Forfatter:
Kunsten å betrakte en by
26.04.10: Kambodsja overrasker meg. Jeg var forberedt på kulehull, manglende infrastruktur og totalt kaos. Det som møter meg er i stedet noe ganske annet.
”Look at all the expensive cars in the streets, that is where this country put its money”, sier Mao Pises, land-direktør for Projects Abroad. Velinformert som han er om at jeg jobber med menneskerettigheter er han forberedt på å forklare meg situasjonen i landet på veien fra flyplassen og inn til byen. Trist men sant er det derfor at mye av hans viten går meg hus forbi fordi den blir ramset opp i løpet av de 40 minuttene min desillusjonerte hjerne så vidt observerer at den har landet i 36 varmegrader.
Dagen etter dukker likevel denne ene setningen opp da jeg trasker rundt i Phnom Penhs gater. For det er virkelig mange fine og dyre biler her, noe selv en person med bilkunnskap på mitt nivå er i stand til å observere. Da jeg setter meg ned for å ta et bilde blir jeg plukket på skulderen av en politimann som på gebrokken engelsk sier at det er forbudt å ta bilder av trafikken. Hvis jeg vil er det riktig nok lov for 20 dollar. Uansett må jeg betale 10.
Jeg forklarer straks situasjonen med min enorme bil-interesse, og prøver fortvilet å prate meg bort fra de 10 dollarene. Han ser på meg som at jeg det merkeligste han noen gang har møtt, noe jeg sikkert også er der jeg står og veiver med armene til alle kanter og fremstiller meg selv som om jeg lever og ånder for fine biler. Til slutt må jeg likevel gi etter og føye meg inn i rekken av de mange som heller vil sørger for denne politimannens lønn enn å ende opp i fengsel. Korrupsjon er dagligdags i Kambodsja, den er forplantet fra bunn til topp, for så å reversere nedover igjen.
Regnestykket er ikke så vanskelig. Mer penger har lite å si når det fører til økt ulikhet. Resultatene av økonomisk vekst er tydelige i Phnom Penh. Store kjøpesenter, stor biler, store menn. Men de er ikke de eneste synlige tegnet, for det er også det store antallet tiggere, foreldreløse og fattige. Når de store menn kjører sine store biler hjem for kvelden, legger arbeiderne seg rett ned på gaten utenfor de store kjøpesentrene. Mannen som tidligere så ut til å ligge og hvile på en moped i en noe ubehagelig stilling blir liggende på samme sted for å sove. Han er allerede hjemme, dette er alt han eier.
Så ved første øyekast ser kanskje Phnom Penh ut som en rik og moderne by. Jeg vil påstå at fattigdommen er rimelig godt gjemt. Gjennom hull i gjerder, og sprekker i murer, kan man likevel skimte en ganske annen verden. Og det er denne verden jeg er her for å oppdage, men politiet gjør det ikke enkelt for meg. Hver gang jeg stopper for å ta bilder kommer noen løpende. Hver gang jeg kikker gjennom en sprekk roper noen at det er forbudt. De sitter på vakt på utsiden av de fattige strøkene, men det er tydelig at det ikke er de fattige de er her for å passe på. De har noe å skjule, noe de ikke vil at jeg skal se. Likevel vet jeg at det er mulig å finne en vei inn, det blir morgendagens oppgave.
Lene Wold blogger for Amnesty mens hun samler materiale til bachelor-oppgaven om tvangsutkastelser i Kambodsja. Lene har nylig avsluttet åtte måneders praksis i Amnestys Region Øst-kontor.
- Neste innlegg: Tortur og tikkende bomber
- Forrige innlegg: Uspesifisert kampanjetv
- Kategorier: Uncategorized