4. november 2009

Hard virkelighet, harde virkemidler

”Herregud, tør vi dette……?” utbryter en medarbeider når hun for første gang ser materiellet laget i forbindelse med Shellaksjonen. På tavlen henger bilder av gjenkjennelige overgreps- og tortursituasjoner som vi i Amnesty dessverre har sett så mange ganger før. Ved nærmere øyesyn er det allikevel noe som er annerledes. Torturredskapet er olje. En bensinpumpe er skytevåpenet som holdes mot tinningen til en fange med bind for øynene. To torturister er i ferd med å drukne en mann, men tønnen er fylt med olje istedenfor vann. Budskapet er at Shells oljesøl kveler lokalbefolkningen i Nigerdeltaet.

Vi stod overfor en komplisert historie som skulle fortelles. Oljeforurensningen i Nigeria er en 50 år lang historie om dårlig styresett, korrupsjon, maktkamp, multinasjonale kapitalinteresser og hundretusenvis av skadelidende enkeltpersoner. Amnestys anliggende er å ansvarliggjøre involverte selskaper, med Shell i spissen, til å ta sin rettmessige del av ansvaret. Problemstillingen kan trolig virke litt fjern og uangripelig for mange.

Oppnår vi det vi vil med den ”tøffe linjen” vi har lagt oss på i denne kampanjen? Vi går lenger i disse bildene enn det vi har gjort tidligere. Det som før bare har vært “antydninger” av tortur og overgrep, eller synlige merker etter at overgrepet har skjedd, er nå fryst midt i handlingen. Selv om overgrepet er stilisert og tildels ufarliggjort ved å bytte ut et våpen mot tinningen med en, i den faktiske sammenhengen, ufarlig pumpe, er det likefullt en svært voldelig handling vi trykker opp i tusenvis av postkort, plaktater og bannere.

Kommunikasjonen kan både misforstås og oppleves som unødvendige overdrivelser. Da virker det mot sin hensikt. I valg av motiv hadde vi også diskusjoner rundt faren for å utvanne torturbegrepet som vi har brukt så mange år på å bygge kunnskap om. Utfordringen med Shellaksjonen er å fortelle en komplisert historie i fire bilder, så enkelt og så raskt at folk ”stopper opp”. Vi må treffe folk og få mottakerne av budskapet til å kjenne følelsen av urettferdighet og sinne – ikke avmakt. Den visuelle kommunikasjonen i en kampanje skal skille seg ut. Som en organisasjon basert på aktivisme ønsker vi å sjokkere, provosere eller bevege folk til handling.

Er det nødvendig å ta sånne virkemidler i bruk? Amnesty påstår ikke at Shell torturerer i faktisk forstand. Men vi ønsker allikevel å illustrere at Shells oljeutvinning i Nigerdeltaet kan oppleves som tortur i overført betydning. Lokalbefolkningen kan ikke rømme fra de omstendighetene som er påført dem mot deres vilje; de må drikke det møkkete vannet, de må puste inn den tette luften og de må se sine barn gråte over vonde øyne og utslett på huden. De er fanget i fattigdom og desperasjon. Det er alvorlighetsgraden i Shells handlinger og unnlatelser som gjør virkemiddelbruken nødvendig. Hittil har vi også bare fått positiv respons. Det virker som folk forstår hva vi ønsker å si.

Svaret er altså: – ”Ja, vi tør!”

• Neste innlegg: 10 fine ting
• Forrige innlegg: Oljens forbannelse
• Tags: Bakgrunn, Nigeria, Shell

Kommentarer: