Forfatter:
Fredsterrorister
Det er ikke så ofte vi hører gode nyheter fra Israel og de okkuperte palestinske områdene. Fredsforhandlinger går i stå, utbyggingen av muren og bosetninger på okkupert område fortsetter og husødeleggelser og en konstant frykt for angrep hører med til hverdagen. Amnestys siste rapport om hvordan palestinere på Vestbredden nektes tilgang til vann og strøm er heller ikke oppmuntrende lesning. Men midt i alt dette fins det dem som kjemper utrettelig for en endelig slutt på konflikten. De er israelere og palestinere, hver med sin historie, som deltar i felles dialoggrupper for å lære hverandre å kjenne som mennesker i stedet for fiender. – Vi er fredsterrorister, sier en av dem. Fordi vi sprenger fiendebilder.
Dette er historiene til tre av dem jeg møtte da jeg forrige uke var på reise på Vestbredden. Vi sitter i en liten leilighet i en by nord på Vestbredden. Den palestinske kvinnen som sitter i sofaen ved siden av oss gråter. Hun forteller oss om det som skjedde da broren hennes ble skutt ved en feiltakelse av israelske soldater. Lenge var hun bare sint, sier hun, for sorgen var så overveldende. Da en venninne ba henne med på et møte med Parents Circle, en dialoggruppe bestående av israelere og palestinere med det til felles at de alle har mistet en av sine nære i konflikten, nektet hun først å gå inn i møtelokalet.
Hvordan kunne hun gå inn der og møte israelere? Det var jo de som tok livet av broren hennes! Men når en israelsk mann forteller henne om hvordan han mistet datteren sin i et selvmordsangrep, skjer det noe med henne. Hun innser at sorgen deres er den samme. Nå, tre år senere, er hun aktivt med i organisasjonen Parents Circle og jobber for at enda flere palestinere og israelere skal forstå at konflikten er en tragedie for begge sider. Som en annen mann i Parents Circle forklarer det: – Når vi som har mistet noe av det kjæreste vi har til denne konflikten klarer å prate sammen, må alle klare det.
–Guess where I am!, roper israelske Leah til en venninne på telefonen. Hun er med på oliveninnhøstningen sammen med palestinere i Hebron for å beskytte palestinerne mot voldelige bosettere. Venninnen hennes bor i bosetningen rett ved der Leah og andre israelske fredsaktivister er med på oliveninnhøstningen. Venninnen er ikke like entusiastisk når hun får høre hvor Leah er og svarer at hun må komme seg bort, de er jo terrorister alle sammen! Leah bare ler og inviterer henne med. Det ender med at venninnen legger på. Men Leah har ikke tenkt å gi seg: – Jeg ser på meg selv som en misjonær blant mine egne. Jeg vil fortelle israelerne at palestinerne ikke er våre fiender, men at de ønsker fred akkurat som oss. Leah er med i en en såkalt ”Interfaith Dialogue Group” hvor palestinere og israelere møtes for å bli kjent med hverandre og hverandres religion.
Palestinske Mohammed ser alvorlig på oss og sier – Both of us are victims. Because victim means suffering. Han har nettopp fortalt oss om hvordan han har sittet tilsammen 20 år i israelsk sikkerhetsfengsel. 22 timer i døgnet tilbragte han alene i en liten celle, to timer fikk han gå frem og tilbake på et lite område med de andre fangene. Mohammed fikk ikke gitt sin egen datter en klem før hun var syv år gammel. Nå er han aktiv i en dialoggruppe som kaller seg Wounded Crossing Borders, en gruppe bestående av både palestinere og israelere som på en eller annet måte har kjempet og blitt såret i konflikten. Den ene israelske fangevokteren, fra fengselet Mohammed satt i, er også med i denne gruppen. De møtes nå jevnlig og snakker sammen om situasjonen. I etterkant har han også hatt besøk hjemme av en israelsk overlevende fra en selvmordsangrep. De så filmen fra angrepet sammen, og Mohammed fortalte sin historie etterpå. Selv om deltagerne i gruppa er langt fra enige om alt, er de i hvert fall enige om en ting: konflikten må ta slutt. – Vi har alle betalt en dyr pris for fred, sier Mohammed, – det er på tide vi setter humanitet i fokus.
Noen mener det er naivt å tro på dialoggrupper. Andre mener dialoggruppene dekker over asymmetrien mellom okkupant og de okkuperte i konflikten. Er dialog nok for å løse konflikten? Ikke alene. Men det er en begynnelse. Og som en kvinne i en av dialoggruppene sa det: – For hver dag som går er vi en dag nærmere en løsning på denne konflikten For den kan ikke vare evig.
- Neste innlegg: Menneskerettighetsdialog – til nytte for hvem?
- Forrige innlegg: Syv dager med biff og postkort
- Kategorier: Uncategorized