3. september 2009

Voldtekt i Norge: Mye ord, lite handling

I Norge, ett av verdens mest likestilte land, har kvinner fremdeles liten mulighet til å oppnå rettferd i rettsystemet når de utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk. Dette er ikke bare et uttrykk for en omfattende kjønnsbasert diskriminering av kvinner i Norge, men også et alvorlig angrep på kvinners rett til rettslig beskyttelse og likhet med menn for loven.

Det finnes mye tall og statistikk som synliggjør dette. Av de mellom 8.000 og 16.000 voldtekter som skjer i Norge hvert eneste år er det rundt tusen overgrep som blir anmeldt. I 84 prosent av sakene blir anmeldelsen henlagt, de aller fleste på grunn av bevisets stilling. Hver tredje voldtektssak som slipper gjennom nåløyet og kommer til rettssalen ender med frifinnelse.

Sannsynligheten for at en mann som begår voldtekt i Norge blir stilt strafferettslig ansvarlig for overgrepet er med andre ord forsvinnende liten.

Justisminister Storberget har i mange år betegnet voldtekt som svært alvorlig kriminalitet, som nestendrap, og har sendt en klar melding om at politiet skal prioritere etterforskning i voldtektssaker. På tilsvarende måte har Riksadvokaten flere år på rad i sitt årlige rundskriv om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen gitt instruks om at politiet skal prioritere etterforskning av alvorlige seksualforbrytelser.

Men fremdeles er det slik at jeg åpner Aftenposten fredag 12. juni, og leser at det tok politiet i Stavanger åtte måneder fra de mottok en voldtektsanmeldelse til de foretok et avhør av mannen som er mistenkt for å ha begått forbrytelsen. I et slikt tilfelle er det ikke særlig sannsynlig at det er blitt foretatt noen åstedsundersøkelser heller. Og hva med vitner og vitneavhør?

Noen måneder senere leser jeg i Dagbladet om en ung kvinne fra Bergen som har måttet vente i over ett år fra hun leverte anmeldelsen for voldtekt til det ble tatt ut tiltale. Hendelsen fant sted 200 meter fra politistasjonen, og politiet pågrep mistenkte etter få minutter. Siden anmeldelsen ble levert har kvinnen og hennes bistandsadvokat purret på saken hver uke.

Dette kunne ha vært tilfeldige hendelser, det kunne ha vært unntak, men det er det ikke. I Norge blir politietterforskning i voldtektssaker fremdeles systematisk nedprioritert til fordel for andre saksfelt. Den høye henleggelsesprosenten bidrar i sin tur til å gi saksfeltet lav status, noe som i sin tur fører til en ytterligere nedprioritering av voldtektssaker.

I september 2008 offentliggjorde de nordiske Amnesty-seksjonene rapporten Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries. En av Amnesty-rapportens konklusjoner er at mangelfull politietterforskning er en av hovedårsakene til henleggelser av voldtektssaker i alle de nordiske land. I voldtektssaker vil det ofte stå ord mot ord, og politiets etterforskning i saken vil derfor være helt avgjørende for å få fram en mest mulig sannferdig fremstilling av hendelsesforløpet. Dersom politiets etterforskning kommer i gang for sent, dersom den ikke er tilstrekkelig grundig eller omfattende, dersom den ikke er godt nok koordinert, vil viktige bevis gå tapt, og sannsynligheten for at saken henlegges – som oftest på grunn av bevisets stilling – er stor.

Amnesty rapportens konklusjoner var i og for seg ingen nyhet. Riksadvokaten har i to rapporter avdekket hvordan og delvis hvorfor rettsystemet ikke evner å ivareta rettighetene til voldtektsutsatte kvinner. På tilsvarende måte har det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget i sin rapport Fra ord til handling kommet med grundige analyser av hvor rettssystemets svikter, og med gode og konkrete forslag til tiltak.

Det er nødvendig å innse at oppfordringer og anbefalinger ikke bidrar til færre henleggelser i voldtektssaker. Det må handling og institusjonelle endringer til slik at myndighetenes uttalte mål om en prioritering av seksuelle overgrep får en strukturell forankring.

Amnesty International Norge krever at det nå etableres en ny, uavhengig, sentral og døgnbemannet enhet i politiet mot seksualisert vold som både kan sikre bedre koordinering og ressursutnyttelse på tvers av politidistrikt, viktig utvikling av kunnskap og kompetanse, og en nødvendig heving av fagfeltets status innen politiet. I tillegg må det opprettes egne seksuelle overgrepsteam i alle politidistrikt med nødvendig kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å koordinere etterforskningen av seksuelle overgrep.

Norge påberoper seg å være en likestillingens høyborg. Da er det på tide at myndighetene gjennomfører tiltakene som nødvendige for å sikre en effektiv forebygging, etterforsking og straff av alle former for seksualisert vold inkludert voldtekt, i henhold til de nasjonale og internasjonale forpliktelser som Norge faktisk har.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.

• Neste innlegg: TV2 og ”Osama bin Ladens livvakt”
• Forrige innlegg: Bli med på Shell-aksjon – vi trenger deg!
• Tags: Nyheter, voldtekt

Kommentarer: