Blogg >

1. september 2010

Forfatter:

Joaquen Snellingen Da Silva

I Amnesty-land kan alt gå an

Jeg ser utover min stue, drikker pulverkaffe med melk og lurer på saker og ting mens lillegutt på tre måneder ligger og spreller på bakken. Når han vokser opp hvordan vil vår lille verden se ut da?

Tenk om verden hadde blitt slik Amnesty alltid har jobbet for. For en tid det ville vært å vokse opp i!

Jeg ser for meg at imamer gifter homser i Iran, og at vår egen statsminister er en pakistaner fra Grønland som er gift med Siv Jensen. Jeg ser at kvinner ankommer stranda i burka hvorpå de tar den av og viser sitt sanne jeg, mens mannen i turban er tydelig stolt av å vise henne frem. Nord-koreanerne har åpnet grensene sine, og det lukkede landet viser seg som en skjult skatt hvor det er veldig behagelig å leve. De ville bare ikke at alle skulle vite det, for da kunne folk bli sjalu. Den amerikanske presidenten signerer papirene som innebærer at dødsstraff nå er avskaffet. Guantánamo har blitt gjort om til et hotell, kjent for sin særdeles gode belysning. For kun 199,- per natt så kan du få overnatting pluss frokost.

Taliban har gått over til en mobil plattform grunnet at de får ut sine fredsbudskap bedre på den måten enn med våpen. Dette fant de ut da kona til en av lederne hadde lest om suksessen i Amnesty. Al-Qaida har skjønt at selvmordsbombere ikke har oppnådd noe, så de har begynt med spontanappeller og F2F på gatehjørner isteden, og de prøver desperat å vise at de faktisk har forandret seg. Mens arbeidsleirer i Kina har blitt gjort om til barnehager så har voldtektsmottak verden over permittert sine ansatte grunnet lite pågang. Og når en vakker kvinne kommer på jobb med et blått øye, så hadde hun faktisk gått på døra.

Ja, tenk om gutten min vokste opp til noe sånt. Det hadde vært noe det! Nesten som på barne-tv. Og det eneste man trenger å gjøre for å bidra til denne visjonen er å sende Amnesty til 1960.

Kommentarer:

Gamle kommentarer: