Forfatter:
Menneskerettighetsdialog – til nytte for hvem?
Norges menneskerettighetsdialog med Kina organiseres av utenriksdepartementet og er et forum der rettssikkerhet og menneskerettslige utfordringer i Norge og Kina skal belyses og diskuteres. I tillegg til politikere og representanter fra byråkratiet deltar også flere menneskerettighets- og interesseorganisasjoner fra norsk side i de årlige dialogmøtene.
Men, fører denne dialogen til at respekten for menneskerettighetene styrkes? Her er en meningsutveksling mellom Amnestys politiske rådgivere Beate Ekeløve-Slydal og Gerald Kador Folkvord som representerte organisasjonen i det siste dialogmøtet 16.-17. desember i Oslo.
Gerald: Dette var som vanlig noen intense dager med interessante samtaler, men også en del frustrasjon. Menneskerettighetsdialogen er jo et av veldig få møtepunkter mellom kinesiske embetsmenn og representanter for Amnesty. Jeg deltar i en arbeidsgruppe om fangers rettigheter, og det er interessant å kunne f.eks. diskutere forhold i kinesiske fengsler med ledere fra den kinesiske fengselsadministrasjonen. Men, som menneskerettighetsaktivist må man jo spørre seg om disse møtene faktisk bidrar til at forholdene i Kina blir bedre.
Beate: Ja, det er jo det som er det store spørsmålet i en dialog som har pågått i 12 år. Det gjør ikke saken bedre at det slett ikke er definert noen konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå med dialogen. I arbeidsgruppen om anholdtes rettigheter som jeg deltar i, hadde vi i for seg en positiv og hyggelig tone og delvis var det mulig å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie. Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medga kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.
Gerald: Jeg føler at mange av de kinesiske representantene jeg møter under menneskerettighetsdialogen er ærlig opptatt av å forbedre situasjonen i sitt land og også gjør en innsats for det, innefor gitte rammer. Men, i forhold til alt som har med menneskerettigheter og menneskerettighetsreform i Kina å gjøre, så overskrider man ikke grensen for det som kan tolkes som kritikk av styresmaktene eller styresettet.
Beate: Av og til blir det jo litt uvirkelig og ”farseaktig” når man sitter og hører på hvordan kinesiske representanter lovpriser den store friheten alle i Kina nyter, at det kun finnes noen få unntak av tortur, at det er svært få som tvangsinnlegges på psykiatriske sykehus osv., selv om de selvfølgelig vet at vi vet at det ikke er sant. Og enda verre blir det når både norske og kinesiske myndigheter i sluttplenum skamroser hvor åpne og ærlige samtalene har vært. Hvorfor har Norge andre standarder for åpenhet og redelighet fra Kina enn det man har for andre land?
Gerald: I min gruppe brukte vi mye tid på å diskutere forholdene i norske fengsler, og det var vel og bra. De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!
Beate: Jeg synes ofte det er et dilemma at det slett ikke mangler på mye og konkret selvkritikk fra norsk side, men at dette i liten grad fører til det tilsvarende fra kinesisk side.
Gerald: Gjennom dialogsamarbeidet klarer man kanskje å formidle bevissthet og kunnskaper som vil forbedre situasjonen for vanlige mennesker. Men, jeg tror ikke at det har noe effekt for å motvirke de omfattende overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere eller personer som tilhører undertrykte grupper som Falun Gong utøvere eller uigurer. Disse menneskene blir ikke torturert og forfulgt fordi de interne kontrollrutinene svikter, men fordi noen politiske ledere vil at de skal tas. Det er jo tullete å tro at en kynisk politiker som forsvarer sin egen makt med tortur ombestemmer seg fordi man viser ham noen gode eksempler fra Norge.
Beate: Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogen med Kina, slik blant annet Canada har gjort. Kanskje bør man tenke nytt, kalle dialogen en samfunnsdialog? Man må kanskje ta dialogen for det den er; en møteplass for å diskutere, komme med noen impulser, og ikke minst ha en form for kontakt. Men, ikke skape forventninger om at man driver viktig menneskerettighetsarbeid i Kina. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Kina.
- Neste innlegg: En ny dag truer, det er julaften
- Forrige innlegg: Fredsterrorister
- Kategorier: Uncategorized