ikke en sten
På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.
Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.
Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!
Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint” måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.
Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.
Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.
- Neste innlegg: Sykefravær og vold mot kvinner
- Forrige innlegg: Det dreier seg om mennesker, herr president!
God sagt! Hvem har tid til å blogge og twitre, spør mange. Den som ønsker å spare tid. Selv i tungnemme EU sier kommissær Andris Piebalgs nå at ”Blogging er ikke et ting for framtiden, det er en nødvendighet av i dag”.
Den største misforståelse med moderne kommunikasjonsverktøy er at det tar ekstra tid. Som all innovasjon er tanken bak at det skal virke rasjonaliserende. Det er både lett og naturlig for en travel ansatt å spørre ”what’s in it for me?” – hvordan vil dette øke kvaliteten på mitt arbeid?
Det er blitt for lett å innføre ny teknologi for å få institusjonen til å virke mer moderne. Disse hjelpemidlene har kun en hensikt om det er arbeidssparende, om det gjør at vi arbeider bedre og mer effektivt.
Viktig at kommunikasjon er ikke bare er noe kommunikasjonsfolk driver med. Å ansette stadig flere kommunikasjonsrådgivere, vil narre en bedrift eller organisasjon til å tro at dialogen med samfunnet er ivaretatt. Kommunikasjon er relasjoner, som alle har et ansvar for.
Meget bra sagt!
Veldig bra Anne-berit.
Jeg mistenker mange som resonnerer slik du gir eksempel på, ikke helt klarer å ta innover seg hva SM innebærer. Vi snakker om en helt ny holdning til kommunikasjon som griper langt inn i bedriftens egne holdninger. Du har rett, det er en tøff nøtt å knekke, og det vil være mange som ikke våger å prøve seg på den.
U win!
Kjempebra innlegg! Jeg fikk en aha-opplevelse gjennom igoogle – hvem var det som poppet opp som de som snakker engasjert for organisasjonen der jeg jobber? Jo, det var våre trofaste venner på Twitter.
Det er ikke veldig mange, men det er folk med stor troverdighet, og som mange følger. Noen av dem donerer også penger til oss, i full offentlighet (og av og til med stor og herlig oppfinnsomhet). Jeg er sikker på at det fester seg i bevisstheten til deres followers. 