Forfatter:
En film i hodet
Jeg har en film som surrer rundt og rundt i hodet mitt. Den viser en ung kvinne som føres inn i et tomt rom. Rommet har bare betongvegger uten vinduer eller dekorasjoner. Det eneste som finnes der er en renneløkke festet i en krok i taket, og en fallem i gulvet. Den unge kvinnen tar sine siste skritt i livet fram til løkken og lemmen.
Filmen viser også myndighetspersonene som har sendt kvinnen i galgen. De smiler lurt og klapper hverandre vitende på ryggen. All deres framferd oser av selvtilfredshet. De har lurt alle. De har samlet all sin kløkt i et kupp. De har lurt verden. De har sagt til allverden at kvinnen ikke skulle henges på minst seks uker. Men de er lurere enn verden. En fredags morgen henter de henne og klynger henne opp før noen merker det. Foreldrene får ikke vite noe. Advokaten får ikke vite noe. Verden får ikke vite noe. Disse kappekledte mennene er så fornøyde med sin egen kløkt at man skulle tro de hadde løst kreftgåten. Men de har bare drept et barn.
Delara Darabis historie er nok et bevis på hvordan dødsstraffen korrumperer menneskene som er satt til å administrere den og et helt samfunn. Det kan virke som om det å få tatt livet av denne 23 år gamle kvinnen som er dømt for et drap som ble begått da hun var 17, har vært et overordnet mål for en hel statsadministrasjon. For omtrent en uke siden fikk jeg en telefon fra den iranske ambassaden i Oslo. Det har jeg aldri fått før. De ringte for å forsikre meg om at iranske myndigheter var svært oppsatt på å unngå å måtte (sic.) henrette Delara Darabi. Ifølge denne “stemmen fra Teheran” kunne jeg være trygg på at myndighetene meglet mellom offerets pårørende og Delara Darabis familie. De var rett ut sagt like opptatt av at Delara ikke skulle henges som meg. Beviset på dette skulle være at de hadde sørget for en to måneders utsettelse av henrettelsen.
Kan jeg nå tro noe annet enn at mannen på telefonen løy? Kan jeg tro noe annet enn at telefonen var nok et forsøk på å få meg, men særlig Amnesty, til å se en annen vei mens de forberedte hengingen?
Delara Darabi er død. Hengt etter halsen av en stat som for tiden ser ut til å ha en ekstrem blodtørst. 141 mennesker har til nå delt Dealaras skjebne i 2009. Vi som har sloss for Delaras liv noen år nå føler oss tomme. Jeg trodde faktisk vi skulle vinne denne kampen. Dessverre opplever med jevne mellomrom vi menneskerettighetsaktivister at vi taper. Når mennesker dør fordi vi taper er det nesten ikke til å bære. Men det er nettopp nå vi må fortsette. Vi må ta fatt i sinnet vårt og vende det mot iranske myndigheter. De skal ikke både drepe Delara og knekke vårt engasjement. Vi får bygge på det engasjementet Delara skapte og vende det mot bødlene igjen og igjen.
Allerede onsdag 6. mai kan du være med på nettopp dette ved å møte opp ved Den iranske ambassaden i Oslo. La oss minne mannen med telefonen om at uansett hvor mange avledningsmanøvre han gjør så blir han aldri kvitt oss før hans oppdragsgivere faktisk slutter å føre menn, kvinner og barn inn i et rom med en renneløkke og en fallem.
- Neste innlegg: Markering mot henrettelsen av Delara
- Forrige innlegg: Delara Darabi er henrettet
Takk for et viktig innlegg. Vi er mange som ønsker å engasjere oss – sett oss i sving!
http://curlylife.com/2009/05/01/delara-darabi-ble-henrettet-i-dag/
Hei Curly,
Takk for din kommentar og for ditt engasjement. Møt opp ved ambassaden 5. mai.
Jeg har tenkt på Delara, og hatt problemer med å redigere filmvisningene i mitt eget hode, takk for din versjon, et bilde fra nullpunktet – fra midt i det destruktive og de uforståelige løgnene. Jeg kommer 5.mai (obs, det er tirsdag)og jeg skal spre budskapet i alle fora jeg kommer innom på min vei…
Fy faen.
Hvor og når blir det demonstrasjon i Bergen?
Hei, Det var desverre en trykkfeil i innlegget fra i går. Det er onsdag 6. mai det blir aksjon utenfor den iranske ambassaden i Oslo. Vi kommer tilbake med mer informasjon i morgen om hva som skjer og om det blir arrangementer andre steder i landet.
Noen ganger blir føler man seg nesten maktesløs ovenfor alle jævelskapen som enkelte mennesker utsettes for.
Tove Marie
Jeg synes at det er helt utrolig, og uforståelig. Delara har tidligere blitt vist frem som et eksempel på at folk i hele verden gjør en forskjell ved å bry seg. Henrettelsen har vært utsatt før, og det var en lettelse da den ble utsatt igjen for kort tid siden. Så det kom som et sjokk at iranske myndigheter har gått bak ryggen til både familie, advokater og, som John Peder sier, verden. Helt uakseptabelt.
Marita
[...] amnesty.no « En film i hodet [...]
Den mørke filmen surrer i hodet mitt,jeg hører hennes hjertebank og stille men desperate bønn om å slippe døden eller bare smerten på veien. Hvilken rett har de til å ta livet hennes, de som selv fordømmer drap???
Vi må vise at vi ikke tolererer dette, at vi ikke gir opp.
Jeg sender mine tanker til familien hennes….
http://www.youtube.com/watch?v=rMoksXeK9iM
Hørte på den sangen da jeg fikk den triste meldingen fra Ane.
Det blir også minnemarkering for Delara Darabi i Stavanger onsdag 6. mai kl 12 på Arneageren. Les mer her:
http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/CDCF871264B7B62DC12575AC00315F9D
Dette er helt forferdelig, jeg sitter her å banner for meg selv og holder meg igjen for å ikke publisere noe av dette her. Men jeg vil bare si at det var sleipt av de i Iran, jeg signerte for utsettelsen, de sa at det skulle utsettes lenger enn det ble utsatt, sleipinger!
Hva foregår oppi folks hoder når de henger en 17 år gammel jente, hun hevdet at hun var uskyldig i drapet, jeg tror på henne. Men var det virkelig nødvendig å henge henne? En 17 år gammel jente?
Skulle gjerne vært med på markeringen mot henrettelsen, men desverre hindrer skole og utdanning dette..
For meg er det like ille å sitte å se passivt på at slike grusomme ting skjer. Og nå sparker jeg godt etter det enkelte lands regjering, derav Norges.
Denne passiviteten er skremmende på mange måter for den viser handlingslammelse. Norges regjering har alle unike måter til å gå foran med godt eksempel. De snakker varmt om medmenneskelighet, varme og solidaritet. Men er det vi egentlig ser når de passivt ser på land som Iran i dømmer dødstraff til barn og henretter de også?
Det hjelper så lite å innkalle ambassadøren når vi gang på gang ser at klapp på skulderen ikke fungerer. Det er en naiv holdning og en naiv oppførsel. Mest skremmende er at de fleste land har vært med på å ratifisere barnekonvensjonen, men sitter veldig passivt å ser på ett annet land til stadig bryter en reglement som skal beskytte de mest ærbare blant oss – Barna!
Når de viser en sånn handlingslammelse overfor dette, så lurer jeg i det hele tatt på om de er skikket til å lede og styre ett land uansett hvilken problemstilling som gjelder.
Ikke kan jeg heller forstå at de godtar å bli løyet opp i fjeset gang på gang.