Forfatter:
Om å bli forbanna!
Jeg blir ganske ofte sint og provosert over situasjoner i verden, men for et par uker siden ble jeg spesielt opprørt under et seminar om mødrehelse i regi av Amnesty International og Universitetet i Oslo.
Tilstanden i Nicaragua opprører meg særlig. Bare tenk deg å ikke kunne avbryte en graviditet som er et resultat av voldtekt eller incest. Selv ikke når helsen står på spill. Det må oppleves som et fengsel, sånn jeg ser det. Eller som Amnestys rådgiver Stephanie Schlitt sa det, som tortur. Det at døende kvinner i Nicaragua blir nektet cellegift ved kreftsykdom fordi det kan skade fosteret illustrer bare at vi fortsatt lever i en forskrudd verden i 2010.
Men det var spesielt ett overordnet spørsmål som kom opp igjen og igjen under seminaret. Det berørte et tema som jeg tror må ytterligere frem i debatten for å oppnå lavere mødredødelighet. Er det mangel på innsats, ressurser og politisk vilje, eller er de høye dødstallene også knyttet til faktorer som skyldes kjønns- og etnisk diskriminering? Jens Stoltenberg mener mødredødelighet er den groveste og mest brutale form for kvinnediskriminering og undertrykkelse vi har.
WHO viser til at 530 000 kvinner dør hvert år som følge av svangerskap eller under fødsel. Og ytterligere 8 millioner kvinner lever med livslange plager og smerter etter svangerskap. 8 millioner!
Under seminaret ble jeg konfrontert med de realitetene kvinner lever med rundt om i verden; som å ikke kunne dra til sykehuset når du har i vanvittige smerter. Som ikke å ha råd til å kjøpe deg en seng på klinikken eller å få tak i bil som kan frakte deg til sykehuset midt på natten. Som å ha en svigermor som nekter deg å dra til nærmeste fødestue fordi hun jo har klart å føde hjemme før, og mange før henne. Da tenker kanskje noen: stakkar, de er så fattige. Men det er det som også gjør meg så ekstra forbannet, at det er ikke sikkert det er så enkelt.
Ja, organisasjoner og myndigheter trenger penger for å løse problemer og gi gratis helsehjelp. Men det er også noe med måten hjelpen blir formidlet på og holdninger blant folk og myndigheter som styrer og disponerer hjelpen. Det er ofte, men ikke alltid et spørsmål om fattigdom. Det handler også om holdninger, diskriminering, nedprioritering og underkommunisering av viktigheten av jordmødre, pleiere og noen ganger små og relativt enkle tiltak.
Vi får høre en historie om en jordmor som jobber ved en FN-støttet fødselsklinikk i Sierra Leone som ofte ser seg nødt til å ”selge” sine tjenester fordi hun jobber alene på klinikken, har 24 timers beredskap og ekstremt lange arbeidsdager og mottar veldig uregelmessig lønn for strevet. Lønnen for arbeidet hennes forsvinner et eller annet sted på veien. Derfor tar hun seg betalt, naturlig nok. Hun skal jo også overleve og forsørge sin egen familie. Resultatet blir at tjenester som egentlig skal være gratis for fattige kvinner faktisk må betales av de fødende kvinnene selv.
En annen historie beskriver hvordan myndighetene i India startet et prosjekt med å betale kvinner for å komme til sykehuset for å føde. Intensjonen var god, nemlig at kvinner burde få assistert fødselshjelp istedenfor å føde hjemme under uhygieniske forhold. Resultatet var imidlertid at kvinnene møtte opp i hopetall og at sykehuset ikke var klargjort for å ta imot alle disse kvinnene. Stor mangel på leger, jordmødre og utstyr skapte fullstendig kaos.
Det er fem år igjen til mødredødeligheten skal være redusert med 75 % fra 1990-nivå, om FNs tusenårsmål skal innfris. Foreløpig har det vært liten eller ingen forbedring. I fattige land som Sierra Leone og Malawi kan utviklingen faktisk ha gått i negativ retning.
Noe radikalt må nå gjøres. Det er tydeligvis noe som ikke fungerer med dagens strategi for å redusere omfanget av mødredødelighet. Amnesty International mener det må legges mer vekt på kvinners rettigheter og deres mulighet til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Hva mener du?
Etter at jeg begynte å jobbe som praktikant i Amnesty blir jeg ofte berørt av de skjebnene eller sakene som jeg jobber med. Men etter dette seminaret var jeg både sliten i hodet av de forferdelige skjebnene jeg hadde hørt om og ekstra forbanna! Samtidig gikk jeg hjem og var glad for å ha vært tilstede under et så viktig seminar.
- Neste innlegg: Revolusjon på Litteraturhuset
- Forrige innlegg: Afghanistan: Hva er prisen for dialog med Taliban?
- Kategorier: Uncategorized
Takk til deg Line for en oppsummering av seminaret om mødrehelse og MDG’ene i februar som både er informativ og engasjerende, og som stiller det viktige spørsmålet: hvorfor ser vi ingen resultater av de siste årenes satsing på mødrehelse? Hva må gjøres radikalt anerledes?