Forfatter:
Fra Tahrirplassen til Uhuruparken
Som alle utenrikspolitisk opptatte mennesker har jeg fulgt utviklingen i Egypt med argusøyne de siste ukene. Uansett hvordan det går til slutt med utviklingen av demokratiet i landet, har demonstrasjonene på Tahrirplassen vært en enorm inspirasjon på så mange måter.
De opposisjonelle demonstrantene har oppført seg eksemplarisk i forhold til voldsbruk. De ryddet opp etter seg på Tahrirplassen etter at seieren var et faktum. Kravene deres har vært det de fleste av oss mente var de rette. Fjern diktatoren, innfør demokrati, løslat de politiske fangene, avskaff unntakstilstanden. Respekter menneskerettighetene, både ytringsfriheten og retten til et økonomisk verdig liv.
For en gangs skyld var jeg vitne til en revolusjon som ikke bare virket rett og rimelig, men som det politisk uavhengige Amnesty nesten kunne stått bak. Det er oppsiktsvekkende!
Deler av tiden jeg fulgte med på det som skjedde i Egypt, oppholdt jeg meg i Kenya. Der vandret jeg rundt i slum etter slum i Nairobi og snakket med mennesker som lever der.
Det oppløftende i dette arbeidet var de mange politisk bevisste, reflekterte og målbevisste menneskene jeg traff. Mine fordommer hadde, hvis jeg skal være ærlig, ledet meg til å tro at jeg først og fremst ville treffe utslåtte mennesker. Det stemte heldigvis ikke.
Mange av de jeg snakket med hadde ideer som minnet veldig om de jeg hørte ropt utover Tahrirplassen hver gang jeg slo på tv. De avskydde sine egne poltiske ledere fordi de stjeler alt de kan mens de sitter i posisjoner. De påpekte hvordan den poltiske eliten sørger for at alle verv forbeholdes en liten klikk. De fortalte også hvordan noen få alternative stemmer som har blitt valgt inn i parlamentet fort blir korrumpert fordi det er umulig å fungere hvis man forsøker å stå utenfor. Jeg må her ile til å understreke at jeg ikke kan påstå at alle parlamentarikere er korrupte, men det var det jeg ble fortalt av alle, fra aktivister til drosjesjåfører.
Jeg gikk altså omkring i slumområdenes forsøplete miljø og snakket med imponerende politiske aktivister om behovet for store politiske endringer som må til for å bedre slumbeboernes virkelighet. Endringer som ikke først og fremst dreide seg om noen slanter ekstra til en bedre bolig. Nei, virkelige politiske endringer som vil gi medbestemmelse. Endringer som vil føre til at politikere ble stemt vekk når de ikke leverte og som også vil føre til at Kenyas store rikdommer kommer flere enn den politiske og landeiende eliten til gode.
Når jeg kom tilbake på hotellet skrudde jeg på tv’en og hørte de samme kravene igjen. Forskjellen var at det som ble formidlet gjennom tv på en eller annen måte bar i seg et løfte om snarlige endringer. Nå vet jeg at det var en riktig følelse. Det egyptiske folket samlet seg på Tahrirplassen og demonstrerte til de oppnådde å kaste diktaturet og plante spiren til medbestemmelse og større fordeling.
Foreløpig forble de kloke stemmene fra Nairobi mer uttrykk for håp om en ganske fjern fremtid. Jeg forsøkte å spørre mer om nettopp dette. Når kommer opprøret fra Tahrirplassen til Uhuruparken? Svarene var ofte litt oppgitt optimistiske, en optimisme uttrykt mer som ønske enn plan. Stammemotsetninger og politikernes splitt og hersk-taktikk gikk oftest igjen som forklaringer på hvorfor opprøret nok er langt unna. Først når kenyanerne forkaster stammen som viktigste politiske referansepunkt kan opprøret komme, mente noen. Samtidig hadde de lave forhåpninger til hvor fort det kunne skje.
Det dummeste man gjør er å påberope seg at man er ekspert på et land etter å ha vært der i en uke. Det skal jeg vokte meg vel for å gjøre. Men enkelte ting ligger klart i dagen. Kenya styres av en maktelite som karrer til seg så store rikdommer de kan mens de i stor grad ignorerer at store deler av befolkningen lever i fattigdom. Selv om det avvikles valg betyr ikke det at folket virkelig er med og bestemmer over egne liv og rettigheter.
For meg høres alt dette ut som det jeg har hørt fra Egypt. Jeg tror likhetene ikke må stanse der. Det fredelige opprøret fra Tahrirplassen må gjentas i Uhuruparken før kenyanerne får oppleve et virkelig demokrati.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Han var nylig i Kenya for å lære mer om hvordan drive aksjonsarbeid for slumbeboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.
Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje.
Andre blogger fra Kenya-reisen:
Les også vår bloggserie fra Egypt de siste ukene.
- Neste innlegg: God helg
- Forrige innlegg: Gjør vondt værre