Blogg

11. June 2015

Forfatter:

Ina Tin

“Jeg kunne vært Raif Badawi”

Les appellen seniorrådgiver Ina Tin i Amnesty holdt foran Stortinget under demonstrasjonen torsdag 11. juni.

Jeg er Ina, menneskerettighetsaktivist i Amnesty International. Jeg kunne vært Raif Badawi. Hadde jeg bodd i Saudi-Arabia hadde jeg risikert pisking og årevis i fengsel akkurat som Raif. Mitt engasjement for respekt for alle menneskers rettigheter og min åpne deltakelse i samfunnsdebatten hadde vært livsfarlig, bokstavelig talt.

Raif Badawi har brukt sin ytringsfrihet. Han har blogget om kvinners rettigheter, om moralpoliti og politiske spørsmål. Han opprettet en nettside for liberal debatt og ønsket å være en ressurs for utviklingen av samfunnet sitt. Men Raif Badawi nyter ikke godt av respekten for ytringsfriheten i Saudi-Arabia slik vi alle gjør her i Norge. Raif ble arrestert, tiltalt og etter en lang prosess dømt til ti års fengsel og tusen piskeslag for å ha svertet islam. Piskingen skulle gjennomføres med femti piskeslag ukentlig i 20 uker, i full offentlighet etter fredagsbønnen foran al-Jafarimoskeen i Jeddah.

Saudi-Arabia har sluttet seg til MR-konvensjoner som sikrer ytringsfriheten – likevel er mange fengslet fordi de har utfordret den moralske, politiske eller religiøse orden i landet. Saudi-Arabia har mange samvittighetsfanger.

Landet har også ratifisert torturkonvensjonen som forbyr tortur og grusom og umenneskelig behandling eller straff. Konvensjonen innebærer et totalt forbud mot pisking.

På tross av at straffeforfølgelsen av Raif Badawi er i strid med den internasjonale rett som Saudi-Arabia har sluttet seg til, har han nå sittet bak lås og slå i tre år og han har blitt pisket femti ganger. Det gjenstår 950 piskeslag som høyesterett i landet nå på søndag stadfestet at han skal motta. Ingen ankemuligheter gjenstår. Piskingen kan fortsette allerede i morgen etter fredagsbønnen.

Dette må ikke skje. Derfor står vi her nå.

Etter de første femti piskeslagene i januar i år, ble piskingen stoppet av medisinske grunner. Siden har folk stått opp for Raif og ytringsfriheten over store deler av verden. Flere millioner har engasjert seg, alt fra sånne som oss, til politikere, akademikere og kunstnere. I Norge har nær hundretusen engasjert seg i saken til Raif og mellom femti og hundre mennesker har stilt opp hver fredagsmorgen foran Saudi-Arabias ambassade i Oslo. Mange av dere er her nå. Vi har gjennomført demonstrasjoner i 23 uker nå. Og like lenge har han ikke blitt pisket.

Siden myndighetene i Saudi-Arabia likevel har valgt å vende det døve øre til protestene, tvinger de oss til å trappe opp. Det er én person som nå har makt og myndighet til å stoppe galskapen, dvs stoppe piskingen og sette Raif fri: Kong Salman! Han har ikke bare symbolsk makt som vår konge, men han sitter med den reelle makten.

I dag appellerer vi til våre egne myndigheter om å øke presset mot Kong Salman. Hva har Stortinget gjort? Hva har våre parlamentarikere gjort? Med noen hederlige unntak har Stortinget sittet musestille. Hvor er våre folkevalgte? Hvor er det prinsippfaste forsvaret for en grunnleggende menneskerettighet, nemlig ytringsfriheten, når den blir trampet på i et land som vi har sikkerhetssamarbeid med, som vi bekjemper terror sammen med, som vi selger våpenutstyr til og som vi snakker oljepolitikk med? Hvis det norske parlamentet står prinsippfast på menneskerettighetenes grunn så er det på overtid at dere nå kritiserer myndighetene i Saudi-Arabia. Det er nå det gjelder.

Hva har regjeringen gjort? Utenriksdepartementet har kritisert dommen mot Raif Badawi, krevd at piskingen stopper og at Raif blir løslatt. Flere ganger, ulike steder og på ulike måter. Svaret fra Riyadh er larmende taushet. Mao, mer må gjøres, det må gjøres tydeligere og sterkere. Kritikken mot kong Salman må øke, til tross for – eller kanskje enda mer på grunn av – samarbeid om terrorbekjempelse i Irak. Regjeringen må gå sammen med andre land og fremføre budskapet samlet og direkte til kong Salman i Riyadh. Vi har vår ambassade på plass der, nå må den brukes sammen med en hel diplomatisk delegasjon – gjerne fra alle land som deltar sammen med Saudi-Arabia i koalisjonen mot den islamske staten, IS.

Men, Norge deler mer med den innflytelsesrike oljeprodusenten i Midtøsten. Vi er begge kongedømmer. Saudi-Arabias kong Salman har mer innflytelse enn vår kong Harald, uten tvil. Men kong Harald har som monark en unik kanal inn til kong Salman. Kongen representerer oss og våre verdier. Kongehuset har sendt selveste kronprins Håkon for å ære en avdød saudisk konge nylig. Han ble sendt for å bøye hodet i ærbødighet. Nå er det på tide at vårt kongehus også formidler en av de verdiene vi ikke kjøpslår om, ytringsfriheten. Så vi kommer opp til deg nå, kjære kong Harald. Vi har tro på ditt gode hjerte og at du kan fremføre et kritisk budskap. Det gjorde du nylig i Burma. Nå trenger vi deg til å fremføre vårt felles budskap om respekt for ytringsfrihet direkte til kong Salman!

Jeg startet med å si at hvis jeg hadde vært Raif, hadde jeg også risikert forfølgelse. Men hvis Raif Badawi hadde vært meg, så hadde han stått her i dag og fremført et budskap om frihet og respekt for menneskerettigheter – i full trygghet.

Kona til Raif, Ensaf, var i Oslo nylig og møtte aktivister her. Hun har måttet flykte til Canada med deres tre barn som ikke har sett eller kunnet klemme faren sin i tre år nå. På tross av at Raif og familien har betalt en grusom pris for at han sa hva han mente, var Ensaf ikke et øyeblikk i tvil, hun sa: Hadde Raif sagt det samme som førte ham i fengsel nå igjen, ville jeg støttet ham. Han har aldri gjort noe galt!

Vi som er her kunne alle blitt utsatt for det Raif Badawi nå blir, hvis vi var borgere i Saudi-Arabia. Som medmennesker, som samfunnsengasjerte borgere, som er så heldige å bo i Norge sier vi derfor: Stopp piskingen av Raif Badawi!

Dropp dommen mot ham og sett ham fri – nå!

Takk for oppmerksomheten.

kommentarer på dette inlegget

3. June 2015

Forfatter:

John Egenæs

Selbekk kommer

Vi ønsker å oppklare misforståelsene som har rådet rundt Vebjørn Selbekks invitasjon til «Menneskerettighetsuken Amnesty».

Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, ble først invitert til å delta under «Menneskerettighetsuken Amnesty» i Bergen til høsten, hvorpå invitasjonen senere ble trukket tilbake. Vårt Lands lederskribent beskrev dette i mandagens avis som en utestengning av Selbekk og en knebling av hans ytringsfrihet.

Det er Amnestys studentorganisasjon i Bergen som står bak Menneskerettighetsuken. Invitasjonen ble i ­utgangspunktet sendt til Selbekk med en genuin interesse for å høre hans synspunkter. Det var når studentene innså at det trolig ville medføre en god del ekstra sikkerhetsopplegg å ha Selbekk til stede at de ble engstelige og trakk tilbake invitasjonen. De trodde nemlig de måtte stå for sikkerhetsoppbudet selv.

Som Vårt Land så riktig skriver så er det selvfølgelig politiet som vurderer sikkerhetssituasjonen rundt et arrangement og som også stiller med nødvendige ressurser om man mener det er påkrevet. Det visste ikke studentgruppen i Bergen og unnlot dessverre å sjekke med noen som kunne ha fortalt dem det for ikke å være til bryderi.

Selbekk har derfor ikke blitt utestengt. Det har bare gått litt fort i svingene for unge, ivrige og uerfarne ­aktivister. I Amnesty har vi gjennomgått våre rutiner på nytt slik at noe lignende ikke skal skje igjen.

Amnestys studentgruppe i Bergen er veldig lei seg for alt oppstusset denne saken har skapt. De har gjenopprettet en god dialog med Selbekk, som selvfølgelig har blitt invitert tilbake til arrangementet i september og som har takket ja til dette.

Amnesty har alltid vært, og kommer til å fortsette å være, en stor forkjemper for ytringsfriheten.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.

kommentarer på dette inlegget

15. May 2015

Kjære Ingvild Hvalstad

Alle mennesker har rett til personlig integritet og seksuell selvbestemmelse. En voldtekt er å frata et annet menneske denne retten til å bestemme selv over egen kropp og seksualitet.

Det prinsipielle skillet mellom den gode seksualiteten og en voldtekt er dermed ikke bruk av vold eller tvang, men mangel på samtykke.

Selvfølgelig skal du vite at den du vil ha sex med også vil ha sex med deg! Det betyr ikke at du trenger å ta med deg skjema ut på byen eller inn på soverommet. Samtykke til sex betyr å uttrykke et ønske om å ha sex, gjennom ord eller handling, blikk eller kroppsspråk. Har du sagt nei, eller på andre måter gitt uttrykk for at du ikke ønsker sex, så har du ikke samtykket. Et samtykke er imidlertid mer enn fraværet av et nei. Det er et aktivt ja, en positiv bekreftelse på ønsket om å ha sex.

Norsk lov definerer fremdeles voldtekt som seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, ikke ved manglende samtykke. Dermed er det ifølge norsk lov ikke voldtekt dersom overgriper ikke bruker vold eller trusler for å tiltvinge seg sex. At den utsatte har sagt klart ifra at vedkommende ikke ønsker sex er ikke nok for å få dømt noen for voldtekt i Norge.

Amnesty mener at et nei er et nei, og det skal respekteres –uansett.

Derfor har vi i flere år oppfordret norske myndigheter til å bringe voldtektsbestemmelsen i straffeloven i overensstemmelse med internasjonal rett, og å sikre at seksuell omgang uten samtykke defineres som voldtekt. Også FNs Kvinnekomité og FNs Komité mot tortur har anmodet norske myndigheter om å vedta en voldtektsbestemmelse i straffeloven som definerer voldtekt som seksuell omgang uten samtykke. I Norge har flere kvinneorganisasjoner, politiske partier og ungdomsorganisasjoner støttet dette kravet.

Det er noen som akkurat som deg frykter at en samtykkebestemmelse vil kunne svekke rettighetene til den som er tiltalt. Det er imidlertid høye beviskrav i alvorlige straffesaker. Også etter innføringen av en samtykkebestemmelse skal tiltalt i en voldtektssak bare kunne dømmes når retten har funnet både den objektive gjerningsbeskrivelsen og subjektiv straffeskyld bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil, akkurat slik som tilfellet er i dag. Men innføringen av samtykkebestemmelsen vil gjøre det mulig å kunne dømme til voldtekt når retten finner det bevist at tiltalt forsto eller burde ha forstått at fornærmede i saken ikke samtykket til den seksuelle omgangen. Storbritannia har hatt en slik rettspraksis siden 1956, uten at det synes å ha gått utover rettssikkerheten til tiltalte i voldtektssaker der.

Du er også redd for at innføringen av en samtykkebestemmelse skal kunne føre til flere falske anmeldelser. Med falske anmeldelser menes da bevisst fremsatte falske anklager om voldtekt, som ikke må forveksles med en anmeldelse som av ulike årsaker ikke kan bevises, og som blir henlagt på grunn av bevisets stilling eller av andre årsaker.

Den kunnskapen som finnes om voldtekt viser at frykten din er ubegrunnet.

Det er selvfølgelig svært ille at noen faktisk fremsetter en falsk anmeldelse om voldtekt. Å bli utsatt for en falsk voldtektsanmeldelse er en stor påkjenning. Derfor er det også viktig at den som bevisst fremsetter en falsk anklage om voldtekt blir tiltalt og straffet.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse viser i sin bok «Bak lukkede dører» til internasjonal forskning som tilsier at omfanget av falske voldtektsanklager er forholdsvis lavt, mellom to og ti prosent. Det finnes ingen gode undersøkelser fra Norge, men Hanne Kristin Rohde, tidligere leder for avdelingen for volds- og seksualforbrytelser ved politiet i Oslo, anslår at Oslopolitiet mottar to til tre falske anmeldelser i året. Det tilsier at rundt to prosent av det totale antallet voldtektsanmeldelser i Oslo er falske.

Undersøkelsen om voldtekt i Norge som Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress offentliggjorde i fjor viser at det store problemet er det motsatte. Det er altfor mange kvinner som aldri søker hjelp etter overgrep. Hver tredje kvinne som er utsatt for voldtekt har ikke snakket med noen om sine opplevelser. Og fremdeles er det bare en av ti som anmelder voldtekten til politiet.

Det er bra du kan sette dine grenser. Det håper vi mange kan.

Det vi vil med Amnestys kampanje er at den dagen noen ikke respekterer dine grenser, og ikke hører på ditt nei eller din gråt, så blir det tatt på alvor av rettssystemet.

Også når bruk av vold eller tvang ikke kan bevises.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International, og ekspert på seksuelle og reproduktive rettigheter. Hun var prosjektleder for Amnestys kampanje Stopp vold mot kvinner 2003-2010 i Norge

Innlegget er tilsvar til bloggen til Ingvild Hvalstad, som blant annet har stått i Trønder-Avisa og Nettavisen

 

kommentarer på dette inlegget

24. April 2015

Forfatter:

Ina Strøm

Bydel Shibuya ble nettopp enda litt kulere

Shibuya i Tokyo bugner av spennende butikker, unike kafeer og heftige nattklubber. Denne måneden ble bydel Shibuya enda litt kulere. Det skjedde på bydelskontoret.

Det er mange grunner å like Shibuya. Jeg bodde der for noen år siden, og har mange gode minner: Lange måltider på izakaya med gode venner, løsslupne sangstafetter i glorete karaokerom, eller den forventningsfulle stemningen når et helt hav av ferdigjåla, danseklare og gutter og jenter strømmer ut fra stasjonen og inn på klubbene en fredagskveld.

På toppen av Koendori-bakken, forbi Comme de Garcons og Mos Burger, ligger bydelskontoret. Der inne skjedde det noe fint forleden.  Bydel Shibuya
bestemte seg for å gå mot strømmen, og vil som de første i Japan tilby et partnersertifikat til homofile par som ønsker å formalisere forholdet.

I Japan får ikke homofile gifte seg, og dette må bydelen riktignok forholde seg til. Men de kan tøye grensene. Sertifikatet vil ikke være juridisk bindende som en ekteskapskontrakt, men med et slikt dokument i hånden, kan homofile par kreve å ikke bli diskriminert, og å få adgang til en rekke rettigheter som hittil har vært forbeholdt gifte kvinner og menn.

På bydelskontoret i Shibuya har de nå sett seg leie på diskrimineringen som stadig rapporteres inn: Noen har problemer på boligmarkedet, andre får ikke besøke sin elskede på sykehuset, fordi de ikke er ansett som i familie.

Japan er et moderne land på mange måter, men på enkelte områder har de et mildt sagt et stykke igjen. Forsatt er det i stor grad forventet at kvinner skal være yndige, lavmælte og hjemmekjære, og at mannfolk skal gå i dress, spise kjøtt og styre landet. Og helst skal de altså finne kjærligheten på motsatt side av denne skalaen. Friheten til å være den man vil, og friheten til å elske den man vil kunne stått sterkere. Shibuya er der trendene starter, la oss håpe det også vil gjelde homofiles rettigheter.

Pymalion spiller på Club Kinoto i Shibuya cc Tim Buckingham/flickr

kommentarer på dette inlegget

22. April 2015

Forfatter:

Gjest

Samtykke – egentlig ikke så komplisert

Du vet det kanskje ikke, men i motsetning til Norge så har Storbritannia allerede i dag noe som tilsvarer «mangel på samtykke» som det definerende elementet i straffelovens voldtektsbestemmelse.

Det er derfor fotballspiller Ched Evans ble dømt for voldtekt mens hans medtiltalte ble frifunnet. Det fremgår av rettsdokumentene at juryen mente det var rimelig å tro at offeret samtykket til samleie med medtiltalte, mens det ikke var rimelig grunn til å tro at hun hadde samtykket til samleie med Ched Evans, en tilfeldig fyr som dukket opp halvveis i akten.

Problemet i Storbritannia har tradisjonelt ikke vært måten retten har vurdert mangel på bekreftende samtykke, men heller den måten politiet har etterforsket dette på. Nylig har Riksadvokaten i Storbritannia, The Crown Prosecution Service, utarbeidet en ny veileder for å prøve å bedre dette.

Men det kan virke som om svært mange mennesker virkelig, virkelig ikke skjønner hva «samtykke» betyr.

Det synes som om det kommer en bølge av kommentarer og kritikk hver gang det blir foreslått tiltak for å gi den som tar initiativ til sex et tydelig ansvar for å sikre at den en vil ha sex med faktisk også ønsker dette.

Fra det berømte utsagnet «ikke alle trenger å bli spurt før hver eneste innføring»; til studenten som (angivelig) trodde han skulle overraske partneren med litt ikke-samtykkende BDSM; til nesten hver eneste kommentar på hvert innlegg som antyder at bare ja betyr ja; mange mennesker ser ut til å ha skikkelige problemer med å forstå at du må forsikre deg før du har sex at den du vil ha sex med også ønsker å ha sex med deg Og det må du gjøre hver eneste gang. Dette gjelder for menn, for kvinner, for alle. Hvem du enn tar initiativ til å ha sex med, sørg for at personen faktisk oppriktig ønsker og samtykker til handlingen.

Det er ikke vanskelig. Virkelig ikke. Men hvis du fortsatt sliter, tenk deg at du istedenfor å initiere sex, tilbyr en kopp te.

Du spør: – Hei, vil du ha en kopp te? Og den andre svarer, – OMG, ja, selvfølgelig, jeg elsker te! Takk! Da vet du at den andre virkelig vil ha en kopp te.

Hvis du spør: -Hei, vil du ha en kopp te?  Og den andre personen sier tja og ha og jeg er ikke helt sikker … Så kan du lage en kopp te, eller du kan la det være, men du må være klar over at den andre kanskje ikke kommer til å drikke den. Og hvis du likevel lager te og den andre personen ikke vil drikke den – og dette er viktig – så skal du ikke tvinge dem. Du kan ikke klandre noen for å ha fått deg til å lage te. Du laget te av egen fri vilje fordi du tok sjansen på at den andre kanskje ville drikke den likevel.  Du må kunne forholde deg til at ikke alle vil drikke teen din. Og du har ingen rett til å tvinge noen til å drikke en kopp te bare fordi du laget den.

Hvis den andre svarer – Nei takk, jeg har ikke lyst på te, så skal du ikke lage te. Ikke i det hele tatt. Ikke lag te, ikke prøv å få dem til å drikke te, ikke bli irritert fordi de ikke ønsker te. De vil bare ikke ha te, ok?

Noen kan svare: – Ja takk, det er snilt av deg, og så når teen kommer så har de likevel ikke lyst på te i det hele tatt. Jada, det er litt irriterende når du har gjort en innsats for å lage te, men de er fortsatt ikke forpliktet til å drikke te. De hadde lyst te, nå har de ikke. Noen ganger skifter folk mening i løpet av den tiden det tar å koke vann og helle på vannet på teposen i koppen. Det er ok at folk endrer mening. Du har ingen rett til å tvinge noen til å drikke teen din selv om du har gjort en innsats for å få laget den.

Ikke lag te til personer som sover eller som er bevisstløse på grunn av rus eller av andre årsaker. Sovende og bevisstløse personer ønsker ikke te. Fordi de sover eller er bevisstløse kan de heller ikke svare på spørsmålet om de har lyst på te.

Ok, kanskje de var våkne da du spurte dem om de ville ha te, og kanskje sa de ja, men i løpet av den tiden det tok deg å lage teen så sovnet de. Da bør du bare sette teen ned, og se til at den sovende eller bevisstløse personen er trygg. Og – dette er viktig – ikke få dem til å drikke te. De sa ja først, sikkert, men mennesker som har mistet bevisstheten ønsker ikke te.

Det hender noen takker ja til te, begynte å drikke det, og så mister bevisstheten før koppen er drukket ut. Da – og dette er viktig – må du ikke helle teen ned i halsen deres. Ta heller bort teen og sørg for at de er trygge. Mennesker som har mistet bevisstheten ønsker ikke te. Stol på meg når det gjelder dette.

Hvis noen takket ja til å drikke te hjemme hos deg sist lørdag betyr det ikke at de ønsker å drikke te med deg hele tiden.

De ønsker ikke at du kommer på uventet besøk, og tvinger dem til å drikke te mens du roper av full hals – DU VILLE SIST UKE, eller våkne opp av at du heller te ned i halsen deres mens du gauker – MEN DU VILLE I GÅR NATT.

Synes du dette er en dårlig metafor? Dette vet du allerede – selvfølgelig vil du ikke tvinge noen til å drikke te bare fordi de sa ja til en kopp forrige uke. Selvfølgelig vil du ikke helle te ned i halsen til en bevisstløs person fordi de sa ja til te fem minutter siden, da de var ved bevissthet.

Men hvis du kan forstå hvor fullstendig latterlig det er å tvinge noen å drikke te , og du er i stand til å forstå når folk ikke vil ha te, hvorfor er det da så vanskelig å forstå når det gjelder sex?

Enten det er te eller sex, Samtykke Er Alt.

 

Og med denne konklusjonen skal jeg nå lage meg en kopp te.

 

Bloggen er skrevet av Emmeline May, og opprinnelig publisert på hennes blogg rockstar dinosaur pirate princess mars 2015.

Bloggen er oversatt til norsk og tilrettelagt av Patricia Kaatee med forfatterens begeistrede samtykke.

kommentarer på dette inlegget

17. April 2015

Forfatter:

Gjest

Jeg tror på friheten du forsvarer

Les det sterke brevet fra Samar Badawi til hennes fengslede ektemann, menneskerettighetsadvokaten Waleed Abu al-Khair. Samar er også søsteren til den fengslede bloggeren Raif Badawi.

“Words are not enough for me to express how proud I am of my husband. How deeply proud I am of the man who believed in me and my cause when I was imprisoned. As my lawyer, he defended me and never left me alone to face those who unjustly attempted to impose their patriarchal authority over me just because I am a woman who dared to speak up. Everyone turned their backs on me except for my husband who remained by my side until he had helped achieve justice for my cause.

He has always been my rock whenever I felt weak, he was my strength and my source of motivation and inspiration. He taught me that a person is born free and that it is up to him or her to live in freedom or die trying to achieve it. Slavery has no place in his life except when it comes to serving God, the one and only. Now, he lives in freedom even though he is behind bars with his colleagues Abdullah al-Hamid, Mohammad al-Qahtani and many other activists imprisoned purely for exercising their right to freedom of expression.

My life with him can be described as a wonderful book; resilience is its title, strife and struggle fill its pages, and its conclusion is freedom. And here I am, my beloved husband, applying what I have learned from the book of our life – for I shall forever be resilient, hanging on whilst you are behind bars. I shall continue my struggle as long as my heart beats, and I shall never give up until I have you back under our roof. I shall forever believe in our freedom which you have spent your whole life defending.

Know then, dear husband, that it is tyranny and oppression that have put you behind bars. In Saudi Arabia those who chose to rule in the name of Islam and Shari’a law have treated such jurisprudence as mere ink on paper. Those who claim to use religion to protect me are the very people who took away my safety and security, for within the kingdom those meant to be serving justice have decided that oppression should be a cause for celebration.

So a word to them… To all those rulers and judges who have unfairly imprisoned the free, and enslaved the people, beware of the judgement you will receive from the heavens above. Woe to you who have terrorized the aggrieved out of pride.

To my fellow Saudi Arabians I say that my husband has been imprisoned so that you could live free. He stood up to the tyrants to claim your rights; he faced up to his oppressors telling them he would not tolerate their repression. Remember that history does not forget, it will exalt those who have fought for freedom and cast aside the memory of those who succumbed to a life of humiliation and servitude.

My last words are to my baby daughter, Joud. Do not feel sad because you were born while your father was behind bars. Be proud instead and hold your head high, for the whole world envies you for the father you have – even if his homeland has turned against him.

The future awaits you to continue your father’s struggle so that you make him even more proud than he is now. You will grow up to be a role model yourself, soon to become known as Joud the free, Joud the defiant, Joud the resilient: Joud Waleed Abu al-Khair.”

Your wife,
Samar Badawi

kommentarer på dette inlegget

7. April 2015

“You killed my son on purpose!”

These are the words that Hatice Comert cries out in the courtroom as she bursts into tears while watching the footage from the scene of the crime where her 22 year-old son, Abdullah Cömert, was hit in the head by a tear gas canister on 3 June 2013, and died of his injuries.


The footage shows a police “scorpion” armoured vehicle firing tear gas canisters. All of us present in the courtroom can hear two shots and then people screaming out in fear “Abdullah, Abdullah”.

Together with AI Turkey’s media coordinator, Bahadır Gültekin, I’m present on 1 April to observe the third hearing in the case where police officer Ahmet Kuş faces up to 25 years imprisonment for the “intentional killing” of Abdullah Cömert. The indictment is prepared by prosecutor Murat Üzüm and according to Articles 81/1 and 21/2 of the Turkish Penal Code (TCK). Police officer Ahmet Kuş was the operator of the vehicle that fired the canister that hit Abdullah. This has been confirmed by the Prosecutor’s office, and police officer Ahmet Kuş has stated that “he controllably fired the gas canister, not knowing it would be lethal on contact”.

Abdullah was one of millions that took to the streets all over Turkey and participated in the Gezi Park protests during the summer months of 2013 to protest the excessive use of violence that was authorized by the authorities against peaceful protesters. Abdullah fell victim to the police violence he was protesting.

For “security reasons” the trial is taking place in Balıkesir and not in the southern city of Antakya, Hatay, where Abdullah was killed. The only one that’s not present in the packed court room in Balıkesir is the defendant Ahmet Kuş. He’s in a court room in Mersin and connected to the court room in Balıkesir via telelink. On a small TV screen in the left corner on the wall behind the judges and the prosecutor, who sit together on a raised platform, we can barely see police officer Ahmet Kuş as the small TV screen is divided into four squares with four different pictures from the court room in Mersin and only one of them shows the defendant.

It’s almost as if he’s not there at all, and he doesn’t have to face anyone, especially not Abdullah’s mother, father, and his two brothers Adnan and Zafer sitting at the front seat in the court room holding two big pictures of their son and brother.

During the investigation and the trial police officer Ahmet Kuş was never suspended from his duties and is working in Mersin.

There’s no coincidence that the trial has been located to Balıkesir, a small city that’s not the easiest to reach, more than 2000 km from Antalya and a seven-hour bus ride from Istanbul. As a result there’s not a large crowd of people outside the court house in solidarity with Abdullah’s family, but still around fifty to seventy loyal supporters have found their way to Balıkesir on the day of the trial.

To find police officer Ahmet Kuş guilty of “intentional killing” it would, according to the law, be the prosecutor’s main task to establish beyond reasonable doubt that police officer Ahmet Kuş deliberately targeted Abdullah Cömert when he fired the tear gas canister that killed him. During the trial it became evident that it was the lawyers of Abdullah and his family, and especially the leading lawyer Ms. Hatice Can, who in her own words “has done the work that the prosecutor should have done and made all the footage and other relevant documentation available”.

During the trial on 1 April the impression was that the final sstatements of the prosecution and defence had been made and that it would be reasonable to expect the pronouncement of the ruling the day after on 2 April. Instead the next hearing was postponed until 12 June.

For Abdullah Cömert’s family this is an exhaustive and thorny journey into the Turkish legal system, and now they have to wait again before it comes to an end.

As a consequence of the strong and painful impact of watching and hearing the footage from the place and time Abdullah Cömert was killed, his mother Hatice had to leave the court room and be sent to hospital during the hearing because her blood pressure became dangerously high.

All she wants is justice for the killing of her son, and that not only police officer who is on trial, is held accountable, but also the chief officer who ordered Ahmet Kuş to fire the tear gas canisters is held accountable for his actions too.

Lets hope that justice will be done on 12 June.
Bloggforfatter Beate Ekeløve-Slydal jobber som politisk rådgiver for Amnesty i Norge. 

kommentarer på dette inlegget

7. March 2015

Forfatter:

Ina Tin

Gi beskyttelse til syriske kvinner på flukt!

Kjære søstre – og alle som markerer kvinnedagen.
Dagen i dag er en internasjonal kampdag, en dag der vi vil vise solidaritet med kvinner som står midt i kampen.
Jeg vil fortelle dere om en av dem. Yara heter hun. Hun er bare 23 år, men har ansvaret for fire barn. Hun er alenemor fordi mannen hennes ble arrestert og drept. Yara er flyktning. Yara er på flukt med de fire barna sine fra krigen i Syria.
Da Yara kom til nabolandet Libanon og fikk vite at mannen hennes var død, krevde familien at hun giftet seg igjen fordi de mente det var usømmelig å være alenemor på flukt. Da Yara nektet, ble hun slått. Yara valgte å flykte igjen for å unngå tvangsekteskap. Nå er Yara på flukt både fra krigen i Syria og fra sin egen familie. Da Amnesty traff henne i Beirut, hadde hun flyktet med barna fra sted til sted i Libanon 15 ganger på ett år. I frykt for familien, uten penger, prisgitt de menneskene hun traff på sin vei.
Flyktninger befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon. Kvinner på flukt er ofte sårbare i dobbelt forstand, både i kraft av å være flyktning og kvinne.
Vi vet at voldtekter er en del av krigens grusomheter i Syria som i de fleste andre kriger. Vi vet at frykten for voldtekt er medvirkende til at mange legger på flukt. Vi vet dessverre også at mange kvinner opplever overgrep under flukten, og vi vet at jenter og kvinner blir utsatt for alt for tidlig ekteskap og tvangsekteskap som flyktninger.
Kvinner på flukt fra krigen i Syria – den største humanitære katastrofen i vår tid – trenger kanskje mer enn noen andre vår solidaritet.
Jeg mener at budskapet fra medsøstre på denne internasjonale kampdagen bør være at vi vil vise solidaritet i praksis. Vi vil kjempe for at flere syriske kvinner på flukt får beskyttelse – fra krig og fra overgrep. Det kan vi gi dem. Vi kan kreve at vår regjering ønsker flere sårbare syriske flyktninger velkommen til Norge.
Amnesty krever at Norge tar i mot minst 5000 kvoteflyktninger fra Syria, og vi ber om at de mest sårbare prioriteres. Det er barn alene på flukt, alenemødre og kvinner alene på flukt, i tillegg til lesbiske og homofile. Dette er de mest sårbare flyktningene som bør få en ny sjanse i Norge.
Amnesty traff Jamila, en syrisk kvinne på flukt med sin mann i Beirut. Hun hadde giftet seg med ham som satt i rullestol mot familiens vilje. De hadde truet med å drepe henne, men hun trosset dem. Det var en ekte kjærlighetshistorie og lykkeligvis fikk Jamila og mannen hennes beskyttelse i Sverige.
Da Amnesty traff dem igjen i Stockholm fortalte Jamila med begeistring om den respekten for kvinners rettigheter som hun opplevde i sitt nye hjemland. Hun håpet å få et barn og at dette barnet måtte bli en jente, fordi i Sverige hadde jenter de samme muligheter som gutter, mente hun.
La oss ønske kvinner som Jamila og Yara velkommen til Norge, la oss kreve at Erna Solberg og hennes regjering gir flere syriske kvinner på flukt beskyttelse!
Appellforfatter er seniorrådgiver Ina Tin i Amnesty i Norge. Høsten 2014 møtte hun flyktninger fra Syria i Libanon og Jordan. 

kommentarer på dette inlegget

26. February 2015

Forfatter:

Emilie Berge (Praktikant)

Hjelp oss med å få Moses frikjent

Skrevet at Justine Ljeomah, nigeriansk menneskerettighetsaktivist.

«Prosessen med å frikjenne Moses er i gang», erklærte den nigerianske guvernøren, Emmanuel Uduaghan i fjor. Ordene hadde jeg lengtet etter å høre, det var som musikk i mine ører.

Det var ikke til å tro. Jeg hadde brukt 15 måneder på saken om 23-åringen som ble dømt og torturert som barn, og senere dømt til døden. I fjor fikk jeg støtte av Amnesty-aktivister over hele verden, og sammen sendte vi over 500.000 meldinger og signaturer med krav om rettferdighet til guvernør Uduaghan. Vi skjønte at våre stemmer var hørt og håpet steg da guvernøren uttalte i sin tale at han lovet å hjelpe Moses.

Men gleden var kortvarig. Moses sitter, dessverre, fortsatt på cellen sin den dag i dag. Advokaten hans har anket saken, men guvernør Uduaghan mener at «å trekke tilbake anken er den eneste måten å få fremgang i saken».

Dette er ikke riktig: I 2010 brukte guvernøren sin makt til å løslate en annen mann som valgte å anke sin dom.

Da jeg nylig snakket med Moses, fortalte han meg:

«Da guvernøren holdt talen sin likte jeg ikke ideen. Ingen som er dømt til døden ønsker å trekke tilbake sin anke. Hvis guvernøren virkelig vil slippe meg fri, kan han gjøre det, med eller uten anken.»

Jeg vet at guvernør Uduaghan har ignorert enhver mulighet til å møte Moses’ advokat siden han holdt denne talen, og jeg ber om at Gud vil berøre hans hjerte.

«Jeg ber ham om å ha barmhjertighet med meg, og ta hensyn til at mennesker over hele verden protesterer for meg», fortalte Moses.

Moses er fullt klar over hva Amnesty-aktivister gjør for ham: «Det gir meg stor glede å vite at jeg har støtte fra så mange mennesker, fra så mange forskjellige land rundt i verden. Det var en stund jeg følte at alt håp var ute, men historien endret seg da Amnesty International kom på banen. Det jeg så overveldet meg: Kortene, meldingene, alt jeg har mottatt er så interessant. Jeg har fått tilbake håpet, og dette håpet holder meg gående. Når jeg forlater fengselet, er det første jeg har tenkt til å gjøre å sette meg på skolebenken igjen.

Livet i fengsel er ikke enkelt. Jeg har brukt mesteparten av tiden på lesing og på skolen i fengselet. Jeg underviser også i katekismeklassen – siden jeg er katolikk. Men fengselet er et svært dystert sted, et sted du aldri vil finne trøst.»

Med min organisasjon, Human Rights Social Development and Enviromental Foundation, har jeg jobbet med mange saker om tortur i Nigeria. Erfaringene mine forteller meg at tortur har en dårlig effekt. Det kan få en person til å tilstå ting han eller hun ikke har noe å gjøre med. Jeg ber om at regjeringen gjør noe med dette. Tortur må stoppes. En gang for alle.

For fem måneder siden, lovte guvernør Uduaghan å hjelpe Moses. Men Moses trenger fremdeles vår hjelp. Bli med å oppfordre guvernøren til å møte Moses’ advokat. «StoppTortur

kommentarer på dette inlegget

12. January 2015

Forfatter:

Ina Tin

Vi overgir oss ikke

Starten på det nye året har vært rystende. I Europa har vi med sjokk måttet se i øynene at de aller mest grunnleggende verdiene vi i Amnesty til daglig står opp for, nemlig ytringsfriheten og retten til liv, kan tråkkes ned av noen få hatefulle individer.

Angrepet mot menneskene bak Charlie Hebdo er fryktelig. Det har rammet vårt åpne samfunn og tvunget oss til å reflektere over hvilke verdier vi vil insitere på å forsvare.

Det vi gjennomlever i Europa nå, kjenner store deler av verden seg igjen i. De hatefulle, men effektive og destruktive kreftene som utfoldet seg i Paris i begynnelsen av januar, har lenge terrorisert medmennesker mange steder, ikke minst i Midtøsten.

Mennesker innen alle trosretninger har kjent den samme typen terror på kroppen, og hundretusener er drevet på flukt på grunn av den.

Jeg traff noen av dem i høst. Hamood, en 21 år gammel homofil syrer i Jordan, hadde flyktet fra islamistisk terror vel vitende om at hans liv ikke ville bli spart om de hadde oppdaget ham. Men jeg traff også syrere i både Libanon og Jordan som var tvunget på flukt fordi regimets egen terror har som mål å kneble alle frie ytringer gjennom arrestasjoner, tortur og forsvinninger.

23 år gamle Ali var en av de modige «citizen journalists» eller grasrotsreporterne som gjorde at verden fikk vite hvordan syrere gikk på gatene for å kreve frihet og demokrati. Han ble tatt og gjennomlevde den mest grufulle tortur før han klarte å flykte.

Jeg forteller om Hamood og Ali for å understreke at kampen mot terror og kampen for våre grunnleggende verdier foregår overalt og den foregår hver eneste dag. Vi har fått en rystende vekker i Europa ved inngangen til dette året som jeg håper vil motivere oss til økt handling.

Vi må ikke overgi oss til den lammende avmakten, men innse at vårt forsvar for ytringsfrihet og respekt for liv, også er den kampen som Hamood og Ali og millioner av sivile syrere er tvunget til å konfrontere akkurat nå.

Vi i Europa har fremdeles noen fantastiske muligheter som våre åpne samfunn gir oss til å gjøre en innsats for disse universelle verdiene.

Amnesty International har pekt ut verdens største humanitære katastrofe siden annen verdenskrig, den syriske flyktningkrisen, som vårt topp-prioriterte arbeid i 2015 ved siden av kampen mot tortur. Det arbeidet handler om oss selv, hvordan vi i våre åpne og demokratiske samfunn møter mennesker som har måttet flykte fra den råeste terror og tortur.

Jeg var i Midtøsten i høst for å intervjue syriske flyktninger som desperat trenger et nytt hjem. Historiene deres blir offentliggjort når kampanjen starter 4. februar, men du kan møte en av dem, bombeofferet Mayada, allerede nå i denne vesle filmen. Og du kan møte grasrotsreporteren Ali i Libanon som ga meg håp.

Jeg håper du vil bruke Syria-kampanjen i 2015 som en arena for å markere hvilke verdier du vil forsvare i tiden som kommer.

Ina Tin er rådgiver i Amnesty med Midtøsten som spesialfelt.

kommentarer på dette inlegget
 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up