Forfatter:
Amnestys karikaturdebatt
Hvor går grensen mellom å provosere – som er lovlig – og å bruke hatefull tale – som er ulovlig? Grenseoppgangen blir ikke tydelig stadfestet av noe menneskerettighetsdokument. Her vil det alltid være rom for skjønn. Og dermed blir det debatt. Selv i Amnesty. Det må vi være åpne på.
MEN i karikaturstriden er Amnestys holdning klar: Karikaturtegningene beskyttes av ytringsfriheten og bør dermed ikke forbys.
Om det er RIKTIG og VIKTIG å oppfordre norske aviser til å trykke karikaturene på nytt akkurat nå – aktualisert av drapsforsøket på Westergaard – er en annen diskusjon.
På morgenmøtet i dag åpnet vi opp for at alle i sekretariatet skulle få si sin mening – og det kom mange sterke innspill – tuftet på både følelsesmessige, menneskerettslige og storpolitiske argumenter.
Skal vi være religionssensitive og ikke trykke karikaturene i respekt for at de beviselig opprører mange muslimer i verden? Trenger verden en ytterligere tilspissing av den såkalte konflikten mellom vesten og den muslimske verden? Har karikaturene blitt et viktig ”symbol” på og fanesak for ytringsfriheten? Er ytringsfriheten et alibi for islamofobi eller er beveggrunnen for ikke å trykke karikaturene egentlig bare frykt for konsekvensene for nordmenn i utlandet?
Mennesker opplever hver dag angrep på sine rettigheter fordi de har vært kritiske til religion. Å forsvare disse menneskene er en viktig oppgave for oss i Amnesty.
Men vi er usikre på om det å publisere karikaturtegningene på nytt er et nyttig verktøy i arbeidet med å forsvare ytringsfriheten – både i vår del av verden og i mer undertrykkende regimer. Vi tror tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations”, og dermed tjene ekstremisters interesser.
Amnesty håper at karikaturdebatten fremover også kan ha rom for å fokusere på andre saker hvor mennesker har risikert livet for sine overbevisninger. Ref: Amnestys aksjoner for Karim Amer i Egypt, falungong-utøvere i Kina og Perwiz Kambaksh i Afghanistan.
- Neste innlegg: Tusenvis trommer for fred i Sudan
- Forrige innlegg: Jeg lover…
[...] This post was mentioned on Twitter by Amnesty Norge, Sylo Taraku. Sylo Taraku said: Amnesty: tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations” http://bit.ly/89noGv [...]
Halvbakt forsvar for ytringsfriheten fra en menneskerettighetsorganisasjon. Vanligvis pleier Amnesty å være krystallklare der menneskerettighetene trenger forsvar, men ikke i dette tilfellet.
Det fins ikke det ringeste uklarhet om at releante menneskerettighetsdokumenter (som EMD art 10) beskytter disse tegningene. De er ikke hatefulle, de er ikke sårende (med mindre for om man bestemmer seg for at de er det, noe det var radikale islamistiske imamer som gjorde). Likevel konstruerer Amnesty en falsk tvil rundt tegningene, de stiller spørsmål ved om de burde trykkes. Med andre ord, de er i tvil om de mest kjente tegningene sist tiår burde brukes som illustrasjon i relevante nyhetssaker. Det er knapt til å tro.
Amnesty har slukt islamistenes agn med søkk og snøre. Og med det er svært mye av den betydelige respekten jeg har hatt for organisasjonen borte.
pinleg, Amnesty. Pinleg.
Av RAGNAR ULSTEIN
Da klokka var slått 12 nyttårskveld, og fyrverkeriet var i gang, det mest forgjengelege av alt, ringte ein ukjent krigsveteran. Det ringer mest alltid ein krigsveteran nyttårsnatt. Høflege folk. Oftast såra. Det var også denne. Dei har ei sterk fortid. Familien til han som ringde i år, hadde gøymt russiske krigsfangar. Det var nok for verten til å kunne forsvinne i ein dødsleir
Ein onkel hadde hjelpt unge menneske frå Oslokanten vestover, og var blitt tatt. Han fall saman med 17 englandsfararar på Trandum i april 1942. – Folk flest har gløymt dette, sa mannen sørgmodig, kva tider der var, kva vi måtte gjennom og kva mange måtte betale.
Men det står i historia, sa eg så sterkt eg kunne – til oppmuntring for seinare generasjonar. Der finst ennå folk som les historie. sa eg. Du er av sterk slekt. Framtida treng den, treng dei du miste.
Men mannen var ennå usikker då han la på røret..
Han som ringte hadde grunn til uro som all historie viser. Det er ennå kort veg frå Palmesøndag til Skjærtorsdag. Tusenvis av krigsveteranar fekk svære vanskar, helsevanskar og økonomiske og det måtte kjempast i 23 år før ein anstendig krigspensjon vart vedtatt av Stortinget.
Det kom fram at vi er omlag i same alder, han litt yngre. Så har vi det til felles at vi vaks opp i ismene si tid. Det var vald og trugsmål om vald i verda rundt oss. Diktatur hadde grodd opp under ulike namn. Demokratia heldt seg for øyra i staden for å herde seg mot stormen. Moskvaprossessane 1936 vekte ikkje verda… Alarmklokker som må ha ringt då Nazi-Tyskland i 1935 vedtok Nürnberglovene, som gjorde hundretusenvis av tyske jødar rettslause, var det heller ikkje mange som høyrde. Krystalnatta 1938 var statsorganisert vald, plyndring og drap av jødar.
Hvert jødisk hjem ble smadret, hver jøde, stor eller liten ble rundhjult. 50 000 jøder ble satt i konsentrasjonsleir, 500 synagoger ble brent. Jødene måtte selv betale en million mark til dekning av ødeleggelsene, skriv Anton Blum i Jødenes vei gjennom historien.
Det vart inga norsk folkerørsle mot det som skjedde – så langt unna som Tyskland!
Den store Thomas Mann skreiv i ei helsing til amerikanske studentar som hadde reagert med avsky: ”vi lever i ei verd som synest å ha falle ned i moralsk apati”.
Det folk først og sist var redde for var ein ny storkrig. Og ein måtte ikkje tirre tigeren! Mange som åtvara mot Hitler vart avfeia som krigshissarar. Kven i dei farlege tidene ville ha eit slik ord på seg? Eit frykteleg ord då som nå. Du vart avvæpna i ein skuledebatt, dersom du fekk det ordet slengt i ansiktet.
Moskvaprossessane i 1936 hadde gjort ein god del av oss av oss til antikommunistar. Ikkje så bra det heller. I mi klasse på Volda gymnas i 1938-39 hendte det ikkje sjeldan at historielæraren slapp laus ein debatt om diktatur og demokrati. Eg hadde året før sett bilde i lokalavisa av ein jødisk flyktning som hang død i piggtråden ved den hollandske grensa. Det bildet sa alt, frå då av var jødane venner for livet, nazistane fiender for livet.
Ein kan kanskje seie at krigen begynte då, med overfallet på jødane – før München 1938, og at den vart nesten tapt i München, då ”appeasement-politikaren, statsminister Neville Chamberlain, for fredens skuld selde deler av Tsjekkoslovakia til Nazi-Tyskland.
Hitlers triumf knuste tysk opposisjon og bana vegen til verdskrigen. Eg var så ung og uvitande, og kunne ikkje forstå at kloke menn i vår regjering ikkje forsto! For så høgt elska nordmenn og andre i Europa freden at dei med jubel ofra Tjsekkoslovakia. Chamberlain vart helten vår. Aldri er eg blitt så utskjelt som då eg kom til å seie mi meining om Chamberlain til ein klok, eldre nabo. Har aldri gløymt hans redde raseri.
I skoledebattane like før og etter München, reiste elevar seg i mi klasse og ropte: – Leve Pangermania. Det kom automatisk svar frå ein medelev som ropte: – Leve proletariatets diktatur! Samanlikna med dei høgrøysta talsmenn for -ismene i min klasse, verka mitt forsvar for demokratiet så udramatisk, det var den velkjente kvardagen. Det hissa ingen opp. Demokratiet hadde nå heller lite å rose seg av. Dei hadde ikkje klart seg bra i den økonomiske krisa. Og dei store demokratia hadde late Mussolini erobre Etiopia, og hadde ikkje løfta ein finger for å hjelpe jødane, og dei hadde sett ein annan veg då Hitlers styrkar rykte inn i Saar og seinare Østerrike.
Politikarar flest i alle demokratiske land vakta sin ord. Raserianfalla til Hitler skræmde. Boka hans, Mein Kampf, viste at han kunne finne på kva som helst. Kva som helst! Ein måtte ikkje forverre fredsutsiktene med å uttrykte seg provoserande. Historia har alt gjentatt seg! Men med slør.
Den gongen, i 38-39 slo frykta inn i klassene – hos lærarane! Uansvarlege 18-åringar kunne tillate seg å vere grove mot folk som Hitler eller Stalin. Politikarar, rektorar og andre i den tids elite var mjuke, varsame, og der var ein tendens til å strekke seg langt for å forstå den som brukte vald og truga med krig og revolusjon.
Appeasement-politikk var den tids form for dialog, også i media, og mest i Aftenposten. Den vart driven langt, heilt inn i Noregs natt den 9. april, då vår utanriksminister ennå var usikker på om det var britiske eller tyske krigsskip som overfall landet. – Vi måtte for all del ikkje kome i krig med England! Omlag slik skriv Koht ein stad i sin biografi. Når ein måtte velje. Men Hitler valde for han.
Kvinner løper også med (Aftenposten 28.des).
Då eg var barn, viste NRK ein barnedokumentar frå utviklingsland. Serien hadde ei nøytral stemme som forklarte at barna sov på sivmatter og måtte gå fleire kilometer for å hente vatn, -for «Slik lever dei der». Denne rolege, nøytrale stemmen tenker eg på når eg les korleis delar av det islamske barbariet blir framstilt i norske media, spesielt i Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen. Hodesløret hijab blir ufarleggjort som «skaut», og advarslar mot islam blir dømt som krisemaksimering tatt heilt ut av lufta.
Har den europeiske kulturelle eliten auge å sjå med? Er det greitt at naboguten på 18 år er ei økonomisk investering for foreldra og blir gifta bort til ei medgift frå Tyrkia, -ikkje i Tyrkia, men her? Er det greitt at småjenter i barneskolen går i to lag med hodeslør, -ikkje i Somalia eller Pakistan, men her? Er det greitt at Storbritannia har offentleg godkjente Sharia-domstolar i sivile saker, -ikkje i Saudi-Arabia, men her i Europa?
Den offentlege norske (Venstre-)skolen blei skapt med den ideologi at alle skulle få ein sjanse til kunnskap og deltaking i det europeiske samfunnet uansett bakgrunn, alle skulle få ein sjanse til å verge seg mot overklassa sine forsøk på dupering. I den offentlege skolen i dag blir tvert i mot våre nye landsmenn handsama som ei segregert rase, – applaudert av islamistar som vil ha barna sine isolerte frå dekadente europearar, samtidig som dei nyter liberale velferdssamfunn.
Ei sak støttar eg islam-apologetane i : det er liten grunn til å framstille dei fleste muslimske kvinner som offer. Kvinner er ikkje pr. definisjon betre menneske enn menn, dei er med på unnfallenheita, feigskapen og kollektivismen på lik line med mennene sine. Ingen vaksne er uskuldige, -noke hijabforkjempande kvinner viste på 8. mars i år, og som norskislamske kvinner uttrykte på Facebook- hatgruppa mot Shabana Rehman.
Alle kollektivistiske tankeretningar har lojale kvinner i sine rekker. Eit klipp frå NRK («Tilbake til sekstitalet») illustrerer kollektivismen sitt vesen perfekt: ei norsk kvinne på husmorskolen blir intervjua om skolevalet sitt. Eit individ ville kanskje svart slik: «Eg går på husmorskulen fordi eg er glødande interessert i matlaging og husarbeid». Intervjuobjektet svarte derimot slik: «Eg går på husmorskulen, fordi det synst eg alle kvinner burde gjere». Slik er kollektivismen sin natur: han misliker dei som lever eigne liv, for dei avslører kor store menneske resten kunne ha vore.
I vårt innlegg mener vi å vise at det er rom for tvil omkring karikatutegningene og at det er det langt inn i miljøer som kjenner menenskerettighetene godt. Det viser også veldig klart, ja faktisk med uthevet skrift, hva Amnesty har konkludert med etter å ha vurdert de ulike argumentene og tegningene. Karikaturene er beskyttet av ytringsfriheten.
Men debatten i Norge de siste dagene har gått lenger enn til å diskutere om de er lovlige eller ei. Den har gått over til å bli en debatt om det er et viktig tiltak i kampen for ytringsfrihet å trykke dem? Det er i dette spørsmålet Amnesty mener at det er grunn til å tenke seg nøye om. Vi har altså ikke kritisert Aftenposten eller noen andre for å trykke dem. Men vi stiller spørsmål ved om det er en viktig måte å beskytte ytringsfriheten i Norge og andre steder. Det tror vi ikke. Snarere mener vi altså at det kan bidra til å styrke de antidemokratiske og undertrykkende kreftene som flere kritiserer i kommentarene over. Hvis vi har rett i det gjør det også jobben for våre meningsfeller i land som Saudi Arabia, Egypt, Iran osv mye vanskeligere. Når alt kommer til alt er det i disse og mange andre lignende samfunn ytringsfriheten ikke bare er truet, men ikke eksisterer. I mine øyne er det vår plikt å bruke vår ytringsfrihet til å styrke disse disse meningsfellenes kamp. Da må vi tenke nøye gjennom virkemidlene. Ikke fordi vi bøyer av for ekstremistene, men fordi vi skal bekjempe dem på en effektiv måte.
Kan du ikke forklare hvilket “rom for tvil” det er du mener foreligger i forbindelse med disse tegningene? Er det en juridisk rom for tvil? Er det en politisk rom for tvil? Eller er det en sosial rom for tvil, som er dannet etter at tegningene er prosessert gjennom en islamist øyne, og agigert foran en lett påvirkelig folkemengde?
Det er sistnevnte som faktisk er hendelsesforløpet i denne saken: islamister grep fatt i tegningene og brukte dem til demagogi. Uten denne islamistiske tolkningen ville det ikke vært den sjel i Danmark (eller Norge) som mente det var “rom for tvil” rundt disse tegningene. Og når selveste Amnesty fremfører denne tvilen, så er det tydelig at organisasjonen har tatt på seg islamistbrillene, og mener at man bør vurdere tegningene også gjennom dem Vi må vurdere hvordan islamister reagerer før vi ytrer oss, hvis ikke gjør vi jobben for våre meningsfeller i andre land mye vanskeligere må vite. Dette er selvsagt en form for kapitulasjon.
PS: det er ingen som bryr seg om nyanseringen mellom å kritisere Aftenposten for å publisere tegningene direkte, og det å kritisere Aftenposten indirekte: å skrive at dette ikke er “en viktig måte å beskytte ytringsfriheten i Norge og andre steder” og at publiseringen “kan bidra til å styrke de antidemokratiske og undertrykkende kreftene som flere kritiserer i kommentarene over”. En hver vil se at disse uttalelsene umulig kan tolkes som noe annet enn en kritikk av Aftenpostens avgjørelse, og derav deres ytring.
Med menneskerettighetsbeskyttere som dette, hva skal man med undertrykere?
Dette var feigt av dere Amnesty. Her flyr ringskrømtene rundt og dreper de som våger å henge bjelle på katten til Sauron, og dere snakker om at det kanksje er best å ikke trykke tegningene.
Feiginger!