21. august 2009

Fra adopsjon til partnerskap

I 1961 var verden preget av den kalde krigen. Folkene i store deler av Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika levde i diktaturer eller sterkt autoritære samfunn. Ikke-statlige organisasjoner i et sivilt samfunn som opererte uten fare for medlemmenes liv var et fenomen som i stor grad var forbeholdt mennesker i Vest-Europa og Nord-Amerika.

I denne vireligheten unnfanget den visjonære advokataktivisten Peter Benenson, Amnesty International. En organisasjon av vestlige mennesker som skulle benytte sin frihet til å ”adoptere” og arbeide for medmennesker som ikke kunne heve sin egen stemme og som led i autoritære staters fengsler. Plutselig hadde man en bevegelse av mennesker i Vest-Europa, USA og Canada som brukte alle fredelige midler for at deres adopterte samvittighetsfange skulle bli løslatt. Enkelt, genialt og vel tilpasset organisasjonens mål og daværende samtid.

I 2009 er verden radikalt endret. Muren falt for tyve år siden. Mange diktaturer og autoritære stater verden over har måtte vike plassen for ulike former for folkestyre. Det sivile samfunn har eksplodert verden over. Ikke-statlige organisasjoner med all verdens formål, mange av dem basert på menneskerettighetene finnes overalt. Det er en enorm kraft i deres aktivisme, og de har lite behov for å bli adoptert av venner i verdens nordlige eller vestlige hjørner. For dem gir begrepet assosiasjoner til mer eller mindre hjelpeløse barn som må tas vare på av voksne. Det hører ikke hjemme i forholdet mellom organisasjoner eller enkeltmennesker i organisasjoner.

Internasjonal solidaritet og partnerskap er derimot noe annet. Det trenger alle i alle deler av verden.

Jeg er nylig hjemvendt fra Amnesty Internationals internasjonale rådsmøte. 350 mennesker fra hele verden som har forsøkt å meisle ut Amnestys framtid. Den viktigste retningsendringen er nettopp fra adopsjon til partnerskap. Amnesty er kanskje verdens største menneskerettighetsorganisasjon målt i medlemmer. Vi er ganske sikkert en av dem det lyttes mest til i det internasjonale samfunnet, men vi er langt fra den eneste relevante eller viktige. Vi har av den grunn hatt store problemer med å vokse utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Mange ser oss som eksklusive og paternalistiske. Dette har Amestys ledende aktivister bestemt seg for å gjøre noe med.

Nå er hovedmålene knyttet til å forhindre og stanse overgrep i tett partnerskap med kolleger verden over. La de samme partnerne påvirke våre beslutninger, våre arbeidsmetoder og våre målsetninger. Samtidig som vi med sterk selvtillit skal bidra med våre styrker inn i dette. Vårt enestående navn og omdømme, vår ekspertise i rettighetsbasert aktivisme, vår unike evne til å kombinere aktivisme med tung faglig etterforskning og vår evne til å skape oppmerksomhet.

Foreldreholdningen knyttet til begrepet adopsjon skal byttes ut med likestillingen i et godt partnerskap. Amnesty skal jobbe mer med og mindre for.

I 2011 er Amnesty International 50 år. Organisasjonen har i løpet av relativt kort tid fått en unik posisjon i det globale sivile samfunn. Men denne suksessen har også bidratt til å endre verden på en måte som krever at organisasjonen må endre seg for ikke å forvitre med den tiden den ble dannet i. Amnesty kan bare styrke seg videre dersom vi blir en naturlig del av en global menneskerettighetsbevegelse der mange organisasjoner kombinerer og koordinerer sine ulike styrker for å nå felles mål. Ut med foreldrerollen, inn med partnerskapet på tvers av kjønn, farge, religion, seksuelle legninger og ikke minst økonomisk status.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge

• Neste innlegg: Bli med på Shell-aksjon – vi trenger deg!
• Forrige innlegg: Nordiske Amnesty-ungdommer til Oslo
• Tags: Amnestys fremtid, Arrangementer, Nyheter

Kommentarer: