6. mai 2009

“En stum opinion er enhver bøddels ønskedrøm”

Vi har akkurat kommet tilbake til kontoret, etter markeringen utenfor den iranske ambassaden i Oslo. Over 100 stykker møtte opp for å vise sin avsky mot henrettelser av mindreårige i Iran og minnes Delara Darabi. Samtidig var det arrangementer i Trondheim, Bergen, Stavanger og 20 andre steder i verden.

“En stum opinion er enhver bøddels ønskedrøm. Vi må også fortsette å protestere fordi det støtter de som gjør det inne i Iran. Taushet er ikke bare et svik mot dem som sitter på dødscelle, det er også et svik mot dem som gjør det samme som oss med liv og helse som innsats.”, sa John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty.

I dette blogginnlegget kan du se bilder fra arrangementene og lese hele appellen til John Peder.

Bilder fra arrangementene

Foto: Fredrik Naumann, Ole Gunnar Solheim og Silje T. Porturas.

John Peder Egenæs’ appell

“Mor de har tenkt å henrette meg, jeg ser galgen, mor redd meg”

Dette var det Delara Darabi sa da hun ringte sin mor klokken syv om morgenen 1. mai.

Dette er en beskjed ingen mor skulle bli tvunget til å få. En beskjed ingen jente eller gutt skulle være nødt til å gi sine foreldre ved daggry eller noen annen tid på døgnet.

Men det skjedde igjen 1. mai 2009 fordi iranske myndigheter fortsetter å henrette i stort tempo, og det kommer til å skje igjen. Bare i dag har vi fått opplysninger om at fire personer skal være hengt i Teheran.

Heldigvis ser det ut til at de to mindreårige lovbryterne Amir Khalegi og Safir Angooti ikke har blitt hengt. Men det kan fortsatt bare være et spørsmål om tid før bødlene blir bedt om å klargjøre galgen for dem også.

Delara Darabi er en av mange hundre som har blitt henrettet i Iran de siste årene, og bare en av minst 42 mindreårige lovbrytere som har blitt henrettet i landet siden 1990. Åtte av dem bare i fjor og to hittil i år.

Men Delara symboliserer dem alle, hun er selv i døden et eksempel på hvor vanvittig dødsstraffen er, og hvor spesielt meningsløst det er å dømme et barn til døden. Uansett hva barnet har gjort.

Delara har blitt et symbol fordi mange av oss føler at vi kjenner henne. Noe av det vi tror vi vet har vi kanskje diktet på toppen av det vi helt sikkert vet.

Jeg har en ide at Delara før arrestasjonen og dommen var en aktiv og litt opprørsk jente. En jente som var villig til å teste eller til og med bryte grenser. I et land og en kultur der det kanskje ikke er noe som ses på som noe positivt, spesielt ikke hos ei jente.

Så skjedde det noe. Et menneske ble drept og Delara påtok seg skylden for å ha drept henne. Som de fleste vet har hun siden trukket tilståelsen og hun påstod helt til henrettelsen at hun var uskyldig. Men hun ble dømt til døden.

Fra og med nå får vi vite mer om Delara. I fengslet utvikler hun sine kunstneriske talenter. Vi har sett tegninger og malerier. Vi har også fått se dikt. Men det er ikke slik at tiden i fengselet er en positiv utdanning for henne. Vi vet at Delara var dypt deprimert og har forsøkt å ta sitt eget liv. Vi vet at advokaten hennes ba oss alle sende henne hilsener i håp om at det ville hjelpe henne å holde motet oppe, og forhindre nye selvmordsforsøk. Vi vet at hun knyttet bånd til medfanger som har fortalt at de ikke kan tro hun har drept. En kvinne som delte celle med Delara i ett år har fortalt hvordan hun til og med reddet maur fra å gå i døden. Alt dette tegner i et bilde av en person med mange positive egenskaper, slik alle mennesker har. Et menneske som burde få leve videre og utvikle seg videre, slik alle mennesker bør.

Vi vet også at Delara hadde håp og til og med planer for fremtiden. Dagen før de drepte henne fortalte hun moren at hun ønsket å ta utdannelse når hun slapp ut av fengselet.

Sånn skulle det ikke gå. Iranske myndigheter brøt løftet om å utsette henrettelsen med to måneder. De kastet oss blår i øynene. De kneblet familien og advokaten ved ikke å fortelle dem hva som skulle skje. De gjorde alt de kunne for at de skulle få lov til å drepe denne unge jenta i fred.

Viktige menn som liker å stå på talerstoler. Som liker å hevde at de har rett enten det gjelder religion, jus eller politikk. Måtte drepe ei 23 år gammel jente i et bakhold for at ingen skulle forstyrre dem. De eneste som visste sikkert på forhånd var bøddelen og Delara selv.

“…de har tenkt å henrette meg, jeg ser galgen…”

Etter Delaras bønn til moren:

“mor redd meg!”

Brøt en annen stemme inn og sa:

“Vi skal drepe barnet ditt og det er ingenting du kan gjøre med det”

De klarte ikke helt å la være å torturere Delaras mor litt til. Morderne ville høre hennes fortvilelse, derfor dette “vi dreper den vi vil – du er maktesløs.”

Det er dager da iranske og andre myndigheter klarer å skape en følelse av at de er allmektige, mens alle vi som bekjemper deres overgrep er maktesløse. En kort stund den 1. mai følte jeg det sånn. Men vi må ikke la dem oppnå det. Delara var som sagt ikke den første som ble myrdet i Irans galger, og hun blir dessverre ikke den siste. Men vi må fortsette å protestere mot hver eneste henrettelse vi får vite om. Vi må fortsette å kreve av våre myndigheter at de protesterer mot sine iranske kolleger.

En stum opinion er enhver bøddels ønskedrøm. Vi må også fortsette å protestere fordi det støtter de som gjør det inne i Iran. Taushet er ikke bare et svik mot dem som sitter på dødscelle, det er også et svik mot dem som gjør det samme som oss med liv og helse som innsats.

I dag protesterer vi mot den meningsløse henrettelsen av Delara Darabi. Vi protesterer mot at Iran dømmer barn til døden. Vi krever at norske og andre lands myndigheter gjør mer for at Iran skal følge FNs barnekonvensjon og avskaffe dødsstraff for barn. Og vi står her for å støtte menneskerettighetsaktivistene i Iran som krever det samme. Vi ønsker å forsterke deres stemme slik at den kan lyde over hele verden med kravet!

Slutt å dømme barn til døden!

• Neste innlegg: Dagens støttespiller: Ida Jackson
• Forrige innlegg: Markering mot henrettelsen av Delara
• Tags: Aktivisme, Amnesty, arrangement, Arrangementer, menneskerettigheter

Kommentarer: