Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
nedoverbakke
Erlend Larsen 
Fredrik Naumann 
Abdoollah Hosseini
Sigrun Tømmerås
Rune Arctander 
Marjana Annfinsen 
Blogg
Bloggmagi – hvordan fange lyn i en flaske?
Jeg leser en hel bråte blogger hver uke. Noen favoritter må jeg innom minst en gang om dagen, mens andre slenger bare jeg et blikk på ved ujevne mellomrom eller når de dukker opp i et av de faste bloggsøkene jeg har på Google. Men hva er det som egentlig skiller blogg-klinten fra blogg-hveten?
Bloggene jeg elsker har noen fellestrekk, med utgangspunkt i min personlige smak: det handler om kvalitet og kreativitet; sjanger og sjarm; interesser og innhold. Men det er vanskelig å få tak på ”det lille ekstra” som noen har. Det som gjør at jeg bare må sjekke rss-leseren min hver time.
Jeg tror at store deler av hemmeligheten ligger i å være personlig uten å bli for privat. De beste bloggerne er gjerne åpne og ærlige, men blottlegger ikke sjela si. De byr på seg selv, men inviterer oss ikke med inn på soverommet. Det bittelille rommet mellom for mye og for lite er for meg udefinerbart. Ja, nesten magisk.
På Amnestybloggen treffer du mange forskjellige folk, med veldig ulik bloggstil og bakgrunn. Men Amnestyblogging er ikke som annen blogging – det finnes visse rammer man må holde seg innenfor. Faglig tyngde og troverdighet er viktig. Blogginnleggene her representerer ikke nødvendigvis alltid Amnestys offisielle syn, men det er ikke tvil om at det man skriver uansett vil bli assosiert med Amnesty. Det gir kraft, men også ansvar. Som igjen gjør det enda vanskeligere å våge å eksperimentere til man klarer å finne det magiske ”lille ekstra”.
Vi har ikke noe skattekart som viser hvor magien finnes, men noen ganger finner vi den likevel. Noen ganger klarer vi å fange lyn i en flaske, som amerikanerne sier. Midt i sorgen og sjokket over henrettelsen av Delara Darabi i fjor skrev sjefen et blogginnlegg som fortsatt gir meg klump i halsen. Og jeg leser gjerne om igjen favorittinnlegg fra kolleger og Amnestyvenner om engasjement for journalisten Anna Politkovskaja og studenter i Dakar, mot dødsstraff og vold mot kvinner.
Jeg håper vi klarer å finne magien oftere og oftere i tiden som kommer. Vi vil at bloggen vår skal være et sted hvor det er liv og røre, personlig engasjement og temperament. Hvor det er stor frihet og hvor tonen er menneskelig og tilgjengelig. Hvor du blir kjent med oss og vi med deg. En favorittblogg du bare må innom.
Har du et favorittinnlegg på Amnestybloggen?
Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.
- Kategorier: sosiale medier
Slør – et spørsmål om valg
Med overveldende flertall stemte franske folkevalgte forrige uke for et lovforslag som forbyr bruk av ansiktsslør. Forslaget må riktignok godkjennes av senatet i september før loven kan tre i kraft. Lignende forbud ble vedtatt i Belgia tidligere i år.
Amnesty er kritisk til forbudet og mener det strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Amnesty mener at det å gå med slør handler om å kunne selv velge hvordan man vil kle seg og uttrykke seg. Selv om andre mennesker syns bruk av slør er ubehagelig eller skremmende, er ikke det grunn nok til å forby det.
Mange vil med rette hevde at tilsløring av kvinner i seg selv kan oppfattes som diskriminerende. Uansett mener Amnesty at likestilling av kvinner ikke kan kjempes fram gjennom slike forbud.
Se hva Amnestys ekspert på diskriminering i Europa, John Dalhuisen sier om forbud mot slør.
Hva mener du?
- Kategorier: religionsfrihet, ytringsfrihet
I kjelleren for Shiva
En kjeller i Oslo. Juni. Et bur på størrelse med et liggende menneske. Lyskastere.
Over hodene våre er det full aktivitet på Westerdahl reklameskole. Her nede har vi snart vært i gang i 12 timer. Skuespillere, filmfolk fra Motion Blur, Amnesty-folk og Kikkut reklamebyrå.
Dugnad for Shiva Nazar Ahari.
Hvorfor?
Hun er 26 år, blogger og frittalende journalist. Hadde hun bodd her i landet, ville det ikke vært så mye å snakke om. Men hun driver sin virksomhet i Teheran. Og hun har måttet betale en høy pris. Fengsel én gang, to ganger, tre ganger. Nå sitter hun inne for fjerde gang. Siden desember i fjor. Det meste av tiden i isolasjon. Siden februar i år i et bur som er så trangt at hun ikke kan bevege armer og ben.
Anklagen?
“Fiendtskap mot Gud”, “skape offentlig uro gjennom skriverier på nettsider” og “handle mot nasjonal sikkerhet ved å delta i demonstrasjoner”.
Hun risikerer dødsstraff.
Vi har bestemt oss for å mobilisere for fullt. Hun skal ikke dø. Ytringsfriheten i Iran skal ikke knebles. Derfor er vi i kjelleren på dugnad alle sammen denne dagen. Filmen går på TV Norge og FEM i juli. Og du kan bli med å støtte Shiva og alle de andre som utsettes for overgrep. 70.000 nordmenn er allerede med som sms-aktivister. Du kan bli den neste. Send AMNESTY til 1960.
- Kategorier: Aksjon, Aktivisme, dødsstraff, iran
Jeg er en samvittighetsfange
Høyst sannsynlig var det ikke sånne som meg Amnestys far Peter Benenson tenkte på da han lanserte uttrykket samvittighetsfange for snart 50 år siden.
For all del, jeg sammenligner ikke meg selv med en POC (prisoner of conscience) som vi gjerne kaller dem når effektiviteten i Amnesty tar overhånd. Jeg kimser ikke av modige kvinner og menn som fengsles og tortures for det de tror på.
Men om jeg ikke er fysisk fanget for min samvittighets skyld, kjennes det ofte som om samvittigheten min fanger meg. Hvordan arter det seg å være samvittighetsfange i et demokratisk, vestlig og styrtrikt land der jeg kan være så radikal, buddhistisk, lesbisk eller aktivistisk jeg bare føler meg kallet til uten at noen bryr seg?
Min nattsvarte samvittighet kan deles i fire hovedkategorier; overforbruk, miljø, etisk handel og arbeidsrettigheter. La meg skissere en vanlig dag for en vestlig samvittighetsfange.
Mobilen min vekker meg. Med andre ord, jeg kan allerede i mitt første våkne øyeblikk ha blod på henda. Stoffet coltan som er nødvendig for å lage chip’n i mobiler og annet elektrisk utstyr kan fort være utvinnet i de store coltan-årene i Kongo og ha finansiert en av Afrikas blodigste borgerkriger.
Med det i bevisstheten sløver jeg inn i dusjen. Noen ganger vinner samvittigheten og mengder av varmt og deilig vann skrus av mens jeg såper inn håret med gåsehud, som oftest ikke. Så til området der forfengelige drifter står i ren kollisjonskurs med et samvittighetsfullt hjerte; klesskapet.
Om det er av samvittighetsfull nødvendighet eller naturlig estetisk sans som har utviklet min forkjærlighet for loppeskatter og arvegods er jeg ofte usikker på. Det er i alle fall deilig at interessene til en forandring sammenfaller. Men rett som det er må jeg allikevel bukke under for behovet for plagg som puster og følesen av å leve i dette hundreåret.
Jeg svinger ut døra i bukser sydd av barnehender og en T-skjorte som har gitt hun som plukket bommullen pusteproblemer.
Buss til jobb er heldigvis bedre enn bil, men ikke bedre enn å sykle som jeg sjelden gjør.
Innkjøp og bruk av datamaskiner og annet elektrisk utstyr skyver jeg lett over på Amnestys miljøkonto, men samlingen halvdrukne kaffekopper på pulten får meg til å tenke på kaffebønder jeg har møtt i Nicaragua som jobber krokbøyd over bønnene et helt liv, men aldri har råd til å nyte drikken.
Etter en syv og en halv times godt lønnet arbeidsdag der jeg får jobbe med saker jeg mener er viktig, drar jeg fornøyd hjemover, – ledsaget av nyheter om mennesker som skytes på grensen eller drukner i havet på vei til et bedre liv i Vesten.
Så står middagen for tur. Med løftet hode velger jeg bort kjøtt til fordel for bønner og brun økoris. Overhengende prompefare bøter på det at jeg er født inn i de 20 prosentene av verdens befolkning som forbruker 80 prosent av jordens ressurser.
Sånn kunne jeg dessverre fortsatt. Men jeg tror både lesere og omgivelsene mine når et metningspunkt etter en stund. I mitt regime finnes det likevel heldigvis en motgift. Jeg kan nemlig jobbe for en virkelig samvittighetsfange og kjenne at mine lenker løsner litt. I sommer blir det Mie Mie.
Han kom mye nærmere
Siden januar har jeg jobbet med aksjonen for Rasul Kudaev. Jeg har skrevet om han, vist bilder av han og forklart situasjonen han befinner seg i. I forrige uke kom han nærmere.
Ved et bord i restauranten på Litteraturhuset, sitter moren til Rasul, Fatimat Tekaeva, og advokaten, Magamed Abubakarov, overfor meg. Jeg ser med en gang at Rasul likner på moren sin, lik ansiktsform og like sterke øyne.
Fatimat og Magamed forteller om overgrep etter overgrep, som i et vedvarende mareritt. De forteller om en sprudlende gutt, som har opplevd et kaos av beskyldninger og traumatiske fengselsopphold, og som nå er presset på grensen til hva et menneske kan tåle både fysisk og mentalt.
Siden januar har jeg forstått historien til Rasul Kudaev og de lidelsene familien hans må gjennomgå. Under middagen på Litteraturhuset kjenner jeg på dette marerittet. Jeg ser tårene og fortvilelsen. Jeg ser en sterk mor, som har satt sitt eget liv på vent inntil den ulovlige fengslingen tar slutt og sønnen får livet sitt tilbake.
På Litteraturhuset den kvelden fikk Fatimat overlevert 18.000 underskrifter samlet inn under 116 aksjoner over hele Norge denne våren.
Takknemligheten som lyste av Fatimat i det øyeblikket skulle jeg ønske alle som har stått på og samlet underskrifter kunne tatt del i. Hun kalte det en vitamininnsprøytning for henne og Rasul og at denne typen støtte holder Rasul i live.
Møte på Litteraturhuset overbeviser meg om en ting: vi skal fortsette å jobbe sammen med Fatimat og Magamed. Helt til Rasul har fått livet sitt tilbake.
Aksjonér for Rasul Kudaev du også!
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International i Norge.
- Kategorier: Aktivisme
Et fotballhjerte er ikke politisk korrekt
Nylig så jeg Argentina slå Sør-Korea 4-1 i Sør-Afrika. Alle jeg møtte jublet over at det beste og mest spennende laget hadde vunnet fortjent. Mange av dem håper og tror at Argentina blir verdensmestre i år. I kveld spiller de mot Hellas.
Å holde med Argentina har ikke alltid vært like uproblematisk. I Amnestys årsrapport for 1979 står det følgende om Argentina: ”Det var ingen forbedring i menneskerettighetssituasjonen i Argentina i 1978…det uhyggeligste trekket ved overgrepene i landet er de mange ”forsvunne”… et sted mellom tre og ti mennesker ble bortført hver dag…”
Amnesty International hadde i løpet av 1978 en kampanje på vegne av 2500 forsvunne. Mennesker som ble bortført av myndighetene, mange av dem ble torturert og siden drept. Den mest beryktede drapsmetoden var å fly dem i helikoptre ut over Atlanterhavet for så å kaste dem i havet.
Samtidig som Amnesty dokumenterte at dette pågikk arrangerte Argentina fortball-VM. Jeg var 18 og aktiv spiller selv. Tiltross for at jeg allerede var opptatt av menneskerettigheter, klarte jeg ikke å la være å holde med Argentina.
Mario Kempes, Leopoldo Luque og Osvaldo Ardilles var blant de beste spillerne. Mario Kempes ble toppscorer i VM og min desiderte helt det året. Cesar Luis Menotti var deres storrøykende trener. Han fortalte at han hadde med en spiller i troppen som han hadde stor tro på. Han het Diego Maradona og han hadde ”foreløpig ikke greid å få ballen til å snakke, men han jobbet med saken”.
Jeg greide rett og slett ikke å la være å holde med dette laget. Alt i min politiske sjel fortalte meg at jeg burde la det være. Alle mine venner så skjevt på meg, mange fordi de hadde andre fotballidealer, alle fordi de mente det var forkastelig å holde med laget som militærjuntaen brukte til å hvitvaske imaget sitt.
Klisjeen om at fotball handler om følelser og ikke fornuft, er som dere skjønner sann i mitt tilfelle.
I det siste har jeg vært litt ute i offentligheten med en viss kritikk av at land som Nord-Korea får delta i VM. Ikke på grunn av den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, men fordi Kim Jong-il nekter å la landets befolkning se laget spille.
Jeg tipper at det har bidratt til og forsterket at enkelte som holder med Nord-Korea føler at de gjør noe galt.
I den grad det betyr noe, gir jeg dem herved tillatelse til å holde med hvem de vil for et fotballhjerte kan ikke være politisk korrekt.
- Kategorier: Forsvinninger
Burma – en dag når sola skinner
Det er vanskelig å se hvor gammel U Nu er, men jeg har ofte lurt på det, like ofte om hva slags historie han bærer meg seg. Når han kommer inn på kontoret mitt, så liker han ikke å sette seg på en stol. Han sitter helst på gulvet, eller på huk. Det gjør at jeg ser ned på ham, og det liker jeg ikke. Men så fant vi ut at vi kan stå begge to.
Vi har også hatt noen møter ute i Den botaniske hagen, under et tre. Der liker han seg best. Ute i det fri. Nå var han altså innom for å gi meg biografien sin, i hendene. Han ber meg lese den forkortede versjonen, mens han venter. Jeg skjelver litt inni meg, fordi jeg vet at dette er mer enn et samarbeid mellom to organisasjoner. Dette er en tillitserklæring. Det er noe han vil jeg skal skjønne før vi planlegger årets 19.juni.
19. juni er bursdagen til Daw Aung San Suu Kyi, Burmas, kanskje verdens, mest kjente samvittighetsfange. I dag blir hun 65 år. I over 11 år har vi markert bursdagen hennes i Bergen sammen med Raftostiftelsen og en gruppe eksilburmesere. Denne gangen er U Nu initiativtaker. Og det er dette han vil jeg skal skjønne:
U Nu ble født i en stor familie i Rangoon på 60-tallet. Han studerte zoologi og senere ble han advokat. Han blir aktiv i studentbevegelsen og i august 1988 demonstrerer han mot regjeringens nye skattelover, undertrykking av bøndene og sivil befolkningen i landsbyene.
Phone Maw, en av studentlederne blir skutt og drept tidlig i opprøret. U Nu engasjerer seg videre og har god kontakt med studentlederen Min Ko Naing. Ettersom situasjonen forverrer seg, danner lederne fra den såkalte General Strike Committee et politisk parti: National Politics Front.
U Nu jobber nå daglig med å organisere folket til å bli en del av demokratibevegelsen. De jobber tett med National League for Democracy (NLD). Regimet stenger universitetene når de skjønner at studentene bruker studiene sine til å organisere seg. Snart er det klart at flere agenter fra juntaen har infiltrert hele nettverket. Nå forsvinner kollegaer og venner plutselig, flere blir arrestert.
11.august blir også U Nu arrestert. Han blir torturert og flyttet rundt til forskjellige fengsler, blant annet det beryktete Ye Kyi Lye-fengselet. Han blir dømt til tre år i arbeidsleir. Moren hans dør mens han er i arbeisleir. Når han blir løslatt i 1993 forsetter han kampen for demokratiet. I 1995 blir han på nytt arrestert, torturert og satt i isolasjon i Insein-fengselet inntil han et år senere blir løslatt igjen. Denne gangen ser han ingen andre mulighet for å overleve og fortsette i demokratibevegelsen, enn å flykte til Thailand. Noe han lykkes i, gjennom en lang og farlig rute. I Thailand organiserer han seg på nytt for demokratibevegelsen i Burma og jobber som advokat. Han tar i mot vitnemål fra flyktninger og er en del av den offisielle valgobservasjonen i Nepal i 1999.
U Nu er flyktning på politisk grunnlag i Norge og jobber sammen med Democratic Voice of Burma og Assistance Association for Political Prisoners herfra. Håpet om å få reise hjem en dag og leve i fred og demokrati lever fortsatt i ham. Jeg ser på ham når jeg har lest ferdig. Han smiler nesten og nikker. Når jeg spør hva som er skjedd med søsknene og faren, svarer han at det skal fortelle en annen gang, når solen skinner.
I dag skal vi da gå sammen med mange andre i demonstrasjonstog for demokrati og umiddelbare løslatels av Aung San Suu Kyi og alle andre samvittighets- og politiske fanger i Burma. Noen av eksilburmeserne går også med banner om et fritt og demokratisk valg og for at norske myndigheter skal slutte med finansiell støtte til regimet.
Det er en ære å bli kjent med U Nu og hans nettverk. Det er en ære å få gå sammen med dem. Kjære Aung San Suu Kyi, du er vår alles heltinne!
U Nu er ikke hans egentlige navn, men brukt her for beskyttelse.
Tanja Clifford er regionleder i Amnestys Region Vest og har i mange år hatt et spesielt engasjement for Aung San Suu Kyi.
Amnesty International har i mange år jobbet for løslatelsen av Aung San Suu Kyi. Denne uken lanserte Amnesty i Storbritannia kampanjen Break the Silence; Buy Radios for Burma på bloggen sin. Den oppfordrer folk om å donere penger til radioer som skal fraktes inn til Burma. Slik kan det burmesiske folk bryte militærjuntaens mediesensur og lytte til blant annet radiostasjonen Democratic Voice of Burma, som kringkastes av eksilburmesere i Oslo.
- Kategorier: Uncategorized
Festbrems?
En bekjent av meg har sagt at vi i Amnesty ødela noe av moroa da vi kritiserte kinesiske myndigheter under Bejing-OL. Han mente vi var en festbrems. Han satt igjen med en dårlig smak i munnen under åpningssermonien, for John Peder Egenæs hadde nettopp tordnet om grove menneskerettighetsbrudd på nyhetene.
På en måte har han rett. Jobben min, og jobben til Amnesty, er å synliggjøre medaljenes bakside og å løfte menneskerettighetsbrudd frem i lyset. Vi tillater ikke at land bruker store idrettsarrangementer til å renvaske seg, mens de fortsetter å bryte menneskerettighetene. Derfor gjennomførte vi aksjoner over hele verden i forkant av OL i Beijing for å aksjonere for Hu Jia og andre som lider under kinesiske myndigheters undertrykkelse. Og derfor kommer vi til å fortelle om menneskerettighetsbrudd i Sør-Afrika, og om de som lever i skyggen av Soccer City.
På en måte tar han også feil. Amnesty mener aksjoner mot menneskerettighetsbrudd og idrettsglede kan kombineres. Vi gleder oss til finter, hælspark og kraftfulle frisparkperler. Vi gleder oss til folkefesten, gledeshylene og fortvilelsen som hører med. Samtidig må vi tåle å bli minnet om at noen mennesker hver eneste dag må tåle at deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter blir krenket.
Her er en hyllest til vår tids store forsvarere. Forsvarskjemper i kampen mot menneskrettighetsbrudd, og i kampen om fotballens gjeveste pokal.
For å se flere gode forsvarsspillere, se her.
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International i Norge.
Nedas sang
Alle konflikter i moderne tid har sitt eget bilde som definerer den. Iran har Neda.
Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.
Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.
Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.
Men kan selv det iranske regimet greie å kneble et helt folk? Det blir både spennende og skummelt å se hva som kommer til å skje. Du kan følge utviklingen på Amnestys nettside, Twitter-konto og Facebookside. Og du kan være med å vise din støtte til de fredlige demonstrantene på markeringen utenfor Stortinget lørdag kl 13.00.
Du kan lese mer om situasjonen i Iran i rapporten From protest to prison: Iran one year after the election, som Amnesty lanserte i dag.
Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty.
- Kategorier: Aksjon, Aktivisme, Arrangementer, iran, sosiale medier
Feirer 60årsdagen i fengsel
Idag fyller Mohamed el Sharkawi 60 år. De siste 15 årene har han tilbrakt i forskjellige fengsler rundt om i Egypt, ulovlig fengslet. 60 årsdagen tilbringes i et fengsel langt ute i ørknen i Egypt.
Han har ikke fått lov til å ha besøk i fengselet siden oktober 2009. Selvom det ikke kan bli familieselskap, har Amnesty-aktivister i England sendt ham tegninger og bursdagshilsner i fengselet. Se noen av dem her.
Mohamed el Sharkawi er en av de vi aksjonerer for i vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere av disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire på www.uspesifisert.no/aksjon
- Kategorier: Aktivisme, Forsvinninger