Blogg

26. November 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Utfordring til kommunalkomitéen: Ta i mot flere syriske flyktninger!

Under høringen på Stortinget i går om de 123 syke og skadede syriske flyktningene holdt Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) dette innlegget på vegne av Amnesty og NOAS. 


NOAS og Amnesty i Norge takker for oppfølgingsspørsmål fra Ingjerd Schou under høringen i dag, og håper Høyre vil ta videre hva Norge nå ytterligere bør bidra med i den ekstreme flyktningsituasjonen som har oppstått i nærområdene og internt i Syria og Irak.

 

NOAS og Amnesty i Norge presenterte følgende hovedsynspunkter på spørsmål om Norges uttak av syriske flyktninger:

 

1. Norge har en sterk interesse i at FN-systemet fungere best mulig. Da må også Norge bidra på de områder FNs ansvarlige definerer som de mest akutte. Det bør ikke være i norsk interesse at FNs medlemsland operer med egne prioriteringer på tvers av Høykommissærens vurderinger av hvor behovene er størst.

 

2. Når det gjelder syriske flyktninger, har UNHCRs senior helseoffiser Michael Woodman vært tydelig på at det er størst behov for å få overført kronisk syke og personer med mer langvarig behov for medisinsk oppfølging. Nå står en ny vinter for døren, og det er de sykeste og svakeste som er mest utsatt.

 

3. Norge er et rikt land, med et godt fungerende helsevesen. Vi har mulighet til å ta oss av det antallet syke FN ba oss om. Dette kommer også tydelig fram i uttalelser fra Legeforeningen, Norsk barnelegeforening og Norsk psykologforening. Se vedlagte uttalelser gitt i samarbeid med Amnesty og Mellomkirkelig Råd. Det etterlyses her politiske initiativ fra justisministeren som innebærer tilstrekkelige refusjonsordninger og andre statlige initiativ som setter leger, spesialister, helseforetak og kommuner i stand til å utnytte eksisterende kapasitet.

 

4. Det har vært konsensus i norsk politikk om at vi skal gi beskyttelse og bistand til dem som trenger det mest. Og at andelen kvoteflyktninger skal økes når ankomster av asylsøkere uten grunnlag for beskyttelse reduseres. Dette er nå situasjonen. Mens antallet flyktninger som tar seg til Europa som asylsøkere øker, er Norges andel mottatte asylsøknader redusert i 2014. Blant de som nå kommer, får nærmere 80% opphold. Dette er et godt grunnlag for en politikk som bygger mer på å bistå best mulig dem som trenger det, og mindre på kontroll av mennesker man mener er uten reelt grunnlag for å søke hjelp og beskyttelse i Norge.

 

5. Norske kommuner og helseforetak har større kapasitet enn det som i dag benyttes. Det er en vilje til å strekke seg og finne gode løsninger for hjelpetrengende syriske flyktninger. På forespørsel fra Vårt Land sendte Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (FFKF) ut spørsmål til sine 208 medlemskommuner: Har din kommune blitt forespurt konkret om bosetting av overføringsflyktninger fra Syria som er syke? Av 85 som svarte har bare åtte kommuner blitt spurt. Ikke bare store kommuner og de med veletablert flyktningarbeid var positive til å ta imot syke, men også mindre kommuner og de som har et nystartet arbeid, kommenterte Vanja Jensen, leder for FFKF.

 

6. Syrias naboland stenger nå grensene for flyktninger fra Syria. For statsløse palestinere har grensen til Jordan i praksis vært stengt i ett år allerede. Dette skjer fordi kapasiteten i disse landene er sprengt. I Libanon er allerede hver tredje person en flyktning. UNHCR oppfordrer Europa og øvrige vestlige land til å ta minst 5% av flyktningene i nærområdene som gjenbosettingsflyktninger. I dag er bare snaut 2% gjenbosatt.

 

7. NOAS mener derfor regjeringen, ved justisminister Anundsen, må se på nytt på de prioriteringer, forpliktelser og muligheter som ligger til grunn for både størrelse og profil på norsk uttak av overføringsflyktninger.

Innlegget er også sendt til Høyre og til FrPs representanter i Kommunalkomiteen på Stortinget.

 

Les mer:

http://www.humanosphere.org/world-politics/2014/11/enough-money-keep-displaced-syrians-iraqis-says-un/

 

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/asyl-debatten/fn-topp-om-norges-nei-til-syke-flyktninger-det-er-skammelig/a/23332203/

 

 http://www.vl.no/samfunn/vi-har-ikke-blitt-spurt-det-reagerer-vi-p%C3%A5-1.292571

 

 

 

 

kommentarer på dette inlegget

24. November 2014

Russ 2015: Ta voldtekt på alvor!

Russen og Amnesty markerer FNs dag mot vold mot kvinner 25. oktober:

25. november er FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner. Det er en dag der vi skal ha et særlig fokus på at voldtekt er et kjempeproblem i Norge, som vi er nødt til å ta på alvor.

 

Hvor mange er utsatt?

Rapporten Vold og voldtekt i Norge er den første omfangsundersøkelsen om voldtekt i Norge. Ifølge rapporten har nær 1 av 10 kvinner i Norge blitt utsatt for voldtekt. Halvparten ble voldtatt før de fylte 18.

 

Hvem er utsatt?

Nasjonal og internasjonal forskning bekrefter at unge jenter er særlig sårbare for å bli utsatt for voldtekt. Kriminalpolitiets (Kripos) sin rapport om voldtektssituasjonen i Norge i 2012 viser at antallet voldtektsanmeldser er økende. I de aller fleste tilfellene kjenner den utsatte og gjerningspersonen hverandre fra før av. Førti prosent av de anmeldte voldtektene skjer i forbindelse med fest. Unge jenter mellom 17 og 25 år har høyest risisko for å bli utsatt for voldtekt.

 

Hvor går grensen?

Kripos skriver: «Det blir gjerne ikke benyttet vold, men gjerningspersonen utnytter offerets manglende evne til å gjøre motstand». I dag vil mange av disse anmeldelsene dermed ende med henleggelse, fordi overgrepet faller utenfor den eksisterende juridiske definisjonen av voldtekt som forutsetter bruk av vold. Og det er her de såkalte «gråsonene» dukker opp.

Hvor går grensene? Hva er egentlig en voldtekt?

 

Vi trenger: lovendring!

Internasjonale menneskerettighetsstandarder fastslår helt entydig at voldtekt er sex uten samtykke. Et nei er et nei – alltid og uansett.

Amnesty har lenge kjempet for at voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven skal komme i samsvar med menneskerettighetene. Det er viktig at straffeloven sier svart på hvitt at det å ha seksuell omgang med en person som ikke har gitt sitt samtykke er en voldtekt. Nå venter vi på at Justisdepartmenetet skal legge fram sitt varslede forslag om lovendring.

 

Vi trenger: holdning og handling!

Men vi trenger ikke vente på at dette lovforslaget blir vedtatt for å kunne være tydelig på at enhver har rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet. Seksuell omgang uten samtykke er voldtekt.

 

Pass på deg selv – og på hverandre!

Er du i tvil, så spør. En person som sover eller som er svært beruset er ikke i stand til å gi samtykke. Får du ikke et klart svar, trekk deg unna. Et nei er et nei. Kun et ja er et ja.

Pass på at kameraten din ikke våkner opp som voldtektsmann i morgen, fordi han ikke skjønte hvor grensen gikk.

Er du usikker på om venninnen din er med på noe hun ikke egentlig ønsker, så bryt inn og spør.

Les mer om hva vi mener i Amnestys 6 regler for sex.

 

Bare overgriper har ansvar!

Men vi kan gjøre mer for å kjempe mot voldtekt. Det vi kan gjøre nå, alle sammen, er å jobbe med holdningene våre. Ifølge en holdningsundersøkelse fra Amnesty i 2013 mener 28 prosent av norske menn at ei jente er delvis ansvarlig for å ha blitt voldtatt om hun flørtet åpenlyst med mannen i forkant. Hver femte jente mener det samme.

Det blir for dumt. Vi må plassere ansvaret for en voldtekt der det hører hjemme – hos overgriperen som begår handlingen – ikke den som blir utsatt.

Vil du bli vite mer om Amnestys kampanje mot voldtekt?

Se på amnesty.no/russ2015, så finner du informasjon om hvordan du kan delta!

 

 Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge med kvinners rettigheter som et av flere spesialområder.

kommentarer på dette inlegget

4. November 2014

Norge må prioritere vern om siviles rettigheter i Irak

Med et sterkt fokus på internasjonal rett og beskyttelse av sivile, kan Norge spille en vesentlig rolle i Irak.

Fremgangsmåten til den væpnede gruppen som kaller seg selv Den islamske stat (IS) kjennetegnes av grotesk brutalitet og fullstendig forakt for menneskerettighetene og krigens folkerett. Dette bekrefter også Amnestys etterforskere i Irak, blant annet i en rapport som ble lagt frem i september i år.

Den lange rekken av forbrytelser IS er ansvarlig for – inkludert etnisk rensing, tortur, summariske henrettelser, drap på krigsfanger og journalister – kan imidlertid ikke bare stoppes på slagmarken. Bare hvis både irakiske og nord-irakiske myndigheter og den USA-ledete internasjonale koalisjonen som støtter dem i kampen mot IS opererer på en måte som prioriterer sivilbefolkningens sikkerhet og rettigheter, vil de få den støtten i befolkningen som er helt avgjørende for å lykkes i kampen mot ekstremismen.

Norge har i denne sammenheng en svært viktig rolle å spille. Den norske regjeringen har gjort det tydelig at Norges militære bidrag skal konsentrere seg om trening av irakiske og nord-irakiske soldater. Dette er en gylden mulighet til å bidra til en bedre forankring av respekt for internasjonal humanitær rett og menneskerettighetene hos disse styrkene, og dermed til å redusere faren for at også disse styrkene begår hevndrap, massakre og andre forbrytelser.

Ser man på rullebladet til Norges allierte i denne kampen er det all grunn til å være bekymret. Irakiske soldater, og ikke minst de hovedsakelig shiitiske paramilitære de samarbeider med, har selv en lang historie med krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Enhetene til den kurdiske regionalregjeringen, de såkalte peshmerga, har hittil vist en litt bedre adferd. Men i en nylig blogg uttrykker Amnestys ledende kriseetterforsker bekymring for at også disse styrkene i økende grad er innblandet i overgrep. Dette er alarmerende også med tanke på at USA og flere andre av Norges allierte forsyner disse enhetene med våpen til en verdi av mange milliarder amerikanske dollar, tilsynelatende uten å knytte betingelser om respekt for folkeretten til disse leveransene.

Norske myndigheter har også all grunn til å være varsom med tanke på hvem man kommer til å være i allianse med i Irak. Ikke bare irakiske myndigheter har et svært dårlig rulleblad når det gjelder respekt for menneskerettighetene og humanitær rett. Saudi-Arabia har i år antakeligvis gjennomført minst like mange offentlige halshugginger som IS, gjerne etter svært mangelfulle og urettferdige rettssaker. Amerikanske droner fortsetter å drepe sivilpersoner i Afghanistan, Pakistan og Jemen, og mulige amerikanske krigsforbrytelser beskyttes systematisk av ekstremt hemmelighold og ansvarsfraskrivelse. Mye tyder også på at koalisjonens bombeangrep mot IS hittil er blitt gjennomført med altfor lite fokus på å unngå tap av sivile liv.

I en kronikk i Aftenposten utfordret Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs nylig norske myndigheter til å ha en mye tydeligere innsats for å øke og forankre respekt for internasjonal rett i NATO. Norge stiller høye etiske krav til sine egne soldater i internasjonale operasjoner, og det er bra. Men hvis Norge nå enda en gang blir med på en militær operasjon i et svært problematisk område, er det like viktig at man stiller de samme kravene også til de man skal krige sammen med.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty og har arbeid mot tortur som sitt spesialfelt.

kommentarer på dette inlegget

10. October 2014

Forfatter:

John Egenæs

Det er absurd at stater dreper mennesker

En henrettelse til er én for mye, skriver Amnestys generalsekretær på verdensdagen mot dødsstraff. 

Noen ganger kan jeg se det på ham med én gang. Når min iranske kollega Madyar kommer på jobb og blikket hans går innover. Da vet jeg at det har skjedd noe grusomt med noen han kjenner i Iran. Hver gang håper jeg at det ikke er snakk om en henrettelse.

For Iran er et av de 58 landene i verden hvor staten fortsatt dreper. 22 av disse gjennomførte henrettelser i 2013, med Iran og Kina i spissen.

Madyar var selv politisk fange i Iran, og fra Norge har han i dag tett kontakt med politiske fanger og deres familier i hjemlandet.

Mohsen Amir Aslani (36) var en av dem.

Les hele kronikken til John Peder Egenæs på Aftenpostens nettutgave her.

Om forfatteren:  John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. 

kommentarer på dette inlegget

28. September 2014

Mens vi forbereder Beograd Pride

Det er tidlig lørdag morgen 27. september 2014. Gatene er våte etter en natt med torden og regn. Nå får de første solstrålene asfalten til å glitre og glinse. På hotell Majestic i hjertet av Beograd starter Amnesty Internationals team dagens første møte.

Vi er her for å overvåke forberedelsene og gjennomføringen av den planlagte Priden i Beograd søndag. Teamet vårt består av etterforskere og kampanjeansvarlige fra Balkan-teamet ved vårt internasjonale sekretariat i London, Ferran fra Amnesty Internationals seksjon i Storbritannia og meg selv. Nikolas fra Amnestys Brussel-kontor leder delegasjonen.

Vi vet fremdeles ikke om Priden får gå i morgen. Det vil Serbias statsminister Vucic avgjøre senere i kveld. Vi må likevel avklare de sikkerhetsrutinene vi skal jobbe etter, som om Priden skal gjennomføres. Hvilke strategiske punkter er det viktig å overvåke? Hvem går sammen med hvem? Hvordan kommuniserer vi underveis? Hvem skal være innenfor politiets sikkerhetssone og hvem skal være utenfor? Hva er evakueringsplanen for Priden, som fastlegger hva deltagerne skal gjøre i tilfelle politiet skulle miste kontrollen over eventuelle motdemonstranter, slik som det skjedde i 2010?

Tre år med avslag

Erfaringen fra 2010 er referanserammen gjennom hele dagen. Det året ble Beograd Pride gjennomført etter planen, men på et tidspunkt mistet politiet kontroll over de aggressive motdemonstrantene. Mange titalls mennesker, i all hovedsak politifolk, ble såret i sammenstøtene som fulgte. Beograd sentrum ble ramponert for flere titalls millioner euro.

Både i 2011, 2012 og 2013 fikk pridearrangørene avslag på søknaden om å arrangere en Pride, med den begrunnelse at politiet ikke ville være i stand til å ivareta sikkerheten. I 2013 samlet rundt 200 aktivister seg likevel spontant kvelden før Priden skulle ha funnet sted, og gikk Midnatt Marsjen for like rettigheter.

International Pride Forum

Denne lørdagen, dagen før marsjen er planlagt gjennomført, diskuterer deltagerne på International Pride Forum hvorfor det er viktig å arrangere en Pride-markering i Beograd i 2014.

- Alle mennesker har rett til ytrings- og forsamlingsfrihet.  Å kunne avholde en Pride viser at denne retten gjelder for alle, ikke bare den utvalgte majoritetsbefolkningen.  I tillegg er det viktig å stanse dem som bruker vold og intimidering for å fremme sine synspunkter. Seksuelle og kjønnsminoriteter er sårbare for hatkriminalitet, ikke bare i Serbia, men i mange europeiske land. Ingen kan være uenig i at det er viktig å stå opp for dette, understreker ambassadør Michael Davenport som leder EU-delegasjonen i Serbia.

- En Pride-markering er en lakmustest for demokratiet som viser hvorvidt samfunnet er i stand til å ivareta grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og beskyttelse mot diskriminering.

På konferansen deltar også mange aktivister som jobber med rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner  (LHBT) fra naboland i regionen. Alec fra Makedonia tar ordet under debatten.

- For alle oss som jobber i Serbias naboland blir det svært viktig at Priden finner sted. Serbia setter en standard, og for oss som jobber med LHBT-rettigheter i Makedonia, i Kosovo og Albania er det viktig at denne standarden holder mål.

Michael Uyehara, nestleder for OSSEs avdeling i Serbia, påpeker: – Jeg har bare bodd her i en måned, men oppdaget raskt at Serbia virkelig er et multikulturelt samfunn. Om Priden gjennomføres er det en utvikling mot en større toleranse, som viser om Serbia er på rett vei til å bli et levedyktig demokrati der grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og beskyttelse av minoriteters rettigheter blir respektert og ivaretatt.

Goran Miletic, leder for Civil Rights Defenders i Serbia er positivt innstilt til mulighetene for å få gjennomført Priden søndag. – Det er et generelt inntrykk at serbiske myndigheter i år har vært mer samarbeidsvillige, og har uttrykt en større vilje til å få på plass nødvendige sikkerhetsforanstaltninger som kan sikre en trygg gjennomføring av Priden.

Forberedelser i full gang, men bekreftelsen uteblir

Det inntrykket forsterker seg gjennom resten av dagen. Fra tidlig lørdag ettermiddag, når Amnestys team går gjennom byen for å gjøre oss kjente med omgivelsene, ser vi flere og flere politistyrker som utplasseres. Vi får vite at omlag 7000 politi fra mange ulike enheter skal være med og sikre Priden nødvendig beskyttelse. Det får vi bekreftet når vi ser både vanlig politi utplassert utenfor møtelokalene til International Pride Forum fra tidlig lørdags morgen, opprørspoliti til hest med skuddsikre vester, hjelmer og visir utenfor rådhuset fra lørdag ettermiddag og enheter i kamuflasjeuniform og automatvåpen i byens sentrum fra lørdag kveld.

Men selv om forberedelsene til Priden er i full gang lar statsministerens avgjørelse vente på seg.

Unge serbiske LHBT-aktivister setter i gang en internasjonal tvitteraksjon for å legge press på myndighetene, der de oppfordrer alle sine støttespillere om å ta bilde av seg selv med teksten «Setacu»  - «Vi marsjerer»- til statsminister Vucic.

Nå er det nærmere midnatt, og jeg må legge meg. Selv om den offentlige beskjeden ikke er kommet ennå regner jeg med å få en travel dag i morgen.

kommentarer på dette inlegget

1. September 2014

Forfatter:

Gjest

Vi kunne høre torturofrenes skrik

Shappal Ibrahim er en fredlig aktivist fra Unionen for unge kurdere. Da han ble kontaktet av en representant for syriske myndigheter som utga seg for a være en støttespiller av “revolusjonen”, forstod han ikke at det hele var et plott for å arrestrere ham for menneskerettighetsarbeidet hans.

Etter å ha avtalt et møte 22 september 2011 ble han kjørt bort og anholdt iQamishli, hans egen hjemby. Han ble en av Syrias mange “forsvunne” og holdt fanget i hemmelighet i nesten to år før han ble løslatt som en del av et amnesti fra presidenten 29. mai 2013.

Her gir han oss et sjeldent innblikk i et av Syrias mange hemmelige fengsler.

av Shappal Ibrahim.

They beat us and insulted us when we entered the detention facility at one of the Damascus branches of Air Force Intelligence. We were beaten for hours and then thrown into jail – 13 men in a 2×2 metre cell. We had to take turns to sit down.

One by one, the detainees were called and taken to the interrogation room. Their screams filled the corridors as they were tortured.  People would come back wrapped in blankets stained with their blood.

They beat me with a cable and electrocuted me on my feet. They would not ask me anything specific; they just accused and insulted me, then they hit me in the face. They wanted me to sign a confession.

There was very little water and food available and we were only allowed to sleep when the prison guards allowed us to.

We were then transferred to another place in Bab Touma – which is also connected to Air Force Intelligence – and three months later to Saydnaya Military Prison near Damascus.

There, they had a system to break us down.

Food was so inadequate we were always hungry and they gave us only a few clothes even though the temperature was extremely cold.

They called me in for questioning many times and the torture was never-ending.

They would ask me to take off my clothes and then sprayed cold water on my body. Then the interrogator would walk on my body and hit me on my back and my feet.

In those difficult moments I was thinking of my three children, my wife, my parents, my friends and the revolutionary movement.

Despite my pains, wounds, illnesses and being cut off from my family, I could still feel the revolution within me and the enthusiasm ignite me again. The principles that brought me to that place are the same that caused me to feel hope and defiance and to not to give up.

In the year and eight months I was detained, I was only allowed one visit, 22 days before my release.

My younger brother Joan was able to see me for six minutes.

Then on 29 May 2013, one of the guards came to our cell and told me I would be released. I didn’t believe him, I thought I was going to be executed. The guards shaved my hair off and I was sure I was going to die. But then they just gave me my things and released me. I didn’t know why, I felt sheer disbelief.

When I arrived in my hometown Qamishli, many people were waiting for me. My friends carried me on their shoulders, they had prepared a reception where I gave a speech to the crowd. It was a moment of great significance to me. I felt like I was born again, and embraced my children and family and was filled with tears of joy.

I felt a great responsibility towards what I saw, and gathered my strength again, and promised myself that I’d dedicate my whole life so as not to let down my people.

Information was leaked to Syrian security once again of my continued activities so they sent me a threat, which prompted my family and my friends to request that I leave Syria.

I remain indebted to my friends and family for their tireless solidarity; they continued to push for my release, organize demonstrations to ensure my case was not forgotten.

kommentarer på dette inlegget

14. August 2014

Forfatter:

Gjest

Egypts mørkeste dag

I dag er det ett år siden egyptiske sikkerhetsstyrker slaktet ned mer enn 600 demonstrater. I løpet av året som har gått har ikke en eneste offiser blitt straffeforfulgt.

Det egyptiske strafferettssystemet har derimot vært raske til å arrestere, stille for retten og dømme påståtte Mursi-tilhengere i svært urettferdige rettssaker. Allerede har 230 personer blitt dømt til døden og domstoler har anbefalt dødsdommer for over tusen mennesker.

 

Amnesty International’s Egypt-etterforsker Mohamed Elmessiry var vine til den grusomme massakren på Rabaa al-Adaweya-plassen og har kjempet for rettferdighet for ofre og deres pårørende siden.

 I woke to a 7am phonecall. “It’s started.”

This was the day I had feared since the protests began on 28 June 2013. After a month and a half, the Egyptian security forces had lost patience. I called a contact I knew on the square. “Live bullets are raining down on us, randomly,” he told me. “The security forces are dismantling the Rabaa Al-Adaweya and Nahda squares sit-ins.” I could hear shots rattling down the line.

An Amnesty colleague and I rushed to the sit-in protest at Rabaa. We tried to enter from all directions – but tear gas and gunfire made it impossible. We tried the exit route on Nasr street, designated “safe” by the Interior Ministry, but even here the bullets were flying. On every street injured people lay bleeding on the floor, dragged into doorways as medics tried to treat them.

At around 11am we entered the al-Salam mosque on one of the side streets near Rabaa. The mosque had been converted into a field hospital. There were at least eight dead bodies, all killed by gunshots to the head or chest. Every few minutes another casualty was brought in, mostly hit in the upper body by live ammunition. Many of them bled to death within five to 10 minutes and were placed with the other bodies in the corner of the mosque.

One of the protesters there had carried in the body of his friend. He told us how they had been attacked: “The security forces took no mercy on us. They fired tear gas and pellets for the first 45 minutes, then they used live ammunition randomly. They were even shooting those trying to help the injured. What religion tells you to shoot and kill innocent people?!”

I remember another man, in his early 20s, who was carried into the mosque after being shot in the face. He bled from his nose and mouth until he died. Minutes after he died, his mother called his phone. She’d only just missed her last chance to talk to him.

From al-Salam we tried to move to the closest large hospital, but soldiers blocked us. “It’s not the right time,” they said.

It wasn’t until the next day that I realized the scale of the massacre. That became clear after we visited the morgue, hospitals and the al-Iman mosque, where many of the bodies from Rabaa were taken.

Police claim that they were able to differentiate between peaceful and violent protesters: “We have very high-tech vehicles, “Sherda”, with cameras that can zoom up to 8km,” a police officer with the Central Security Forces told Amnesty International. “This is how we differentiated between armed and peaceful protesters, when we used force.”

But what we saw next made it clear they had not:

The Morgue

There’s a path from the main street to the gate of the morgue – it’s around 400 meters long. This path was full of dead bodies and cars carrying even more waiting for autopsy. The bodies lay exposed to Cairo’s August sun. I saw relatives crying as they tried to put ice on the bodies of their loved ones to stop them rotting in the heat, and asking god to give them patience.

Inside the morgue, it was chaos. Dead bodies everywhere, even in the head of the morgue’s office. By the time we arrived, the morgue had already conducted 108 autopsies. They had over a hundred more to do.

I was devastated to see the family of journalist and protestor Habiba Abdel Aziz. She’d been killed by a live bullet to the chest, and her family was trying to collect her body. I had spoken to her just over a week earlier, when she told me:

“I am not Muslim Brotherhood and I don’t belong to them…I am protesting here because I don’t want to see the military rule back. I will not leave this sit-in unless I die or Morsi is reinstated….I voted for Mohamed Morsi and it was the first time my vote counts…..the military don’t have the authority to take out my vote and oust a democratically elected president.”

Habiba was not armed during the dispersal, she was utterly against any form of violent demonstration. She’s just one example of the hundreds of peaceful protestors killed that day.

We left the morgue and headed to al-Iman mosque near Rabaa in Nasr city, a district of Cairo.

 

The Mosque

The mosque stank of death and decomposing bodies. Corpses were heaped on the floor, leaving no space to walk. When we arrived, we counted 98 dead. A register in the corner had kept track of those that had come in and then been collected by their families. A total of 267 killed.

There were women and children among them. Again, almost all of the dead had been shot with live ammunition in the head or upper body.

Horrifyingly, we noticed six burned bodies in the mosque. Some of them had been burned alive, others after they died. Some were burned so badly as to be unrecognizable, and people were wondering how their families would identify them.

The doctors there told us they had been burned by security forces in their tents or when security forces set fire to the medical centre. One described how he was treated when security forces stormed the building: “A security officer hit me on the back with the butt of their rifle and pushed me towards the stairs. After I left the centre with the rest, the security forces set it on fire.”

Another medic said:

“The security forces were storming the medical centre and I saw snipers on the roofs of buildings near the medical centre dressed in black. We were then forced out by the security forces and had to leave both patients and bodies behind. I hope they weren’t left there when security forces set the medical centre on fire.”

 

The National Council for Human Rights puts the civilian death toll at 632, and says the majority were peaceful demonstrators caught in crossfire.

Some protesters at Rabaa al-Adawiya admitted to Amnesty International that they had used rocks and Molotov cocktails, setting police vehicles alight in an attempt to prevent the dispersal. And there is no doubt that following the dispersals of the sit-ins, some Morsi supporters did use violence, including firearms, launching attacks on the Giza Governorate building, police stations and security personnel.

But that does not give security forces carte blanche to open fire indiscriminately on protesters.

 For the past year, Amnesty International has been calling on the Egyptian government to conduct an impartial and independent investigation into the excessive use of lethal force by security forces on 14 August. Despite a wealth of compelling evidence heavily implicating the Egyptian military in killing protesters, not a single security officer has been referred to trial for the bloodiest incident in Egypt’s recent history. That fact is an affront to humanity. Egypt must bring those responsible to justice.

Dette ble publisert på amnesty.no dagen etter massakren for et år siden.

kommentarer på dette inlegget

1. August 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Bombene stanser først når solen står opp

Bombene regner over Gaza mens innbyggerne forsøker å leve sine liv som normalt. Les den sterke bloggen fra en natt i huset til en menneskerettighetsarbeider i Gaza.

Last Monday into Tuesday were the scariest day and night since the current conflict began. The violence finally reached the area where I live; where I, my children and neighbours had thought it was safe.

After I finished the day’s work gathering information on the killing of the young boys in the Shati Refugee camp on the first day of Eid and the killing of the first Palestinian Christian in this war – both close to where I live – I lay on the couch and started watching the TV. There was a blackout, but I had switched on the generator.

The news helps me capture the bigger picture, because during the day I focus so much on specific cases and details. Soon after I lay down at around 10:30pm, I fell into a deep sleep and the television remote control fell from my hand. I was woken by the sound of a very loud explosion which was followed by many others in quick succession. We are used to the sounds of explosions from Israeli bombings, but these were extremely loud so we knew that it was very close.

The kids and my other relatives who were displaced and are now staying with me came running to me. I was still stretched on the couch, exhausted. When bombing gets close or when my family is scared they always come to me. They think I can protect them from this or that I am some sort of saviour. Of course in reality, there is nothing that I can do.

Bombs lighting up the sky

I got up and and found the sky was lit by loud explosions nearby, in Al-Abbas, Ansar, the Shifa hospital area, and Gaza port. Soon afterwards, intense shelling from the Israeli ships and aerial bombings started. The sounds of explosions, glass breaking, and walls falling down was overwhelming. I told the kids and family to run downstairs and hide in the stairwell and try to keep to the eastern side because the naval shelling was coming from the sea in the west. The windows of my house did not break because I had put duct tape in the shape of a cross all over them to reinforce the glass.

It was terrifying, absolutely terrifying. The bombing went on until six in the morning. It only stopped when the sun came out.

At around 3am the building to the west of my house and the building in front of it were hit with missiles fired by planes. The explosions were a mix of naval shelling and aerial bombings.

Nowhere to go

My family and the neighbours panicked and people started leaving their houses, not knowing where to go. My family was asking me whether we should leave the building and the neighbours were also shouting at us to leave, but where could we go? I told everyone that we should stay put. Imagine if we left, towards Shifa hospital, which was bombed yesterday but is still considered the safest place in the Gaza Strip. To get there we would need to walk in a big group with children and keep close to walls. The drones may not see we are a fleeing family, and we could easily be bombed. I made it clear to everyone that we have nowhere to go and that we should remain under the stairs at the bottom of the building.

Some neighbours made it to Shifa hospital and they told us the next day just how crowded it was. I thought of the people who were forced to leave their homes in Shuja’iya and other neighbourhoods – they are now living without shelter or any support. I thought that soon I may be like them. But I did not share that with my family.

We spent eight hours hiding in the same place. Every once in a while one of us would go to make tea or coffee to pass the time. But the atmosphere was frenetic; my children would be laughing like crazy at one point and then break down crying a moment later. At one point my young daughter Huda started shivering and her body was as cold as ice; it was as if someone threw her into ice-cold water. Other kids started crying too.

Silencing the media

The scariest part was when they bombed the media building. During bombing raids, we rely on the radio news, which we listen to on our cell phones, providing a life-line to the outside world. Without it, there is only the sound of the bombs. We were listening to Al-Aqsa radio, but then it stopped after it was hit. We switched to other stations but they all went off the air, one after the other. That was the most worrying thing for me because it made me feel that I lost what little control I had over the situation.

We remained in silence except for the sound of bombing, which after a couple of hours becomes a background noise you get used to, like that of the generator or the fridge.

Rumours and confusion in the darkness

False news began to circulate, creating panic and confusion. Now, with the electricity also completely out, we were in complete darkness. I could have turned on the generator but I needed to hear the war planes and the drones to know how close they were.

At 6am on 29 July when the bombing stopped I went downstairs to check on my car and the surrounding area. I was worried that my car was damaged because, believe it or not, the insurance in Gaza does not cover damage from war. This is crazy; we have war all the time.

I found a large crater in the middle of the street caused by what seemed like shelling from the sea. It was scarily close to our house. I then went on to check on my neighbour’s home and found the roof had been penetrated by a missile. It was the same for another two neighbours’ homes.

By bombing our neighbourhood they are sending a message that there really is nowhere safe in Gaza. I realised that, at any moment, my neighbourhood could turn into Shuja’iya – reduced to rubble by the bombs.

Getting used to the terror

After doing a quick check of the neighbourhood I went home and slept for a couple of hours. Then I got up, took a cold shower, and set off to work again as if nothing had happened. This is life in Gaza, terror at night and massacres in the day. You get used to this; you have no choice.

I do my work during the day and do not think about the night until it comes, otherwise I will remain worried. What is important is that my family and I all wake up safe. In any case, we have nowhere to go; we can only remain in my home.

A sense of purpose amid the peril

At least feel like I have a purpose during the hardship, and this is what keeps me going. I need to keep focused on documenting human rights violations and reporting on them – to get the truth about what’s happening in Gaza out to the world. I feel like I have a duty to serve, not only Gaza, but the whole of humanity.

What happens here is not only about Palestinians, it is about the whole human race.

Dette innlegget er skrevet av en menneskerettighetsarbeider i Gaza. 

Aksjonér for å stanse våpenhandelen til Israel og Hamas her

kommentarer på dette inlegget

3. July 2014

Prioriterer Regjeringen flyktninger?

Det er flott at Høyre i mandagens VG setter søkelyset på båtflyktningenes farlige ferd over Middelhavet.

Stortingsrepresentant for Høyre og medlem av Europarådet, Kristin Ørmen Johnsen, skriver i en kronikk at båtflyktningene og migrasjonsstrømmen over Middelhavet er en av Europas største utfordringer. Det er vi helt enig med henne i. Italia er det største mottakerlandet i Europa og 60.000 flyktninger skal så langt i år ha ankommet landet. Tusenvis dør i forsøk på å flykte fra elendighet og krig. Syriske flyktninger utgjør en stadig større andel av fortvilte mennesker som ikke ser noen annen måte å komme i trygghet til Europa på enn ved en farlig ferd over havet.

Kristin Ørmen Johnsen utfordrer Europarådets gjenvalgte leder Thorbjørn Jagland til å løse problemet.

Ingenting er bedre enn at så mange nasjonale og internasjonale aktører som mulig er seg sitt ansvar bevisst, og innser at det kreves handling når vi står overfor den største flyktningkrisen i nyere historie.

Men før man stiller krav til andre, bør man sørge for å feie for egen dør. I dette tilfellet er det snakk om å åpne døren for flere syriske flyktninger.

Ørmen Johnsen skriver at Regjeringen tar situasjonen på alvor, og at statsminister Erna Solberg var i Italia 23. juni for å bli orientert om flyktningsituasjonen. Vi håper statsministeren da gjorde seg noen refleksjoner rundt Norges praktisering av Dublin-avtalen.

Ifølge Dublin-avtalen er det første ankomstland som bør behandle en asylsøkers asylsøknad, men dette er ikke et krav eller plikt.

Dublin-avtalen ble etablert for blant annet å forhindre følgende: 1) at asylsøkere som har fått behandlet sin asylsøknad og fått avslag på denne i ett “Dublin-land” skal kunne søke om asyl i et annet “Dublin-land” eller i et tredje “Dublin-land”, og 2) at ingen “Dublin-land” skal ende opp med å måtte ta ansvaret for majoriteten av asylsøkere alene. Dublin-avtalen er med andre ord basert på gjensidig tillitt landene i mellom både når det gjelder å sikre likebehandling av asylsøkerne og rettferdig byrdefordeling av antallet asylsøkere hvert land skal ta ansvar for. I praksis er det verken likebehandling av asylsøkerne eller en rettferdig byrdefordeling landene i mellom.

De rike “Dublin-landene” nord i Europa er såre tilfreds med at det er Hellas og ikke minst Italia som på grunn av sin geografiske beliggenhet er første ankomstland for den store majoriteten av flyktningene som kommer til Europa. Italia har nå sagt at “nok er nok”, enten så tar resten av Europa ansvar og tar imot langt flere flyktninger eller så trekker Italia seg fra hele Dublin-avtalen og lar være å ta fingeravtrykk av flyktningene og lar de reise fritt videre til andre europeiske land.

Dublin-avtalen fungerer med andre ord ikke etter intensjonene.

I en situasjon hvor borgerkrigen i Syria gjør at vi står overfor den største humanitære krisen siden 2. verdenskrig, velger norske myndigheter å bruke Dublin-avtalen til å avvise syriske asylsøkere og sende dem tilbake til første ankomstland. I løpet av 2013 og første kvartal av 2014 har kun 1.155 syriske asylsøkere klart å komme til Norge. 177 av asylsøkerne har Norge avvist i henhold til Dublin-avtalen og sendt tilbake til første ankomstland enten det gjelder Italia som allerede har ansvaret for 60.000 flyktninger eller Sverige som så langt har gitt permanent opphold til mer enn 20.000 syriske asylsøkere. Ikke rart svenskene synes vi er utrolig smålige.

Hele 2,8 millioner syriske flyktninger er på flukt utenfor Syria, og 97% av disse befinner seg i nabolandene Libanon, Jordan, Tyrkia, Egypt og Irak. I Libanon er snart hver tredje innbygger en syrisk flyktning, Tyrkia har tatt imot 1,05 millioner flyktninger, Jordan mer enn 600.000, og Irak og Egypt hver seg mer enn henholdsvis 100.000 og 200.000 syriske flyktninger. Felles for landene er at de gjentatte ganger det siste halvannet året har gjort det klar at de ikke makter å være alene om å skulle beskytte og ivareta rettighetene til de mange syriske flyktningene, og at Europa og resten av verden må ta imot flere flyktninger. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kommer med samme oppfordring. Og senest på fredag 27. juni arrangerte UNHCR en såkalt high level konferanse om den syriske flyktningkrisen med representanter for myndighetene i europeiske og ikke-europeiske land.

Mener Høyre at dagens praksis er en god måte å ivareta flyktningenes rettigheter og behov på, og at det er en god byrdefordeling landene i mellom for å sikre dette?

Amnesty utfordrer Høyre og Regjeringen til å sette flyktningkrisen høyt på sin dagsorden og ta i mot flere flyktninger fra Syria.

Tar dere utfordringen, Høyre?

Politisk rådgiver Beate Ekeløve-Slydal er Amnesty i Norges ekspert på asyl- og flyktningespørsmål. En kortere versjon av dette innlegget ble trykket i VG torsdag 4. juli. 

kommentarer på dette inlegget

27. June 2014

Forfatter:

Amnesty

Støtter opp om kjærlighetsbudskapet

#FromOslowithlove

Forfatter Tom Egeland mener at #FromOslowithlove er et budskap som enhver by i hele verden med fordel kan stå opp for.

- Egentlig burde det være unødvendig å ha kampanjer som dette i 2014, men dessverre ser vi jo at det ikke er det. Det er fortsatt mange fordommer mot homofili, og da syns jeg det er innlysende at ethvert oppegående menneske skal støtte denne saken.

- Jeg håper jo at Oslo på sitt beste er en åpen og inkluderende by, en by med færrest mulig fordommer, samtidig vet vi at det ikke er slik hele tiden og ikke overalt, sier han.

kommentarer på dette inlegget
 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up