27. januar 2012

Ny kampanjeleder i Amnesty

Etter to uker i jobben som kampanjeleder er jeg overveldet, imponert, men også ydmyk overfor arbeidet Amnesty gjør.

Sakene som Amnesty engasjerer seg i kan ikke unngå å berøre oss. Men i konkurranse med øvrige saker i mediebildet og folks hverdag, er det ikke alltid lett å få nok oppmerksomhet. Derfor er jeg utrolig imponert over hvordan organisasjonens gode krefter og ideer gjør til dels komplisert tematikk til kraftige og engasjerende saker i lokalmiljøet.

Selv ble jeg først engasjert i Amnestys arbeid under studietiden i USA.  Spesielt gjorde et møte med Nobels fredsprisvinneren Elie Wiesel sterkt inntrykk på meg. Hans fortellinger fra eget liv og opphold i konsentrasjonsleirer under annen verdenskrig kommer jeg aldri til å glemme.

Budskapet hans er allmenngyldig: Å aldri glemme den urett som er blitt begått og fortsatt begås.

Viktig Amnesty-år

2012 kommer til å bli et aktivt og spennende år for alle våre medlemmer og aktivister. I år går årets TV-aksjon til Amnesty, og selv om hovedinnsatsen skjer til høsten, er arbeidet allerede i gang. Vi skal verve 100 000 bøssebærere til viktig innsats søndag 21.oktober.

Onsdag var det et år siden opprøret startet på Tahrir-plassen i Kairo, og som kort tid etter veltet Egypts president Hosni Mubarak. Denne våren vil bli preget av mange aksjoner for å støtte kampen for menneskerettighetene, med spesielt fokus på Midt-Østen og Nord-Afrika.

Innsatsen din nytter

Du kan engasjere deg lokalt over hele landet, og du velger selv hvordan du vil bidra. Alt engasjement har betydning. Enten du stiller opp på våre aksjonssteder, gir din støtte på nett, med sms, e-post eller annet.

Som stolt Amnesty-ansatt og med ønske om å både berøre og bidra til en forskjell, avslutter jeg med å slutte meg til Elie Wiesels kjente uttrykk ’To remain silent and indifferent is the greatest sin of all.’

Riktig god helg!

Camilla Skare er kampanjeleder i Amnesty. Hun har tidligere jobbet med markedsføring og kommunikasjon i blant annet Econa, Finansforbundet, Sunkost og Jordan. Hun gleder seg til å aksjonere med deg fremover.

25. januar 2012

Egypts helter i fare

Det er et år siden egypterne gikk på gata og fikk avsatt en diktator. I dag er de samme demokratiforkjemperne i fare – og dermed er også kampen for menneskerettighetene under angrep.

Det kom en sjelden gledelig nyhet fra Egypt 21. januar: Bloggeren Maikel Nabil Sanad vil bli løslatt. Julaften ble han dømt til to års fengsel fordi han har kritisert Egypts militære ledere på sin Facebook-side og fordi han har ”spredd løgner og rykter om de væpnede styrkene” på sin blogg. Maikel ble dømt av en militær domstol. Det er han ikke alene om.

Urettferdig rettergang

Det øverste rådet for de militære styrkene (SCAF) som tok over makten da Mubarak falt 11. februar i fjor, har gjort flittig bruk av de særlige militære domstolene i det knappe året de har regjert. 12.000 sivile – flere enn under Mubaraks 30 år ved makten – har de stilt for slike domstoler som er i strid med menneskerettighetene: I de militære domstolene får den tiltalte ikke en rettferdig rettergang og har ikke adgang til å anke saken til en høyere domstol. De tiltalte er egyptere som har våget å kritisere de militære eller folk som har gått på gata for å si sin mening. De er dømt for ”å spre løgner”, ”å bryte portforbudet” eller ”hærverk”, og har fått fra noen måneder til mange års fengsel. Noen er dømt til døden.

En av de som ikke er blitt løslatt, er Amr Al-Beheiry som ble banket opp og arrestert i februar i fjor under en demonstrasjon. Amr fikk ikke ha med sin advokat under rettssaken som varte i noen få minutter i den militære domstolen. Han ble dømt til fem års fengsel for å ha fornærmet en offentlig tjenestemann og for å ha brutt portforbudet.

De militære fengslene i Egypt er fylt opp av folk som har benyttet seg av sin ytringsfrihet. De har vært aktive i sosiale medier, de har ført kampen mot den fortsatte undertrykkelsen med tastaturet. Og det er de som har brukt sin forsamlingsfrihet på gatene i Kairo, Alexandria og Suez for å kreve reelle reformer.

For godt til å være sant

For ett år siden så en helt verden med beundring og glede på at egyptere klarte å gjennomføre et fredelig opprør og kaste en diktator gjennom tretti år. Tahrir-plassen – frigjøringsplassen på arabisk – ble et symbol på kraften i et folks standhaftige og fryktløse ytring. Egyptere døpte det ”25. januar-revolusjonen” etter dagen da det startet. At den arabiske verdens mest folkerike land valgte å bekjempe diktaturet med fredelige midler, var løfterikt for en hel region, ja for en hel verden.

Mye tyder på at det var for godt til å være sant. 25. januar-revolusjonen har langt fra avskaffet diktaturets metoder: Kontroll gjennom brutal undertrykkelse av protester og målrettet knebling av kritiske ytringer, ikke minst i sosiale medier, arrestasjoner, tortur og drap. Regnskapet som Amnesty International kan dokumentere etter et år under SCAF, representerer ikke bare en trist fortsettelse, men faktisk en forverring på noen områder. Kvinnene som sto på barrikadene i de hektiske vårmånedene i fjor, er skjøvet vekk fra alle posisjoner som nå bestemmer kursen videre. Selv den kvoten som Mubarak lot kvinner ha i parlamentet, er nå avskaffet. Streiker er blitt forbudt. Trakasseringen av frivillige organisasjoner i Egypt har økt. Før jul ble lokalene til en rekke egyptiske og internasjonale organisasjoner ransaket og kontorene stengt.

På samme tid som denne forfølgelsen utspiller seg, har SCAF gjennomført et parlamentsvalg. Tåregass, skarpe skudd og arrestasjoner på den ene siden, og en stemmeseddel på den andre.

Får våpen fra USA

Det er mye som tyder på at de militære nå bruker de metodene de ser mest hensiktsmessige for å beholde makten. Rå forfølgelse av sine argeste kritikere og de standhaftige demonstrantene, og et fritt valg til et parlament som de selv velger om de vil gi fra seg reell makt til. SCAF kan glede seg over at det internasjonale samfunnets protester mot dette dobbeltspillet uteblir. USA fortsetter å eksportere våpen til Egypt. Den siste lasten med tåregass fra USA til Egypt gikk i november, på samme tid som tusenvis av demonstranter fikk alvorlige forgiftningssymptomer av tåregass i Kairo. Den lovede løslatelsen i disse dager av Maikel og nærmere to tusen av de 12.000 som er stilt for militære domstoler, tyder på at SCAF forsøker å vinne sympati, samtidig som de forsøker å ta brodden av kritikken i forkant av markeringene av ettårsdagen for 25. januar-revolusjonen.

Politiske signaler fra en samlet verden strømmet mot Egypt for et år siden i sympati og støtte til de egypterne som ville demokrati, frihet og respekt for menneskerettighetene. Men støtten tok slutt og kritikken av de militære ledernes brutalitet og knebling av ytrings- og forsamlingsfriheten har stilnet.

Det er på tide å innse at hvis Midtøstens toneangivende land skal gå fra diktatur til reelt demokrati, og derved kunne inspirere en hel region i samme retning, trengs det en våken internasjonal opinion og klare politiske signaler, også fra et land som Norge. Utviklingen det siste året gjør det klart at demokratiforkjemperne i Egypt mer enn noen gang trenger omverdens støtte og sympati hvis de skal klare å gjennomføre en reell revolusjon for menneskerettighetene i Egypt.

Ina Tin er til vanlig kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge, men i 2012 jobber hun som seniorrådgiver med spesialfelt Midtøsten og Nord-Afrika.  Denne kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 25. januar.

20. januar 2012

Å bygge engasjement

“Faller pepperkakehuset ditt sammen? Da vil Amnesty ha det”.

Slik lød overskriften i Aften Aften 13.desember. Men hva har pepperkaker med menneskerettigheter å gjøre?

"Shitty cities" - en annerledes pepperkakeby. Foto: Greg Rødland Buick

I Amnesty leter vi hele tiden etter nye måter å fortelle våre historier på, slik at flere kan engasjere seg. For andre året på rad brukte vi pepperkaker for å gjøre en forskjell. I fjor bygde vi pepperkakebyen Slum City, i år Shitty Cities.

Dypt konsentrerte husbyggere. Foto: Greg Rødland Buick

Engasjerte barn

Høstens kampanje, ”Makt forplikter”, handlet om bedrifters samfunnsansvar. Den kulminerte i region øst da vi sammen med 450 barn bygget opp landsbyer utsatt for oljeødeleggelser og forurensning. En annen måte å lære om menneskerettighetsbrudd på.

Det var fantastisk gøy å jobbe med barna, som var fra seks til 18 år. De var engasjerte, kreative og lærevillige. Her var det tankskip, søppelbiler, pepperkakeelger og fotballbaner tilgriset av olje.

Pepperkakebygging er gøy! Foto: Greg Rødland Buick

Som et av barna sa:
- Det skal jo være litt stygt, for oljen har jo ødelagt hele byen.

Må tenke på andre

Å lage et så stort prosjekt har vært både givende og krevende. Kommentaren fra en gutt i 3.klasse på Uranienborg gjør at det er verdt alt slitet:
- Vi tenker at steder der det ikke er så godt å feire jul, skal få det bedre. Vi må jo ikke bare tenke på oss selv.

Ane Aamodt er regionleder i Amnesty og ansvarlig for aktivisme på Østlandet. Vil du være med på neste års pepperkakeby eller bidra i en av de spennende aktivitetene som planlegges i vår? Send mail til aamodt@amnesty.no

18. januar 2012

Tortur til alle tider

Som historienerd hender det jeg leser om barbariske straffer og torturmetoder – og grøsser over hvordan de holdt på i gamle dager.  Men det er dessverre like ille i dag.

Tudor-tiden i England på 1500-tallet er min historiske favorittperiode. Fascinerende personligheter som Henrik den åttende og Elizabeth den første, intriger som får Hotell Cæsar til å virke som en slapp utgave av Beat for Beat. Stormannsgalskap, pomp og prakt.

Grusom straff

Men nåde deg om du gikk de kongelige i mot – eller om de kongelige trodde du hadde noe i mot dem. Da gikk du en smertefull tid i møte.

Straffen for høyforræderi ble kalt ”hengt, dratt og partert”, og var en svært lite trivelig måte å avslutte livet på.

Først ble du hengt, men tatt ned fra galgen mens det ennå var litt liv i deg. Deretter ble du dratt etter hest og kjerre et lite stykke, til allmenn forlystelse, før hjertet ditt ble skåret ut. Til slutt ble kroppen delt i fire og plassert på staker rundt omkring i nærheten, til skrekk og advarsel.

Presset inn i bildekk

Man er dessverre ikke mindre ”kreativ” i dag. Vi finner stadig nye, utspekulerte måter å gjøre hverandre vondt på. Grotesk mishandling skjer hele tiden. Akkurat nå er det trolig noen som skriker av smerte, fordi myndighetspersoner misbruker makten sin på det groveste.

Amnesty har dokumentert bruk av tortur i halvparten av alle land i verden.

I Syria i dag torturer sikkerhetsstyrker folk til døde. Alder spiller ingen rolle. Ifølge en Amnesty-rapport fra 2010 ble rundt 20 unge mellom 14 og 17 år slått med elektriske kabler, tvunget til å kle av seg og gitt elektriske sjokk.

Samme rapport forteller om torturmetoder som ”falaka” (å bli slått under føttene med stokk), og ”bildekket” (offeret blir pisket eller slått, presset inn et bildekk og hengt opp).

”Den tyske stolen” refererer til at man blir bundet fast til en metallstol med bevegelige deler, hvor målet er å strekke kroppen i unaturlige vinkler. ”Det flygende teppe” betyr at man bindes til en trebit som er formet som en menneskekropp, og deretter slått.

Kveles av stein

Den iranske tobarnsmoren Sakineh Mohammadi Ashtiani er dømt til døden for utroskap. Metode: Steining. Iran er det eneste landet i verden som offisielt tar livet av folk på denne måten.

Alle som vil kan delta i steiningen, eller la seg underholde av galskapen.
Steinene skal ikke være for små, men heller ikke så store at døden inntreffer med en gang. Det tar som regel lang tid med uutholdelige smerter før man dør. Enkelte dør på grunn av kvelning, når kroppen er dekket av stein og man ikke klarer å puste fordi man er for medtatt.

Amnesty jobber intenst for å få slutt på tortur og dødsstraff. Skriver du under på aksjonene våre, hjelper du oss et skritt nærmere.

Lene Christensen (29) jobber som nettredaktør for Amnesty International i Norge, og har i tillegg et lidenskapelig forhold til britisk historie.

Følg henne på Twitter: @chrilen.

13. januar 2012

På barrikadene

Denne uken var det 10 år siden de første fangene ble sperret inne i fangeleiren i Guantanamo Bay.

Det er som sjefen min skriver:

“Dersom jeg skulle oppsummere Obamas tre år som president ville jeg si at han skapte mye håp, men han har gitt lite forandring. (…) Den andre dagen president Obama var på jobb lovte han å stenge fangeleiren på Cuba. Tre år og ni dager senere er leiren fortsatt i drift.”

Derfor tok aktivister over hele verden til gaten denne uken. Vi krever at overgrepene stanser. I USA protesterte Amnesty og 44 andre organisasjoner utenfor Det hvite hus, og i Paris fikk aktivistene frihetsgudinnen med på laget.

Denne uken har vi vært sinte og opprørte over ti år med skam på Guantánamo, men bildene fra aksjoner er motiverende og gir oss troen på at vi skal seire til slutt. For i Amnesty har vi en viktig leveregel: Vi gir oss aldri!

God helg!

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Norge.  Hun håper du bruker et minutt på å aksjonere for Saifullah Paracha som har sittet på Guantánamo siden 2004. Bildet er tatt av Pierre-Yves Brunaud. 

11. januar 2012

Mye håp, ingen forandring

Generalsekretær John Peder Egenæs er svært lite imponert over hva Obama har fått til som president. Guantánamo er fortsatt i drift – og det fins andre leirer som trolig er enda verre.

I natt har Mitt Romney vunnet republikanernes nominasjonsvalg i Massachusets. Etter valget harselerte han med Barack Obama ved å si at presidenten hadde skapt  “mye forandring, men ikke håp”.

Dersom jeg skulle oppsummere Obamas tre år som president ville jeg si det motsatte. Han skapte mye håp, men han har gitt lite forandring.

Lenket fast til gulvet

I dag er det ti år siden de første fangene ble sperret inn i fangeleiren på Guantanamo Bay. Jeg tror de fleste av oss husker bildene vi fikk se noen dager senere. Bilder av menn i oransje kjeledresser med hetter over hodet, øreklokker, svarte slalombriller og tykke votter. Mennesker som daværende forsvarsminister i USA, Donald Rumsfeld, sa var så farlige at de måtte “kles” på denne måten og lenkes fast til gulvet i flyet som fraktet dem.

Hadde Bush og Rumsfeld ikke godkjent dette, kunne de ha gnaget over kablene i flyet og sørget for at det styrtet, hevdet han.

Siden disse første bildene av mishandlingen på Guantanamo har vi hørt om mye mer. Vi vet at såkalte “forsterkede avhør” har tillatt avhørerne å holde fangene våkne i ukevis, at det har vært vanlig å lenke mennesker fast til gulvet etter å ha spylt dem i iskaldt vann og så sette airconditioningen på fullt i timevis. Eller lenke dem fast til gulvet og utsette dem for strobelys og hvit støy. Waterboarding, eller nestendrukning har også vært i bruk.

Ifølge amerikanske myndigheter har 779 menn vært internert på Guantanamo, om dette er et korrekt tall eller ikke kan vi bare lure på. Vi vet uansett at det har vært mange andre fangeleire rundt om. Mange av dem sannsynligvis verre enn den på Cuba.

Vi vet også at 2100 fanger holdes i et fengsel i Kabul den dag i dag. Det var det første stedet mange av de som endte opp på Guantanamo ble holdt. Deres beskrivelser derfra er verre enn dem fra Guantanamo.

Fangeleiren på Cuba er ikke det største problemet i seg selv. Den er toppen av et isfjell, som ikke bare har skjult andre leire, men som har vært den synlige endestasjonen etter en hel rekke grufulle menneskerettighetsbrudd.

Obama brøt løftet

Mennene på Guantanamo kom dit etter å ha blitt bortført på åpen gate, i sine hjem eller da de intetanende ankom en flyplass. De har blitt flyttet fra fengsel til fengsel uten at noen av deres nærmeste har ant hvor de var. For dem var det faktisk en lettelse da de kom til Guantanamo. Da fikk i det minste ektefeller, barn, foreldre og andre vite hvor de var og hva som hadde hendt dem.  Men uvissheten fortsatte på andre måter. Svært få av mennene har fått noen dom. De har dermed heller ikke visst hvor lenge de ville bli holdt i fangenskap. Av de 171 som fortsatt sitter innesperret ankom 12 den 11. januar 2002. 11 av dem er ikke dømt for noe.

Den andre dagen president Obama var på jobb lovte han å stenge fangeleiren på Cuba. Tre år og ni dager senere er leiren fortsatt i drift.

Ikke nok med det, men nyttårspresangen Obama ga oss alle var en lov som gir ham og senere presidenter rett til å bortføre eller arrestere mistenkte terrorister når som helst og hvorsomhelst, og sperre dem inne så lenge presidenten definerer at USA er i krig mot terrorisme. Enten fangeleiren i Guantanamo Bay består som fysisk fangeleir eller ikke, har Obama bidratt til sementere Guantanamo-tenkningen i amerikansk lov.

I bakgrunnen kan jeg høre Assad, Hu Jintao, Putin, Castro, Ahmadinejad, for nevne noen, applaudere og si: Akkurat som om vi skulle gjort det selv.

På amnesty.no kan du lese mer om Guantánamo.