Midt i virkeligheten

10. februar 2011

Forfatter:

Midt i virkeligheten

Som aktivist og student har jeg har lest rapporter om slumbeboernes levekår i Nairobi, og de stadige menneskerettighetsbruddene som preger deres hverdag. Jeg har hørt historier om tvangsutkastelser midt på natten, og forferdelige sanitære forhold der vannbårne sykdommer tar menneskeliv. Jeg har aksjonert for slumbeboernes rettigheter og samlet inn underskrifter hjemme i Stavanger. Nå står jeg her. Midt i virkeligheten. I løpet av en uke har jeg fått være med Amnesty Norge på sterke møter med slumbeboere, sett de verste levekår og hørt historier om håpløshet og mangel på rettigheter. Det har absolutt satt sine spor.

Men det som har gjort desidert størst inntrykk på meg er alle møtene med samfunnsengasjerte slumbeboere og menneskerettighetsforkjempere, som alle har tatt initiativ på sin måte til å sikre en bedre hverdag for menneskene som er bosatt i slummen. Som leder i studentnettverket Amnesty UiS var det en spesielt inspirerende dag da jeg fikk møte Vye, lederen i Student’s Consortium of Human Rights Advocacy, (SCOHRA) og høre hvordan studentene i Kenya arbeider for å spre kunnskap om menneskerettigheter i slumområdene.

Sammen med Amnesty Kenya har Vye og SCOHRA tatt initiativ til å starte menneskerettighetsgrupper på ulike skoler i slumområdene. Tanken bak gruppene er at det skal være et sted hvor elevene kan dele ideer og snakke sammen om menneskerettigheter. SCOHRA drar rundt på slumskolene og rekrutterer elever som får opplæring både i grunnleggende menneskerettigheter og i hvordan de best kan spre denne kunnskapen videre til sine medelever. Vye tar oss med til Grasam Mixed Secondary School i Mathare-slummen for å møte noen av disse elevene og høre mer om hvordan menneskerettighetsgruppene fungerer i praksis. Hun forteller at på denne skolen møtes gruppen hver tirsdag etter skolen for å diskutere menneskerettighetsspørsmål. 1 til 2 ganger i måneden deltar også SCOHRA på møtene for å høre på hva elevene er opptatt av og hvordan de jobber for å spre sin kunnskap.

Det første som slår meg når vi sammen går inn til skolen er at uteområdet ligner mer på en vrakhandel enn en skolegård; rustne biler og skrapmetall tar opp store deler av skolegården til Mathare’s unge lovende. Rektoren på skolen tar vel i mot oss. Først prøver vi å presse 7 mann inn på et stupmørkt kontor som umulig kan være større enn 4m². ”Office” står det på døren, tegnet i kritt. Så vi forflytter oss til et av klasserommene. Jeg setter meg ned på en slags hjemmesnekret skolebenk, litt usikker på om den kommer til å holde meg. Pulten er en planke bred, og jeg forsøker å balansere notatblokken min så godt jeg kan. Inntrykkene er mange.

Klasserommet er i elendig stand, det har ikke en gang har ordentlig tak. Det består av noen planker som går tvers over rommet, som deretter er forsøkt dekket til med gjennomsiktig plast. Hadde plasten i det minste dekket over hele arealet, så hadde det kanskje kunne gjort nytten som ”tak”. Eimen av bensin gjør det vanskelig å konsentrere seg. Veggene er lagt av gardiner, blikkvegger og provisoriske planker, og det er langt i fra lydtett mellom klasserommene. Midt i det som for meg fremstår som grell kontrast til læreomgivelsene hjemme i Norge, finner man altså engasjerte mennesker som er villige til å bruke sin fritid på å spre kunnskap om menneskerettigheter til sine elever og medmennesker.

Etter en kort introduksjonsrunde forteller rektoren om hans inntrykk av disse menneskerettighetsgruppene. Gjennom en økt bevissthet rundt sine rettigheter lærte elevene å stå opp for seg selv og ikke lenger tolerere overdreven fysisk disiplinering fra lærerne. De begynte å si i fra, og gjennom elevenes innsikt og krav om grunnleggende rettigheter lærte selv lærerne og rektoren noe om menneskerettigheter: ”They are starting to know their rights, and now they are teaching even us teachers and me as a principal something.” Også elevenes foreldre har i økende grad blitt bevisst sine og barnas rettigheter, og rektoren mener at elevene på denne måten gjennom å snakke om menneskerettigheter til de rundt seg, vil gi positive, langsiktige ringvirkninger i lokalsamfunnet.

Noen minutter senere står vi ansikt til ansikt med elevene som har valgt å engasjere seg i SCOHRA’s menneskerettighesgrupper. De forteller om hvordan de prøver å påvirke sine medelever til å slutte med rus og alkohol, og hvordan de opplyser medelever og foreldre om hvilke rettigheter de har. De er sjenerte, men så absolutt stolte over arbeidet sitt. Og det blir jeg også. Som rektoren på Mathare-skolen så passende beskrev dem: ”de blir som lys i sine hjem og sine lokalsamfunn”. Lyset i Amnesty-logoen har sjelden passet bedre.

Leikny Bakke Lie er leder av studentnettverket i Stavanger og er i Kenya for å gjøre feltarbeid til masteroppgaven sin. Hun jobbet sammen med en gruppe fra Amnesty i Norge som nylig var i Kenya for å lære mer om hvordan drive aksjonsarbeid for slumboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.