Blogg

17. December 2014

Forfatter:

John Egenæs

Amnesty-sjefens ønskeliste

Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul.

2014 var året da verdenssamfunnet lukket øynene. Omtrent på samme tid eksploderte det i Den Sentralfrikanske republikk, Sør-Sudan og Gaza. Samtidig raste kampene i Syria som aldri før og i Irak fosset en relativt ukjent gruppe, som kalte seg Den islamske stat’ brutalt fram med tusenvis av lik i kjølvannet. Hele resten av verden stod nesten som paralysert og så på dette grusomhetens teater. Det var nesten ikke til å tro.

De direkte krigshandlingene i Den Sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan og Gaza er over, eller de har tatt pause.  Men menneskerettighetsbruddene fortsetter. De som i utgangspunktet var det som skapte krigene. Likevel har verden vendt blikket bort fra disse stedene og menneskene der.

Ute av øye, ute av sinn? Det kan virke som vi ikke har kapasitet til å ta inn over oss en vanskelig situasjon før det er en full og blodig krig. Når skal vi lære at vi må bry oss mens det fortsatt er mulig å forhindre en krig?

I kjølvannet av krigens herjinger, kommer uendelig mengder menneskelig lidelse. Mange har mistet alt de eier. Kropp og sjel er skadeskutt.

Vi kan ikke late som disse menneskene ikke angår oss.

Verden står fortsatt overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Libanon, Tyrkia og Jordan har tatt i mot brorparten av de 3,8 millioner menneskene som har flyktet ut av Syria. Norge skal ta i mot 1500. Det er det noen som skryter av. Det er mange som er enige med politikerne i at det er best å hjelpe flyktningene ”der de er”.

Jeg var nylig i Libanon. Ett av de stedene ”der de er”. Jeg er for så vidt enig i at en syrer ville hatt det bedre i Libanon enn i Norge på grunn av større kulturell tilhørighet. Bare hun ikke hadde vært en av de 1,5 millioner syriske flyktningene i landet. Jeg er til og med overbevist om at libaneserne er et mye mer gjestfritt folk enn oss i Norge. Enda en grunn for syrere til å bli der. Problemet er bare at et fattig land som Libanon, som også til vanlig balanserer på en politisk knivsegg, er 1,5 millioner flyktninger for mange. Helt motsatt av hva 1500 er for Norge. Det er for mange å ta seg av, å gi utdannelse, helsestell, mat, vann og et verdig liv. Noen må hjelpe Libanon og de andre nabolandene. Gi dem penger og hjelp dem ved å hente noen av flyktningene ut.

Mens politikere i Norge snakker om «manglende kapasitet i kommunene», mister folk liv og helse i mellomtiden. Dette er mennesker vi kunne ha gitt en fremtid, et liv. Det har vi i vårt rike land alle muligheter til å gjøre.

Dette handler ikke om økonomi. Det handler om politisk vilje. Vi i Amnesty skal fortsette å kreve at norske myndigheter viser anstendighet og raushet ved å ta i mot flere folk som flykter fra virkelighetens mareritt.

Til jul ønsker jeg meg energi til å fortsette å rase mot overgrep og unnlatelsessynder i 2015. Jeg ønsker meg støtte til Amnestys kampanjer  og aksjoner fra så mange som mulig, når vi går i klinsj med overgripere eller unnasluntrere. Jeg ønsker meg at du og mange med deg diskuterer disse spørsmålene på jobben, på skolen og ved middagsbordet.

Jeg ønsker meg at du ikke vender deg bort når verden virker for ille. Jeg ønsker meg at du hever stemmen mot overgrepene i Syria, og mot våre egne myndigheter som nærmest stenger vår grense for syriske flyktninger.

Er det så mye å be om?

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.    

kommentarer på dette inlegget

2. December 2014

Nei til dødsstraff. Alltid. Uansett

Den amerikanske professoren i strafferett, Robert Blecker, skriver i en kronikk i VG at dødsstraff er en rettferdig gjengjeldelse for de mest grusomme forbrytelsene i et samfunn, som de skyldige bak hendelsene 22. juli eller 11. september. Vi reagerer kraftig på Bleckers resonnement.

Dette innlegget ble publisert på VG Debatt tidligere i dag.

Det er de aller færreste som noen gang vil argumentere for et samfunn fri for straff. Alvorlige forbrytelser må straffes, men hvordan myndigheter og rettssystemer velger å straffe sier noe om hvordan vi ønsker at samfunnet vi lever i skal være. Hvordan vi behandler grove forbrytere og de som faller utenfor sier mye om hvordan vi ellers behandler samfunnets svakeste. Ifølge Blecker skal de enten dø eller leve et langt liv under forferdelige forhold.

Samme type handling

Dødsstraff er den mest endelige av alle straffer. Det ligger i ordet. Staten velger å ta et liv som straff for en forbrytelse. Ofte betyr dette et liv for et liv. Man straffer forbrytelsen med samme type handling, bare denne gangen er drapet sanksjonert av staten. Amnesty mener bruken av dødsstraff bryter med artiklene 3 og 5 i menneskerettighetserklæringen, som respektivt sier at «enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» og videre at «ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

Blecker argumenterer for at dødsstraff skal reserveres for de mest alvorlige og grusomme av forbrytelser. Ingen vil argumentere mot at mannen bak 22. juli-angrepene havner i denne kategorien. Men Bleckers argumentasjon fordrer et rangeringssystem som er en farlig fallgruve for et rettssystem.

Hvor mange mennesker må dø for at det kan klassifiseres som mest alvorlig? Hvor alvorlig må et ran være? Er fysiske skader verre enn psykiske? For en familie som mister et barn vil det ofte være nok, for noen vil drapsforsøk være nok. Hvor går grensen for om en gjerningsmann må bøte med livet i statlig regi? Åpner man for dødsstraff som straffemetode er det lett å falle for fristelsen til å utvide begrepet «mest alvorlig».

Fordrer et perfekt system

Den mest endelige av alle straffer fordrer et nærmest perfekt rettssystem. Blecker mener tydeligvis det amerikanske rettssystemet er godt nok til å bestemme om noen skal leve eller dø. Dette er det samme rettssystemet som siden 1976 har dømt minst 142 uskyldige mennesker til døden. Disse 142 er de som har fått sin sak gjenopptatt og dermed bevist sin uskyld. De unnslapp døden, men gjerne etter alt fra 10-40 år på dødscelle. Hvor mange som faktisk har blitt henrettet for en forbrytelse de ikke begikk finnes det ingen total oversikt over. Det hadde vært interessant å vite hvor disse overskridelsene fra amerikanske myndigheter havner på Bleckers oversikt over mest alvorlige forbrytelser? Intet rettssystem er feilfritt. Man kan ikke reversere en henrettelse.

Bleckers andre poeng er at dødsstraff er rettferdig. Et liv for et liv, øye for øye, tann for tann. Igjen er det fristende å rette blikket tilbake til Bleckers egne hjemland, USA. 32 delstater har dødsstraff i lovverket sitt, i 2013 ble det henrettet 39 mennesker fordelt på ni delstater. En håndfull geografiske områder innenfor noen delstater, med Texas i spissen, står for brorparten av disse henrettelsene. En kommunegrense kan være skille på liv eller død for samme forbrytelse i enkelte tilfeller.

Videre er det overrepresentasjon av fattige på dødscelle, i tillegg til at det er større sjanse for å bli dømt til døden i USA om offeret var en hvit person. Jeg kunne fortsatt med overarbeidede offentlige forsvarsadvokater, dommer basert utelukkende på vitneutsagn, folkevalgte dommere ute etter politiske seiere og mangelen på psykiatriske vurderinger av de tiltalte. Dagens dødsstraff er alt annet enn konsekvent og langt fra rettferdig.

Vi er kategoriske i vår motstand

Blecker mener at gitt nordmenns generelle aversjon mot bruken av dødsstraff, burde vi som et folk reise oss opp mot «normalitetsprinsippet». Utlendingers reaksjoner på standarden i norske fengsler er ikke noe nytt, men Bleckers argumentasjon om at innsatte kun burde få «en lunken dusj i uken, med samme temperatur som drikkevannet, alltid like lunkent» og «aldri røre ved et annet menneske» grenser til absurd i en norsk kontekst. Norges strafferettssystem er basert på prinsippet om rehabilitering i tillegg til straff. En skotsk jusprofessor sa til meg en gang, hvem vil du være naboen til: en løslatt mann etter 20 år på høysikkerhetsavdeling i USA eller Norge? Svaret er enkelt.

Som generalsekretær i Amnesty er det ikke noe nytt å møte dødsstraff-forkjempere, spesielt fra USA. Men det er spesielt å høre en jusprofessor argumentere for nettopp grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling i fengsler, i rettferdighetens navn.

Amnesty International har jobbet mot dødsstraff i over 30 år. Vi er kategoriske. Dødsstraff har ingen plass i et moderne straffesystem. 22. juli beviste at nordmenn mente det samme. Vi kan bli forbanna, føle urettferdigheten direkte på kroppen, til og med hate. Men et straffesystem uten dødsstraff viser en befolkning at man aldri, under noen omstendigheter, har rett til å ta et annet liv.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Kampen mot dødsstraff er blant hans hjertesaker. 

kommentarer på dette inlegget

30. November 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Da dødsstraffen kom tilbake til USA

Romanen om Gary Gilmore, fangen som krevde å bli henrettet, er endelig kommet på norsk.

Det er snart femti år siden USA sluttet å henrette folk. 2. juni 1967 ble massemorderen Luis Monge tatt av dage med gass i Colorado, og så var det slutt, lenge. Et høyesterettsvedtak førte til at dødsstraff i praksis ble avskaffet. I praksis, ja, men ikke på papiret. Det skulle bli skjebnesvangert. Systemet hadde ikke sett for seg en fange som faktisk ønsket å bli henrettet, men høsten 1976 var han et ubehagelig faktum.

Historien om Gary Gilmore vakte oppsikt over hele verden, og var førstesidestoff også i norske aviser. At en henrettelse i det hele tatt fant sted  i USA, var i seg selv en nyhet verdt bred dekning, men det var historien om hvordan henrettelsen kom til, som fascinerte avisleserne.

Gary Gilmore som krevde å få dø. ”Med mindre dommen er en vits,” utfordret Gilmore, ”forventer jeg at den blir håndhevet.” Det var ikke vanskelig å forstå ham. 35 år gammel hadde han tilbrakt 18 av de siste 22 år i fengsel før han begikk drapene han ble dømt for. Et liv i fengsel gjorde ham til forbryter til fingerspissene. Som dobbeltdrapsmann på toppen av sitt lange, voldelige rulleblad, kunne Gary Gilmore høsten 1976 se frem til å tilbringe resten av livet i fengsel. Det krevde riktignok en signatur.

Han måtte, slik vanlig prosedyre var, anke dødsdommen som deretter ville bli omgjort til livsvarig fengsel, slik praksis hadde vært i USA siden 1967. Men Gilmore hadde tilbrakt nok tid i fengsel, mente han, og dessuten kunne døden være en passende straff for de iskalde, meningsløse drapene han hadde begått på to forsvarsløse mennesker. Gilmore ville ikke anke dommen. Han ville ta sin straff. Hånet systemet som hadde dømt ham. ”Dere har ikke baller til å gjøre med meg det dere sier dere vil gjøre, feiginger.”

Det juridiske fagmiljøet, pressen, alle som hadde en kvalifisert mening hadde ventet at saken ville versere for domstolene i årevis, men i stedet var spillet over i løpet av tre måneder. Før implikasjonene ved Gilmore-saken i det hele tatt rakk å bli bredt drøftet, var skuddene falt i Utah State Prison.

Mannen som kjøpte en henrettelse” er han blitt kalt, den nå 77 år gamle Lawrence Schiller, men det plager ham ikke. Han er blitt kalt verre. ”Gribb,” for eksempel.

Enøyde, dyslektiske Larry Schiller hadde allerede en rekke bøker på samvittigheten da han en høstdag i 1976 fikk øye på en liten avisnotis om en fange i Utah som ba om å bli henrettet. Schiller som ikke uten hell hadde lagt fotografkarrieren på hylla til fordel for en fremtid i Hollywood, sanset dramaet bak den lille notisen, og han fløy fra L.A. til Salt Lake City, Utah for å finne ut om det kunne ligge materiale til en TV-film her.

Med seg i kofferten hadde Schiller en bunke standardkontrakter som han i løpet av de neste ukene og månedene benyttet til å skaffe seg rettighetene til livshistoriene til de fleste sentrale skikkelser i Gilmore-saken, inkludert den dødsdømte selv. Han var ikke alene om å se potensialet i historien, Gilmore var allerede representert ved en advokat som skulle ta seg av å selge den dødsdømte fangens historie, men som Schiller straks oppdaget:

”Mannen hadde verken penger eller kontrakter. Bare store ord.”

Schiller hadde på sin side både kontrakter og penger. Han hadde riktignok ikke så mange penger som han lot som han hadde, men poenget var at hos Schiller fikk man en sjekk, hos de andre fikk man fagre løfter om store utbetalinger en gang i fremtiden. Uten å være helt sikker på hvordan han ville bruke materialet, gikk Schiller ved hjelp av assistenter og Gilmores egne advokater i gang med å dokumentere historien rundt Gary Gilmores henrettelse ned til den minste lille detalj. De samlede transkripsjonene av intervjuene med Gilmore, hans advokater, hans familie, kolleger og berørte kom til slutt opp i over femten tusen sider.

Dette materialet ble til romanen Bøddelens Sang. Boka kom ut i 1979 og året etter ble den belønnet med Pulitzer-prisen. Skjønt roman? I USA kom boka ut med undertittelen A true life novel. ”Det finnes ikke noe i boka som ikke er dokumentert,” forteller Larry Schiller, som har innvilget meg en frokostaudiens ved sitt faste bord med utsikt til Central Park. Han har en lang merittliste og tusen jern i ilden, men etter at han hadde vært det eneste vitnet til Gilmores henrettelse bestemte han seg for aldri å avslå en forespørsel som gjaldt Gilmore-saken. Dessuten, som han sier: ”Bøddelens Sang er det eneste jeg har gjort som jeg virkelig er stolt av.”

The Executioner’s Song foreligger nå, 35 år etter originalutgivelsen, omsider på norsk under tittelen Bøddelens Sang (Font). I årene som er gått siden boken kom ut første gang, har den fått klassikerstatus som en av de store amerikanske romanene, til tross for at boken ikke på noe punkt er et fiksjonsverk. Forfatterens rolle er å rapportere så saklig og lidenskapsløst om sakens gang som over hodet mulig, det finnes knapt et adjektiv i boken som røper noe som helst om forfatterens posisjon i forhold det store spørsmålet som ligger på bordet.

Faktisk tror jeg boken knapt er egnet til å få noen til  skifte standpunkt i spørsmålet. For en dødsstraff-motstander vil Bøddelens Sang være en bekreftelse på lemfeldigheten og urettferdigheten, den moralske falitten i bruk av dødsstraff, men for en dødsstraff-tilhenger vil balladen om Gary Gilmore handle nettopp om at det finnes tilfeller der ingen annen løsning enn dødsstraff er rimelig. Som poster-boy for gjeninnføring av dødsstraff var Gilmore nemlig perfekt: En voldelig vaneforbryter som ikke lot seg forbedre av fengselssystemet. Og ikke minst: Han var hvit.

Bøddelsens Sang forteller også i hvor liten grad det gikk politikk i saken. Det meste ble avgjort på delstats-nivå, mens føderale myndigheter strødde sand på under henvisning til det lokale selvstyret. Den organisasjonen som engasjerte seg sterkest var The National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), som ganske riktig forutså at dersom USA gjenopptok sin henrettelsespraksis, ville det slå svært skjevt ut rasemessig. Men det var ikke takknemlig å jobbe for å berge Gilmore, all den tid Gilmore selv gikk til angrep på NAACP med til dels rasistiske argumenter. Det var i det hele tatt vanskelig å like Gary Gilmore.

Gary Gilmores henrettelse ble det man med en god porsjon godvilje kan kalle en mediebegivenhet, men mer nøkternt må beskrive som et mediesirkus. Og i dette sirkuset var Larry Schiller sirkusdirektør. Etter hvert som Gilmore-saken vokste i pressen, og pressefolk fra hele verden satte kursen mot Utah, ble det klart at det ikke var rare saken å hente, med mindre man kom til en forståelse med Larry Schiller. Schiller eide historien til Gilmore, til kjæresten, til hele hans familie til arbeidskolleger og soningskamerater. Han eide Garys brev til Nicole, og han hadde systematisert alt hva saken hadde produsert av rettsdokumenter og avisartikler.

Larry Schiller var forståelig nok ingen udelt populær mann blant sine pressekolleger da henrettelsesdagen den 17. januar 1977 opprant. Ironisk nok ble det Schiller som alene representerte pressen under henrettelsen, og delte opplevelsen med det samlede pressekorps, rett etter henrettelsen. Uten Schiller til stede, ville det ikke eksistert noen pålitelig øyenvitneskildring av det historiske øyeblikket som utspant seg i lagerskuret til Utah State Prison denne mandags morgenen. Og uten Schiller er det ikke umulig at Gary Gilmore ville gått i glemmeboken etter hvert som slusene åpnet seg og henrettelser ble en ukentlig forteelse i amerikanske fengsler.

Men hvor ville Larry Schiller med sine bankkreditter og fagre løfter om finansiering stått dersom Gary Gilmore i siste liten hadde bestemt deg for å anke likevel?

Det er poenget boken ikke diskuterer, men inviterer til å diskutere i egenskap av sin egen eksistens: Menneskenes hang til å stimle sammen foran skafottet. Tenk deg at vi ikke bare innførte dødsstraff i Norge, men offentlige henrettelser. Hvor mange publikummere tror du ville møtt opp?

Hans-Olav Thyvold har oversatt Norman Mailers Bøddelens Sang til norsk. Thyvold har en omfattende karriere bak seg som journalist innen dags- og ukepresse og han har også vært programleder. Han er i dag først og fremst forfatter og forlegger, oversetter, radio-DJ, rådgiver og foredragsholder.

kommentarer på dette inlegget

26. November 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Utfordring til kommunalkomitéen: Ta i mot flere syriske flyktninger!

Under høringen på Stortinget i går om de 123 syke og skadede syriske flyktningene holdt Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) dette innlegget på vegne av Amnesty og NOAS. 


NOAS og Amnesty i Norge takker for oppfølgingsspørsmål fra Ingjerd Schou under høringen i dag, og håper Høyre vil ta videre hva Norge nå ytterligere bør bidra med i den ekstreme flyktningsituasjonen som har oppstått i nærområdene og internt i Syria og Irak.

 

NOAS og Amnesty i Norge presenterte følgende hovedsynspunkter på spørsmål om Norges uttak av syriske flyktninger:

 

1. Norge har en sterk interesse i at FN-systemet fungere best mulig. Da må også Norge bidra på de områder FNs ansvarlige definerer som de mest akutte. Det bør ikke være i norsk interesse at FNs medlemsland operer med egne prioriteringer på tvers av Høykommissærens vurderinger av hvor behovene er størst.

 

2. Når det gjelder syriske flyktninger, har UNHCRs senior helseoffiser Michael Woodman vært tydelig på at det er størst behov for å få overført kronisk syke og personer med mer langvarig behov for medisinsk oppfølging. Nå står en ny vinter for døren, og det er de sykeste og svakeste som er mest utsatt.

 

3. Norge er et rikt land, med et godt fungerende helsevesen. Vi har mulighet til å ta oss av det antallet syke FN ba oss om. Dette kommer også tydelig fram i uttalelser fra Legeforeningen, Norsk barnelegeforening og Norsk psykologforening. Se vedlagte uttalelser gitt i samarbeid med Amnesty og Mellomkirkelig Råd. Det etterlyses her politiske initiativ fra justisministeren som innebærer tilstrekkelige refusjonsordninger og andre statlige initiativ som setter leger, spesialister, helseforetak og kommuner i stand til å utnytte eksisterende kapasitet.

 

4. Det har vært konsensus i norsk politikk om at vi skal gi beskyttelse og bistand til dem som trenger det mest. Og at andelen kvoteflyktninger skal økes når ankomster av asylsøkere uten grunnlag for beskyttelse reduseres. Dette er nå situasjonen. Mens antallet flyktninger som tar seg til Europa som asylsøkere øker, er Norges andel mottatte asylsøknader redusert i 2014. Blant de som nå kommer, får nærmere 80% opphold. Dette er et godt grunnlag for en politikk som bygger mer på å bistå best mulig dem som trenger det, og mindre på kontroll av mennesker man mener er uten reelt grunnlag for å søke hjelp og beskyttelse i Norge.

 

5. Norske kommuner og helseforetak har større kapasitet enn det som i dag benyttes. Det er en vilje til å strekke seg og finne gode løsninger for hjelpetrengende syriske flyktninger. På forespørsel fra Vårt Land sendte Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (FFKF) ut spørsmål til sine 208 medlemskommuner: Har din kommune blitt forespurt konkret om bosetting av overføringsflyktninger fra Syria som er syke? Av 85 som svarte har bare åtte kommuner blitt spurt. Ikke bare store kommuner og de med veletablert flyktningarbeid var positive til å ta imot syke, men også mindre kommuner og de som har et nystartet arbeid, kommenterte Vanja Jensen, leder for FFKF.

 

6. Syrias naboland stenger nå grensene for flyktninger fra Syria. For statsløse palestinere har grensen til Jordan i praksis vært stengt i ett år allerede. Dette skjer fordi kapasiteten i disse landene er sprengt. I Libanon er allerede hver tredje person en flyktning. UNHCR oppfordrer Europa og øvrige vestlige land til å ta minst 5% av flyktningene i nærområdene som gjenbosettingsflyktninger. I dag er bare snaut 2% gjenbosatt.

 

7. NOAS mener derfor regjeringen, ved justisminister Anundsen, må se på nytt på de prioriteringer, forpliktelser og muligheter som ligger til grunn for både størrelse og profil på norsk uttak av overføringsflyktninger.

Innlegget er også sendt til Høyre og til FrPs representanter i Kommunalkomiteen på Stortinget.

 

Les mer:

http://www.humanosphere.org/world-politics/2014/11/enough-money-keep-displaced-syrians-iraqis-says-un/

 

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/asyl-debatten/fn-topp-om-norges-nei-til-syke-flyktninger-det-er-skammelig/a/23332203/

 

 http://www.vl.no/samfunn/vi-har-ikke-blitt-spurt-det-reagerer-vi-p%C3%A5-1.292571

 

 

 

 

kommentarer på dette inlegget

24. November 2014

Russ 2015: Ta voldtekt på alvor!

Russen og Amnesty markerer FNs dag mot vold mot kvinner 25. oktober:

25. november er FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner. Det er en dag der vi skal ha et særlig fokus på at voldtekt er et kjempeproblem i Norge, som vi er nødt til å ta på alvor.

 

Hvor mange er utsatt?

Rapporten Vold og voldtekt i Norge er den første omfangsundersøkelsen om voldtekt i Norge. Ifølge rapporten har nær 1 av 10 kvinner i Norge blitt utsatt for voldtekt. Halvparten ble voldtatt før de fylte 18.

 

Hvem er utsatt?

Nasjonal og internasjonal forskning bekrefter at unge jenter er særlig sårbare for å bli utsatt for voldtekt. Kriminalpolitiets (Kripos) sin rapport om voldtektssituasjonen i Norge i 2012 viser at antallet voldtektsanmeldser er økende. I de aller fleste tilfellene kjenner den utsatte og gjerningspersonen hverandre fra før av. Førti prosent av de anmeldte voldtektene skjer i forbindelse med fest. Unge jenter mellom 17 og 25 år har høyest risisko for å bli utsatt for voldtekt.

 

Hvor går grensen?

Kripos skriver: «Det blir gjerne ikke benyttet vold, men gjerningspersonen utnytter offerets manglende evne til å gjøre motstand». I dag vil mange av disse anmeldelsene dermed ende med henleggelse, fordi overgrepet faller utenfor den eksisterende juridiske definisjonen av voldtekt som forutsetter bruk av vold. Og det er her de såkalte «gråsonene» dukker opp.

Hvor går grensene? Hva er egentlig en voldtekt?

 

Vi trenger: lovendring!

Internasjonale menneskerettighetsstandarder fastslår helt entydig at voldtekt er sex uten samtykke. Et nei er et nei – alltid og uansett.

Amnesty har lenge kjempet for at voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven skal komme i samsvar med menneskerettighetene. Det er viktig at straffeloven sier svart på hvitt at det å ha seksuell omgang med en person som ikke har gitt sitt samtykke er en voldtekt. Nå venter vi på at Justisdepartmenetet skal legge fram sitt varslede forslag om lovendring.

 

Vi trenger: holdning og handling!

Men vi trenger ikke vente på at dette lovforslaget blir vedtatt for å kunne være tydelig på at enhver har rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet. Seksuell omgang uten samtykke er voldtekt.

 

Pass på deg selv – og på hverandre!

Er du i tvil, så spør. En person som sover eller som er svært beruset er ikke i stand til å gi samtykke. Får du ikke et klart svar, trekk deg unna. Et nei er et nei. Kun et ja er et ja.

Pass på at kameraten din ikke våkner opp som voldtektsmann i morgen, fordi han ikke skjønte hvor grensen gikk.

Er du usikker på om venninnen din er med på noe hun ikke egentlig ønsker, så bryt inn og spør.

Les mer om hva vi mener i Amnestys 6 regler for sex.

 

Bare overgriper har ansvar!

Men vi kan gjøre mer for å kjempe mot voldtekt. Det vi kan gjøre nå, alle sammen, er å jobbe med holdningene våre. Ifølge en holdningsundersøkelse fra Amnesty i 2013 mener 28 prosent av norske menn at ei jente er delvis ansvarlig for å ha blitt voldtatt om hun flørtet åpenlyst med mannen i forkant. Hver femte jente mener det samme.

Det blir for dumt. Vi må plassere ansvaret for en voldtekt der det hører hjemme – hos overgriperen som begår handlingen – ikke den som blir utsatt.

Vil du bli vite mer om Amnestys kampanje mot voldtekt?

Se på amnesty.no/russ2015, så finner du informasjon om hvordan du kan delta!

 

 Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge med kvinners rettigheter som et av flere spesialområder.

kommentarer på dette inlegget

4. November 2014

Norge må prioritere vern om siviles rettigheter i Irak

Med et sterkt fokus på internasjonal rett og beskyttelse av sivile, kan Norge spille en vesentlig rolle i Irak.

Fremgangsmåten til den væpnede gruppen som kaller seg selv Den islamske stat (IS) kjennetegnes av grotesk brutalitet og fullstendig forakt for menneskerettighetene og krigens folkerett. Dette bekrefter også Amnestys etterforskere i Irak, blant annet i en rapport som ble lagt frem i september i år.

Den lange rekken av forbrytelser IS er ansvarlig for – inkludert etnisk rensing, tortur, summariske henrettelser, drap på krigsfanger og journalister – kan imidlertid ikke bare stoppes på slagmarken. Bare hvis både irakiske og nord-irakiske myndigheter og den USA-ledete internasjonale koalisjonen som støtter dem i kampen mot IS opererer på en måte som prioriterer sivilbefolkningens sikkerhet og rettigheter, vil de få den støtten i befolkningen som er helt avgjørende for å lykkes i kampen mot ekstremismen.

Norge har i denne sammenheng en svært viktig rolle å spille. Den norske regjeringen har gjort det tydelig at Norges militære bidrag skal konsentrere seg om trening av irakiske og nord-irakiske soldater. Dette er en gylden mulighet til å bidra til en bedre forankring av respekt for internasjonal humanitær rett og menneskerettighetene hos disse styrkene, og dermed til å redusere faren for at også disse styrkene begår hevndrap, massakre og andre forbrytelser.

Ser man på rullebladet til Norges allierte i denne kampen er det all grunn til å være bekymret. Irakiske soldater, og ikke minst de hovedsakelig shiitiske paramilitære de samarbeider med, har selv en lang historie med krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Enhetene til den kurdiske regionalregjeringen, de såkalte peshmerga, har hittil vist en litt bedre adferd. Men i en nylig blogg uttrykker Amnestys ledende kriseetterforsker bekymring for at også disse styrkene i økende grad er innblandet i overgrep. Dette er alarmerende også med tanke på at USA og flere andre av Norges allierte forsyner disse enhetene med våpen til en verdi av mange milliarder amerikanske dollar, tilsynelatende uten å knytte betingelser om respekt for folkeretten til disse leveransene.

Norske myndigheter har også all grunn til å være varsom med tanke på hvem man kommer til å være i allianse med i Irak. Ikke bare irakiske myndigheter har et svært dårlig rulleblad når det gjelder respekt for menneskerettighetene og humanitær rett. Saudi-Arabia har i år antakeligvis gjennomført minst like mange offentlige halshugginger som IS, gjerne etter svært mangelfulle og urettferdige rettssaker. Amerikanske droner fortsetter å drepe sivilpersoner i Afghanistan, Pakistan og Jemen, og mulige amerikanske krigsforbrytelser beskyttes systematisk av ekstremt hemmelighold og ansvarsfraskrivelse. Mye tyder også på at koalisjonens bombeangrep mot IS hittil er blitt gjennomført med altfor lite fokus på å unngå tap av sivile liv.

I en kronikk i Aftenposten utfordret Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs nylig norske myndigheter til å ha en mye tydeligere innsats for å øke og forankre respekt for internasjonal rett i NATO. Norge stiller høye etiske krav til sine egne soldater i internasjonale operasjoner, og det er bra. Men hvis Norge nå enda en gang blir med på en militær operasjon i et svært problematisk område, er det like viktig at man stiller de samme kravene også til de man skal krige sammen med.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty og har arbeid mot tortur som sitt spesialfelt.

kommentarer på dette inlegget

10. October 2014

Forfatter:

John Egenæs

Det er absurd at stater dreper mennesker

En henrettelse til er én for mye, skriver Amnestys generalsekretær på verdensdagen mot dødsstraff. 

Noen ganger kan jeg se det på ham med én gang. Når min iranske kollega Madyar kommer på jobb og blikket hans går innover. Da vet jeg at det har skjedd noe grusomt med noen han kjenner i Iran. Hver gang håper jeg at det ikke er snakk om en henrettelse.

For Iran er et av de 58 landene i verden hvor staten fortsatt dreper. 22 av disse gjennomførte henrettelser i 2013, med Iran og Kina i spissen.

Madyar var selv politisk fange i Iran, og fra Norge har han i dag tett kontakt med politiske fanger og deres familier i hjemlandet.

Mohsen Amir Aslani (36) var en av dem.

Les hele kronikken til John Peder Egenæs på Aftenpostens nettutgave her.

Om forfatteren:  John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. 

kommentarer på dette inlegget

28. September 2014

Mens vi forbereder Beograd Pride

Det er tidlig lørdag morgen 27. september 2014. Gatene er våte etter en natt med torden og regn. Nå får de første solstrålene asfalten til å glitre og glinse. På hotell Majestic i hjertet av Beograd starter Amnesty Internationals team dagens første møte.

Vi er her for å overvåke forberedelsene og gjennomføringen av den planlagte Priden i Beograd søndag. Teamet vårt består av etterforskere og kampanjeansvarlige fra Balkan-teamet ved vårt internasjonale sekretariat i London, Ferran fra Amnesty Internationals seksjon i Storbritannia og meg selv. Nikolas fra Amnestys Brussel-kontor leder delegasjonen.

Vi vet fremdeles ikke om Priden får gå i morgen. Det vil Serbias statsminister Vucic avgjøre senere i kveld. Vi må likevel avklare de sikkerhetsrutinene vi skal jobbe etter, som om Priden skal gjennomføres. Hvilke strategiske punkter er det viktig å overvåke? Hvem går sammen med hvem? Hvordan kommuniserer vi underveis? Hvem skal være innenfor politiets sikkerhetssone og hvem skal være utenfor? Hva er evakueringsplanen for Priden, som fastlegger hva deltagerne skal gjøre i tilfelle politiet skulle miste kontrollen over eventuelle motdemonstranter, slik som det skjedde i 2010?

Tre år med avslag

Erfaringen fra 2010 er referanserammen gjennom hele dagen. Det året ble Beograd Pride gjennomført etter planen, men på et tidspunkt mistet politiet kontroll over de aggressive motdemonstrantene. Mange titalls mennesker, i all hovedsak politifolk, ble såret i sammenstøtene som fulgte. Beograd sentrum ble ramponert for flere titalls millioner euro.

Både i 2011, 2012 og 2013 fikk pridearrangørene avslag på søknaden om å arrangere en Pride, med den begrunnelse at politiet ikke ville være i stand til å ivareta sikkerheten. I 2013 samlet rundt 200 aktivister seg likevel spontant kvelden før Priden skulle ha funnet sted, og gikk Midnatt Marsjen for like rettigheter.

International Pride Forum

Denne lørdagen, dagen før marsjen er planlagt gjennomført, diskuterer deltagerne på International Pride Forum hvorfor det er viktig å arrangere en Pride-markering i Beograd i 2014.

- Alle mennesker har rett til ytrings- og forsamlingsfrihet.  Å kunne avholde en Pride viser at denne retten gjelder for alle, ikke bare den utvalgte majoritetsbefolkningen.  I tillegg er det viktig å stanse dem som bruker vold og intimidering for å fremme sine synspunkter. Seksuelle og kjønnsminoriteter er sårbare for hatkriminalitet, ikke bare i Serbia, men i mange europeiske land. Ingen kan være uenig i at det er viktig å stå opp for dette, understreker ambassadør Michael Davenport som leder EU-delegasjonen i Serbia.

- En Pride-markering er en lakmustest for demokratiet som viser hvorvidt samfunnet er i stand til å ivareta grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og beskyttelse mot diskriminering.

På konferansen deltar også mange aktivister som jobber med rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner  (LHBT) fra naboland i regionen. Alec fra Makedonia tar ordet under debatten.

- For alle oss som jobber i Serbias naboland blir det svært viktig at Priden finner sted. Serbia setter en standard, og for oss som jobber med LHBT-rettigheter i Makedonia, i Kosovo og Albania er det viktig at denne standarden holder mål.

Michael Uyehara, nestleder for OSSEs avdeling i Serbia, påpeker: – Jeg har bare bodd her i en måned, men oppdaget raskt at Serbia virkelig er et multikulturelt samfunn. Om Priden gjennomføres er det en utvikling mot en større toleranse, som viser om Serbia er på rett vei til å bli et levedyktig demokrati der grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og beskyttelse av minoriteters rettigheter blir respektert og ivaretatt.

Goran Miletic, leder for Civil Rights Defenders i Serbia er positivt innstilt til mulighetene for å få gjennomført Priden søndag. – Det er et generelt inntrykk at serbiske myndigheter i år har vært mer samarbeidsvillige, og har uttrykt en større vilje til å få på plass nødvendige sikkerhetsforanstaltninger som kan sikre en trygg gjennomføring av Priden.

Forberedelser i full gang, men bekreftelsen uteblir

Det inntrykket forsterker seg gjennom resten av dagen. Fra tidlig lørdag ettermiddag, når Amnestys team går gjennom byen for å gjøre oss kjente med omgivelsene, ser vi flere og flere politistyrker som utplasseres. Vi får vite at omlag 7000 politi fra mange ulike enheter skal være med og sikre Priden nødvendig beskyttelse. Det får vi bekreftet når vi ser både vanlig politi utplassert utenfor møtelokalene til International Pride Forum fra tidlig lørdags morgen, opprørspoliti til hest med skuddsikre vester, hjelmer og visir utenfor rådhuset fra lørdag ettermiddag og enheter i kamuflasjeuniform og automatvåpen i byens sentrum fra lørdag kveld.

Men selv om forberedelsene til Priden er i full gang lar statsministerens avgjørelse vente på seg.

Unge serbiske LHBT-aktivister setter i gang en internasjonal tvitteraksjon for å legge press på myndighetene, der de oppfordrer alle sine støttespillere om å ta bilde av seg selv med teksten «Setacu»  - «Vi marsjerer»- til statsminister Vucic.

Nå er det nærmere midnatt, og jeg må legge meg. Selv om den offentlige beskjeden ikke er kommet ennå regner jeg med å få en travel dag i morgen.

kommentarer på dette inlegget

1. September 2014

Forfatter:

Gjest

Vi kunne høre torturofrenes skrik

Shappal Ibrahim er en fredlig aktivist fra Unionen for unge kurdere. Da han ble kontaktet av en representant for syriske myndigheter som utga seg for a være en støttespiller av “revolusjonen”, forstod han ikke at det hele var et plott for å arrestrere ham for menneskerettighetsarbeidet hans.

Etter å ha avtalt et møte 22 september 2011 ble han kjørt bort og anholdt iQamishli, hans egen hjemby. Han ble en av Syrias mange “forsvunne” og holdt fanget i hemmelighet i nesten to år før han ble løslatt som en del av et amnesti fra presidenten 29. mai 2013.

Her gir han oss et sjeldent innblikk i et av Syrias mange hemmelige fengsler.

av Shappal Ibrahim.

They beat us and insulted us when we entered the detention facility at one of the Damascus branches of Air Force Intelligence. We were beaten for hours and then thrown into jail – 13 men in a 2×2 metre cell. We had to take turns to sit down.

One by one, the detainees were called and taken to the interrogation room. Their screams filled the corridors as they were tortured.  People would come back wrapped in blankets stained with their blood.

They beat me with a cable and electrocuted me on my feet. They would not ask me anything specific; they just accused and insulted me, then they hit me in the face. They wanted me to sign a confession.

There was very little water and food available and we were only allowed to sleep when the prison guards allowed us to.

We were then transferred to another place in Bab Touma – which is also connected to Air Force Intelligence – and three months later to Saydnaya Military Prison near Damascus.

There, they had a system to break us down.

Food was so inadequate we were always hungry and they gave us only a few clothes even though the temperature was extremely cold.

They called me in for questioning many times and the torture was never-ending.

They would ask me to take off my clothes and then sprayed cold water on my body. Then the interrogator would walk on my body and hit me on my back and my feet.

In those difficult moments I was thinking of my three children, my wife, my parents, my friends and the revolutionary movement.

Despite my pains, wounds, illnesses and being cut off from my family, I could still feel the revolution within me and the enthusiasm ignite me again. The principles that brought me to that place are the same that caused me to feel hope and defiance and to not to give up.

In the year and eight months I was detained, I was only allowed one visit, 22 days before my release.

My younger brother Joan was able to see me for six minutes.

Then on 29 May 2013, one of the guards came to our cell and told me I would be released. I didn’t believe him, I thought I was going to be executed. The guards shaved my hair off and I was sure I was going to die. But then they just gave me my things and released me. I didn’t know why, I felt sheer disbelief.

When I arrived in my hometown Qamishli, many people were waiting for me. My friends carried me on their shoulders, they had prepared a reception where I gave a speech to the crowd. It was a moment of great significance to me. I felt like I was born again, and embraced my children and family and was filled with tears of joy.

I felt a great responsibility towards what I saw, and gathered my strength again, and promised myself that I’d dedicate my whole life so as not to let down my people.

Information was leaked to Syrian security once again of my continued activities so they sent me a threat, which prompted my family and my friends to request that I leave Syria.

I remain indebted to my friends and family for their tireless solidarity; they continued to push for my release, organize demonstrations to ensure my case was not forgotten.

kommentarer på dette inlegget

14. August 2014

Forfatter:

Gjest

Egypts mørkeste dag

I dag er det ett år siden egyptiske sikkerhetsstyrker slaktet ned mer enn 600 demonstrater. I løpet av året som har gått har ikke en eneste offiser blitt straffeforfulgt.

Det egyptiske strafferettssystemet har derimot vært raske til å arrestere, stille for retten og dømme påståtte Mursi-tilhengere i svært urettferdige rettssaker. Allerede har 230 personer blitt dømt til døden og domstoler har anbefalt dødsdommer for over tusen mennesker.

 

Amnesty International’s Egypt-etterforsker Mohamed Elmessiry var vine til den grusomme massakren på Rabaa al-Adaweya-plassen og har kjempet for rettferdighet for ofre og deres pårørende siden.

 I woke to a 7am phonecall. “It’s started.”

This was the day I had feared since the protests began on 28 June 2013. After a month and a half, the Egyptian security forces had lost patience. I called a contact I knew on the square. “Live bullets are raining down on us, randomly,” he told me. “The security forces are dismantling the Rabaa Al-Adaweya and Nahda squares sit-ins.” I could hear shots rattling down the line.

An Amnesty colleague and I rushed to the sit-in protest at Rabaa. We tried to enter from all directions – but tear gas and gunfire made it impossible. We tried the exit route on Nasr street, designated “safe” by the Interior Ministry, but even here the bullets were flying. On every street injured people lay bleeding on the floor, dragged into doorways as medics tried to treat them.

At around 11am we entered the al-Salam mosque on one of the side streets near Rabaa. The mosque had been converted into a field hospital. There were at least eight dead bodies, all killed by gunshots to the head or chest. Every few minutes another casualty was brought in, mostly hit in the upper body by live ammunition. Many of them bled to death within five to 10 minutes and were placed with the other bodies in the corner of the mosque.

One of the protesters there had carried in the body of his friend. He told us how they had been attacked: “The security forces took no mercy on us. They fired tear gas and pellets for the first 45 minutes, then they used live ammunition randomly. They were even shooting those trying to help the injured. What religion tells you to shoot and kill innocent people?!”

I remember another man, in his early 20s, who was carried into the mosque after being shot in the face. He bled from his nose and mouth until he died. Minutes after he died, his mother called his phone. She’d only just missed her last chance to talk to him.

From al-Salam we tried to move to the closest large hospital, but soldiers blocked us. “It’s not the right time,” they said.

It wasn’t until the next day that I realized the scale of the massacre. That became clear after we visited the morgue, hospitals and the al-Iman mosque, where many of the bodies from Rabaa were taken.

Police claim that they were able to differentiate between peaceful and violent protesters: “We have very high-tech vehicles, “Sherda”, with cameras that can zoom up to 8km,” a police officer with the Central Security Forces told Amnesty International. “This is how we differentiated between armed and peaceful protesters, when we used force.”

But what we saw next made it clear they had not:

The Morgue

There’s a path from the main street to the gate of the morgue – it’s around 400 meters long. This path was full of dead bodies and cars carrying even more waiting for autopsy. The bodies lay exposed to Cairo’s August sun. I saw relatives crying as they tried to put ice on the bodies of their loved ones to stop them rotting in the heat, and asking god to give them patience.

Inside the morgue, it was chaos. Dead bodies everywhere, even in the head of the morgue’s office. By the time we arrived, the morgue had already conducted 108 autopsies. They had over a hundred more to do.

I was devastated to see the family of journalist and protestor Habiba Abdel Aziz. She’d been killed by a live bullet to the chest, and her family was trying to collect her body. I had spoken to her just over a week earlier, when she told me:

“I am not Muslim Brotherhood and I don’t belong to them…I am protesting here because I don’t want to see the military rule back. I will not leave this sit-in unless I die or Morsi is reinstated….I voted for Mohamed Morsi and it was the first time my vote counts…..the military don’t have the authority to take out my vote and oust a democratically elected president.”

Habiba was not armed during the dispersal, she was utterly against any form of violent demonstration. She’s just one example of the hundreds of peaceful protestors killed that day.

We left the morgue and headed to al-Iman mosque near Rabaa in Nasr city, a district of Cairo.

 

The Mosque

The mosque stank of death and decomposing bodies. Corpses were heaped on the floor, leaving no space to walk. When we arrived, we counted 98 dead. A register in the corner had kept track of those that had come in and then been collected by their families. A total of 267 killed.

There were women and children among them. Again, almost all of the dead had been shot with live ammunition in the head or upper body.

Horrifyingly, we noticed six burned bodies in the mosque. Some of them had been burned alive, others after they died. Some were burned so badly as to be unrecognizable, and people were wondering how their families would identify them.

The doctors there told us they had been burned by security forces in their tents or when security forces set fire to the medical centre. One described how he was treated when security forces stormed the building: “A security officer hit me on the back with the butt of their rifle and pushed me towards the stairs. After I left the centre with the rest, the security forces set it on fire.”

Another medic said:

“The security forces were storming the medical centre and I saw snipers on the roofs of buildings near the medical centre dressed in black. We were then forced out by the security forces and had to leave both patients and bodies behind. I hope they weren’t left there when security forces set the medical centre on fire.”

 

The National Council for Human Rights puts the civilian death toll at 632, and says the majority were peaceful demonstrators caught in crossfire.

Some protesters at Rabaa al-Adawiya admitted to Amnesty International that they had used rocks and Molotov cocktails, setting police vehicles alight in an attempt to prevent the dispersal. And there is no doubt that following the dispersals of the sit-ins, some Morsi supporters did use violence, including firearms, launching attacks on the Giza Governorate building, police stations and security personnel.

But that does not give security forces carte blanche to open fire indiscriminately on protesters.

 For the past year, Amnesty International has been calling on the Egyptian government to conduct an impartial and independent investigation into the excessive use of lethal force by security forces on 14 August. Despite a wealth of compelling evidence heavily implicating the Egyptian military in killing protesters, not a single security officer has been referred to trial for the bloodiest incident in Egypt’s recent history. That fact is an affront to humanity. Egypt must bring those responsible to justice.

Dette ble publisert på amnesty.no dagen etter massakren for et år siden.

kommentarer på dette inlegget
 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up