Forfatter:
Revolusjon på Litteraturhuset
I februar i fjor var jeg var på Facebook. Jeg rekrutterte ivrig venner fra barne- og ungdomsskolen. Jeg snoket rundt for å finne ut om Bente fortsatt var sammen med Erik, om Gunnar hadde fått barn og om Nina fortsatt hadde den merkelige sveisen. Sosiale medier var mitt private Se og Hør, og noe jeg ikke (i hvert fall ikke offisielt) brukte arbeidstid på. Men så havnet jeg og noen kollegaer på Litteraturhuset.
Tittelen på seminaret var ”Fritt fram på nett?” Jeg var der fordi Amnestys kampanjehøydepunkt våren 2009 skulle handle om ytringsfrihet på nett. Notatene mine viser at det gikk opp mange lys i løpet av de to timene seminaret varte.
Jeg startet opp som tilhenger av statsviter og paneldeltaker Bernt Hagtvet som argumenterte med forsøpling i kommentarfeltene til nettaviser og uintelligente debatter. Jeg endte opp som nyfrelst web 2.0’er og svoren vampus-fan. Notatene mine er pepret med utropstegn og NB’ere. Det står blant annet:
“Demokratisering – det er positivt med nettdebatten: enda flere slippes til!”
“Debatten skjer ikke her. Den skjer på livestreaming. To do: Sjekk livestreamingen etter debatten”
“NB! Politisk rådgiver i SV: Du må lese blogger for å følge debatten i Norge i dag.”
I løpet av de to timene skjønte jeg at dialog på nett er noe annet enn unyanserte debatter. Jeg skjønte at sosiale medier er mye mer enn om venninner fra barneskolen har gifta seg. Og det gikk opp for meg at sosiale medier er viktig også i arbeidstiden. For en organisasjon som skal mobilisere til handling mot menneskerettighetsbrudd er Facebook og web 2.0 viktige verktøy.
I 2009 endret kommunikasjonsarbeidet i Amnesty seg. Medier er ikke lengre synonymt med etermedier og papirmedier. På mediemøtene bruker vi like mye tid på Twitter, blogger og Facebook. Vi diskuterer hva generalsekretær John Peder skal si på Dagsrevyen, men vi diskuterer like ofte hvordan vi skal håndtere kritikk og andre innspill på Twitter og Facebook.
Jeg sjekker daglig om det skjer noe nytt på bloggen til Virrvarr. Jeg holder meg oppdatert på kommunikasjonsfaget gjennom LinkedIn og Kjøkkenfesten, og jeg leser hva Amnestyetterforskere gjør i felt på Livewire. Like viktig som Jon Hervig Karlsens limricker under skiskytterstafetten er de syrlige og humoristiske kommentarene til Twittervenner på #OL2010.
Jeg må innrømme at jeg fortsatt snoker på Facebook: sveisen til Nina er like rar og Kalle fikk seg dame på lørdag. Men nå er sosiale medier mye mer enn mitt private Se og Hør.
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty.
- Neste innlegg: Det skjer igjen i Tunisia
- Forrige innlegg: Om å bli forbanna!
- Kategorier: Uncategorized
Dette var bra!