Blogg

24. April 2015

Forfatter:

Ina Strøm

Bydel Shibuya ble nettopp enda litt kulere

Shibuya i Tokyo bugner av spennende butikker, unike kafeer og heftige nattklubber. Denne måneden ble bydel Shibuya enda litt kulere. Det skjedde på bydelskontoret.

Det er mange grunner å like Shibuya. Jeg bodde der for noen år siden, og har mange gode minner: Lange måltider på izakaya med gode venner, løsslupne sangstafetter i glorete karaokerom, eller den forventningsfulle stemningen når et helt hav av ferdigjåla, danseklare og gutter og jenter strømmer ut fra stasjonen og inn på klubbene en fredagskveld.

På toppen av Koendori-bakken, forbi Comme de Garcons og Mos Burger, ligger bydelskontoret. Der inne skjedde det noe fint forleden.  Bydel Shibuya
bestemte seg for å gå mot strømmen, og vil som de første i Japan tilby et partnersertifikat til homofile par som ønsker å formalisere forholdet.

I Japan får ikke homofile gifte seg, og dette må bydelen riktignok forholde seg til. Men de kan tøye grensene. Sertifikatet vil ikke være juridisk bindende som en ekteskapskontrakt, men med et slikt dokument i hånden, kan homofile par kreve å ikke bli diskriminert, og å få adgang til en rekke rettigheter som hittil har vært forbeholdt gifte kvinner og menn.

På bydelskontoret i Shibuya har de nå sett seg leie på diskrimineringen som stadig rapporteres inn: Noen har problemer på boligmarkedet, andre får ikke besøke sin elskede på sykehuset, fordi de ikke er ansett som i familie.

Japan er et moderne land på mange måter, men på enkelte områder har de et mildt sagt et stykke igjen. Forsatt er det i stor grad forventet at kvinner skal være yndige, lavmælte og hjemmekjære, og at mannfolk skal gå i dress, spise kjøtt og styre landet. Og helst skal de altså finne kjærligheten på motsatt side av denne skalaen. Friheten til å være den man vil, og friheten til å elske den man vil kunne stått sterkere. Shibuya er der trendene starter, la oss håpe det også vil gjelde homofiles rettigheter.

Pymalion spiller på Club Kinoto i Shibuya cc Tim Buckingham/flickr

kommentarer på dette inlegget

22. April 2015

Forfatter:

Gjest

Samtykke – egentlig ikke så komplisert

Du vet det kanskje ikke, men i motsetning til Norge så har Storbritannia allerede i dag noe som tilsvarer «mangel på samtykke» som det definerende elementet i straffelovens voldtektsbestemmelse.

Det er derfor fotballspiller Ched Evans ble dømt for voldtekt mens hans medtiltalte ble frifunnet. Det fremgår av rettsdokumentene at juryen mente det var rimelig å tro at offeret samtykket til samleie med medtiltalte, mens det ikke var rimelig grunn til å tro at hun hadde samtykket til samleie med Ched Evans, en tilfeldig fyr som dukket opp halvveis i akten.

Problemet i Storbritannia har tradisjonelt ikke vært måten retten har vurdert mangel på bekreftende samtykke, men heller den måten politiet har etterforsket dette på. Nylig har Riksadvokaten i Storbritannia, The Crown Prosecution Service, utarbeidet en ny veileder for å prøve å bedre dette.

Men det kan virke som om svært mange mennesker virkelig, virkelig ikke skjønner hva «samtykke» betyr.

Det synes som om det kommer en bølge av kommentarer og kritikk hver gang det blir foreslått tiltak for å gi den som tar initiativ til sex et tydelig ansvar for å sikre at den en vil ha sex med faktisk også ønsker dette.

Fra det berømte utsagnet «ikke alle trenger å bli spurt før hver eneste innføring»; til studenten som (angivelig) trodde han skulle overraske partneren med litt ikke-samtykkende BDSM; til nesten hver eneste kommentar på hvert innlegg som antyder at bare ja betyr ja; mange mennesker ser ut til å ha skikkelige problemer med å forstå at du må forsikre deg før du har sex at den du vil ha sex med også ønsker å ha sex med deg Og det må du gjøre hver eneste gang. Dette gjelder for menn, for kvinner, for alle. Hvem du enn tar initiativ til å ha sex med, sørg for at personen faktisk oppriktig ønsker og samtykker til handlingen.

Det er ikke vanskelig. Virkelig ikke. Men hvis du fortsatt sliter, tenk deg at du istedenfor å initiere sex, tilbyr en kopp te.

Du spør: – Hei, vil du ha en kopp te? Og den andre svarer, – OMG, ja, selvfølgelig, jeg elsker te! Takk! Da vet du at den andre virkelig vil ha en kopp te.

Hvis du spør: -Hei, vil du ha en kopp te?  Og den andre personen sier tja og ha og jeg er ikke helt sikker … Så kan du lage en kopp te, eller du kan la det være, men du må være klar over at den andre kanskje ikke kommer til å drikke den. Og hvis du likevel lager te og den andre personen ikke vil drikke den – og dette er viktig – så skal du ikke tvinge dem. Du kan ikke klandre noen for å ha fått deg til å lage te. Du laget te av egen fri vilje fordi du tok sjansen på at den andre kanskje ville drikke den likevel.  Du må kunne forholde deg til at ikke alle vil drikke teen din. Og du har ingen rett til å tvinge noen til å drikke en kopp te bare fordi du laget den.

Hvis den andre svarer – Nei takk, jeg har ikke lyst på te, så skal du ikke lage te. Ikke i det hele tatt. Ikke lag te, ikke prøv å få dem til å drikke te, ikke bli irritert fordi de ikke ønsker te. De vil bare ikke ha te, ok?

Noen kan svare: – Ja takk, det er snilt av deg, og så når teen kommer så har de likevel ikke lyst på te i det hele tatt. Jada, det er litt irriterende når du har gjort en innsats for å lage te, men de er fortsatt ikke forpliktet til å drikke te. De hadde lyst te, nå har de ikke. Noen ganger skifter folk mening i løpet av den tiden det tar å koke vann og helle på vannet på teposen i koppen. Det er ok at folk endrer mening. Du har ingen rett til å tvinge noen til å drikke teen din selv om du har gjort en innsats for å få laget den.

Ikke lag te til personer som sover eller som er bevisstløse på grunn av rus eller av andre årsaker. Sovende og bevisstløse personer ønsker ikke te. Fordi de sover eller er bevisstløse kan de heller ikke svare på spørsmålet om de har lyst på te.

Ok, kanskje de var våkne da du spurte dem om de ville ha te, og kanskje sa de ja, men i løpet av den tiden det tok deg å lage teen så sovnet de. Da bør du bare sette teen ned, og se til at den sovende eller bevisstløse personen er trygg. Og – dette er viktig – ikke få dem til å drikke te. De sa ja først, sikkert, men mennesker som har mistet bevisstheten ønsker ikke te.

Det hender noen takker ja til te, begynte å drikke det, og så mister bevisstheten før koppen er drukket ut. Da – og dette er viktig – må du ikke helle teen ned i halsen deres. Ta heller bort teen og sørg for at de er trygge. Mennesker som har mistet bevisstheten ønsker ikke te. Stol på meg når det gjelder dette.

Hvis noen takket ja til å drikke te hjemme hos deg sist lørdag betyr det ikke at de ønsker å drikke te med deg hele tiden.

De ønsker ikke at du kommer på uventet besøk, og tvinger dem til å drikke te mens du roper av full hals – DU VILLE SIST UKE, eller våkne opp av at du heller te ned i halsen deres mens du gauker – MEN DU VILLE I GÅR NATT.

Synes du dette er en dårlig metafor? Dette vet du allerede – selvfølgelig vil du ikke tvinge noen til å drikke te bare fordi de sa ja til en kopp forrige uke. Selvfølgelig vil du ikke helle te ned i halsen til en bevisstløs person fordi de sa ja til te fem minutter siden, da de var ved bevissthet.

Men hvis du kan forstå hvor fullstendig latterlig det er å tvinge noen å drikke te , og du er i stand til å forstå når folk ikke vil ha te, hvorfor er det da så vanskelig å forstå når det gjelder sex?

Enten det er te eller sex, Samtykke Er Alt.

 

Og med denne konklusjonen skal jeg nå lage meg en kopp te.

 

Bloggen er skrevet av Emmeline May, og opprinnelig publisert på hennes blogg rockstar dinosaur pirate princess mars 2015.

Bloggen er oversatt til norsk og tilrettelagt av Patricia Kaatee med forfatterens begeistrede samtykke.

kommentarer på dette inlegget

17. April 2015

Forfatter:

Gjest

Jeg tror på friheten du forsvarer

Les det sterke brevet fra Samar Badawi til hennes fengslede ektemann, menneskerettighetsadvokaten Waleed Abu al-Khair. Samar er også søsteren til den fengslede bloggeren Raif Badawi.

“Words are not enough for me to express how proud I am of my husband. How deeply proud I am of the man who believed in me and my cause when I was imprisoned. As my lawyer, he defended me and never left me alone to face those who unjustly attempted to impose their patriarchal authority over me just because I am a woman who dared to speak up. Everyone turned their backs on me except for my husband who remained by my side until he had helped achieve justice for my cause.

He has always been my rock whenever I felt weak, he was my strength and my source of motivation and inspiration. He taught me that a person is born free and that it is up to him or her to live in freedom or die trying to achieve it. Slavery has no place in his life except when it comes to serving God, the one and only. Now, he lives in freedom even though he is behind bars with his colleagues Abdullah al-Hamid, Mohammad al-Qahtani and many other activists imprisoned purely for exercising their right to freedom of expression.

My life with him can be described as a wonderful book; resilience is its title, strife and struggle fill its pages, and its conclusion is freedom. And here I am, my beloved husband, applying what I have learned from the book of our life – for I shall forever be resilient, hanging on whilst you are behind bars. I shall continue my struggle as long as my heart beats, and I shall never give up until I have you back under our roof. I shall forever believe in our freedom which you have spent your whole life defending.

Know then, dear husband, that it is tyranny and oppression that have put you behind bars. In Saudi Arabia those who chose to rule in the name of Islam and Shari’a law have treated such jurisprudence as mere ink on paper. Those who claim to use religion to protect me are the very people who took away my safety and security, for within the kingdom those meant to be serving justice have decided that oppression should be a cause for celebration.

So a word to them… To all those rulers and judges who have unfairly imprisoned the free, and enslaved the people, beware of the judgement you will receive from the heavens above. Woe to you who have terrorized the aggrieved out of pride.

To my fellow Saudi Arabians I say that my husband has been imprisoned so that you could live free. He stood up to the tyrants to claim your rights; he faced up to his oppressors telling them he would not tolerate their repression. Remember that history does not forget, it will exalt those who have fought for freedom and cast aside the memory of those who succumbed to a life of humiliation and servitude.

My last words are to my baby daughter, Joud. Do not feel sad because you were born while your father was behind bars. Be proud instead and hold your head high, for the whole world envies you for the father you have – even if his homeland has turned against him.

The future awaits you to continue your father’s struggle so that you make him even more proud than he is now. You will grow up to be a role model yourself, soon to become known as Joud the free, Joud the defiant, Joud the resilient: Joud Waleed Abu al-Khair.”

Your wife,
Samar Badawi

kommentarer på dette inlegget

7. April 2015

“You killed my son on purpose!”

These are the words that Hatice Comert cries out in the courtroom as she bursts into tears while watching the footage from the scene of the crime where her 22 year-old son, Abdullah Cömert, was hit in the head by a tear gas canister on 3 June 2013, and died of his injuries.


The footage shows a police “scorpion” armoured vehicle firing tear gas canisters. All of us present in the courtroom can hear two shots and then people screaming out in fear “Abdullah, Abdullah”.

Together with AI Turkey’s media coordinator, Bahadır Gültekin, I’m present on 1 April to observe the third hearing in the case where police officer Ahmet Kuş faces up to 25 years imprisonment for the “intentional killing” of Abdullah Cömert. The indictment is prepared by prosecutor Murat Üzüm and according to Articles 81/1 and 21/2 of the Turkish Penal Code (TCK). Police officer Ahmet Kuş was the operator of the vehicle that fired the canister that hit Abdullah. This has been confirmed by the Prosecutor’s office, and police officer Ahmet Kuş has stated that “he controllably fired the gas canister, not knowing it would be lethal on contact”.

Abdullah was one of millions that took to the streets all over Turkey and participated in the Gezi Park protests during the summer months of 2013 to protest the excessive use of violence that was authorized by the authorities against peaceful protesters. Abdullah fell victim to the police violence he was protesting.

For “security reasons” the trial is taking place in Balıkesir and not in the southern city of Antakya, Hatay, where Abdullah was killed. The only one that’s not present in the packed court room in Balıkesir is the defendant Ahmet Kuş. He’s in a court room in Mersin and connected to the court room in Balıkesir via telelink. On a small TV screen in the left corner on the wall behind the judges and the prosecutor, who sit together on a raised platform, we can barely see police officer Ahmet Kuş as the small TV screen is divided into four squares with four different pictures from the court room in Mersin and only one of them shows the defendant.

It’s almost as if he’s not there at all, and he doesn’t have to face anyone, especially not Abdullah’s mother, father, and his two brothers Adnan and Zafer sitting at the front seat in the court room holding two big pictures of their son and brother.

During the investigation and the trial police officer Ahmet Kuş was never suspended from his duties and is working in Mersin.

There’s no coincidence that the trial has been located to Balıkesir, a small city that’s not the easiest to reach, more than 2000 km from Antalya and a seven-hour bus ride from Istanbul. As a result there’s not a large crowd of people outside the court house in solidarity with Abdullah’s family, but still around fifty to seventy loyal supporters have found their way to Balıkesir on the day of the trial.

To find police officer Ahmet Kuş guilty of “intentional killing” it would, according to the law, be the prosecutor’s main task to establish beyond reasonable doubt that police officer Ahmet Kuş deliberately targeted Abdullah Cömert when he fired the tear gas canister that killed him. During the trial it became evident that it was the lawyers of Abdullah and his family, and especially the leading lawyer Ms. Hatice Can, who in her own words “has done the work that the prosecutor should have done and made all the footage and other relevant documentation available”.

During the trial on 1 April the impression was that the final sstatements of the prosecution and defence had been made and that it would be reasonable to expect the pronouncement of the ruling the day after on 2 April. Instead the next hearing was postponed until 12 June.

For Abdullah Cömert’s family this is an exhaustive and thorny journey into the Turkish legal system, and now they have to wait again before it comes to an end.

As a consequence of the strong and painful impact of watching and hearing the footage from the place and time Abdullah Cömert was killed, his mother Hatice had to leave the court room and be sent to hospital during the hearing because her blood pressure became dangerously high.

All she wants is justice for the killing of her son, and that not only police officer who is on trial, is held accountable, but also the chief officer who ordered Ahmet Kuş to fire the tear gas canisters is held accountable for his actions too.

Lets hope that justice will be done on 12 June.
Bloggforfatter Beate Ekeløve-Slydal jobber som politisk rådgiver for Amnesty i Norge. 

kommentarer på dette inlegget

7. March 2015

Forfatter:

Ina Tin

Gi beskyttelse til syriske kvinner på flukt!

Kjære søstre – og alle som markerer kvinnedagen.
Dagen i dag er en internasjonal kampdag, en dag der vi vil vise solidaritet med kvinner som står midt i kampen.
Jeg vil fortelle dere om en av dem. Yara heter hun. Hun er bare 23 år, men har ansvaret for fire barn. Hun er alenemor fordi mannen hennes ble arrestert og drept. Yara er flyktning. Yara er på flukt med de fire barna sine fra krigen i Syria.
Da Yara kom til nabolandet Libanon og fikk vite at mannen hennes var død, krevde familien at hun giftet seg igjen fordi de mente det var usømmelig å være alenemor på flukt. Da Yara nektet, ble hun slått. Yara valgte å flykte igjen for å unngå tvangsekteskap. Nå er Yara på flukt både fra krigen i Syria og fra sin egen familie. Da Amnesty traff henne i Beirut, hadde hun flyktet med barna fra sted til sted i Libanon 15 ganger på ett år. I frykt for familien, uten penger, prisgitt de menneskene hun traff på sin vei.
Flyktninger befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon. Kvinner på flukt er ofte sårbare i dobbelt forstand, både i kraft av å være flyktning og kvinne.
Vi vet at voldtekter er en del av krigens grusomheter i Syria som i de fleste andre kriger. Vi vet at frykten for voldtekt er medvirkende til at mange legger på flukt. Vi vet dessverre også at mange kvinner opplever overgrep under flukten, og vi vet at jenter og kvinner blir utsatt for alt for tidlig ekteskap og tvangsekteskap som flyktninger.
Kvinner på flukt fra krigen i Syria – den største humanitære katastrofen i vår tid – trenger kanskje mer enn noen andre vår solidaritet.
Jeg mener at budskapet fra medsøstre på denne internasjonale kampdagen bør være at vi vil vise solidaritet i praksis. Vi vil kjempe for at flere syriske kvinner på flukt får beskyttelse – fra krig og fra overgrep. Det kan vi gi dem. Vi kan kreve at vår regjering ønsker flere sårbare syriske flyktninger velkommen til Norge.
Amnesty krever at Norge tar i mot minst 5000 kvoteflyktninger fra Syria, og vi ber om at de mest sårbare prioriteres. Det er barn alene på flukt, alenemødre og kvinner alene på flukt, i tillegg til lesbiske og homofile. Dette er de mest sårbare flyktningene som bør få en ny sjanse i Norge.
Amnesty traff Jamila, en syrisk kvinne på flukt med sin mann i Beirut. Hun hadde giftet seg med ham som satt i rullestol mot familiens vilje. De hadde truet med å drepe henne, men hun trosset dem. Det var en ekte kjærlighetshistorie og lykkeligvis fikk Jamila og mannen hennes beskyttelse i Sverige.
Da Amnesty traff dem igjen i Stockholm fortalte Jamila med begeistring om den respekten for kvinners rettigheter som hun opplevde i sitt nye hjemland. Hun håpet å få et barn og at dette barnet måtte bli en jente, fordi i Sverige hadde jenter de samme muligheter som gutter, mente hun.
La oss ønske kvinner som Jamila og Yara velkommen til Norge, la oss kreve at Erna Solberg og hennes regjering gir flere syriske kvinner på flukt beskyttelse!
Appellforfatter er seniorrådgiver Ina Tin i Amnesty i Norge. Høsten 2014 møtte hun flyktninger fra Syria i Libanon og Jordan. 

kommentarer på dette inlegget

26. February 2015

Forfatter:

Emilie Berge (Praktikant)

Hjelp oss med å få Moses frikjent

Skrevet at Justine Ljeomah, nigeriansk menneskerettighetsaktivist.

«Prosessen med å frikjenne Moses er i gang», erklærte den nigerianske guvernøren, Emmanuel Uduaghan i fjor. Ordene hadde jeg lengtet etter å høre, det var som musikk i mine ører.

Det var ikke til å tro. Jeg hadde brukt 15 måneder på saken om 23-åringen som ble dømt og torturert som barn, og senere dømt til døden. I fjor fikk jeg støtte av Amnesty-aktivister over hele verden, og sammen sendte vi over 500.000 meldinger og signaturer med krav om rettferdighet til guvernør Uduaghan. Vi skjønte at våre stemmer var hørt og håpet steg da guvernøren uttalte i sin tale at han lovet å hjelpe Moses.

Men gleden var kortvarig. Moses sitter, dessverre, fortsatt på cellen sin den dag i dag. Advokaten hans har anket saken, men guvernør Uduaghan mener at «å trekke tilbake anken er den eneste måten å få fremgang i saken».

Dette er ikke riktig: I 2010 brukte guvernøren sin makt til å løslate en annen mann som valgte å anke sin dom.

Da jeg nylig snakket med Moses, fortalte han meg:

«Da guvernøren holdt talen sin likte jeg ikke ideen. Ingen som er dømt til døden ønsker å trekke tilbake sin anke. Hvis guvernøren virkelig vil slippe meg fri, kan han gjøre det, med eller uten anken.»

Jeg vet at guvernør Uduaghan har ignorert enhver mulighet til å møte Moses’ advokat siden han holdt denne talen, og jeg ber om at Gud vil berøre hans hjerte.

«Jeg ber ham om å ha barmhjertighet med meg, og ta hensyn til at mennesker over hele verden protesterer for meg», fortalte Moses.

Moses er fullt klar over hva Amnesty-aktivister gjør for ham: «Det gir meg stor glede å vite at jeg har støtte fra så mange mennesker, fra så mange forskjellige land rundt i verden. Det var en stund jeg følte at alt håp var ute, men historien endret seg da Amnesty International kom på banen. Det jeg så overveldet meg: Kortene, meldingene, alt jeg har mottatt er så interessant. Jeg har fått tilbake håpet, og dette håpet holder meg gående. Når jeg forlater fengselet, er det første jeg har tenkt til å gjøre å sette meg på skolebenken igjen.

Livet i fengsel er ikke enkelt. Jeg har brukt mesteparten av tiden på lesing og på skolen i fengselet. Jeg underviser også i katekismeklassen – siden jeg er katolikk. Men fengselet er et svært dystert sted, et sted du aldri vil finne trøst.»

Med min organisasjon, Human Rights Social Development and Enviromental Foundation, har jeg jobbet med mange saker om tortur i Nigeria. Erfaringene mine forteller meg at tortur har en dårlig effekt. Det kan få en person til å tilstå ting han eller hun ikke har noe å gjøre med. Jeg ber om at regjeringen gjør noe med dette. Tortur må stoppes. En gang for alle.

For fem måneder siden, lovte guvernør Uduaghan å hjelpe Moses. Men Moses trenger fremdeles vår hjelp. Bli med å oppfordre guvernøren til å møte Moses’ advokat. «StoppTortur

kommentarer på dette inlegget

12. January 2015

Forfatter:

Ina Tin

Vi overgir oss ikke

Starten på det nye året har vært rystende. I Europa har vi med sjokk måttet se i øynene at de aller mest grunnleggende verdiene vi i Amnesty til daglig står opp for, nemlig ytringsfriheten og retten til liv, kan tråkkes ned av noen få hatefulle individer.

Angrepet mot menneskene bak Charlie Hebdo er fryktelig. Det har rammet vårt åpne samfunn og tvunget oss til å reflektere over hvilke verdier vi vil insitere på å forsvare.

Det vi gjennomlever i Europa nå, kjenner store deler av verden seg igjen i. De hatefulle, men effektive og destruktive kreftene som utfoldet seg i Paris i begynnelsen av januar, har lenge terrorisert medmennesker mange steder, ikke minst i Midtøsten.

Mennesker innen alle trosretninger har kjent den samme typen terror på kroppen, og hundretusener er drevet på flukt på grunn av den.

Jeg traff noen av dem i høst. Hamood, en 21 år gammel homofil syrer i Jordan, hadde flyktet fra islamistisk terror vel vitende om at hans liv ikke ville bli spart om de hadde oppdaget ham. Men jeg traff også syrere i både Libanon og Jordan som var tvunget på flukt fordi regimets egen terror har som mål å kneble alle frie ytringer gjennom arrestasjoner, tortur og forsvinninger.

23 år gamle Ali var en av de modige «citizen journalists» eller grasrotsreporterne som gjorde at verden fikk vite hvordan syrere gikk på gatene for å kreve frihet og demokrati. Han ble tatt og gjennomlevde den mest grufulle tortur før han klarte å flykte.

Jeg forteller om Hamood og Ali for å understreke at kampen mot terror og kampen for våre grunnleggende verdier foregår overalt og den foregår hver eneste dag. Vi har fått en rystende vekker i Europa ved inngangen til dette året som jeg håper vil motivere oss til økt handling.

Vi må ikke overgi oss til den lammende avmakten, men innse at vårt forsvar for ytringsfrihet og respekt for liv, også er den kampen som Hamood og Ali og millioner av sivile syrere er tvunget til å konfrontere akkurat nå.

Vi i Europa har fremdeles noen fantastiske muligheter som våre åpne samfunn gir oss til å gjøre en innsats for disse universelle verdiene.

Amnesty International har pekt ut verdens største humanitære katastrofe siden annen verdenskrig, den syriske flyktningkrisen, som vårt topp-prioriterte arbeid i 2015 ved siden av kampen mot tortur. Det arbeidet handler om oss selv, hvordan vi i våre åpne og demokratiske samfunn møter mennesker som har måttet flykte fra den råeste terror og tortur.

Jeg var i Midtøsten i høst for å intervjue syriske flyktninger som desperat trenger et nytt hjem. Historiene deres blir offentliggjort når kampanjen starter 4. februar, men du kan møte en av dem, bombeofferet Mayada, allerede nå i denne vesle filmen. Og du kan møte grasrotsreporteren Ali i Libanon som ga meg håp.

Jeg håper du vil bruke Syria-kampanjen i 2015 som en arena for å markere hvilke verdier du vil forsvare i tiden som kommer.

Ina Tin er rådgiver i Amnesty med Midtøsten som spesialfelt.

kommentarer på dette inlegget

9. January 2015

Forfatter:

Gjesteblogger

Han var stille

…men du kunne se at han hadde store smerter

Et øyenvitne til piskingen av Raif Badawi deler det han så i dag med Amnesty. Øyenvitnet er ikke navngitt av sikkerhetsmessige grunner. 

 

When the worshippers saw the police van outside the mosque, they knew someone would be flogged today.

They gathered in a circle. Passers-by joined them and the crowd grew. But no one knew why the man brought forward was about to be punished. Is he a killer, they asked? A criminal? Does he not pray?

Raif Badawi had been brought to the square in front of al-Jafali mosque in Jeddah just after midday. There was a huge security presence – not just accompanying Raif but also in the streets and around the mosque. Some roads had also been closed.

Raif was escorted from a bus and placed in the middle of the crowd, guarded by eight or nine officers. He was handcuffed and shackled but his face was not covered – everyone could see his face.

Still shackled, Raif stood up in the middle of the crowd. He was dressed in what looked like a pair of trousers and a shirt.

A security officer approached him from behind with a huge cane and started beating him. 

Raif raised his head towards the sky, closing his eyes and arching his back. He was silent, but you could tell from his face and his body that he was in real pain.

The officer beat Raif on his back and legs, counting the lashes until they reached 50. 

The punishment took about 5 minutes. It was very quick, with no break in between lashes. 

When it was over, the crowd shouted, “Allah-hu Akbar! Allah-hu Akbar!” – as if Raif had been purified.

Raif was taken away in the bus, back to prison. The whole scene had lasted less than half an hour.

kommentarer på dette inlegget

8. January 2015

Forfatter:

Gjesteblogger

Torturens synder

Tidligere militæradvokat, Jason Wright har forsvart to av fangene på Guantánamo. Han blogger for Amnesty på 13årsdagen for den første fangeoverføringen til leiren.

I learned first-hand that Guantánamo Bay was not built on a foundation of justice – but on the original sin of torture.

The opening principles of the Universal Declaration of Human Rights have stood strong as the human race has faced evolving challenges: “Recognition of the equal and inalienable rights of all members of the human family is the foundation of freedom, justice and peace in the world.” These words are beyond an aspiration, they are foundation of a just world – and indeed, have been etched in binding treaties such as Convention against Torture, which recently celebrated its 30th anniversary.

We cannot celebrate all anniversaries. On January 11, 2015, the U.S. detention facility in Guantánamo Bay will complete its thirteenth year of operation. Through my experiences as a U.S. military officer and lawyer, I learned first-hand that Guantánamo Bay was not built on a foundation of justice – but on the original sin of torture.

Seven hundred and seventy-nine Muslim men and boys have, at one point, been imprisoned in Guantanamo Bay. Many of them were wrong place, wrong time detainees who were captured in Afghanistan and elsewhere based on false intelligence and cash payments to secret informants. Realizing that innocent men had been caught up in this bounty system, both the Bush and Obama Administrations have released nearly 650 prisoners – yet 127 men remain imprisoned on this remote penal colony. There are 59 current prisoners who have been cleared for release for years – yet they remain. Another 36 have been designated for indefinite detention. While there is not enough information to try them, the U.S. believes they are too dangerous to release. The remaining prisoners are subject to trial by a crumbling military commissions process.

On September 11, 2001, I was a first-year law student at George Mason University School of Law in Arlington, Virginia, just a short distance from the Pentagon. We could see the smoke rising in the distance from the Pentagon after the plane crash. In 2005, after graduating from law school, I was commissioned into the U.S. Army as a lawyer or JAG (judge advocate) to serve my country. As a military lawyer, I served two tours in Germany and one tour in northern Iraq during the surge as part of the war on terror. During these years, I performed several roles – from advising commanders and their units on the laws of war to representing soldiers facing criminal charges before military courts. In 2011, the Pentagon assigned me to serve as a court-appointed lawyer for Guantánamo Bay prisoners before the military commissions as the military’s version of a public defender.

For three years, my assigned duty was to help two of these prisoners should they ever be brought to trial. This included the investigation and pursuit of any and all facts that could mitigate the death penalty, should there be a conviction in a capital case. Even though I served as a military officer and received a paycheck from the U.S. government, court-appointed defense attorneys in the U.S. legal system represent their clients, not the prosecuting government. This was my duty – not only as a defense lawyer, but also as a military officer who had taken an oath to defend the Constitution against all enemies, be they foreign or domestic.

I learned that both men I represented suffered from extreme abuse at the hands of the U.S. government. One, Khalid Shaikh Mohammad, is being tried in Guantánamo for complicity in the 9/11 attacks, and is facing the death penalty. Under current policy, anything about his treatment at so-called black sites is to be treated as Top Secret with the exception of those facts that have been officially declassified to date, these include the 183 sessions of waterboarding, 180 hours of sleep deprivation, and the threats to kill his family. Most recently, the world learned in the Senate Torture Report that Mr. Mohammad and some other high value detainees had also been sodomized – or sexually assaulted – through a technique called “rectal hydration.”

Another detainee, Obaidullah, a young Afghan villager, arrested in 2002 by coalition forces on a paid informant’s tip, was beaten and forced to confess at knifepoint that some buried land mines (from the Soviet era) near his family’s home were his. This “confession” landed him in Guantánamo Bay. Amnesty International has issued a report into his case and noted that “ Obaidullah’s experience exemplifies the multiple violations of human rights perpetrated by the US.” He has now spent his 12 th year in prison without charges, without trial, without any hope of returning to his wife and 12-year-old daughter. Obaidullah has never held his daughter. She was born just days before he was arrested. Like her father, she is smart, witty, and compassionate. She can read his poems and look at his picture – but she too has lost hope of ever meeting him.

With this original sin of torture, symbolized at Guantánamo Bay, we are witnessing an assault on our universal values and the rule of law. At the start of my assignment, I learned that the U.S. government had silenced its torture victims through a simple means: by making everything they say classified. To my knowledge, there is no country in the world, aside from the United States, where a government has declared that every word, every utterance, and every breath of a prisoner is classified. For Obaidullah, the U.S. government requires his defense counsel to hold “secret” level security clearances. But for Khalid Sheikh Mohammad and the other “high value detainees,” every word that passed from their lips was “presumptively classified” at the Top Secret level.

Beyond silencing torture victims, this torture has also poisoned the Guantánamo military commissions, which have become internationally decried as unfair, unjust, and illegitimate. Take the ongoing 9/11 death penalty case, which has been in active litigation since May 2012. There have been public reports and legal challenges to several due process violations: listening devices disguised as smoke detectors in the attorney-client meeting rooms; an FBI attempt to recruit a confidential informant on a defense trial team; the prison warden’s seizure and review of privileged defense attorney-client communications; missing defense team computer files and emails; the discovery of the CIA’s ability unilaterally to interrupt the audio and video feed to public observers of the proceedings; and the discovery of the CIA’s ability to monitor confidential communications in the Commission hearing room by use of microphones on counsel’s table.

These attempts to conceal torture have corroded the entire process, and have resulted in unprecedented invasions on the attorney-client privilege, due process, and the right to a fair trial – and these are just for those prisoners who actually have trials. Many others, like Obaidullah, have remained indefinitely detained with no charges and no court date in sight for 13 years.

We, the citizens of the world, must not commit the sin of silence. A great American leader and humanitarian, the Reverend Martin Luther King, Jr., proclaimed, “injustice anywhere is a threat to justice everywhere.” On this 13th anniversary of Guantánamo, celebrate your voice, challenge injustice.

 

Se minidokumentaren om den tidligere militæradvokaten.

kommentarer på dette inlegget

23. December 2014

Forfatter:

Gjest

Et år uten håp?

Amnestys internasjonale generalsekretær Salil Shetty oppsummerer 2014 – et år hvor menneskerettighetene har vært under sterkt press. Men det har også bydd på gode nyheter. 

Judging by the seemingly endless stories of death, suffering and injustice we have seen in the news this year, there was little cause to celebrate in 2014.

Thousands of lives were lost in conflicts across all corners of the globe – from the Central African Republic, to Syria, to Ukraine. Thousands of people were executed by their own governments in countries which have yet to abolish the death penalty. And millions of others continued to be persecuted and discriminated against.

The situation in Nigeria has deteriorated with war crimes being committed by both Boko Haram and the military. And in Mexico, we have seen a terrifying 600% rise in the number of reported cases of torture and ill-treatment.

2014 has been a worrying year for human rights. But it would be wrong to conclude that this was a year without hope.

Historic successes
Good news stories don’t always make the headlines in the same way crises do, but at Amnesty International we know that – thanks to the work of the world’s huge movement of human rights activists – some historic successes have been achieved.

In September, for example, after more than two decades of tireless campaigning by our movement and its partners, an international treaty to control the irresponsible flow of arms reached its 50th ratification at the United Nations.

It is estimated that roughly half a million people are killed every year by armed violence, often as a result of state repression and by criminal gangs.

The Arms Trade Treaty will now become international law this December, helping to block the flow of arms to governments that would use them to commit atrocities. This is the first-ever legally binding treaty of its kind and it is a true testament to the hard work and commitment of more than one million activists who have fought for it.

Elsewhere this year a positive development came in July, when the European Court of Human Rights issued a historic judgment on the Polish government’s complicity with the CIA’s infamous detention programme running secret centres in the country.

When I visited Poland four years ago in one of my first trips as Amnesty International’s Secretary General, this kind of outcome was impossible to imagine, yet the determination of activists has indeed brought us one step closer to the truth. I hope that the latest revelations from the US Senate report add further weight to our calls that the full truth is disclosed, perpetrators are held accountable and victims are given reparations, including justice.

Another significant step in the right direction came with the European Commission’s announcement that it will be opening infringement proceedings against the Czech Republic for violating anti-discrimination legislation over segregation of education for Roma schoolchildren. Again, this is an issue which Amnesty International’s activists have campaigned hard for.

And perhaps one of the most joyous human rights victories of the year was achieved in Paraguay, where the Senate passed a bill which will allow the Sawhoyamaxa people full rights over their land. This has been a key goal of our advocacy in recent years and it is a triumph for an indigenous community which has fought for more than two decades on the issue.

Speaking truth to power

Amnesty International plays a unique role in speaking truth to power. We bring together the voices of many through powerful campaigns like Write for Rights, which topped 2 million actions in recent weeks. When I speak to leaders about their country’s human rights records, they know that our movement is watching them and will hold them to account on their next move. So there is no doubt our voices are heard by decision makers around the world.

Authorities in Mozambique this year struck down a proposed law which would have enabled rapists to escape prosecution by marrying their victims, due to pressure from human rights activists around the world.

Dozens of unfairly imprisoned activists were also released, including Belarusian Ales Bialiatski, SudaneseMeriam Yehya Ibrahim, and Ángel Colón who was being held in Mexico.

Back in February I met Mexico’s President to talk about the failing human rights situation and impunity. The authorities’ shameful response to the horrific disappearance of 43 students in Guerrero State in September was a sad testimony of the government not heeding our calls early on.

Just a few weeks ago, the Philippine Senate decided to open an inquiry into the widespread use of torture by police in the country. A sickening and pervasive culture of impunity has allowed torture by police to go entirely unchecked in the Philippines. I hope the Senate’s announcement is a sign the government is finally ready to take seriously its responsibility to tackle torture head on.

We should also be proud of how we are introducing technology to the fight for human rights. Amnesty International has worked with our partners to produce an excellent new tool to help human rights defenders to carry out their work. The innovative Panic Button app transforms a user’s smart phone into a secret alarm which can be activated in the event to alert their colleagues in the event of an emergency.

Along with partner NGOs, we have also taken legal action against UK intelligence agencies, to challenge their mass communications surveillance activities.

There are, then, some important successes from 2014 which the human rights world can and should celebrate. Each success is a reminder that change is possible when people are determined.

Brave activists and survivors

I feel especially fortunate to have had the opportunity to meet many remarkable people this year. From the dozens of brave women unfairly imprisoned in El Salvador, a country that jails women who have miscarried their pregnancies, accusing them of breaking the country’s strict anti-abortion laws; to the generations of survivors from the Bhopal toxic disaster in India continuing, in solidarity, their long fight for justice and reparations. From the lawyers working on behalf of prisoners of conscience; to the campaigners and activists pushing our legislators for change; to the human rights defenders who are fundamental to so much of what we do.

As the year comes to a close, we are very proud to now have our researchers, campaigners and movement builders on the ground in Africa and Asia-Pacific and are set to do so with new regional offices in Latin America and the Middle East and North Africa in 2015.

On behalf of Amnesty International, I would like to say thank you to the millions of members, supporters, activists and well-wishers who have given their time to our shared cause.

Justice is possible

Together, we have sent a powerful message that justice is possible when enough people are determined to achieve it. Given the seemingly insurmountable scale of the problems the world faces in the years to come, the fight against human rights violations is more needed than ever. I am heartened, though, by the strength and resilience of the activists we have in our corner.

Salil Shetty er generalsekretær i Amnesty International. 

kommentarer på dette inlegget
 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up