Blogg

12. January 2015

Forfatter:

Ina Tin

Vi overgir oss ikke

Starten på det nye året har vært rystende. I Europa har vi med sjokk måttet se i øynene at de aller mest grunnleggende verdiene vi i Amnesty til daglig står opp for, nemlig ytringsfriheten og retten til liv, kan tråkkes ned av noen få hatefulle individer.

Angrepet mot menneskene bak Charlie Hebdo er fryktelig. Det har rammet vårt åpne samfunn og tvunget oss til å reflektere over hvilke verdier vi vil insitere på å forsvare.

Det vi gjennomlever i Europa nå, kjenner store deler av verden seg igjen i. De hatefulle, men effektive og destruktive kreftene som utfoldet seg i Paris i begynnelsen av januar, har lenge terrorisert medmennesker mange steder, ikke minst i Midtøsten.

Mennesker innen alle trosretninger har kjent den samme typen terror på kroppen, og hundretusener er drevet på flukt på grunn av den.

Jeg traff noen av dem i høst. Hamood, en 21 år gammel homofil syrer i Jordan, hadde flyktet fra islamistisk terror vel vitende om at hans liv ikke ville bli spart om de hadde oppdaget ham. Men jeg traff også syrere i både Libanon og Jordan som var tvunget på flukt fordi regimets egen terror har som mål å kneble alle frie ytringer gjennom arrestasjoner, tortur og forsvinninger.

23 år gamle Ali var en av de modige «citizen journalists» eller grasrotsreporterne som gjorde at verden fikk vite hvordan syrere gikk på gatene for å kreve frihet og demokrati. Han ble tatt og gjennomlevde den mest grufulle tortur før han klarte å flykte.

Jeg forteller om Hamood og Ali for å understreke at kampen mot terror og kampen for våre grunnleggende verdier foregår overalt og den foregår hver eneste dag. Vi har fått en rystende vekker i Europa ved inngangen til dette året som jeg håper vil motivere oss til økt handling.

Vi må ikke overgi oss til den lammende avmakten, men innse at vårt forsvar for ytringsfrihet og respekt for liv, også er den kampen som Hamood og Ali og millioner av sivile syrere er tvunget til å konfrontere akkurat nå.

Vi i Europa har fremdeles noen fantastiske muligheter som våre åpne samfunn gir oss til å gjøre en innsats for disse universelle verdiene.

Amnesty International har pekt ut verdens største humanitære katastrofe siden annen verdenskrig, den syriske flyktningkrisen, som vårt topp-prioriterte arbeid i 2015 ved siden av kampen mot tortur. Det arbeidet handler om oss selv, hvordan vi i våre åpne og demokratiske samfunn møter mennesker som har måttet flykte fra den råeste terror og tortur.

Jeg var i Midtøsten i høst for å intervjue syriske flyktninger som desperat trenger et nytt hjem. Historiene deres blir offentliggjort når kampanjen starter 4. februar, men du kan møte en av dem, bombeofferet Mayada, allerede nå i denne vesle filmen. Og du kan møte grasrotsreporteren Ali i Libanon som ga meg håp.

Jeg håper du vil bruke Syria-kampanjen i 2015 som en arena for å markere hvilke verdier du vil forsvare i tiden som kommer.

Ina Tin er rådgiver i Amnesty med Midtøsten som spesialfelt.

kommentarer på dette inlegget

9. January 2015

Forfatter:

Gjesteblogger

Han var stille

…men du kunne se at han hadde store smerter

Et øyenvitne til piskingen av Raif Badawi deler det han så i dag med Amnesty. Øyenvitnet er ikke navngitt av sikkerhetsmessige grunner. 

 

When the worshippers saw the police van outside the mosque, they knew someone would be flogged today.

They gathered in a circle. Passers-by joined them and the crowd grew. But no one knew why the man brought forward was about to be punished. Is he a killer, they asked? A criminal? Does he not pray?

Raif Badawi had been brought to the square in front of al-Jafali mosque in Jeddah just after midday. There was a huge security presence – not just accompanying Raif but also in the streets and around the mosque. Some roads had also been closed.

Raif was escorted from a bus and placed in the middle of the crowd, guarded by eight or nine officers. He was handcuffed and shackled but his face was not covered – everyone could see his face.

Still shackled, Raif stood up in the middle of the crowd. He was dressed in what looked like a pair of trousers and a shirt.

A security officer approached him from behind with a huge cane and started beating him. 

Raif raised his head towards the sky, closing his eyes and arching his back. He was silent, but you could tell from his face and his body that he was in real pain.

The officer beat Raif on his back and legs, counting the lashes until they reached 50. 

The punishment took about 5 minutes. It was very quick, with no break in between lashes. 

When it was over, the crowd shouted, “Allah-hu Akbar! Allah-hu Akbar!” – as if Raif had been purified.

Raif was taken away in the bus, back to prison. The whole scene had lasted less than half an hour.

kommentarer på dette inlegget

8. January 2015

Forfatter:

Gjesteblogger

Torturens synder

Tidligere militæradvokat, Jason Wright har forsvart to av fangene på Guantánamo. Han blogger for Amnesty på 13årsdagen for den første fangeoverføringen til leiren.

I learned first-hand that Guantánamo Bay was not built on a foundation of justice – but on the original sin of torture.

The opening principles of the Universal Declaration of Human Rights have stood strong as the human race has faced evolving challenges: “Recognition of the equal and inalienable rights of all members of the human family is the foundation of freedom, justice and peace in the world.” These words are beyond an aspiration, they are foundation of a just world – and indeed, have been etched in binding treaties such as Convention against Torture, which recently celebrated its 30th anniversary.

We cannot celebrate all anniversaries. On January 11, 2015, the U.S. detention facility in Guantánamo Bay will complete its thirteenth year of operation. Through my experiences as a U.S. military officer and lawyer, I learned first-hand that Guantánamo Bay was not built on a foundation of justice – but on the original sin of torture.

Seven hundred and seventy-nine Muslim men and boys have, at one point, been imprisoned in Guantanamo Bay. Many of them were wrong place, wrong time detainees who were captured in Afghanistan and elsewhere based on false intelligence and cash payments to secret informants. Realizing that innocent men had been caught up in this bounty system, both the Bush and Obama Administrations have released nearly 650 prisoners – yet 127 men remain imprisoned on this remote penal colony. There are 59 current prisoners who have been cleared for release for years – yet they remain. Another 36 have been designated for indefinite detention. While there is not enough information to try them, the U.S. believes they are too dangerous to release. The remaining prisoners are subject to trial by a crumbling military commissions process.

On September 11, 2001, I was a first-year law student at George Mason University School of Law in Arlington, Virginia, just a short distance from the Pentagon. We could see the smoke rising in the distance from the Pentagon after the plane crash. In 2005, after graduating from law school, I was commissioned into the U.S. Army as a lawyer or JAG (judge advocate) to serve my country. As a military lawyer, I served two tours in Germany and one tour in northern Iraq during the surge as part of the war on terror. During these years, I performed several roles – from advising commanders and their units on the laws of war to representing soldiers facing criminal charges before military courts. In 2011, the Pentagon assigned me to serve as a court-appointed lawyer for Guantánamo Bay prisoners before the military commissions as the military’s version of a public defender.

For three years, my assigned duty was to help two of these prisoners should they ever be brought to trial. This included the investigation and pursuit of any and all facts that could mitigate the death penalty, should there be a conviction in a capital case. Even though I served as a military officer and received a paycheck from the U.S. government, court-appointed defense attorneys in the U.S. legal system represent their clients, not the prosecuting government. This was my duty – not only as a defense lawyer, but also as a military officer who had taken an oath to defend the Constitution against all enemies, be they foreign or domestic.

I learned that both men I represented suffered from extreme abuse at the hands of the U.S. government. One, Khalid Shaikh Mohammad, is being tried in Guantánamo for complicity in the 9/11 attacks, and is facing the death penalty. Under current policy, anything about his treatment at so-called black sites is to be treated as Top Secret with the exception of those facts that have been officially declassified to date, these include the 183 sessions of waterboarding, 180 hours of sleep deprivation, and the threats to kill his family. Most recently, the world learned in the Senate Torture Report that Mr. Mohammad and some other high value detainees had also been sodomized – or sexually assaulted – through a technique called “rectal hydration.”

Another detainee, Obaidullah, a young Afghan villager, arrested in 2002 by coalition forces on a paid informant’s tip, was beaten and forced to confess at knifepoint that some buried land mines (from the Soviet era) near his family’s home were his. This “confession” landed him in Guantánamo Bay. Amnesty International has issued a report into his case and noted that “ Obaidullah’s experience exemplifies the multiple violations of human rights perpetrated by the US.” He has now spent his 12 th year in prison without charges, without trial, without any hope of returning to his wife and 12-year-old daughter. Obaidullah has never held his daughter. She was born just days before he was arrested. Like her father, she is smart, witty, and compassionate. She can read his poems and look at his picture – but she too has lost hope of ever meeting him.

With this original sin of torture, symbolized at Guantánamo Bay, we are witnessing an assault on our universal values and the rule of law. At the start of my assignment, I learned that the U.S. government had silenced its torture victims through a simple means: by making everything they say classified. To my knowledge, there is no country in the world, aside from the United States, where a government has declared that every word, every utterance, and every breath of a prisoner is classified. For Obaidullah, the U.S. government requires his defense counsel to hold “secret” level security clearances. But for Khalid Sheikh Mohammad and the other “high value detainees,” every word that passed from their lips was “presumptively classified” at the Top Secret level.

Beyond silencing torture victims, this torture has also poisoned the Guantánamo military commissions, which have become internationally decried as unfair, unjust, and illegitimate. Take the ongoing 9/11 death penalty case, which has been in active litigation since May 2012. There have been public reports and legal challenges to several due process violations: listening devices disguised as smoke detectors in the attorney-client meeting rooms; an FBI attempt to recruit a confidential informant on a defense trial team; the prison warden’s seizure and review of privileged defense attorney-client communications; missing defense team computer files and emails; the discovery of the CIA’s ability unilaterally to interrupt the audio and video feed to public observers of the proceedings; and the discovery of the CIA’s ability to monitor confidential communications in the Commission hearing room by use of microphones on counsel’s table.

These attempts to conceal torture have corroded the entire process, and have resulted in unprecedented invasions on the attorney-client privilege, due process, and the right to a fair trial – and these are just for those prisoners who actually have trials. Many others, like Obaidullah, have remained indefinitely detained with no charges and no court date in sight for 13 years.

We, the citizens of the world, must not commit the sin of silence. A great American leader and humanitarian, the Reverend Martin Luther King, Jr., proclaimed, “injustice anywhere is a threat to justice everywhere.” On this 13th anniversary of Guantánamo, celebrate your voice, challenge injustice.

 

Se minidokumentaren om den tidligere militæradvokaten.

kommentarer på dette inlegget

23. December 2014

Forfatter:

Gjest

Et år uten håp?

Amnestys internasjonale generalsekretær Salil Shetty oppsummerer 2014 – et år hvor menneskerettighetene har vært under sterkt press. Men det har også bydd på gode nyheter. 

Judging by the seemingly endless stories of death, suffering and injustice we have seen in the news this year, there was little cause to celebrate in 2014.

Thousands of lives were lost in conflicts across all corners of the globe – from the Central African Republic, to Syria, to Ukraine. Thousands of people were executed by their own governments in countries which have yet to abolish the death penalty. And millions of others continued to be persecuted and discriminated against.

The situation in Nigeria has deteriorated with war crimes being committed by both Boko Haram and the military. And in Mexico, we have seen a terrifying 600% rise in the number of reported cases of torture and ill-treatment.

2014 has been a worrying year for human rights. But it would be wrong to conclude that this was a year without hope.

Historic successes
Good news stories don’t always make the headlines in the same way crises do, but at Amnesty International we know that – thanks to the work of the world’s huge movement of human rights activists – some historic successes have been achieved.

In September, for example, after more than two decades of tireless campaigning by our movement and its partners, an international treaty to control the irresponsible flow of arms reached its 50th ratification at the United Nations.

It is estimated that roughly half a million people are killed every year by armed violence, often as a result of state repression and by criminal gangs.

The Arms Trade Treaty will now become international law this December, helping to block the flow of arms to governments that would use them to commit atrocities. This is the first-ever legally binding treaty of its kind and it is a true testament to the hard work and commitment of more than one million activists who have fought for it.

Elsewhere this year a positive development came in July, when the European Court of Human Rights issued a historic judgment on the Polish government’s complicity with the CIA’s infamous detention programme running secret centres in the country.

When I visited Poland four years ago in one of my first trips as Amnesty International’s Secretary General, this kind of outcome was impossible to imagine, yet the determination of activists has indeed brought us one step closer to the truth. I hope that the latest revelations from the US Senate report add further weight to our calls that the full truth is disclosed, perpetrators are held accountable and victims are given reparations, including justice.

Another significant step in the right direction came with the European Commission’s announcement that it will be opening infringement proceedings against the Czech Republic for violating anti-discrimination legislation over segregation of education for Roma schoolchildren. Again, this is an issue which Amnesty International’s activists have campaigned hard for.

And perhaps one of the most joyous human rights victories of the year was achieved in Paraguay, where the Senate passed a bill which will allow the Sawhoyamaxa people full rights over their land. This has been a key goal of our advocacy in recent years and it is a triumph for an indigenous community which has fought for more than two decades on the issue.

Speaking truth to power

Amnesty International plays a unique role in speaking truth to power. We bring together the voices of many through powerful campaigns like Write for Rights, which topped 2 million actions in recent weeks. When I speak to leaders about their country’s human rights records, they know that our movement is watching them and will hold them to account on their next move. So there is no doubt our voices are heard by decision makers around the world.

Authorities in Mozambique this year struck down a proposed law which would have enabled rapists to escape prosecution by marrying their victims, due to pressure from human rights activists around the world.

Dozens of unfairly imprisoned activists were also released, including Belarusian Ales Bialiatski, SudaneseMeriam Yehya Ibrahim, and Ángel Colón who was being held in Mexico.

Back in February I met Mexico’s President to talk about the failing human rights situation and impunity. The authorities’ shameful response to the horrific disappearance of 43 students in Guerrero State in September was a sad testimony of the government not heeding our calls early on.

Just a few weeks ago, the Philippine Senate decided to open an inquiry into the widespread use of torture by police in the country. A sickening and pervasive culture of impunity has allowed torture by police to go entirely unchecked in the Philippines. I hope the Senate’s announcement is a sign the government is finally ready to take seriously its responsibility to tackle torture head on.

We should also be proud of how we are introducing technology to the fight for human rights. Amnesty International has worked with our partners to produce an excellent new tool to help human rights defenders to carry out their work. The innovative Panic Button app transforms a user’s smart phone into a secret alarm which can be activated in the event to alert their colleagues in the event of an emergency.

Along with partner NGOs, we have also taken legal action against UK intelligence agencies, to challenge their mass communications surveillance activities.

There are, then, some important successes from 2014 which the human rights world can and should celebrate. Each success is a reminder that change is possible when people are determined.

Brave activists and survivors

I feel especially fortunate to have had the opportunity to meet many remarkable people this year. From the dozens of brave women unfairly imprisoned in El Salvador, a country that jails women who have miscarried their pregnancies, accusing them of breaking the country’s strict anti-abortion laws; to the generations of survivors from the Bhopal toxic disaster in India continuing, in solidarity, their long fight for justice and reparations. From the lawyers working on behalf of prisoners of conscience; to the campaigners and activists pushing our legislators for change; to the human rights defenders who are fundamental to so much of what we do.

As the year comes to a close, we are very proud to now have our researchers, campaigners and movement builders on the ground in Africa and Asia-Pacific and are set to do so with new regional offices in Latin America and the Middle East and North Africa in 2015.

On behalf of Amnesty International, I would like to say thank you to the millions of members, supporters, activists and well-wishers who have given their time to our shared cause.

Justice is possible

Together, we have sent a powerful message that justice is possible when enough people are determined to achieve it. Given the seemingly insurmountable scale of the problems the world faces in the years to come, the fight against human rights violations is more needed than ever. I am heartened, though, by the strength and resilience of the activists we have in our corner.

Salil Shetty er generalsekretær i Amnesty International. 

kommentarer på dette inlegget

17. December 2014

Forfatter:

John Egenæs

Amnesty-sjefens ønskeliste

Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul.

2014 var året da verdenssamfunnet lukket øynene. Omtrent på samme tid eksploderte det i Den Sentralfrikanske republikk, Sør-Sudan og Gaza. Samtidig raste kampene i Syria som aldri før og i Irak fosset en relativt ukjent gruppe, som kalte seg Den islamske stat’ brutalt fram med tusenvis av lik i kjølvannet. Hele resten av verden stod nesten som paralysert og så på dette grusomhetens teater. Det var nesten ikke til å tro.

De direkte krigshandlingene i Den Sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan og Gaza er over, eller de har tatt pause.  Men menneskerettighetsbruddene fortsetter. De som i utgangspunktet var det som skapte krigene. Likevel har verden vendt blikket bort fra disse stedene og menneskene der.

Ute av øye, ute av sinn? Det kan virke som vi ikke har kapasitet til å ta inn over oss en vanskelig situasjon før det er en full og blodig krig. Når skal vi lære at vi må bry oss mens det fortsatt er mulig å forhindre en krig?

I kjølvannet av krigens herjinger, kommer uendelig mengder menneskelig lidelse. Mange har mistet alt de eier. Kropp og sjel er skadeskutt.

Vi kan ikke late som disse menneskene ikke angår oss.

Verden står fortsatt overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Libanon, Tyrkia og Jordan har tatt i mot brorparten av de 3,8 millioner menneskene som har flyktet ut av Syria. Norge skal ta i mot 1500. Det er det noen som skryter av. Det er mange som er enige med politikerne i at det er best å hjelpe flyktningene ”der de er”.

Jeg var nylig i Libanon. Ett av de stedene ”der de er”. Jeg er for så vidt enig i at en syrer ville hatt det bedre i Libanon enn i Norge på grunn av større kulturell tilhørighet. Bare hun ikke hadde vært en av de 1,5 millioner syriske flyktningene i landet. Jeg er til og med overbevist om at libaneserne er et mye mer gjestfritt folk enn oss i Norge. Enda en grunn for syrere til å bli der. Problemet er bare at et fattig land som Libanon, som også til vanlig balanserer på en politisk knivsegg, er 1,5 millioner flyktninger for mange. Helt motsatt av hva 1500 er for Norge. Det er for mange å ta seg av, å gi utdannelse, helsestell, mat, vann og et verdig liv. Noen må hjelpe Libanon og de andre nabolandene. Gi dem penger og hjelp dem ved å hente noen av flyktningene ut.

Mens politikere i Norge snakker om «manglende kapasitet i kommunene», mister folk liv og helse i mellomtiden. Dette er mennesker vi kunne ha gitt en fremtid, et liv. Det har vi i vårt rike land alle muligheter til å gjøre.

Dette handler ikke om økonomi. Det handler om politisk vilje. Vi i Amnesty skal fortsette å kreve at norske myndigheter viser anstendighet og raushet ved å ta i mot flere folk som flykter fra virkelighetens mareritt.

Til jul ønsker jeg meg energi til å fortsette å rase mot overgrep og unnlatelsessynder i 2015. Jeg ønsker meg støtte til Amnestys kampanjer  og aksjoner fra så mange som mulig, når vi går i klinsj med overgripere eller unnasluntrere. Jeg ønsker meg at du og mange med deg diskuterer disse spørsmålene på jobben, på skolen og ved middagsbordet.

Jeg ønsker meg at du ikke vender deg bort når verden virker for ille. Jeg ønsker meg at du hever stemmen mot overgrepene i Syria, og mot våre egne myndigheter som nærmest stenger vår grense for syriske flyktninger.

Er det så mye å be om?

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.    

kommentarer på dette inlegget

2. December 2014

Nei til dødsstraff. Alltid. Uansett

Den amerikanske professoren i strafferett, Robert Blecker, skriver i en kronikk i VG at dødsstraff er en rettferdig gjengjeldelse for de mest grusomme forbrytelsene i et samfunn, som de skyldige bak hendelsene 22. juli eller 11. september. Vi reagerer kraftig på Bleckers resonnement.

Dette innlegget ble publisert på VG Debatt tidligere i dag.

Det er de aller færreste som noen gang vil argumentere for et samfunn fri for straff. Alvorlige forbrytelser må straffes, men hvordan myndigheter og rettssystemer velger å straffe sier noe om hvordan vi ønsker at samfunnet vi lever i skal være. Hvordan vi behandler grove forbrytere og de som faller utenfor sier mye om hvordan vi ellers behandler samfunnets svakeste. Ifølge Blecker skal de enten dø eller leve et langt liv under forferdelige forhold.

Samme type handling

Dødsstraff er den mest endelige av alle straffer. Det ligger i ordet. Staten velger å ta et liv som straff for en forbrytelse. Ofte betyr dette et liv for et liv. Man straffer forbrytelsen med samme type handling, bare denne gangen er drapet sanksjonert av staten. Amnesty mener bruken av dødsstraff bryter med artiklene 3 og 5 i menneskerettighetserklæringen, som respektivt sier at «enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» og videre at «ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

Blecker argumenterer for at dødsstraff skal reserveres for de mest alvorlige og grusomme av forbrytelser. Ingen vil argumentere mot at mannen bak 22. juli-angrepene havner i denne kategorien. Men Bleckers argumentasjon fordrer et rangeringssystem som er en farlig fallgruve for et rettssystem.

Hvor mange mennesker må dø for at det kan klassifiseres som mest alvorlig? Hvor alvorlig må et ran være? Er fysiske skader verre enn psykiske? For en familie som mister et barn vil det ofte være nok, for noen vil drapsforsøk være nok. Hvor går grensen for om en gjerningsmann må bøte med livet i statlig regi? Åpner man for dødsstraff som straffemetode er det lett å falle for fristelsen til å utvide begrepet «mest alvorlig».

Fordrer et perfekt system

Den mest endelige av alle straffer fordrer et nærmest perfekt rettssystem. Blecker mener tydeligvis det amerikanske rettssystemet er godt nok til å bestemme om noen skal leve eller dø. Dette er det samme rettssystemet som siden 1976 har dømt minst 142 uskyldige mennesker til døden. Disse 142 er de som har fått sin sak gjenopptatt og dermed bevist sin uskyld. De unnslapp døden, men gjerne etter alt fra 10-40 år på dødscelle. Hvor mange som faktisk har blitt henrettet for en forbrytelse de ikke begikk finnes det ingen total oversikt over. Det hadde vært interessant å vite hvor disse overskridelsene fra amerikanske myndigheter havner på Bleckers oversikt over mest alvorlige forbrytelser? Intet rettssystem er feilfritt. Man kan ikke reversere en henrettelse.

Bleckers andre poeng er at dødsstraff er rettferdig. Et liv for et liv, øye for øye, tann for tann. Igjen er det fristende å rette blikket tilbake til Bleckers egne hjemland, USA. 32 delstater har dødsstraff i lovverket sitt, i 2013 ble det henrettet 39 mennesker fordelt på ni delstater. En håndfull geografiske områder innenfor noen delstater, med Texas i spissen, står for brorparten av disse henrettelsene. En kommunegrense kan være skille på liv eller død for samme forbrytelse i enkelte tilfeller.

Videre er det overrepresentasjon av fattige på dødscelle, i tillegg til at det er større sjanse for å bli dømt til døden i USA om offeret var en hvit person. Jeg kunne fortsatt med overarbeidede offentlige forsvarsadvokater, dommer basert utelukkende på vitneutsagn, folkevalgte dommere ute etter politiske seiere og mangelen på psykiatriske vurderinger av de tiltalte. Dagens dødsstraff er alt annet enn konsekvent og langt fra rettferdig.

Vi er kategoriske i vår motstand

Blecker mener at gitt nordmenns generelle aversjon mot bruken av dødsstraff, burde vi som et folk reise oss opp mot «normalitetsprinsippet». Utlendingers reaksjoner på standarden i norske fengsler er ikke noe nytt, men Bleckers argumentasjon om at innsatte kun burde få «en lunken dusj i uken, med samme temperatur som drikkevannet, alltid like lunkent» og «aldri røre ved et annet menneske» grenser til absurd i en norsk kontekst. Norges strafferettssystem er basert på prinsippet om rehabilitering i tillegg til straff. En skotsk jusprofessor sa til meg en gang, hvem vil du være naboen til: en løslatt mann etter 20 år på høysikkerhetsavdeling i USA eller Norge? Svaret er enkelt.

Som generalsekretær i Amnesty er det ikke noe nytt å møte dødsstraff-forkjempere, spesielt fra USA. Men det er spesielt å høre en jusprofessor argumentere for nettopp grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling i fengsler, i rettferdighetens navn.

Amnesty International har jobbet mot dødsstraff i over 30 år. Vi er kategoriske. Dødsstraff har ingen plass i et moderne straffesystem. 22. juli beviste at nordmenn mente det samme. Vi kan bli forbanna, føle urettferdigheten direkte på kroppen, til og med hate. Men et straffesystem uten dødsstraff viser en befolkning at man aldri, under noen omstendigheter, har rett til å ta et annet liv.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Kampen mot dødsstraff er blant hans hjertesaker. 

kommentarer på dette inlegget

30. November 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Da dødsstraffen kom tilbake til USA

Romanen om Gary Gilmore, fangen som krevde å bli henrettet, er endelig kommet på norsk.

Det er snart femti år siden USA sluttet å henrette folk. 2. juni 1967 ble massemorderen Luis Monge tatt av dage med gass i Colorado, og så var det slutt, lenge. Et høyesterettsvedtak førte til at dødsstraff i praksis ble avskaffet. I praksis, ja, men ikke på papiret. Det skulle bli skjebnesvangert. Systemet hadde ikke sett for seg en fange som faktisk ønsket å bli henrettet, men høsten 1976 var han et ubehagelig faktum.

Historien om Gary Gilmore vakte oppsikt over hele verden, og var førstesidestoff også i norske aviser. At en henrettelse i det hele tatt fant sted  i USA, var i seg selv en nyhet verdt bred dekning, men det var historien om hvordan henrettelsen kom til, som fascinerte avisleserne.

Gary Gilmore som krevde å få dø. ”Med mindre dommen er en vits,” utfordret Gilmore, ”forventer jeg at den blir håndhevet.” Det var ikke vanskelig å forstå ham. 35 år gammel hadde han tilbrakt 18 av de siste 22 år i fengsel før han begikk drapene han ble dømt for. Et liv i fengsel gjorde ham til forbryter til fingerspissene. Som dobbeltdrapsmann på toppen av sitt lange, voldelige rulleblad, kunne Gary Gilmore høsten 1976 se frem til å tilbringe resten av livet i fengsel. Det krevde riktignok en signatur.

Han måtte, slik vanlig prosedyre var, anke dødsdommen som deretter ville bli omgjort til livsvarig fengsel, slik praksis hadde vært i USA siden 1967. Men Gilmore hadde tilbrakt nok tid i fengsel, mente han, og dessuten kunne døden være en passende straff for de iskalde, meningsløse drapene han hadde begått på to forsvarsløse mennesker. Gilmore ville ikke anke dommen. Han ville ta sin straff. Hånet systemet som hadde dømt ham. ”Dere har ikke baller til å gjøre med meg det dere sier dere vil gjøre, feiginger.”

Det juridiske fagmiljøet, pressen, alle som hadde en kvalifisert mening hadde ventet at saken ville versere for domstolene i årevis, men i stedet var spillet over i løpet av tre måneder. Før implikasjonene ved Gilmore-saken i det hele tatt rakk å bli bredt drøftet, var skuddene falt i Utah State Prison.

Mannen som kjøpte en henrettelse” er han blitt kalt, den nå 77 år gamle Lawrence Schiller, men det plager ham ikke. Han er blitt kalt verre. ”Gribb,” for eksempel.

Enøyde, dyslektiske Larry Schiller hadde allerede en rekke bøker på samvittigheten da han en høstdag i 1976 fikk øye på en liten avisnotis om en fange i Utah som ba om å bli henrettet. Schiller som ikke uten hell hadde lagt fotografkarrieren på hylla til fordel for en fremtid i Hollywood, sanset dramaet bak den lille notisen, og han fløy fra L.A. til Salt Lake City, Utah for å finne ut om det kunne ligge materiale til en TV-film her.

Med seg i kofferten hadde Schiller en bunke standardkontrakter som han i løpet av de neste ukene og månedene benyttet til å skaffe seg rettighetene til livshistoriene til de fleste sentrale skikkelser i Gilmore-saken, inkludert den dødsdømte selv. Han var ikke alene om å se potensialet i historien, Gilmore var allerede representert ved en advokat som skulle ta seg av å selge den dødsdømte fangens historie, men som Schiller straks oppdaget:

”Mannen hadde verken penger eller kontrakter. Bare store ord.”

Schiller hadde på sin side både kontrakter og penger. Han hadde riktignok ikke så mange penger som han lot som han hadde, men poenget var at hos Schiller fikk man en sjekk, hos de andre fikk man fagre løfter om store utbetalinger en gang i fremtiden. Uten å være helt sikker på hvordan han ville bruke materialet, gikk Schiller ved hjelp av assistenter og Gilmores egne advokater i gang med å dokumentere historien rundt Gary Gilmores henrettelse ned til den minste lille detalj. De samlede transkripsjonene av intervjuene med Gilmore, hans advokater, hans familie, kolleger og berørte kom til slutt opp i over femten tusen sider.

Dette materialet ble til romanen Bøddelens Sang. Boka kom ut i 1979 og året etter ble den belønnet med Pulitzer-prisen. Skjønt roman? I USA kom boka ut med undertittelen A true life novel. ”Det finnes ikke noe i boka som ikke er dokumentert,” forteller Larry Schiller, som har innvilget meg en frokostaudiens ved sitt faste bord med utsikt til Central Park. Han har en lang merittliste og tusen jern i ilden, men etter at han hadde vært det eneste vitnet til Gilmores henrettelse bestemte han seg for aldri å avslå en forespørsel som gjaldt Gilmore-saken. Dessuten, som han sier: ”Bøddelens Sang er det eneste jeg har gjort som jeg virkelig er stolt av.”

The Executioner’s Song foreligger nå, 35 år etter originalutgivelsen, omsider på norsk under tittelen Bøddelens Sang (Font). I årene som er gått siden boken kom ut første gang, har den fått klassikerstatus som en av de store amerikanske romanene, til tross for at boken ikke på noe punkt er et fiksjonsverk. Forfatterens rolle er å rapportere så saklig og lidenskapsløst om sakens gang som over hodet mulig, det finnes knapt et adjektiv i boken som røper noe som helst om forfatterens posisjon i forhold det store spørsmålet som ligger på bordet.

Faktisk tror jeg boken knapt er egnet til å få noen til  skifte standpunkt i spørsmålet. For en dødsstraff-motstander vil Bøddelens Sang være en bekreftelse på lemfeldigheten og urettferdigheten, den moralske falitten i bruk av dødsstraff, men for en dødsstraff-tilhenger vil balladen om Gary Gilmore handle nettopp om at det finnes tilfeller der ingen annen løsning enn dødsstraff er rimelig. Som poster-boy for gjeninnføring av dødsstraff var Gilmore nemlig perfekt: En voldelig vaneforbryter som ikke lot seg forbedre av fengselssystemet. Og ikke minst: Han var hvit.

Bøddelsens Sang forteller også i hvor liten grad det gikk politikk i saken. Det meste ble avgjort på delstats-nivå, mens føderale myndigheter strødde sand på under henvisning til det lokale selvstyret. Den organisasjonen som engasjerte seg sterkest var The National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), som ganske riktig forutså at dersom USA gjenopptok sin henrettelsespraksis, ville det slå svært skjevt ut rasemessig. Men det var ikke takknemlig å jobbe for å berge Gilmore, all den tid Gilmore selv gikk til angrep på NAACP med til dels rasistiske argumenter. Det var i det hele tatt vanskelig å like Gary Gilmore.

Gary Gilmores henrettelse ble det man med en god porsjon godvilje kan kalle en mediebegivenhet, men mer nøkternt må beskrive som et mediesirkus. Og i dette sirkuset var Larry Schiller sirkusdirektør. Etter hvert som Gilmore-saken vokste i pressen, og pressefolk fra hele verden satte kursen mot Utah, ble det klart at det ikke var rare saken å hente, med mindre man kom til en forståelse med Larry Schiller. Schiller eide historien til Gilmore, til kjæresten, til hele hans familie til arbeidskolleger og soningskamerater. Han eide Garys brev til Nicole, og han hadde systematisert alt hva saken hadde produsert av rettsdokumenter og avisartikler.

Larry Schiller var forståelig nok ingen udelt populær mann blant sine pressekolleger da henrettelsesdagen den 17. januar 1977 opprant. Ironisk nok ble det Schiller som alene representerte pressen under henrettelsen, og delte opplevelsen med det samlede pressekorps, rett etter henrettelsen. Uten Schiller til stede, ville det ikke eksistert noen pålitelig øyenvitneskildring av det historiske øyeblikket som utspant seg i lagerskuret til Utah State Prison denne mandags morgenen. Og uten Schiller er det ikke umulig at Gary Gilmore ville gått i glemmeboken etter hvert som slusene åpnet seg og henrettelser ble en ukentlig forteelse i amerikanske fengsler.

Men hvor ville Larry Schiller med sine bankkreditter og fagre løfter om finansiering stått dersom Gary Gilmore i siste liten hadde bestemt deg for å anke likevel?

Det er poenget boken ikke diskuterer, men inviterer til å diskutere i egenskap av sin egen eksistens: Menneskenes hang til å stimle sammen foran skafottet. Tenk deg at vi ikke bare innførte dødsstraff i Norge, men offentlige henrettelser. Hvor mange publikummere tror du ville møtt opp?

Hans-Olav Thyvold har oversatt Norman Mailers Bøddelens Sang til norsk. Thyvold har en omfattende karriere bak seg som journalist innen dags- og ukepresse og han har også vært programleder. Han er i dag først og fremst forfatter og forlegger, oversetter, radio-DJ, rådgiver og foredragsholder.

kommentarer på dette inlegget

26. November 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Utfordring til kommunalkomitéen: Ta i mot flere syriske flyktninger!

Under høringen på Stortinget i går om de 123 syke og skadede syriske flyktningene holdt Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) dette innlegget på vegne av Amnesty og NOAS. 


NOAS og Amnesty i Norge takker for oppfølgingsspørsmål fra Ingjerd Schou under høringen i dag, og håper Høyre vil ta videre hva Norge nå ytterligere bør bidra med i den ekstreme flyktningsituasjonen som har oppstått i nærområdene og internt i Syria og Irak.

 

NOAS og Amnesty i Norge presenterte følgende hovedsynspunkter på spørsmål om Norges uttak av syriske flyktninger:

 

1. Norge har en sterk interesse i at FN-systemet fungere best mulig. Da må også Norge bidra på de områder FNs ansvarlige definerer som de mest akutte. Det bør ikke være i norsk interesse at FNs medlemsland operer med egne prioriteringer på tvers av Høykommissærens vurderinger av hvor behovene er størst.

 

2. Når det gjelder syriske flyktninger, har UNHCRs senior helseoffiser Michael Woodman vært tydelig på at det er størst behov for å få overført kronisk syke og personer med mer langvarig behov for medisinsk oppfølging. Nå står en ny vinter for døren, og det er de sykeste og svakeste som er mest utsatt.

 

3. Norge er et rikt land, med et godt fungerende helsevesen. Vi har mulighet til å ta oss av det antallet syke FN ba oss om. Dette kommer også tydelig fram i uttalelser fra Legeforeningen, Norsk barnelegeforening og Norsk psykologforening. Se vedlagte uttalelser gitt i samarbeid med Amnesty og Mellomkirkelig Råd. Det etterlyses her politiske initiativ fra justisministeren som innebærer tilstrekkelige refusjonsordninger og andre statlige initiativ som setter leger, spesialister, helseforetak og kommuner i stand til å utnytte eksisterende kapasitet.

 

4. Det har vært konsensus i norsk politikk om at vi skal gi beskyttelse og bistand til dem som trenger det mest. Og at andelen kvoteflyktninger skal økes når ankomster av asylsøkere uten grunnlag for beskyttelse reduseres. Dette er nå situasjonen. Mens antallet flyktninger som tar seg til Europa som asylsøkere øker, er Norges andel mottatte asylsøknader redusert i 2014. Blant de som nå kommer, får nærmere 80% opphold. Dette er et godt grunnlag for en politikk som bygger mer på å bistå best mulig dem som trenger det, og mindre på kontroll av mennesker man mener er uten reelt grunnlag for å søke hjelp og beskyttelse i Norge.

 

5. Norske kommuner og helseforetak har større kapasitet enn det som i dag benyttes. Det er en vilje til å strekke seg og finne gode løsninger for hjelpetrengende syriske flyktninger. På forespørsel fra Vårt Land sendte Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (FFKF) ut spørsmål til sine 208 medlemskommuner: Har din kommune blitt forespurt konkret om bosetting av overføringsflyktninger fra Syria som er syke? Av 85 som svarte har bare åtte kommuner blitt spurt. Ikke bare store kommuner og de med veletablert flyktningarbeid var positive til å ta imot syke, men også mindre kommuner og de som har et nystartet arbeid, kommenterte Vanja Jensen, leder for FFKF.

 

6. Syrias naboland stenger nå grensene for flyktninger fra Syria. For statsløse palestinere har grensen til Jordan i praksis vært stengt i ett år allerede. Dette skjer fordi kapasiteten i disse landene er sprengt. I Libanon er allerede hver tredje person en flyktning. UNHCR oppfordrer Europa og øvrige vestlige land til å ta minst 5% av flyktningene i nærområdene som gjenbosettingsflyktninger. I dag er bare snaut 2% gjenbosatt.

 

7. NOAS mener derfor regjeringen, ved justisminister Anundsen, må se på nytt på de prioriteringer, forpliktelser og muligheter som ligger til grunn for både størrelse og profil på norsk uttak av overføringsflyktninger.

Innlegget er også sendt til Høyre og til FrPs representanter i Kommunalkomiteen på Stortinget.

 

Les mer:

http://www.humanosphere.org/world-politics/2014/11/enough-money-keep-displaced-syrians-iraqis-says-un/

 

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/asyl-debatten/fn-topp-om-norges-nei-til-syke-flyktninger-det-er-skammelig/a/23332203/

 

 http://www.vl.no/samfunn/vi-har-ikke-blitt-spurt-det-reagerer-vi-p%C3%A5-1.292571

 

 

 

 

kommentarer på dette inlegget

24. November 2014

Russ 2015: Ta voldtekt på alvor!

Russen og Amnesty markerer FNs dag mot vold mot kvinner 25. oktober:

25. november er FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner. Det er en dag der vi skal ha et særlig fokus på at voldtekt er et kjempeproblem i Norge, som vi er nødt til å ta på alvor.

 

Hvor mange er utsatt?

Rapporten Vold og voldtekt i Norge er den første omfangsundersøkelsen om voldtekt i Norge. Ifølge rapporten har nær 1 av 10 kvinner i Norge blitt utsatt for voldtekt. Halvparten ble voldtatt før de fylte 18.

 

Hvem er utsatt?

Nasjonal og internasjonal forskning bekrefter at unge jenter er særlig sårbare for å bli utsatt for voldtekt. Kriminalpolitiets (Kripos) sin rapport om voldtektssituasjonen i Norge i 2012 viser at antallet voldtektsanmeldser er økende. I de aller fleste tilfellene kjenner den utsatte og gjerningspersonen hverandre fra før av. Førti prosent av de anmeldte voldtektene skjer i forbindelse med fest. Unge jenter mellom 17 og 25 år har høyest risisko for å bli utsatt for voldtekt.

 

Hvor går grensen?

Kripos skriver: «Det blir gjerne ikke benyttet vold, men gjerningspersonen utnytter offerets manglende evne til å gjøre motstand». I dag vil mange av disse anmeldelsene dermed ende med henleggelse, fordi overgrepet faller utenfor den eksisterende juridiske definisjonen av voldtekt som forutsetter bruk av vold. Og det er her de såkalte «gråsonene» dukker opp.

Hvor går grensene? Hva er egentlig en voldtekt?

 

Vi trenger: lovendring!

Internasjonale menneskerettighetsstandarder fastslår helt entydig at voldtekt er sex uten samtykke. Et nei er et nei – alltid og uansett.

Amnesty har lenge kjempet for at voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven skal komme i samsvar med menneskerettighetene. Det er viktig at straffeloven sier svart på hvitt at det å ha seksuell omgang med en person som ikke har gitt sitt samtykke er en voldtekt. Nå venter vi på at Justisdepartmenetet skal legge fram sitt varslede forslag om lovendring.

 

Vi trenger: holdning og handling!

Men vi trenger ikke vente på at dette lovforslaget blir vedtatt for å kunne være tydelig på at enhver har rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet. Seksuell omgang uten samtykke er voldtekt.

 

Pass på deg selv – og på hverandre!

Er du i tvil, så spør. En person som sover eller som er svært beruset er ikke i stand til å gi samtykke. Får du ikke et klart svar, trekk deg unna. Et nei er et nei. Kun et ja er et ja.

Pass på at kameraten din ikke våkner opp som voldtektsmann i morgen, fordi han ikke skjønte hvor grensen gikk.

Er du usikker på om venninnen din er med på noe hun ikke egentlig ønsker, så bryt inn og spør.

Les mer om hva vi mener i Amnestys 6 regler for sex.

 

Bare overgriper har ansvar!

Men vi kan gjøre mer for å kjempe mot voldtekt. Det vi kan gjøre nå, alle sammen, er å jobbe med holdningene våre. Ifølge en holdningsundersøkelse fra Amnesty i 2013 mener 28 prosent av norske menn at ei jente er delvis ansvarlig for å ha blitt voldtatt om hun flørtet åpenlyst med mannen i forkant. Hver femte jente mener det samme.

Det blir for dumt. Vi må plassere ansvaret for en voldtekt der det hører hjemme – hos overgriperen som begår handlingen – ikke den som blir utsatt.

Vil du bli vite mer om Amnestys kampanje mot voldtekt?

Se på amnesty.no/russ2015, så finner du informasjon om hvordan du kan delta!

 

 Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge med kvinners rettigheter som et av flere spesialområder.

kommentarer på dette inlegget

4. November 2014

Norge må prioritere vern om siviles rettigheter i Irak

Med et sterkt fokus på internasjonal rett og beskyttelse av sivile, kan Norge spille en vesentlig rolle i Irak.

Fremgangsmåten til den væpnede gruppen som kaller seg selv Den islamske stat (IS) kjennetegnes av grotesk brutalitet og fullstendig forakt for menneskerettighetene og krigens folkerett. Dette bekrefter også Amnestys etterforskere i Irak, blant annet i en rapport som ble lagt frem i september i år.

Den lange rekken av forbrytelser IS er ansvarlig for – inkludert etnisk rensing, tortur, summariske henrettelser, drap på krigsfanger og journalister – kan imidlertid ikke bare stoppes på slagmarken. Bare hvis både irakiske og nord-irakiske myndigheter og den USA-ledete internasjonale koalisjonen som støtter dem i kampen mot IS opererer på en måte som prioriterer sivilbefolkningens sikkerhet og rettigheter, vil de få den støtten i befolkningen som er helt avgjørende for å lykkes i kampen mot ekstremismen.

Norge har i denne sammenheng en svært viktig rolle å spille. Den norske regjeringen har gjort det tydelig at Norges militære bidrag skal konsentrere seg om trening av irakiske og nord-irakiske soldater. Dette er en gylden mulighet til å bidra til en bedre forankring av respekt for internasjonal humanitær rett og menneskerettighetene hos disse styrkene, og dermed til å redusere faren for at også disse styrkene begår hevndrap, massakre og andre forbrytelser.

Ser man på rullebladet til Norges allierte i denne kampen er det all grunn til å være bekymret. Irakiske soldater, og ikke minst de hovedsakelig shiitiske paramilitære de samarbeider med, har selv en lang historie med krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Enhetene til den kurdiske regionalregjeringen, de såkalte peshmerga, har hittil vist en litt bedre adferd. Men i en nylig blogg uttrykker Amnestys ledende kriseetterforsker bekymring for at også disse styrkene i økende grad er innblandet i overgrep. Dette er alarmerende også med tanke på at USA og flere andre av Norges allierte forsyner disse enhetene med våpen til en verdi av mange milliarder amerikanske dollar, tilsynelatende uten å knytte betingelser om respekt for folkeretten til disse leveransene.

Norske myndigheter har også all grunn til å være varsom med tanke på hvem man kommer til å være i allianse med i Irak. Ikke bare irakiske myndigheter har et svært dårlig rulleblad når det gjelder respekt for menneskerettighetene og humanitær rett. Saudi-Arabia har i år antakeligvis gjennomført minst like mange offentlige halshugginger som IS, gjerne etter svært mangelfulle og urettferdige rettssaker. Amerikanske droner fortsetter å drepe sivilpersoner i Afghanistan, Pakistan og Jemen, og mulige amerikanske krigsforbrytelser beskyttes systematisk av ekstremt hemmelighold og ansvarsfraskrivelse. Mye tyder også på at koalisjonens bombeangrep mot IS hittil er blitt gjennomført med altfor lite fokus på å unngå tap av sivile liv.

I en kronikk i Aftenposten utfordret Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs nylig norske myndigheter til å ha en mye tydeligere innsats for å øke og forankre respekt for internasjonal rett i NATO. Norge stiller høye etiske krav til sine egne soldater i internasjonale operasjoner, og det er bra. Men hvis Norge nå enda en gang blir med på en militær operasjon i et svært problematisk område, er det like viktig at man stiller de samme kravene også til de man skal krige sammen med.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty og har arbeid mot tortur som sitt spesialfelt.

kommentarer på dette inlegget
 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up