Forfatter:
Til Kina 21 år etter
Har du noengang vært vitne til en grufull verdensbegivenhet som gjør deg uendelig trist, men hvor du ikke er sikker på om du er trist for dem den går utover eller deg selv? Det har jeg.
For nøyaktig 21 år siden satt jeg oppe om natten og så på TV at tanksene rullet inn på Den himmelske freds plass i Beijing. Jeg husker ikke helt om jeg så dem rulle over studentene, eller om jeg bare visste at det skjedde. Jeg ble uendelig trist, men det var kanskje ikke bare på grunn av alle livene som ble tatt. Det var nok dessverre også fordi jeg skjønte at dette ville bety at jeg ikke kunne dra til Beijing uka etter. Det er tungt å innrømme en slik egoisme, men det er nok sant.
En og en halv måned senere kom jeg meg likevel av gårde, og 1. august 1989 ankom jeg Beijing med den transsibirske jernbane.
Fordi jeg var i Kina på akkurat denne tiden tror jeg at jeg har en helt særegen oppfatning av hvordan landet er. Det var en utrolig spent stemning og vanlige kinesere holdt seg langt unna utlendinger.
På den annen side løp statsmediene etter oss for å få bilder og gjerne kommentarer som viste at turistene var tilbake. Vi, de ”bevisste” turistene, løp vekk fra kameraene og håpet at en demonstrerende student ville ta kontakt med oss i steden.
Selv om mediene og myndighetene ønsket oss velkommen, var de også totalt paranoide i forhold til oss.
Vi fikk lov til å sykle forbi Den himmelske freds plass, men vi fikk ikke engang lov til å stoppe på rødt lys. Der stod det politi og ”husjet” oss videre. Det var i det hele tatt politi eller militære på hvert gatehjørne i byene.
Samtidig var kinesiske myndigheter for en stakket stund en pariakaste i det internasjonale samfunn. Forbindelser ble brutt og internasjonalt næringsliv trakk seg ut.
Samtidig var det på grunn av språkproblemer og frykt umulig å snakke med kinesere om dette. Riktignok var det en mann en natt som spurte oss på et haltende engelsk: ”Vet dere hva som har skjedd her?” Da vi svarte bekreftende var det tydelig at han ble fornøyd med at omverdenen visste.
Siden 1989 har jeg ikke vært i Kina, men jeg står på reisefot for å dra dit igjen. Jeg forventer å bli tatt imot med åpne armer denne gangen også. Jeg har sett på TV at Kina ikke engang ser ut som det gjorde i 1989. Verken menneskene eller byene har samme utseende.
Viktigere er det at Kina ikke på noen måte er en pariastat. Tvert om er de en viktig verdensmakt som alle stater behandler med respekt og ikke så rent lite frykt.
Samtidig utvider Kina sin innflytelsessfære daglig gjennom å presentere et alternativ til vestlige lands bistand.
Forrige gang jeg var i Kina var jeg en såkalt ”ryggsekkturist”. Jeg prøvde å unngå å bli en del av myndighetenes propaganda. Jeg ønsket jeg kunne gi uttrykk for støtte til studentene, men greide det selvsagt ikke.
Nå skal jeg være en del av en offisiell delegasjon som skal diskutere menneskerettigheter. Jeg skal sågar diskutere tortur og hvordan man skal beskytte arresterte og innsatte mot slike overgrep.
Betyr det at jeg nå snakker med arvtakerne etter de som styrte tanksene i 1989, mens jeg fortsatt ikke får snakke med de som har tatt opp arven etter studentene?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Søndag reiser han til Kina i en norsk delegasjon bestående av representanter fra utenriksdepartementet og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge. Den norske delegasjonen skal møte kinesiske myndigheter i den såkalte menneskerettighetsdialogen der Norge og Kina diskuterer menneskerettighetssituasjonen i de to landene.
- Neste innlegg: Feirer 60årsdagen i fengsel
- Forrige innlegg: Det er godt å se ham “svette”!
- Kategorier: Uncategorized





