Forfatter:
Når din signatur er med på å redde liv
- De er fri, Gro, de er fri! Mariyam både ler og gråter på telefonen.Klokken er rundt fire onsdag 7.oktober. Iranskfødte Mariyam har prøvd å ringe meg tidligere på dagen, men jeg har ventet med å svare til jeg har tid til å sette meg ned og lytte til henne. For jeg forventer at nå er det noe nytt forferdelig som har skjedd i Iran. Men tvert i mot, denne gangen er det gode nyheter: Alle de 36 iranske fanger fra Ashrafleiren er satt fri.
-Jeg vil bare takke Amnesty! , fortsetter Mariyam. Dere har kjempet sammen med oss for dette, og nå er de fri! Nå må vi feire!
I løpet av mine første måneder i vikariatet som regionleder i Amnesty Midt har jeg rukket å bli godt kjent med Mariyam og andre iranere bosatt i Trondheim. Det har vært mange tårer. Sist da irakiske sikkerhetsstyrker invaderte Ashrafleiren i slutten av juli. Flere av iranerne her har familie og venner i leiren og lenge visste de ingenting om hvordan det gikk med dem.
Verden virker plutselig veldig nærme når du sitter rundt bordet med mennesker som har opplevd tortur og undertrykkelse og som har familie som fortsatt står i fare. En underskiftsaksjon føles som en bitteliten dråpe som risikerer å forsvinne i et altfor stort hav av urettferdighet.
Men så ser vi det igjen: Den lille dråpen teller, underskrifter kan redde liv. Da jeg spør B, en mann som flyktet fra Iran som 19-åring, hva han mener er grunnen til at de iranske fangene ble satt fri, svarer han resolutt:
– Sultestreiken, selvfølgelig, men den ville ikke hjulpet hvis de ikke hadde fått internasjonal oppmerksomhet. Hvis ingen visste at disse fangene fantes kunne de bare dødd. Men verden visste at de fantes, derfor kunne de ikke la dem dø.
Fredag er det fest hos Mariyam og hennes familie. TV-en i stua står på da vi kommer, og rundt sitter slekt og venner fra Iran og ser på bildene av de frigitte fangene der de bæres ut på bårer. De viser menn som er utmattede og avmagrede etter lang tid med sultestreik, men likevel finner flere av dem krefter til å løfte hånden og forme V-tegnet med fingrene. Menneskene rundt TV`en ser også slitne ut, men de smiler alle sammen. Og da musikken kommer på, danses det så hele stuegulvet gynger.
Tusen takk til alle som var med og aksjonerte på denne saken. Det nytter!
Torsdag 15.oktober kl 19 kan du møte Mariyam og andre iranere for en markering på Menneskerettighetshuset i Trondheim. Det blir iransk mat og musikk, taler og en liten bildeutstilling. Velkommen!
Innlegget er skrevet av Gro Davidsen, regionleder i Midt.
- Neste innlegg: Historien om da Herr og Fru Nielsen ble med på Shell-aksjon
- Forrige innlegg: Soria Moria vil bekjempe kvinnevold ute, men ikke hjemme