Forfatter:
Patricia KaateeDemokrati og deltagelse
Et av de viktigste målene for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje er å sikre retten til aktiv deltagelse for fattige og marginaliserte grupper. Alle mennesker har rett til å få sin stemme hørt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Aktiv deltagelse er en grunnleggende demokratisk rett, samtidig som det sikrer et viktig kunnskapsgrunnlag for beslutninger som fattes.
Men hva er egentlig meningsfull aktiv deltagelse? Det har jeg fundert mye på den uken jeg har vært her på Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Det er et paradoks at FN på den ene siden vil inkludere frivillige organisasjoner og understreker betydningen av aktiv deltagelse, samtidig som mange av organisasjonene som har deltatt på CSW ikke har hatt mulighet til å ha innflytelse på forhandlingene om slutterklæringen og resolusjonene i kommisjonen. Ekskluderingen skjer på mange mer eller mindre subtile måter. Når organisasjonene er utestengt fra områdene i FN-bygningen der forhandlingene foregår finnes det få eller ingen møteplasser der organisasjonene og de offisielle delegasjonene møtes uformelt. Resolusjonene som diskuteres i kommisjonen legges verken ut elektronisk eller i papir, og dermed er det vanskelig å vite hva som foregår. CSWs NGO-forum (Non Governmental Organisations- NGOs) har fått tildelt få møterom som jevnt over har vært altfor små i forhold til behovet, og mange har dermed blitt utestengt fra møtene. Noen av de praktiske hindringene skyldes ombygninger i FN-bygningen og en økning av antallet deltagere i forhold til tidligere år, men ikke alt kan forklares med dette.
Det har vært mye frustrasjon og tydelige protester. International Trade Union Confederation, Public Services International, Education International and UNI Global Union som til sammen representerer 200 millioner medlemmer sendte forrige uke et brev til FNs generalsekretær Ban Ki Moon og uttrykte sin vrede over å være utesteng fra både prosess og innhold på CSW.
Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment er tydelig i sine konklusjoner og anbefalinger. – Det er viktig å være bevisst at inkludering som oftest skjer på premissene til dem som allerede er inkludert. Kvinneorganisasjonene blir nå i økende grad marginalisert i FN-systemet, samtidig som organisasjonene ikke er i stand til å definere spillereglene selv. Det bør vurderes om det er andre arenaer der organisasjonene har en større påvirkning og der deres deltagelse er mer meningsfull, som for eksempel media eller sosiale medier, påpeker hun.
Emily Sikazawe fra Women for Change in Zambia fremhever at det også er viktig å erkjenne at det finnes forskjeller mellom kvinner. – Kvinner er ingen en homogen gruppe. Det finnes komplekse forskjeller mellom ulike grupper kvinner som også påvirker dere evne til å delta i politiske prosesser.
Akkurat dette siste ble understreket på morgenmøtet i går, der en kvinne fra Nepal fortalte hvordan hun hadde opplevd å delta på CSW. – Vi vet ikke hva som foregår, og vi skjønner ikke hvordan vi skal delta i forhandlingene her. Vi har knappe ressurser, og kanskje det rett og slett ikke er verdt å delta på slike premisser. Hvilket budskap skal vi ta med oss tilbake til organisasjonen vår i Nepal?
Hennes opplevelse blir stående som en kontrast til min egen, som har en vestlig organisasjon med kontor og kontakter i New York i ryggen, og som kommer fra et land med demokratiske tradisjoner som gjør det er mulig å drikke kaffe med medlemmene i den norske delegasjonen for å utveksle synspunkter i ny og ne.
Meningsfull aktiv deltagelse forutsetter at erfaringene og synspunktene som bringes inn i debatten ikke bare høres, men faktisk påvirker innholdet i og utfallet av prosessen. Jeg kan med hånden på hjerte si at det i liten grad har preget CSW og prosessen rundt Beijing + 15.
- Neste innlegg: Fra deling til digital agent for Amnesty
- Forrige innlegg: Kvinnedagen 8. mars: Vi tror på forandring!
- Kategorier: Uncategorized