Forfatter:
Heftig og begeistret
Baby, can I take you home tonight.I’m coming on strong, I hope you don’t mind.
I just can’t help myself, you look so fine.
Afro-reggae’n dunker og jeg sitter helt innerst i en minibuss stappet full av mennesker. En mann henger halvveis ut av døren, som er vid åpen. Trafikken koker frenetisk, og jeg er redd vi skal kjøre på noen hele tiden. En jente rufser opp rastahåret til venninnen som sitter i setet foran. Jeg spør om jeg kan få kjenne. De smiler. Til gjengjeld byr jeg på mitt lyse, nordiske hår og de fniser litt fascinert. Et bittelite øyeblikk av “female bonding”. Da de går av hilser de spesielt, og jeg blir sittende og lure på hva slags liv de lever.
Vi er framme. Jeg velter ut av bussen, og foran meg ligger den der. Slummen. Kibera.
Så langt øyet rekker ser jeg blikktak som skinner i sola. Vi beveger oss innover langs en jernbanelinje som snirkler seg vei mellom hus og salgsboder. Jeg leser skilt med Umbrella Repair, Mama Esther’s Beauty Salon og Pop Shop. Helt inntil togsporet har folk stilt opp det de har å selge av elektriske artikler, sko, møbler, bøtter med kull, grønnsaker, klær og urtekrukker. Et fargesprakende og bråkete virrvarr. En lokal landsbyleder som viser oss rundt forteller at toget passerer tre ganger daglig, men aldri til faste tider. Ettersom det ikke alltid er lett å høre at det kommer, hender det at folk blir drept fordi toget sjelden sakner farten.
Det er stekende varmt. Veggene til husene er av rustne og skjeve blikkplater. Det hender jeg passerer en og annen åpen dør og da får jeg et blikk inn i mørke små rom, uten vinduer, og fulle av folk. Jeg hører latter og et barn gråte. Overalt ligger det søppel; matrester, plastikk, emballasje, og alt blander seg med kloakken som renner fritt. Jeg tenker på hvor lett det må være at bakterier kommer inn i vannsystemet. Luktene river i nesa.
På en åpen plass tråkker jeg nesten i ferske rester av menneskeavføring. Det er her mennene gjør fra seg om natten, når de offentlige toalettene er stengt. Jeg lurer på hva kvinnene gjør. Jeg blir fortalt at de gjør det de må i en plastpose, som de hiver fra seg rundt hushjørnet om morgenen. De ikke tør å bevege seg utenfor husene sine av frykt for å bli voldtatt. Det må være stupmørkt her når mørket faller på i syvtiden på kvelden. Jeg ser ikke en eneste gatelykt noe sted. Og politiet kommer aldri hit inn.
På spørsmål om hva som hadde skjedd hvis jeg hadde kommet tilbake hit alene på kvelden, ser guiden vantro på meg og sier. Det hadde vært å ”letting yourself go. You never know who is your enemy in the settlement”. Underforstått: Jeg hadde vært “fritt vilt”. Plutselig føler jeg at alle mennene som sitter langs veikanten og stirrer er truende. Men følelsen er snart glemt.
How are you? How are you? How are you? Overalt roper barn etter meg de tre ordene de kan på engelsk. Jeg svarer og spør tilbake. Jeg tar bilder av dem og viser fram. Da gapskratter de. Nydelige barn i fargerike skoleuniformer, hvite smil og flettet hår tett i tett med perler. Små føtter i åpne sandaler. De virker tilfredse og glade. Folk er vennlige mot oss.
Jeg er sliten etter all traskingen. Det har vært et heftig og spennende første møte med Øst-Afrika og slummen i Nairobi. Fullt av kontraster. Jeg skjønner at det vil ta tid å forstå dybden av hva livet her innebærer. Men det jeg har sett i dag er at folk lever livene sine her like mye som de gjør andre steder; de hører på musikk, vasker opp, krangler, lengter, ser på TV, elsker, er lykkelige eller ulykkelige.
Jeg tenker at det er helt avgjørende at vi klarer å formidle nettopp dette når vi skal rapportere hjem om menneskerettighetsbrudd og fattigdomssirkelen i slummen. Alle steder kan man leve i verdighet og respekt og med drømmer for framtiden. Alle liv er verdt å leve.
Det blir en spennende uke.
Ingvild Lyberg er medierådgiver i Amnesty. Hun er to uker i Kenya sammen med en gruppe kolleger for å lære om slum og hvordan jobbe for slumboeres rettigheter. Ingvild samler stoff til vårens kampanjehøydepunkt om slumbeboeres rettigheter. På bloggen forteller hun om opplevelsene på reisen.
Les mer om Amnestys Kenya-reise og meld deg på vårens kampanje.
- Neste innlegg: Piggtrå, lys, blekk og hud
- Forrige innlegg: Får Ramdana vite hva som skjedde med mannen sin?
- Kategorier: Uncategorized