Forfatter:
Joaquen Snellingen Da SilvaEn ny dag truer, det er julaften
Ribba er i ovnen og mor er godt i gang med juleforberedelsene. Ungene leker og kjenner på pakkene og maser om å åpne dem allerede. Hun dekker på bordet og nynner på julesanger. Ungene løper frem og tilbake. Far hjelper til med og dekke på og kysser mor på kinnet. Det er en fin tid. Alt er som det skal være.
Det er ikke før hun ser ham ta opp akevittflaska at familieidyllen for en brå stopp. Angsten tar henne igjen, hun hadde glemt for et lite øyeblikk hva julen kan bringe. For i en tid som for de fleste handler om familie og å vise hvor glad man er i hverandre, så opplever altfor mange i dag en jul de helst skulle ha vært foruten.
Det hjelper ikke lille Emma hvor mange pakker hun får til jul, så lenge hun må se mamma gråte når pappa hever knytteneven. Dessverre er julen for mange kvinner og barn i Norge en bitter tid. En tid hvor man prøver og holde maska og ikke si noe galt, en tid hvor man håper at faren din eller mannen din ikke har noe å klage på, som kan gå utover deg.
Det er rart det der. I min vennegjeng har vi alltid kødda med hverandre og sagt at “du er en typisk konebanker” eller lignende, uten å legge så mye i det. Men for noen er det kanskje en del sannhet i det. Jeg tror mange av kameratene opplevde en del på hjemmebane som vi andre ikke visste om. Foreldrene deres ønsket sikkert å gi dem en god oppdragelse, men den beste oppdragelsen får man ikke av å bli fortalt ting. Barn lærer vel mer av å se hvordan foreldrene oppfører seg.
Dessverre tror jeg en del av gutta ikke fikk med seg det samme som meg da jeg var liten. Jeg har nemlig alltid følt at pappa har lært meg utrolig mye uten å åpne munnen. Gutter kopierer ofte sin fars kvinnesyn. Jeg fikk mitt av å se pappa være snill med mamma – av å aldri se ham heve hånden sin når mamma var urimelig, aldri høre ham kalle mamma for en hore når de var uenige og aldri se henne gråte på grunn av noe pappa hadde gjort.
Julesanger og julebakst fyller lufta nå, men ser man godt etter vil man hos mange legge merke til en frykt som sprer seg i mange familier der ute. Under juletreet ligger mange ønsker, men det er et du ikke ser. En pakke som betyr så mye mer enn de andre. Ønsket om at denne julen vil hun bli elsket, og kun det. Ønsket om at denne julen blir trygg og fin, uten å måtte gjemme seg fra en som slår. Jeg håper at det er noen fedre der ute som forstår hvilken viktig julegave de må gi i år. Og hva den betyr for alle juler som kommer.
Jeg håper dere får en fin jul og et godt nyttår.
Joaquen Barbosa Da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty International.
- Neste innlegg: Adama døde. Jeg overlevde.
- Forrige innlegg: Menneskerettighetsdialog – til nytte for hvem?
- Kategorier: Uncategorized