Forfatter:
Stopp BULLDOSERNE i Nairobi
Ingrid Engen fra Kleppstad i Lofoten har vært aktiv i Amnesty siden gruppe 291 ble startet på midten av nittitallet. Hun jobber som psykiatrisk sykepleier og psykodramaregissør. I februar deltok hun på seminar i Oslo om vårens kampanjehøydepunkt. Her er hennes rapport fra seminaret, presentert på helgens Nord-Norgemøte.
”Når sørveggen har ramla ned” er en metafor på når vi utsettes for rystelse i livet som gjør at vi føler oss naken, sårbar og alene. Dette symbolske bilde kommer til meg når Gerald skal snakke om vårens tema: tvangsutkastelser i slummen.
Hensikten med kampanjen er i år som ellers, å skape oppmerksomhet og å mobilisere flest mulig til deltakelse. Det overordna målet er selvfølgelig å få stoppet bulldosene før hjemløsheten er en realitet for svært mange.
Randi varmer oss skikkelig opp – snakker om tidligere kampanjer og suksesser. Vi ble bl.a. vist videoen ” en mor”, bilder fra slumbyen i Tromsø og pepperkakeslummen i Oslo, samtidig som sjokoladeskåla gikk flittig rundt for å holde blodsukkeret på et akseptabelt nivå dagen gjennom.
Før vi får mer kunnskaper om slummen utfordrer Gerald oss med oppgaven ” hva er et hjem”? Vi jobber i grupper på fire og fire. Tegner og diskutere. Oppgaven knyttet oss aktivister bedre sammen, og vi ble enda mer inspirert til møte med vårens kampanje.
Kiberia er et slumområde i Nairobi, Kenya. Det er betegnende for den marginaliseringen som Kibera-innbyggerne utsettes for at de ikke engang er avmerket på det lokale kartet. I slummen er det ikke slik at enhver har råderett over egen bolig. Arkitekturen kjenner vi. Materialene er plast, blikkplater, stoff av ulike kvaliteter og treverk. Det de får tak i som kan beskytte mot vær og vind, og skape et slags privatliv.
Slummen mangler rent vann, sanitære forhold og elektrisitet. Slummen er overbefolket. Slummen kaller vi det, hjem kaller de det.
I 2030 bor det dobbelt så mange i slummen som det gjør i dag. Vårt mål er ikke å avskaffe slummen, men å være med på å skape en forståelse av at det kan leves et akseptabelt liv der.
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.
Gerald viser oss bilder han har tatt i Kibera. Det er spesielt et bilde jeg fester meg ved. Det er et bilde av noen litt sjenerte barn med et varmt smil. De står i skoledøra. De er reinskurt fra innerst til ytterst. Det er bilde av barn som ikke kunne begynne på den ordinære skolen da de ikke hadde skoleuniform. Alle barn har rett til skolegang, men husk: ikke uten uniform.
En ildsjel har ordnet med lokaler i slummen slik at barna skal få lære det mest grunnleggende som å lese og skrive. De vet at kunnskap er makt og skal de kunne tro på ei lysere framtid er kunnskap en forutsetning for et bedre liv. Menneskene i slummen er opptatt av at deres barn skal få skolegang, akkurat som oss.
De som bor i Kiberia skulle ha vokst opp med samme frihet, verdighet, rettigheter og beskyttelse som du og meg, sånn ble det ikke!
Frykten. Når man bor på et sted som ikke er avmerket på kartet og hjemmet ditt blir fjernet når som helst – da kan vi snakke om at samtlige fire vegger ramler fra hverandre både innvendig og utvendig.
Frykt må være den mest ubehagelige av alle følelser. Dette ubehaget har folket i Kiberia hengende over seg mer eller mindre konstant.
Nairobi ligger ved ekvator. Det innebærer 12 timer mørkt og 12 timer lyst året igjennom. Kvinnene er dem som sanker brensel og henter vann. Skal de på toalettet etter mørkets frambrudd er de redde for å bli voldtatt. Gerald kan fortelle at et sted hadde de fått satt opp noen lysstolper som holder overgriperne unna. En gammel visdom sier når vi ”setter lys” på trollet blir det borte. I Kibera blir de ikke borte, men gatelysene passiviserer, trollene er der. Politiet forholder seg ikke til problemet.
De opplever frykt for at bulldoserne kommer i dag. Er det den lyden de vil våkne til i morgen? De har frykt for alt som følger i kjølevannet av bulldosernes brutale invasjon. Frykten for å måtte skille lag med dem de er glad i, frykten for å miste levebrødet sitt og likeledes helsetilbudet, frykten for framtida!
Framgangsmåten til de kenyanske myndigheter er et brudd på menneskerettighetene. De kan komme med sine bulldosere på noen minutters forvarsel. Husene jevnes med jorda uten at de som bor der blir tilbudt noe annet. Når bulldoserne kommer forvises de fra slum til slum.
Kampanjen i vår har spesielt fokus på Kenya. I alt vi gjør ligger den universelle verdien og plikten vi har som menneske i bunnen. Når en delegasjon fra Amnesty Norge drar til Kibera blir folk sett, hørt og møtt. Det er verdifullt når noen ser meg, lytter til det jeg har å si, er i dialog. Gerald meddeler oss:
”Slumhistoriene må forandres – oppfatningen til folk som tror slum ikke er noen annet enn kriminelle gangstere, narkotika, trafficking og vold. Jeg har sett at slum er full av liv, oppfinnsomhet, drømmer og ambisjoner. Energien, ferdighetene, ideene og meningene. Selv i slummen kan man organisere sine liv, folk er godt i stand til det. Menneskene har klart å bygge seg opp.”
Eksempler er:
- Solidaritetsgrupper som er etablert med hjelp fra prosjektmidler finansiert av Amnesty. Blir kvinner og barn utsatt for vold av ulik art kan de melde det til en solidaritetsgruppe. Disse reagerer umiddelbart og drar til åstedet. Greier de å få tak på overgriperen bringer de han til politiet.
- Selvforsvarsgrupper der de lærer om hvordan forsvare seg i utsatte situasjoner.
- Jurister som jobber med å utarbeide et lovverk som skal forby tvangsutkastelse.
Amnestys tilstedeværelse gir håp. Det skapes en bevissthet om hvor viktig kunnskap er for et verdig liv. Slummen handler ikke først og fremst om fattigdom, men brudd på menneskerettigheter. Derfor jobber Amnesty med å bedre slumbeboernes rettsstatus.
Amnesty krever at myndighetene i Kenya:
- Stopper all tvangsutkastelser umiddelbart.
- Sikrer retten til reint vann, ordentlig sanitet og bolig.
- Gir beskyttelse mot vold og overgrep.
- Gir slumbeboerne adgang til offentlige tjenester.
En av tre underskriftsaksjoner fører til positive endring i menneskerettighetsarbeidet. Det er kraft og engasjement i aktivisme. Så derfor: be alle om å “join our fight”. LYKKE TIL MED KAMPANJEN!
Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje.
Andre blogger fra Kenya-reisen:
Fra Tahrirplassen til Uhuruparken
Les også vår bloggserie fra Egypt de siste ukene.
Foto: AI
- Neste innlegg: Dere er blitt lurt
- Forrige innlegg: Inspirerende rekrutteringskampanje
Et blogginnlegg til inspirasjon. Ingrid holdt det for oss på Nord-Norgemøtet i helga og ingen gikk fra møtet uberørte av Ingrids ord. Takk Ingrid!
Tusen takk Ingrid!
LEVENDE
“Drosjesjåføren” hørte stemmen din, når hun leste
Takk for at du så fint fikk påpekt verdigheta, ambisjonene og drømmene til de levende menneskene vi snakker om, når vi snakker om slum.Virkelig flott innlegg, TAKK SKAL DU HA.