Blogg >

25. januar 2012

Forfatter:

Ina Tin

Egypts helter i fare

Det er et år siden egypterne gikk på gata og fikk avsatt en diktator. I dag er de samme demokratiforkjemperne i fare – og dermed er også kampen for menneskerettighetene under angrep.

Det kom en sjelden gledelig nyhet fra Egypt 21. januar: Bloggeren Maikel Nabil Sanad vil bli løslatt. Julaften ble han dømt til to års fengsel fordi han har kritisert Egypts militære ledere på sin Facebook-side og fordi han har ”spredd løgner og rykter om de væpnede styrkene” på sin blogg. Maikel ble dømt av en militær domstol. Det er han ikke alene om.

Urettferdig rettergang

Det øverste rådet for de militære styrkene (SCAF) som tok over makten da Mubarak falt 11. februar i fjor, har gjort flittig bruk av de særlige militære domstolene i det knappe året de har regjert. 12.000 sivile – flere enn under Mubaraks 30 år ved makten – har de stilt for slike domstoler som er i strid med menneskerettighetene: I de militære domstolene får den tiltalte ikke en rettferdig rettergang og har ikke adgang til å anke saken til en høyere domstol. De tiltalte er egyptere som har våget å kritisere de militære eller folk som har gått på gata for å si sin mening. De er dømt for ”å spre løgner”, ”å bryte portforbudet” eller ”hærverk”, og har fått fra noen måneder til mange års fengsel. Noen er dømt til døden.

En av de som ikke er blitt løslatt, er Amr Al-Beheiry som ble banket opp og arrestert i februar i fjor under en demonstrasjon. Amr fikk ikke ha med sin advokat under rettssaken som varte i noen få minutter i den militære domstolen. Han ble dømt til fem års fengsel for å ha fornærmet en offentlig tjenestemann og for å ha brutt portforbudet.

De militære fengslene i Egypt er fylt opp av folk som har benyttet seg av sin ytringsfrihet. De har vært aktive i sosiale medier, de har ført kampen mot den fortsatte undertrykkelsen med tastaturet. Og det er de som har brukt sin forsamlingsfrihet på gatene i Kairo, Alexandria og Suez for å kreve reelle reformer.

For godt til å være sant

For ett år siden så en helt verden med beundring og glede på at egyptere klarte å gjennomføre et fredelig opprør og kaste en diktator gjennom tretti år. Tahrir-plassen – frigjøringsplassen på arabisk – ble et symbol på kraften i et folks standhaftige og fryktløse ytring. Egyptere døpte det ”25. januar-revolusjonen” etter dagen da det startet. At den arabiske verdens mest folkerike land valgte å bekjempe diktaturet med fredelige midler, var løfterikt for en hel region, ja for en hel verden.

Mye tyder på at det var for godt til å være sant. 25. januar-revolusjonen har langt fra avskaffet diktaturets metoder: Kontroll gjennom brutal undertrykkelse av protester og målrettet knebling av kritiske ytringer, ikke minst i sosiale medier, arrestasjoner, tortur og drap. Regnskapet som Amnesty International kan dokumentere etter et år under SCAF, representerer ikke bare en trist fortsettelse, men faktisk en forverring på noen områder. Kvinnene som sto på barrikadene i de hektiske vårmånedene i fjor, er skjøvet vekk fra alle posisjoner som nå bestemmer kursen videre. Selv den kvoten som Mubarak lot kvinner ha i parlamentet, er nå avskaffet. Streiker er blitt forbudt. Trakasseringen av frivillige organisasjoner i Egypt har økt. Før jul ble lokalene til en rekke egyptiske og internasjonale organisasjoner ransaket og kontorene stengt.

På samme tid som denne forfølgelsen utspiller seg, har SCAF gjennomført et parlamentsvalg. Tåregass, skarpe skudd og arrestasjoner på den ene siden, og en stemmeseddel på den andre.

Får våpen fra USA

Det er mye som tyder på at de militære nå bruker de metodene de ser mest hensiktsmessige for å beholde makten. Rå forfølgelse av sine argeste kritikere og de standhaftige demonstrantene, og et fritt valg til et parlament som de selv velger om de vil gi fra seg reell makt til. SCAF kan glede seg over at det internasjonale samfunnets protester mot dette dobbeltspillet uteblir. USA fortsetter å eksportere våpen til Egypt. Den siste lasten med tåregass fra USA til Egypt gikk i november, på samme tid som tusenvis av demonstranter fikk alvorlige forgiftningssymptomer av tåregass i Kairo. Den lovede løslatelsen i disse dager av Maikel og nærmere to tusen av de 12.000 som er stilt for militære domstoler, tyder på at SCAF forsøker å vinne sympati, samtidig som de forsøker å ta brodden av kritikken i forkant av markeringene av ettårsdagen for 25. januar-revolusjonen.

Politiske signaler fra en samlet verden strømmet mot Egypt for et år siden i sympati og støtte til de egypterne som ville demokrati, frihet og respekt for menneskerettighetene. Men støtten tok slutt og kritikken av de militære ledernes brutalitet og knebling av ytrings- og forsamlingsfriheten har stilnet.

Det er på tide å innse at hvis Midtøstens toneangivende land skal gå fra diktatur til reelt demokrati, og derved kunne inspirere en hel region i samme retning, trengs det en våken internasjonal opinion og klare politiske signaler, også fra et land som Norge. Utviklingen det siste året gjør det klart at demokratiforkjemperne i Egypt mer enn noen gang trenger omverdens støtte og sympati hvis de skal klare å gjennomføre en reell revolusjon for menneskerettighetene i Egypt.

Ina Tin er til vanlig kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge, men i 2012 jobber hun som seniorrådgiver med spesialfelt Midtøsten og Nord-Afrika.  Denne kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 25. januar.

Kommentarer: